"pauser" fra en god venninne...(langt)

[Efelia]

Har en god venninne som er litt spesiell kan man si. Vi har vært venner i flere år, og har delt mye. En kjempekoselig, skravlesyk, og morsom jente å være sammen med.

Men...så er saken den at jeg blir av og til sliten av å være sammen med henne, må ta noen pauser for liksom å "hente" meg inn. Og jeg får litt dårlig samvittighet av det også, selv om jeg også forstår hvorfor jeg trenger disse pausene.

Grunnen til at jeg får dårlig samvittighet, er fordi hun har hatt ett par tunge år på rappen, og jeg vet hun trenger noen å snakke med. Problemet er jo den klassiske, at hun snakker det i hjel, blir veldig mye bekymring og problemer.

Hun har også en tendens til å tro det verste om folk, tillegger folk meninger hun tror de har: meninger om hva folk egentlig mente å gjøre, hva de egentlig mener om henne, at de har en skjult agenda osv osv. Av og til sitter jeg med en følelse at hun tror alt dreier seg om henne på en måte. For hun tar seg veldig nær av ting som overhodet ikke dreier seg om henne.

( Ett eks. er at en venninne av oss har store bryster og går utringet. Min venninne mener da at den andre venninnen burde tenke seg om siden hun selv har komplekser for sine. Hun får komplekser av å være sammen med henne, og det virker på meg som om hun tror at dette blir gjort MOT henne, men det er det jo ikke. vi er skapt forskjellige...)

Samtidig er hun som nevnt ovenfor, forutinntatt i perioder, hun hører på halve av det du sier, og sitter nærmets å venter til det skal bli hennes tur til å snakke, og det hun da kommer med kan ofte bli "goddag mann økseskaft".

Hun gjør seg veldig fort opp en mening, og enkelte ganger kan hun trekke de utroligste konklusjoner, og da sørger hun for å gjøre seg hørt. Ofte blir dette oppfattet som kun kritikk, mens hun mener at hun må få være ærlig. Dette har vi snakket om, men jeg skjønner jo etter en tid at dette er en del av personligheten hennes, så i noenlunde grad kommer hun vel til å være slik resten av livet.

Og på toppen av det hele, tror jeg hun har problemer med å glede seg helt med vennene sine. Dette gjelder i situasjoner hvor hun ønsker dette for seg selv, f.eks leilighet, utdannelse, at hun ønsker å være slankere etc. Ofte kommer denne misunnelsen frem i kritikk, nesten sånn at man føler man blir narret på, eller at hun må fortelle hvor flink/mye hun har/større/bedre- u name it - hun er/har i forhold. Sitter nærmest og hører på halvt øre på det du forteller.

Hun har en tendens til å fokusere på kritikken når man kommer til henne med ett problem

(Dette skjer ikke så ofte, men ofte nok til at man blir lei...)Ofte destruktiv kritikk. Hun kan finne på å si de tingene som man automatisk vet man ikke bør si for høyt, og for mye.

(som f.eks at hun ikke skjønner helt hva du ser i kjæresten din, fordi han er så lite pen! også ler hun litt samtidig.Sagt 5 ganger i løpet av ett år, i 5 år...men sier du noe halvkritisk til henne, svarer hun 10 ganger tilbake, eller så kan hun finne på å å bli skikkelig lei seg og lure på om ikke man kan forvente respekt fra vennenne sine... )

Det som er problemet er at hun sier kritikken på en så fornuftig og "fin" måte, hun unnskylder seg først, og sier du ikke må bli lei deg, at du blir litt usikker. Og når du sier ifra at du ble lei deg, synes hun det er rart, og kommer med ett lite smil, eller skal fortelle noe du har sagt til henne en gang, og hun ble lei seg. Føler av og til at du aldri "vinner" med henne, Hun snur og vender seg slik.

Kunne ha kommet med ett lass eksempler, med det blir for langt tror jeg...

Nå blir jo dette kun det negative. (Ble litt sjokkert når jeg leste over faktisk, huff, huff) Har trukket frem essensen i det som gjør at jeg må ha pause, og det som gjør at jeg kjenner jeg blir irritert. Synes det er kjipt å tenke slik om ei venninne, har det ikke slik med noen av de andre venninnene mine...men nå har jo også typen begynt å reagere på at hun er så "rar" som han sier...

Jeg forstår jo at hun har ett dårlig selvbilde, men blir ganske "pissed" av at hun lar det gå utover vennenne sine. Synes ikke det er rett. Har snakket med henne om det meste jeg har nevnt, mes forstår jo at dette er en del av personligheten hennes, hun kan moderere seg litt, men jeg må også slå meg til ro med noe siden jeg setter stor pris på de gode sidene hennes. Men kommer av og til i perioder hvor jeg ikke ser det positive og det bekymrer meg litt... Kjenner at hun irriterer meg litt, og det er IKKE moro når jeg vet hun trenger en god venn!

