kjæresten dumpet meg, hvor lenge skal jeg prøve å få han tilbake?

[Gjest Gjest]

Saken er at kjæresten min har gjort det slutt med meg, vi bor forsatt sammen. Mye fordi jeg vil at det skal bli oss, men han har blitt lei fordi vi har hatt det så kjipt fra vi begynte å bli kjærester. Jeg var så usikker på om han ville ha meg, usikker om han ville flytte sammens osv, så min usikkerhet på at han ville være kjæresten min ødela altså. Jeg elsker han over alt på jord, men slik som vi har det går jo ikke i lengden. Han vil ikke bli kjæresten min nå, og vi har ikke hatt sex på halvt år. Jeg lengter sånn eter den nærheten, selv om vi gir klem og holder rundt hverandre. Føler at det er så sårt og vente på han, men ville liksom bare høre om hvor lenge man skal holde seg åpent til at det blir oss? Hvordan jeg forandre meg? Vil på en måte prøve, men så vet jeg ikke om jeg klarer å stole på han hvis det er så lett å dumpe meg.

[Gjest Gjest]

Vil du ha han tilbake fordi du elsker ham som person, eller fordi du egentlig innerst inne er redd for å være alene/bli ensom?

Det finnes uansett ingen fasit for hvor lenge. Prøv så lenge du føler deg komfortabel med det. Så fort det begynner å gå ut over selvrespekt, selvtillit eller andre aspekter som er viktige for din livskvalitet, slutt, og la han gå.

[Fluffie]

Hallo i luken? Du er saa desperat etter aa vaere sammen med en du er usikker paa om vil vaere sammen med deg at du vil gjoere nesten hva som helst for aa faa han tilbake selv om han ikke vil og du er usikker paa om han vil ha deg? Hjelpes...

Respekter at det er slutt og flytt fra hverandre. Han kommer ikke tilbake.

[Gjest Gjest]

Ja, hvorfor vil du være sammen med en som har dumpet deg? At du elsker ham har jo ingenting med saken å gjøre, annet enn at du må begi deg ut på en heidundrandes kjærlighetssorg.

Han har ikke lyst å være sammen med deg.Hvorfor vil du bli sammen med ham igjen da? For at ingen andre skal få ham? Som du sier selv, hvis det er så "enkelt" å dumpe deg, sier det jo litt:/ Jeg foreslår at du gir slipp på ham og kommer deg videre i livet. Bare snu tankene i retning av at det er hans tap og move on!

[Gjest Gjest]

Ja, hvorfor vil du være sammen med en som har dumpet deg? At du elsker ham har jo ingenting med saken å gjøre, annet enn at du må begi deg ut på en heidundrandes kjærlighetssorg.

Han har ikke lyst å være sammen med deg.Hvorfor vil du bli sammen med ham igjen da? For at ingen andre skal få ham? Som du sier selv, hvis det er så "enkelt" å dumpe deg, sier det jo litt:/ Jeg foreslår at du gir slipp på ham og kommer deg videre i livet. Bare snu tankene i retning av at det er hans tap og move on!

Takk for svar alle sammen! Jeg vil jo bli hans igjen fordi det er jo jeg som har gjort mange dumme ting fordi jeg har vært usikker og har dårli selvtillit. Vet ikke hvorfor jeg skrev at det var så lett å dumpe meg, men er vel sint på han, men samtidig skjønner jo jeg hvorfor han gjorde det. Føler egentli at det er mitt tap, fordi han har vært verdens snilleste, helt til disse problemene startet.

[Nattpatruljen]

Hei kjære deg!

Du må selvfølgelig kjenne på hva du synes blir rett i forhold til hvor lenge du skal håpe på at ting skal endre seg så dere igjen kan ta opp tråden og fortsette som kjærester.. Men med mine erfaringer som nydumpet, føler jeg meg berettiget til å komme med mine betraktninger..

Du skriver at det var din usikkerhet som ødela mye for dere.. Er det ikke slik at du fortjener en kar som bygger deg opp og får deg til å føle deg elsket fordi du er den du er?!! Det er ikke bra å være i et forhold med lite kos og den nærheta som følger med et aktivt seksualliv - det gir negative ringvirkninger ifht selvfølelse og alt som følger med..

Bruk de neste dagene godt - og tenk over om HAN er bra nok for deg!! Det fins så mange flotte karer der ute som venter på deg når DU er klar for det. Bruk tida, sørg over han du har mistet og gå videre!

