Adopsjon

[Gjest Gjest]

Barnefar er notorisk kriminell, rusmisbruker og har alvorlige dommer bak seg som han har sonet for. Han er ikke i stand til å ha samvær med barnet.

Min samboer og jeg vil at han skal adoptere henne, vi skal gifte oss og har planer om familieforøkelse om ett par år. Hvordan skal vi få gjennom adopsjon når barnefaren på trass ikke vil signere papirene? Og hvor lenge må vi evnt. ha vært samboere/gift for samboeren min kan adoptere henne? Er det andre ting som spiller inn når det gjelder å få innvilget adopsjon? Hva vektlegges? Hvordan går dette til? Alle detalher omkring dette mottas med stor takk.

Blir veldig takknemlig for om noen kan svare meg på dette, da jeg overhodet ikke vil at barnefar skal få omsorgen dersom jeg skulle falle ifra. Han har aldri hatt samvær, og min datter vet såvidt hvem han er. Hans familie har hun heller aldri hatt kontakt med.

Med vennlig hilsen Celina.

Dersom biologsk far ikke har foreldreansvar skal han høres før adopsjon gis, jf. adopsjonsloven § 7 tredje ledd.

Dersom biologisk far har foreldreansvar skal han samtykke, jf. adopsjonsloven § 7 første ledd. Hvis man tenker seg at han har forledreansvar og ikke samtykker må du legge opp sak for domstolene etter reglene i barneloven for å endre forledreansvaret slik at du har det alene. Det skal mye til.

Her er en link til Bufetat sin side og stebarnsadopsjon. For at din nye man skal kunne adoptere ditt barn må dere være gift, i utgangspubktet kreves det at dere har vært gift i 2 år. http://www.bufetat.no/?module=Articles;act...nFolder;ID=807/

Dere søker om adopsjon til Bufetat regionalt der dere bor. De vil henvende seg til kommunen dere bor i, som regel barneverntjenesten som skriver en sosialrapport og gir sin uttalelse om adopsjon anbefales. Du kan lese mer om søknadsprosedyren på BUfetat sine sider.

Når barnet fyller 12 år kan det ikke adopteres uten eget samtykke.

[Gjest gjest Y]

Men hva hvis far er fullstendig ute av barnets liv? At verken mor eller barn har hørt noe fra ham på mange år og ikke har den fjerneste ide om hvor han befinner seg?

[Gjest Gjest]

Da sliter man.

[Gjest strykebrett]

Ikke meninga å kuppe tråd her, men kom til å tenke på noe.. Søstra mi er 33 år, og hun har ikke samme far som meg. Faren hennes forsvannt like etter hun ble født, og har ikke gitt lyd fra seg siden. Det har alltid vært pappan min som har vært pappan hennes og, og det har jo aldri vært noe forskjell på oss søsknene.

Når jeg leste tråden her kom jeg til å tenke på arv og sånn.. det ville jo vært skikkelig urettferdig om ikke hun og fikk være med å arve pappa.. går det an å adoptere noen som er 33 år?

[Gjest strykebrett]

Sorry dustete innlegg over, kom jo nettopp på at vi kan da vel fint dele arven mellom oss søskenene selv om hun ikke har krav på det etter loven (litt for mye eksamenslesing i det siste, blitt litt surrete).

Til TS : Du burde nok ta kontakt med noen i BUF, de vet nok mye om hvordan du kan gå fram. Håper det ordner seg for deg og jenta di!

[Gjest Gjest]

Tusen takk for alle svar

Jeg har foreldreansvar alene, så det var en lettelse å høre at det er større mulighet for å sikre jenta mi best mulig da.

Angående det som en av dere skrev tidligere om konsekvenser det kan få dersom vi går "imot" barnefaren så har vi bestemt oss for å flytte langt bort dersom han blir en trussel for familien min. Har hatt i tankene i alle år å flytte langt bort, så jeg forberedt på at det kan bli en realitet.