[Suzy]

Syns dette høres skikkelig slitsomt ut - og at det ikke er rart at du trenger pauser... :o

Hadde det vært en ide å snakke med henne om noen av disse tingene. For eksempel kritikken av deg og ditt? Si til henne at du føler det like sterkt som hun gjør når noen kritiserer henne - og kanskje mer ettersom dere er venninner - og at det virkelig sårer deg.

Nytter ikke med sånne man bare blir søplebøtte for... Det sliter en ut og gir ikke noe igjen :-?

Suz

[makeløs]

Ta pause fra venninden din med god samvittighet! Du trenger jo ikke å kutte henne helt ut siden hun har en del gode sider du setter pris på, men du trenger heller ikke å sitte å høre på kritikk, eller negativ omtale av deg selv eller andre.

Det er også vanskelig å være en god venninne hvis du irriterer deg over henne. Da er det bedre å ta en pause til du igjen har overskudd til å høre på henne og hennes problemer.

[Rapitap]

Ja, ta en pause! Det er nok riktig å lytte til seg selv..... Take care of Number One first!! (Kunsten er å klare å IKKE få dårlig samvittighet for det) Lykke til!!!

[Gjest Lea]

Slike venner drar alt overskudd ut av en.

Jeg har kuttet ut en del bekjente/venner som gjorde meg sliten, men disse var ikke gode, gamle venner av meg.

Jeg vet faktisk ikke om det var jeg eller de som kuttet ut, muligens et samarbeid. Det gikk over lang tid og vennskapet døde gradvis ut. Vi snakker fortsatt sammen når vi treffes, hos felles venner eller ute i friluft. Men vi ringes aldri lenger.

Jeg hadde særlig EN venninne som støttet seg til meg. Hun hadde en haug med bekymringer på skuldrene og la dem over på mine. ALT var negativt i hennes verden. Uansett om det var sol, regnet eller snødde, så var det galt. Hun gjorde meg ufattelig sliten.

Så kutt ut en periode du. Dette er ikke bra for deg. Venninnen din trenger kanskje en samtale med en psykolg, men det er ikke så lett å fortelle henne tenker jeg.

[Sister Blue]

Høres ut som din venninne sliter endel med å forholde seg til andre mennesker, eller, omgivelsene sine generelt. Og det er ikke din oppgave å skulle hjelpe henne til å forandre på dette, du har åpenbart møtt din tålegrense. Tror det må mer til enn vennskap og en stor dose tålmodighet fra din side, for å klare og snu mye av tankegangen til vennina di. Man skal kunne kreve noe fra omgivelsene sine, men for en tidsbegrenset periode. Dersom det kun er mas og kjas hele veien, tærer dette på selv de sterkeste vennskapsbånd. Om du trekker deg tilbake for en stund, selvfølgelig etter å ha forklart henne hvorfor, gir du både deg selv og henne en tenkepause. Forhåpentligvis vil hun begynne å granske sin egen væremåte. Men hun trenger åpenbart hjelp til å styrke sitt eget selvbilde også. Faren er at det å "holde ut" og ikke bryte kontakten, bare vil utløse ytterligere frustrasjon og sinne hos deg og hennes andre venner. Hun er tydeligvis mer "intuitiv" enn det hun har godt av å være, og vil mest sannsynlig merke all den skjulte frustrasjonen. Du kan ende opp med å virkelig såre henne, dersom du lar ting skure og gå. Det beste ville være å gi henne en sjanse selv, til å finne ut av hvor skoen trykker. På den måten vil du kunne unngå en kjempeeksplosjon fra din side, hvor resultatet kanskje blir et ødelagt vennskap.

Trekk deg unna en periode, men vær helt ærlig mtp. hvorfor. Si rett ut at hun irriterer deg. Gjør du ikke det, vil hun sannsynligvis dikte opp en helt annen grunn for valget ditt.. Noe som ganger henne mest mulig..

Lykke til da

[Gjest *mia*]

Jeg spør meg selv om to ting når jeg leser innlegget ditt:

Hvor gode venner er dere e g e n t l i g?

Hva ville hun ha sagt om d e g som venninne?

Kanskje forholdet mellom dere har blitt som det har blitt fordi dere gjensidig irriterer dere over hverandre?

[Dixie]

Jeg kjenner meg veldig igjen i situasjonen du beskriver! Har en veninnne jeg har det sånn med. Og som må kutte ut i perioder.

