Samvær - kan barnet bestemme?

[Gjest Gjest]

Barnet vil ikke til faren. Barnet er 11 år og skal etter avtalen ha samvær tors-man annenhver uke. Kan et barn på denne alderen slippe samvær?

[Nique]

Uten å være bombesikker, jeg tror ikke barnet kan velge. Hvis far har rett på samvær, så skal barnet.

Hvis barnet absolutt ikke vil, kan man ta en samtale med far og se om det lar seg løse på en annen måte. Men far har retten på sin side hvis han vil ha barnet på besøk.

Tror jeg.

[Piper]

Jeg ville først og fremst funnet ut hvorfor barnet ikke ville til far, for jeg hadde ikke latt en 11 åring bestemme noe slikt selv.

Hvordan vilel mor følt det om det var andre veien? Hadde hun da sagt at det var greit at barnet ikke kom?

Når barnet er 12 år kan det bli hørt, men det er ikke dermed sagt at barnet kan bestemme alt likevel.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Barnet skal bli hørt fra det er 12 år, men det er ikke det samme som at barnet bestemmer. Den retten har mor og far.

Det minste man bør forvente fra barnet er en forklaring på hvorfor slik at man kan søke å løse det som er problemet med samværet.

Jeg synes det ville vært voksent av trådstarter å ta en prat med far og nevne barnets uvilje slik at far og barn selv kan drøfte hvorfor.

Jeg vet om barn som i langt yngre alder vegret seg for å dra til samværsforelder og da bostedsforelder snakket med barnet viste det seg at barnet kjedet seg i samværsforelders svært lite barnevennlige omgivelser. Barnet var overlatt mye til seg selv og kunne ikke leke ute med kompiser slik det var vant til. En samtale mellom mor og far uten barnet tilstede løste konflikten og gjorde samværsforelder mer oppmerksom på at barnet trengte oppmerksomhet og å bli lekt med. Det ordnet seg.

Det er min påstand - med mindre det selvsagt er direkte vanskjøtsel eller mishandling som er årsak - at barn kan henge seg opp i detaljer som for oss voksne virker helt uvesentlige, men som gjør barnet utrygt. Be barnet konretisere hva som gjør at h*n ikke vil til samværsforelder og søk å løse det istedenfor å holde med barnet.

[Gjest Gjest]

Takk for svar!

[Gjest Gjest]

Barn skal høres fra de er 7 år. Jo eldre de blir, jo større vekt skal det også legges på hva barnet selv mener.

[Far til 2]

Barn skal høres fra de er 7 år. Jo eldre de blir, jo større vekt skal det også legges på hva barnet selv mener.

Korrekt.

Barn KAN høres fra de er 7 år og deres ønske skal gradvis tillegges mer vekt frem til de er 12. Da skal deres ønske tillegges VESENTLIG vekt.

Men ved en evt rettsak/høring vil utvilsomt en sakkyndig forsøke å finne ut hvorfor barnet mener det det gjør (les: manipulasjon).

I realiteten vil et barn på 11 år bli hørt og tillagt vesentlig vekt om sakkyndig mener at barnet er voksen for alderen og argumenterer fornuftig for sitt ønske. Men det må altså bli rettsak (evt rettsmekling).

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Jeg vil påpeke en ting:

Far har ikke rettighet til samvær. Barnet har rettigheter på å ha samvær.

Jeg har samme problemstilling - barn 12 år ønsker ikke dra til pappa i helgene.

Dere sier en ting her at barnet må forklare hvorfor. Min erfaring er at mitt barn har ikke andre ord enn; jeg vil være hjemme og slappe av.

Han greier ikke å sette andre ord på det. Dette blir ikke sett på som grunn god nok av far........og vips en konfliktsituasjon med ett barn som skviset.

Men husk - det er barnet som har rett på samvær - ikke omvendt.

[Far til 2]

...

Jeg har samme problemstilling - barn 12 år ønsker ikke dra til pappa i helgene.