Celina.

[jolie]

Tråden er ryddet. Reglene.

-jolie (mod)

[Gjest78]

Sorry dustete innlegg over, kom jo nettopp på at vi kan da vel fint dele arven mellom oss søskenene selv om hun ikke har krav på det etter loven (litt for mye eksamenslesing i det siste, blitt litt surrete).

Det går an å adoptere en på 33 år, og om det er mulig blir det sannsynligvis mer penger på dere alle, siden dere får større fribeløp det ikke skal betales arveavgift av.

Andre eventualitet er at faren deres kan testamentere bort opptil en tredjedel av arven, dvs om dere er to søsken + henne, kan hun få en tredjedel, eller om dere er 4 kan han testamentere bort en fjerdedel. Hvis han er gift når han dør blir det verre siden kona også har rett på 1/4, dermed kan han bare testamentere bort 1/12. (Han burde uansett gjøre det da, for å gjøre arveavgiften så liten som mulig.) Han burde vel egentlig snakke med en advokat for å finne ebste måten å gjøre dette på.

[Gjest78]

Til TS, du burde vel også ta kontakt med en advokat for å finne ut av dette. At faren får foreldreansvar om du dør er vel veldig usannsynlig, så jeg ville ikke bekymret meg om det. Men jeg skjønner godt at dere vil at stefaren skal få adoptere uansett. Jeg antar at faren da må få fradømt foreldreretten, i tillegg til at han ikke har foreldreansvar.

Dere burde vel uansett være gift for at det skal finnes noen mulighet.

[Gjest Gjest_Caroline_*]

Jeg synes det er fryktelig å ville ta fra den biologiske faren, retten han på å være far. Hadde du synes det hadde vært kjekt dersom du var i samme situasjon som han. Og så hadde de tatt fra deg retten til å være moren? Jeg synes du skal se dette fra han side også.

Og forresten, tenkt på at det er du som har laget dette barnet med denne mannen. Det må jo ha vært noe som her fått deg til å gjøre det.

Jeg synes dette blir helt feil. Så lenge barnet her en biologisk far, trenger han ikke å bli adoptert av noen andre menn. Fordi mor finner seg en ny. Tenk hvis du og han du skal gifte deg med, går i fra hverandre. Skal du da tilbakeføre farskape til den biologiske faren da?

Hilsen Caroline.

[Gjest søs ii]

Jeg har steadoptert min forlovedes datter nylig. Det hele gikk gjennom advokat, men ordnet seg greit at moren samtykket tilslutt

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er fryktelig å ville ta fra den biologiske faren, retten han på å være far. Hadde du synes det hadde vært kjekt dersom du var i samme situasjon som han. Og så hadde de tatt fra deg retten til å være moren? Jeg synes du skal se dette fra han side også.

Og forresten, tenkt på at det er du som har laget dette barnet med denne mannen. Det må jo ha vært noe som her fått deg til å gjøre det.

Jeg synes dette blir helt feil. Så lenge barnet her en biologisk far, trenger han ikke å bli adoptert av noen andre menn. Fordi mor finner seg en ny. Tenk hvis du og han du skal gifte deg med, går i fra hverandre. Skal du da tilbakeføre farskape til den biologiske faren da?

Hilsen Caroline.

En "far" som oppfører seg slik det er snakk om i denne saken fortjener da ikke å bli tatt hensyn til. Det som er viktig er barnets beste. Den biologiske faren er jo ikke til stede i barnets liv uansett. Så hvorfor skal han ha rettigheter overfor barnet? Om mannen klarer å få skikk på livet sitt med tida så er det jo ingenting som stopper han og jenta fra å ta opp kontakten likevel. Det er mange adopterte barn som tar kontakt med sine biologiske foreldre og får et godt forhold til dem i voksen alder. Her er det jo bare snakk om at barnet skal få en trygghet i hverdagen med en farsfigur som ikke bare er til låns.