[Gjest Gjest]

Hvorfor er du så usikker på han? Du sier han er en god kjæreste, og det ser ikke ut som du har noen direkte grunn (dere to i mellom) til å være usikker.

Du sier du har dårlig selvtillit. Kanskje du skal nøste litt opp i det?

Jeg var også veldig usikker på min kjæreste, og det endte med brudd før vi rakk å finne ut av problemene. Det tok lang tid før vi fant ut at det handla om usikkerhet hos meg, og ennå lenger tid å finne ut av hvorfor jeg var så usikker. I mellomtida sleit det oss ut, og det gikk ikke å fortsette.

For min del fant jeg ut at jeg overførte min måte å forholde meg til min far på som liten (et særs dårlig far-datter forhold, men jeg strevde så hardt for å bli godtatt og elsket av han), til forholdet jeg hadde med min kjæreste. Det var ingen grunn til at jeg skulle gjøre det - kjæresten og faren min har svært få likhetstrekk - men det var en "innebygget automatikk" i å forholde seg sånn til alle menn jeg ønsker å bli godtatt og elsket av pga historien med faren min.

Dette høres kanskje kvasi-psykologisk ut, men for meg er dette det som har skjedd. Nå gjenstår det for meg å jobbe med å forstå mer av dette, og å lære meg hvordan jeg skal unngå å falle i samme mønster ved en senere anledning.

Håper dette kan sette deg på sporet av hva det kan være som er årsaken til din usikkerhet. Eller at du kan avkrefte at det er noe sånt i det hele tatt. Kanskje er det bare kjæresten din som ikke er så bra som du gjør han til? I så tilfelle er det beste for deg å komme deg ut, finne deg ditt eget, og begynne å sette en fot foran den andre i prosessen med å komme deg over han og videre i livet.

Uansett - ønsker deg lykke til! Husk - du er sterkere enn du tror:)

[Gjest Gjest]

Hvorfor er du så usikker på han? Du sier han er en god kjæreste, og det ser ikke ut som du har noen direkte grunn (dere to i mellom) til å være usikker.

Du sier du har dårlig selvtillit. Kanskje du skal nøste litt opp i det?

Jeg var også veldig usikker på min kjæreste, og det endte med brudd før vi rakk å finne ut av problemene. Det tok lang tid før vi fant ut at det handla om usikkerhet hos meg, og ennå lenger tid å finne ut av hvorfor jeg var så usikker. I mellomtida sleit det oss ut, og det gikk ikke å fortsette.

For min del fant jeg ut at jeg overførte min måte å forholde meg til min far på som liten (et særs dårlig far-datter forhold, men jeg strevde så hardt for å bli godtatt og elsket av han), til forholdet jeg hadde med min kjæreste. Det var ingen grunn til at jeg skulle gjøre det - kjæresten og faren min har svært få likhetstrekk - men det var en "innebygget automatikk" i å forholde seg sånn til alle menn jeg ønsker å bli godtatt og elsket av pga historien med faren min.

Dette høres kanskje kvasi-psykologisk ut, men for meg er dette det som har skjedd. Nå gjenstår det for meg å jobbe med å forstå mer av dette, og å lære meg hvordan jeg skal unngå å falle i samme mønster ved en senere anledning.

Håper dette kan sette deg på sporet av hva det kan være som er årsaken til din usikkerhet. Eller at du kan avkrefte at det er noe sånt i det hele tatt. Kanskje er det bare kjæresten din som ikke er så bra som du gjør han til? I så tilfelle er det beste for deg å komme deg ut, finne deg ditt eget, og begynne å sette en fot foran den andre i prosessen med å komme deg over han og videre i livet.

Uansett - ønsker deg lykke til! Husk - du er sterkere enn du tror:)

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar! Blir så rørt av de svarene jeg får:)

Vet at ingen nærhet har ødelagt mye, mye avising fra han på den fronten. Men han har ikke hatt lyst fordi han syns det har vært så kjipt å krangle og styre med meg fordi jeg legg opp til det hele tiden. ( JA, huff, vet at jeg har vært dum) Syns det er så vanskelig å forklare hva jeg mener. Jeg har prøvd å forandre meg, ikke bare pga av han, men også meg selv fordi jeg vet jeg må forandre meg og tru på at jeg duger. Nå vil jo ikke han ha meg lengre, men vi bor ilag enda, så derfor tenke jeg at det var et håp. Hatt en vond barndom som du over, så det ligg vel i det da? Er så vanskelig å forandre seg, og syns det er så sårende å bare se den person du elsket, og som virkelig har elsket deg å( ser det nå ja:() forsvinner fra deg...