Dere sier en ting her at barnet må forklare hvorfor. Min erfaring er at mitt barn har ikke andre ord enn; jeg vil være hjemme og slappe av.

Han greier ikke å sette andre ord på det. Dette blir ikke sett på som grunn god nok av far........og vips en konfliktsituasjon med ett barn som skviset.

...

Kansje en sakkyndig kan hjelpe barnet til å få frem sin mening ? Mange kommuner har såkalte "barnepsykologiske senter", og det finnes enkelte sakkyndige som faktisk er mer interesert i barnets ønsker enn voksne og tradisjoner.

[Gjest Gjest]

Jeg har en samboer som har to barn fra før. De var 3 og 6 år da foreldrene gikk fra hverandre. Min samboer har avtale på å få ha dem en dag i uka og annenhver helg.

Det hadde sikkert fungert fint om også moren hadde tenkt på barnas beste og ikke bare seg selv.

Når det gjelder jula f.eks. har vi aldri hatt dem hos oss. Dette fordi moren har manipulert dem til å være med henne. Glemmer aldri første jula de egentlig skulle feire sammen med oss, besteforeldrene og resten av familien til faren. Han på 4 år gråt og var helt fortvilet. Han hadde jo så lyst å være sammen med oss, men moren hadde sakt at da fant ikke julenissen han og han ville dermed ikke få noen pakker. Vi prøvde å forklare han at dette ikke stemte og at han selvfølgelig ville få treffe julenissen, men det nyttet ikke. 'mamma hadde jo sakt det'!

Dette er bare et lite eksempel. Kunne ha remset opp en hel masse....

De helgene de skulle til oss, planla moren andre ting som hun lokket barna med. Dette resulterte at de ofte ikke kom til oss, da faren ikke ville 'tvinge' dem til å komme, og være den store stygge ulven, som hindret de i å gjøre de kjekke tingene sammen med moren.

Da det eldste barnet, da 13 år, ikke hadde vært her på 2 mnd...pga. morens iherdige forsøk (vellykkede som sådan), søkte moren om å få økt bidrag, pga. redusert samvær!!!! Vi hadde jo veldig lyst at de skulle komme og planla helgene våre ut fra dette, så det var ikke oss det stod på, men jammen meg fikk hun det gjennom.

Min samboer skulle liksom være grei og la barna få bestemme selv, men sonn gikk det!!!

[Gjest Gjest]

Det er like ille at moren nekter barna samvær hvis barna vil det, som at faren "tvinger" barna til samvær hvis de ikke vil det.

[Gjest Gjest]

Kansje en sakkyndig kan hjelpe barnet til å få frem sin mening ? Mange kommuner har såkalte "barnepsykologiske senter", og det finnes enkelte sakkyndige som faktisk er mer interesert i barnets ønsker enn voksne og tradisjoner.

Bra tiltak! Har aldri hørt om det før.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

SITER(Far til 2 @ 11.12.2008 (15:29) )

Kansje en sakkyndig kan hjelpe barnet til å få frem sin mening ? Mange kommuner har såkalte "barnepsykologiske senter", og det finnes enkelte sakkyndige som faktisk er mer interesert i barnets ønsker enn voksne og tradisjoner.

Bra tiltak! Har aldri hørt om det før.

Joda, vi har vært gjennom den biten for ett år siden. Målet var at gutten skulle se og høre pappa si at det var greit hvis han ønsket å være hos mamma en helg som egentlig var pappas. Og det så og hørte guttungen gjennom samtaler med en familieterpaut, to observatører, mamma og pappa og bak speilveggen satt gutten sammen med en lærer han føler seg trygg på.

Men hva hjelper det når alt som skjedde der er glemt/borte i pappas hode i dag.

Jeg vet nok hva som gjør at det ikke er så attraktivt å dra til pappa. Men pappa ser bare seg selv og ikke barna. Og selvfølgelig blir dette til at jeg som mamma som er skyld i dette.