Om mor og adoptivfar går fra hverandre så er adoptivfar fortsatt barnets far, som i alle andre adoptivsaker. Og nettopp dette er jo et poeng som er til barnets fordel. Om hun blir adoptert så får hun forhåpentligvis en stabil farsfigur som vil følge henne resten av livet, selv om forholdet mellom foreldrene skulle gå i vasken.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er fryktelig å ville ta fra den biologiske faren, retten han på å være far. Hadde du synes det hadde vært kjekt dersom du var i samme situasjon som han. Og så hadde de tatt fra deg retten til å være moren? Jeg synes du skal se dette fra han side også.

Og forresten, tenkt på at det er du som har laget dette barnet med denne mannen. Det må jo ha vært noe som her fått deg til å gjøre det.

Jeg synes dette blir helt feil. Så lenge barnet her en biologisk far, trenger han ikke å bli adoptert av noen andre menn. Fordi mor finner seg en ny. Tenk hvis du og han du skal gifte deg med, går i fra hverandre. Skal du da tilbakeføre farskape til den biologiske faren da?

Hilsen Caroline.

Hvis jeg hadde vært en vanekriminell junkie så håper jeg de hadde gjort det.

Barnet har en biofar. En biofar som ikke bryr seg. Hvorfor er han så fordømt mye viktigere enn barnet? Hvorfor skal han tenkes på og beskyttes fremfor henne?

Barnet har en far. En far som bryr seg og elsker det og faktisk VIL være en del av barnets hverdag. Han er ikke barnets biofar, men det spiller ingen rolle for han. Eller henne. Det spiller derimot en rolle ovenfor loven.

Hilsen Maria.

[msplum]

Da min onkel for mange mange år siden forsøkte å adoptere sin kones to barn fikk han følgende beskjed fra biofars advokat :"Tilby mannen penger."

Biofar var i dette tilfellet mer interessert i pengene enn barna sine og det sier jo litt. Kanskje dere også skulle prøve det, men gå for all del gjennom advokat slik at det ikke blir problemer i ettertid.

Jeg syns det er rart når diskusjoner om barnets beste ender opp med å bli en diskusjon om biologiske foreldres rettigheter. Det å være mor eller far er ingen rettighet - det er mye arbeid. Når man ikke er villig til å ta det arbeidet, så har man heller ingen rettigheter - mener jeg.

Ønsker dere lykke til og håper at adopsjonen går i orden.

[Gjest ?]

Selv om barnefaren i dette tilfellet ikke fungerer som en far skal så kan det hende at barnet representerer et håp for han. At så lenge han er far så håper han å komme seg ut av elendigheten, og hvis han ikke er far lenger så har han ikke det å strekke seg etter. Det kan være en årsak til at han ikke vil at mors mann skal få lov til å adoptere barnet.

[Vera Vinge]

Selv om barnefaren i dette tilfellet ikke fungerer som en far skal så kan det hende at barnet representerer et håp for han. At så lenge han er far så håper han å komme seg ut av elendigheten, og hvis han ikke er far lenger så har han ikke det å strekke seg etter. Det kan være en årsak til at han ikke vil at mors mann skal få lov til å adoptere barnet.

Og så? Det kan godt være han føler det slik, men jeg forstår ikke hvilken relevans det har i denne saken. Eller mener du at barnet skal fungere som et middel for å få faren på rett kjøl?

[Gjest Gjest]

Selv om barnefaren i dette tilfellet ikke fungerer som en far skal så kan det hende at barnet representerer et håp for han. At så lenge han er far så håper han å komme seg ut av elendigheten, og hvis han ikke er far lenger så har han ikke det å strekke seg etter. Det kan være en årsak til at han ikke vil at mors mann skal få lov til å adoptere barnet.