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar! Blir så rørt av de svarene jeg får:)

Vet at ingen nærhet har ødelagt mye, mye avising fra han på den fronten. Men han har ikke hatt lyst fordi han syns det har vært så kjipt å krangle og styre med meg fordi jeg legg opp til det hele tiden. ( JA, huff, vet at jeg har vært dum) Syns det er så vanskelig å forklare hva jeg mener. Jeg har prøvd å forandre meg, ikke bare pga av han, men også meg selv fordi jeg vet jeg må forandre meg og tru på at jeg duger. Nå vil jo ikke han ha meg lengre, men vi bor ilag enda, så derfor tenke jeg at det var et håp. Hatt en vond barndom som du over, så det ligg vel i det da? Er så vanskelig å forandre seg, og syns det er så sårende å bare se den person du elsket, og som virkelig har elsket deg å( ser det nå ja:() forsvinner fra deg...

Hvis du har hatt en vond barndom, skal du ikke se bort i fra at mye av reaksjonsmønstrene dine på ting kjærsten din gjør (avviser deg, f.eks.), oppfattes av deg helt anderledes, og mye verre, enn kjæresten dins intensjoner kanskje har vært. Men ja, det er klart at han ikke blir særlig inspirert når altfor mye av interaksjonen dere i mellom er krangel og dårlig stemning. Akkurat sånn har jeg hatt det også...

Jeg tror det blir vanskelig å bare "prøve å forandre meg", for først må du identifisere hva det er du vil forandre, og hva som er grunnen til at du har fått det reaksjonsmønsteret du ønsker å forandre. Først da kan du gå inn i det med forståelse, og dermed ha et utgangspunkt for å klare å endre dette.

Anbefaler deg å prøve å få hjelp til den prosessen. Hvis du studerer, finnes det muligheter gjennom studentsamskipnaden, f.eks. Har du råd til, eller noen som kan være villige til å hjelpe deg økonomisk, finnes det mange flinke terapeuter rundt om kring. Selv har jeg lyst til å ta et Imago-kurs (http://gettingtheloveyouwant.com/articles/imago_into.html), fordi de nettopp fokuserer på hvordan barndommens relasjoner til omsorgspersoner påvirker hvordan du forholder deg i nære relasjoner som voksen.

Til slutt - jeg tror ikke du får kjæresten din tilbake mens du fortsatt bor der. Han blir hele tiden minnet på hvorfor han mener det ikke fungerer mellom dere, selv om han jo er veldig glad i deg. Ta det store og vanskelige (tro meg, jeg vet... ) skrittet med å flytte ut og til noe som er ditt. Det er usannsynlig tøft, igjen - jeg vet, jeg er midt oppi det selv, men det er noe som må til , både for deg og for han.

Kanskje, med litt tid, og at du får nøsta opp litt i usikkerheten din, så kan dere se om dere kan finne tilbake til hverandre. Men før det kan skje, må det litt avstand til. Det er jeg helt overbevist om. (men det kan jo være fordi jeg er litt lenger i prosessen enn deg, og ser hva som har funket for meg. Ikke sikkert akkurat det samme funker for deg/dere... Men vi har nå prøvd det dere er oppi nå, og det funka dårlig for oss).

Igjen - lykke til.

[Gjest Gjest]

Hvis du har hatt en vond barndom, skal du ikke se bort i fra at mye av reaksjonsmønstrene dine på ting kjærsten din gjør (avviser deg, f.eks.), oppfattes av deg helt anderledes, og mye verre, enn kjæresten dins intensjoner kanskje har vært. Men ja, det er klart at han ikke blir særlig inspirert når altfor mye av interaksjonen dere i mellom er krangel og dårlig stemning. Akkurat sånn har jeg hatt det også...

Jeg tror det blir vanskelig å bare "prøve å forandre meg", for først må du identifisere hva det er du vil forandre, og hva som er grunnen til at du har fått det reaksjonsmønsteret du ønsker å forandre. Først da kan du gå inn i det med forståelse, og dermed ha et utgangspunkt for å klare å endre dette.