Ja, ja.....tredje helgen nå hvor gutten selv må diskutere med pappa hvorfor han ikke vil; han vil bare være hjemme og slappe av. Jeg er sliten så det holder og hadde sett frem til en helg uten barn, og har virkelig gjort mitt med å motivere og forberede til en helg hos pappa.......men nei.

Og mitt mål i dette blir da å kunne være tilstede - ikke noe sirkus eller ekstra - men være tilstede med en gutt som sliter med dette.

[Far til 2]

...

Jeg vet nok hva som gjør at det ikke er så attraktivt å dra til pappa. Men pappa ser bare seg selv og ikke barna. Og selvfølgelig blir dette til at jeg som mamma som er skyld i dette.

Ja, ja.....tredje helgen nå hvor gutten selv må diskutere med pappa hvorfor han ikke vil; han vil bare være hjemme og slappe av. Jeg er sliten så det holder og hadde sett frem til en helg uten barn, og har virkelig gjort mitt med å motivere og forberede til en helg hos pappa.......men nei.

Og mitt mål i dette blir da å kunne være tilstede - ikke noe sirkus eller ekstra - men være tilstede med en gutt som sliter med dette.

Og jeg forsøker å se problemstillingen fra flere sider.

Det ER barn som ikke ønsker å være sammen med samværsforelder. Det aksepterer jeg fullt ut. Men jeg har problemer med å akseptere dette uten å få en grunn ettersom årsaken er nødvendig for å kunne endre på situasjonen.

Jeg opplevde (som samværsfar dengang) at mor mente at barna ikke ønsket å være hos meg. Iflg henne ønsket de heller ikke være sammen med meg i sitt eget miljø (dvs utenfor mors bolig). Det var utrolig tungt og jeg kunne ikke akseptere det uten videre. Senere opplevde jeg at mor bare stakk av med barna en jul de skulle være hos meg. Jeg satt med en haug julepresanger og ble nektet å snakke med barna pr tlf. i jula. Jeg ble nektet å være aktivt med i barnas fritidsaktiviteter i flere år, og jeg ble nektet å delta på foreldremøter i barnehage og på skole fra bruddet og frem til jeg ble omsorgsforelder.

Ingen som ikke har opplevd dette vil forstå hvor tungt det er å bli fratatt enhver mulighet til samvær med egne barn. Og ikke bare for samværsforelder, men også i stor grad for barna, er det viktig at samværsforelder blir sett på som tilstedeværende.

Som kjent er jeg idag omsorgsforelder, og vet med 100% sikkerhet at barna er skeptisk til samvær med samværsforelder. Likevel mener jeg det er min plikt som samværsforelder å oppmuntre til samvær slik at barna ikke mister viktig kontakt med den andre forelderen. Dette tilsier at jeg må oppmuntre barna og forsøke å få frem det positive som jeg mener samværsforelder kan tilby barna. Uansett hvor uenig jeg ofte kan være med samværsforelder vet jeg at det finnes possitive egenskaper der som ikke jeg har. Dessuten er det viktig at barn sitter med et possitivt inntrykk av samværsforelder. Dette er noe de kan bringe med seg til den dagen de selv får barn og evt blir bostedsforelder eller samværsforelder.

Jeg vet at barn kan ha vanskelig for å beskrive hva de mener og årsaken til dette. Men jeg vet også at samværsforelder ikke er interesert i å høre hva jeg mener om barnas situasjon, ønsker og behov. I slike tilfeller mener jeg det er bedre at en OBJEKTIV 3.person med kompetanse på barn kan være til hjelp for barn OG foreldre til å forstå situasjonen bedre. Kansje det kan vekke samværsforelder og medføre til en possitiv endring. En endring som igjen fører til ønske om mer samvær mellom barn og samværsforelder.

Vi som bostedsforeldere sitter uansett med hovedansvaret for å svelge kameler. Vi er jo valgt fordi vi best ivaretar barnas behov (les svelge kameler), og vise samarbeidsvilje til beste for barna. Da må vi også vise at vi kan sette egne subjektive meninger tilside for å ivareta barna slik intensjonene er.