Må si meg enig med Vera Vinge. Hva i all verden har dette med saken å gjøre? Et barn skal ikke trenge å ha byrden ved å være lokkegulrot for foreldrene sine. Foreldrene skal være de som tar ansvar, tar byrdene og gir barnet en god oppvekst. Er ikke foreldrene villige til dette eller i stand til dette så bør barnets beste veie tyngst og avgjørelser bør tas med det i tankene.

Barnet kan forøvrig fortsatt representere et håp for faren om å komme seg ut av elendighetene. At en annen mann tar på seg oppdrageransvaret og adopterer jenta betyr jo ikke at de biologiske båndene forsvinner. Om faren klarer å få livet sitt på bena igjen er det jo ikke noe i veien for at han oppsøker jenta og spør om hun vil gi han en sjanse til å bli kjent på nytt. Sånn fungerer det ofte i adoptivsaker der bioforeldrene er kjent. At stefar får adoptere jenta betyr ikke at de flytter til en annen planet, jenta vil fortsatt finnes. Men biofar vil ikke ha noen formelle rettigheter (eller plikter) overfor henne.

[Gjest ?]

Og så? Det kan godt være han føler det slik, men jeg forstår ikke hvilken relevans det har i denne saken. Eller mener du at barnet skal fungere som et middel for å få faren på rett kjøl?

Det var bare noen tanker jeg gjorde meg om hvorfor han kanskje ikke vil fraskrive seg farskapet til barnet, ingen argumentasjon for om det skulle være riktig eller ikke. Jeg mener ikke at barnet skal være en rekovalensmulighet, men jeg bare slengte ut en mulig forklaring på hvorfor han sier nei. Jeg kunne sikkert også sagt at han gjør det bare for å være drittsekk mot barnemoren - noe som kanskje ville vært akseptert som relevant?

[Gjest strykebrett]

Det går an å adoptere en på 33 år, og om det er mulig blir det sannsynligvis mer penger på dere alle, siden dere får større fribeløp det ikke skal betales arveavgift av.

Andre eventualitet er at faren deres kan testamentere bort opptil en tredjedel av arven, dvs om dere er to søsken + henne, kan hun få en tredjedel, eller om dere er 4 kan han testamentere bort en fjerdedel. Hvis han er gift når han dør blir det verre siden kona også har rett på 1/4, dermed kan han bare testamentere bort 1/12. (Han burde uansett gjøre det da, for å gjøre arveavgiften så liten som mulig.) Han burde vel egentlig snakke med en advokat for å finne ebste måten å gjøre dette på.

Tusen takk for oppklarende svar! Skal snakke litt med pappa om dette jeg, alle i familien regner jo søsteren min med så det er jo kjempefint hvis vi kan få til å dele likt med mindre avgift når den dagen kommer.

[Gjest Holder på med det samme]

http://www.bufetat.no/?module=Articles;act...licShow;ID=1453

Les der, mykje nyttig innfo om emnet

La ver å hakke på kverandre, er monge grunna til at stefar kan ver eit betre alternativ en far. Hos meg er det at far har seg med alt og alle gjerne fleire på ein gong i stua, kjøkkenet, badet, ja over alt mens min sønn og hans stebror var vitne når dei var hjå far dei helgene han gadd og ha dei. Min sønn er no 13 år og har gjitt klart utrykk for kva han vil, han har sjølv tatt kontakt med helsesystera og spurt hu til råds for han vil ikkje ha faren som far lengre... Eg har tatt kontakt med barnevern, familivernskontoret og gjort dei nødvendige undersøkelsane. Eg har foreldreannsvaret aleine på guten, og guten har snakka om dette i over 1 år no. Så no har det seg slik at faren får kun kjangs til og uttale seg om saken, nekter han blir det sak av det og då er det guttungen sitt or dei skal legge vekt på. Har snakket med advokater og dommere å dei seie alle det samme at det blir til slutt guten sitt ord dei skal leggje vekt på.

eg kan ikkje gjer anna en og fungere som ein rådgjver for guten og forklare han kva konsekvensene blir om det blir gjønoført.