Anbefaler deg å prøve å få hjelp til den prosessen. Hvis du studerer, finnes det muligheter gjennom studentsamskipnaden, f.eks. Har du råd til, eller noen som kan være villige til å hjelpe deg økonomisk, finnes det mange flinke terapeuter rundt om kring. Selv har jeg lyst til å ta et Imago-kurs (http://gettingtheloveyouwant.com/articles/imago_into.html), fordi de nettopp fokuserer på hvordan barndommens relasjoner til omsorgspersoner påvirker hvordan du forholder deg i nære relasjoner som voksen.

Til slutt - jeg tror ikke du får kjæresten din tilbake mens du fortsatt bor der. Han blir hele tiden minnet på hvorfor han mener det ikke fungerer mellom dere, selv om han jo er veldig glad i deg. Ta det store og vanskelige (tro meg, jeg vet... ) skrittet med å flytte ut og til noe som er ditt. Det er usannsynlig tøft, igjen - jeg vet, jeg er midt oppi det selv, men det er noe som må til , både for deg og for han.

Kanskje, med litt tid, og at du får nøsta opp litt i usikkerheten din, så kan dere se om dere kan finne tilbake til hverandre. Men før det kan skje, må det litt avstand til. Det er jeg helt overbevist om. (men det kan jo være fordi jeg er litt lenger i prosessen enn deg, og ser hva som har funket for meg. Ikke sikkert akkurat det samme funker for deg/dere... Men vi har nå prøvd det dere er oppi nå, og det funka dårlig for oss).

Igjen - lykke til.

Tusen takk du gjest som svarer meg!=) Blir så glad, fordi det er så vanskelig å se når man sitt midt inn i dette. Jo, d er så lurt å flytte ut. Kanskje jeg seriøst bør vurdere det. Kan jeg bare spørre en ting til.. Til høsten må jeg bort fra denne byen jeg bor i pga jobb. Skal jobbe i en annen by i et halvt år. Så det jeg lurer på, er det dumt av meg å bo her jeg bor til august sammens med han, eller bør jeg flytte ut for bare å bo der i 8 månder, for så å flytte til en annen by, så tilbake til den byen jeg bor i? Har ikke økonomi til å ha to leilgheter samtidig. Ok. Kanskje jeg bare burde finne meg en annen plass, omså for bare 8 månder, men syns det blir så mye flytting. Får bare dårlige selvtillit av å bo her når vi skal krangle om middagen. Ja, gjor det nettopp, så da ser du hvor stå står. (Var ikke jeg som startet denne krangelen).

[aline]

Kan jeg bare spørre en ting til.. Til høsten må jeg bort fra denne byen jeg bor i pga jobb. Skal jobbe i en annen by i et halvt år. Så det jeg lurer på, er det dumt av meg å bo her jeg bor til august sammens med han, eller bør jeg flytte ut for bare å bo der i 8 månder, for så å flytte til en annen by, så tilbake til den byen jeg bor i? Har ikke økonomi til å ha to leilgheter samtidig. Ok. Kanskje jeg bare burde finne meg en annen plass, omså for bare 8 månder, men syns det blir så mye flytting. Får bare dårlige selvtillit av å bo her når vi skal krangle om middagen. Ja, gjor det nettopp, så da ser du hvor stå står. (Var ikke jeg som startet denne krangelen).

Ja!

Det tror jeg faktisk er kjempedumt! 8 mnd er LEEEEENGE når man skal bo sammen med en man savner nærhet til, og ikke får. Du risikerer å totalt ødelegge deg selv ved å bo sammen med ham så lenge, og hele tiden ville ha ham tilbake uten å få ham.

Og hva om han treffer ei anna? det kan jo faktisk skje, i løpet av 8 mnd kan mye skje! Hvordan vil du overleve å bo sammen med ham dersom han får ei ny kjæreste?

Slik jeg ser det, vil du aldri klare å komme deg videre, så lenge du bor sammen med ham. Og dere vil vel lite sannsynelig finne tilbake til hverandre så lenge dere går oppå hverandre og krangler hver bidige dag. Så å fortsette å bo sammen, synes jeg høres ut som en tap-tap-situasjon! For dere begge og på alle måter.

Kanskje, om dere kommer litt fra hverandre, og du får jobbet litt med eller følt litt på hvorfor du sliter som du gjør, så er det mulig å prøve å ha litt kontakt og se om dere kan finne tonen igjen. Men det virker ikke som dere er i ett miljø sammen nå, som gir særlig rom for å finne kjærlighet.

og du sier det har vært helt fra starten, og at du har tvilt på at han vil ha deg og bo sammen med deg, men han GJØR jo nettop det. Og han fortsetter faktisk å bo sammen med deg selv ETTER at det er slutt!