Endret 12. desember 2008 av Far til 2

[Gjest Gjest]

Vi som bostedsforeldere sitter uansett med hovedansvaret for å svelge kameler. Vi er jo valgt fordi vi best ivaretar barnas behov (les svelge kameler), og vise samarbeidsvilje til beste for barna. Da må vi også vise at vi kan sette egne subjektive meninger tilside for å ivareta barna slik intensjonene er.

Når barnet gruer seg for samvær, gråter fordi han/hun må bo et sted de ikke vil være 1/3 av tiden, er det da riktig å ignorere barets følelser og behov? Er samvær mot barnets vilje alltid det beste for barnet? Skal barnets subjektive meninger settes tilside?

[Gjest Gjest]

Jeg vet nok hva som gjør at det ikke er så attraktivt å dra til pappa. Men pappa ser bare seg selv og ikke barna. Og selvfølgelig blir dette til at jeg som mamma som er skyld i dette.

Mitt inntrykk er at når barnet ikke vil ha samvær er det mange som mener det er bostedsforelderen som saborterer samværet. Det er veldig frustrerende for et barn som ikke vil ha samvær når det kommer slike meldinger: "Jeg vet at du vil komme hit og det er så trist når du ikke får lov av mamma". Barnet føler seg ikke forstått i det hele tatt.

[Far til 2]

Når barnet gruer seg for samvær, gråter fordi han/hun må bo et sted de ikke vil være 1/3 av tiden, er det da riktig å ignorere barets følelser og behov? Er samvær mot barnets vilje alltid det beste for barnet? Skal barnets subjektive meninger settes tilside?

Kansje vi oftere bør legge vår subjektive vurdering av problemet tilside, og isteden søke hjelp fra en objektiv 3.part som forhåpentligvis innehar kompetanse og andre muligheter til å finne årsaken enn det vi subjektive foreldre velger å se.

Som jeg sier i mitt innlegg er jeg overbevist om at det finnes barn som ikke vil til samværsforelder. Men for barnas skyld er det like viktig å finne årsaken som det er å begrense samværet.

[Gjest Gjest]

Kansje vi oftere bør legge vår subjektive vurdering av problemet tilside, og isteden søke hjelp fra en objektiv 3.part som forhåpentligvis innehar kompetanse og andre muligheter til å finne årsaken enn det vi subjektive foreldre velger å se.

Som jeg sier i mitt innlegg er jeg overbevist om at det finnes barn som ikke vil til samværsforelder. Men for barnas skyld er det like viktig å finne årsaken som det er å begrense samværet.

Det er jeg enig i. Det er viktig at en 3.part med faglig kompetanse involveres. Denne personen bør være barnets talsperson. Det bør legges mer vekt på barnets behov enn foreldrenes behov.

Men det kan vel ta noen måneder fra man ber om hjelp til man får slik oppfølging? Hvordan skal man forholde seg til samvær i denne tiden? Hvis barnet gruer seg og gråter, bør barnet få slippe samvær inntil man får denne vurderingen?

[Gjest pasta]

Her i bøgda har vi noe som heter "familieteamet", et lavterskeltilbud for samtale, samspill, konfliktløsning og denslags. Hva med å ringe dem?

[Gjest Line]

hvorfor i helvete du trenger hennes barn, Selvfølgelig hun som bestemmer over hennes barn, du får bestemme over dine egne, faren gotar som den er, hva har du i dette saken gjøre da. når mannen fant deg, da har han autamatisk fraskrivet ansvar som far. Han kan ikke få pose og sekk. Det er barnas behov for far som respekteres, ikke hans behov for samvær. Folk som dere kan ikke få pose og sekk. Hvis det skjer sånt med meg, jeg vil gjør det samme, jeg sendder barna bare hvis de har behov for far. Jeg dekker ikke hans behov, det får han gjøre selv ved å ovetale barnet. Og jeg serverer ikke banra mine til samboer/elskeriner han finner.