Det kan hende det har vært forferdelig vanskelig for ham å bli tvilt på konstant, dersom han ikke har gitt deg noen reelle grunner til å tvile?

Uansett, flytt ut! Selv om det bare er for 8 mnd, LEI en leilighet, enten der du bor nå, før du er ferdig med den bortetiden du skal ha. Eller om du kjøper der du er nå (om det er kjøpe du helst ønsker), lei den ut mens du jobber borte, lei på det andre stedet (slik at du kun betaler for en leilighet av gangen), også har du egen leilighet å flytte tilbake til etterpå.

[Gjest Gjest]

Tusen takk du gjest som svarer meg!=) Blir så glad, fordi det er så vanskelig å se når man sitt midt inn i dette. Jo, d er så lurt å flytte ut. Kanskje jeg seriøst bør vurdere det. Kan jeg bare spørre en ting til.. Til høsten må jeg bort fra denne byen jeg bor i pga jobb. Skal jobbe i en annen by i et halvt år. Så det jeg lurer på, er det dumt av meg å bo her jeg bor til august sammens med han, eller bør jeg flytte ut for bare å bo der i 8 månder, for så å flytte til en annen by, så tilbake til den byen jeg bor i? Har ikke økonomi til å ha to leilgheter samtidig. Ok. Kanskje jeg bare burde finne meg en annen plass, omså for bare 8 månder, men syns det blir så mye flytting. Får bare dårlige selvtillit av å bo her når vi skal krangle om middagen. Ja, gjor det nettopp, så da ser du hvor stå står. (Var ikke jeg som startet denne krangelen).

Du sier jo selv at situasjonen er temmelig uholdbar slik som den er. At dere har bodd sammen uten å være sammen egentlig, allerede i mange måneder. Orker du 8 mnd til med det? Orker han 8 mnd til i en sånn situasjon? 8 mnd kan gå veldig fort når man har det bra, men fryktelig seint når ting er kjipe...

Jeg skal flytte et nytt sted for 7,5 mnd, før jeg skal flytte igjen. Jeg ser likevel nødvendigheten av det, for min egen del. Jeg får ikke gjort noe for min egen del når situasjonen er dårlig, jeg fokuserer bare på den. Alt annet viker - alt fra trening, lesing (jeg studerer), venner... Jeg klarer ikke å tenke på sånt når jeg har det så grunnleggende dårlig. Derfor må man legge et nytt grunnlag - det starter med å komme seg ut av hullet man er i, og bygge et nytt fundament for livet sitt.

Kanskje får du han tilbake med tida, men det gjør da vel ingenting om du har lært å stå på egne ben i mellomtida? At du har bygget noe for deg selv mens dere var fra hverandre? Det gjør deg bare sterkere, det gjør at du ser at du klarer deg, uansett. Ta i mot hjelp fra venner og kjente, det er bare bra. Og det er helt greit å be om hjelp også, uten at de nødvendigvis må tilby seg. Men venner eller ei - om du kommer deg vekk fra han, får du fokus på deg selv. Det er det du trenger nå. Gjør det du vet er best for deg. Det er bare deg selv du kan styre og bestemme over. Uansett hvor mye du vil ha han tilbake, så kan du ikke tvinge han hvis han ikke vil. Nå er det bare deg som gjelder - og når det har gått en liten stund, ser du nok at det kan være temmelig så bra det også

Stå på

[Gjest Gjest]

Tusen takk! Dere er verdens snilleste:)

Ja, da har jeg fått det pushet jeg kanskje trengte for å innse at jeg ikke kan bo her og håpe at ting vil forandre seg. Jeg merker også at alt annet i livet bare blir verre ved at jeg sørger over han her gutten. Nei, kanskje det blir kjempe bra å finne mitt eget lille leilighet, og ordne ting på min måte, og utvikle en større selvtillit! Du virker så flink gjest:) Vanskelig å jobbe med seg selv, for sånn egentlig, hvordan skal man klare å få bedre selvillitt? Lykke til med deg også gjest=)

[Gjest Jorunn]

jeg har vært singel i 1 år nå. har mast mye på eksen min. Han vil ikke svare på meldingene mine. Det beste er og kutte helt ut en periode. Tror denne mannen sliter mye med seg selv om dagen. Savner han.