Typen min skjønner ikke at jeg gidder å ha kontakt med henne i det hele tatt, for hun kan til tider behandle meg veldig dårlig. Kritisere meg åpenlyst om vi er ute osv... Jeg tror mange av problemene hennes skyldes sjalusi og misunnelse. Hun er overvektig, ønsker kjæreste, har ingen utdannelse og klare rett å slett ikke å få gjennomført det hun planlegger... Så jeg prøver å se igjennom fingrene med det..

For jeg liker henne jo på en måte, når hun har en god dag.. Og så synes jeg nok litt synd på henne....

Så nå omgåes jeg henne bare i små perioder, og det går greit. Og du skal ikke ha dårlig samvittighet for å he behob for pauser fra henne!!!

Lykke til!

[Gjest Vega]

Efelia":

Har en god venninne som er litt spesiell kan man si. Vi har vært venner i flere år, og har delt mye. En kjempekoselig, skravlesyk, og morsom jente å være sammen med.

Grunnen til at jeg får dårlig samvittighet, er fordi hun har hatt ett par tunge år på rappen, og jeg vet hun trenger noen å snakke med. Problemet er jo den klassiske, at hun snakker det i hjel, blir veldig mye bekymring og problemer.

Fortell henne at hun må slutte å fokusere på problemer - da kommer hun ingen vei. Hun bare går i ring og sporene blir dypere og dypere, til slutt en grøft med høye kanter. Nittini prosent - av det vi bekymrer oss for, skjer aldri.

Et fint svar når hun gjenopptar sine bekymringer - er å si - ja, det har du fortalt, så det har jeg hørt om. Har det skjedd noe nytt?

Avled henne og før henne videre i samtalen...

Hun har også en tendens til å tro det verste om folk, tillegger folk meninger hun tror de har: meninger om hva folk egentlig mente å gjøre, hva de egentlig mener om henne, at de har en skjult agenda osv osv. Av og til sitter jeg med en følelse at hun tror alt dreier seg om henne på en måte. For hun tar seg veldig nær av ting som overhodet ikke dreier seg om henne.

Hun tror hun er verdens midtpunkt? Fortell henne at de fleste ikke legger merke til oss engang, og de som gjør det, går ikke rundt og konspirerer. Og vil de, gjøre det - hva så? Folk har mer enn nok med sitt. Fortell henne at hun ikke må tillegge andre slike meninger. Det har hun ingen rett til. Alle har rett til å være seg selv.

Samtidig er hun som nevnt ovenfor, forutinntatt i perioder, hun hører på halve av det du sier, og sitter nærmets å venter til det skal bli hennes tur til å snakke, og det hun da kommer med kan ofte bli "goddag mann økseskaft".

Kjenner typen. Synes de er kjedelige og gidder ikke ha jevn kontakt. Selvopptatte og bryr seg fint lite om andre.

Hun gjør seg veldig fort opp en mening, og enkelte ganger kan hun trekke de utroligste konklusjoner, og da sørger hun for å gjøre seg hørt. Ofte blir dette oppfattet som kun kritikk, mens hun mener at hun må få være ærlig. Dette har vi snakket om, men jeg skjønner jo etter en tid at dette er en del av personligheten hennes, så i noenlunde grad kommer hun vel til å være slik resten av livet.

Kjenner en slik fyr. Ubehøvlet, var min diagnose. Hvilken rett har hun til å kritisere? Og på hvilket grunnlag... hver og en må feie for sin egen dør...

Og på toppen av det hele, tror jeg hun har problemer med å glede seg helt med vennene sine. Dette gjelder i situasjoner hvor hun ønsker dette for seg selv, f.eks leilighet, utdannelse, at hun ønsker å være slankere etc. Ofte kommer denne misunnelsen frem i kritikk, nesten sånn at man føler man blir narret på, eller at hun må fortelle hvor flink/mye hun har/større/bedre- u name it - hun er/har i forhold. Sitter nærmest og hører på halvt øre på det du forteller.

Kaller du henne en venn? Synes ikke hun unner vennnene sine mye framgang...

Hun har en tendens til å fokusere på kritikken når man kommer til henne med ett problem

Dette skjer ikke så ofte, men ofte nok til at man blir lei... Ofte destruktiv kritikk. Hun kan finne på å si de tingene som man automatisk vet man ikke bør si for høyt, og for mye.

(som f.eks at hun ikke skjønner helt hva du ser i kjæresten din, fordi han er så lite pen! også ler hun litt samtidig.Sagt 5 ganger i løpet av ett år, i 5 år...men sier du noe halvkritisk til henne, svarer hun 10 ganger tilbake, eller så kan hun finne på å å bli skikkelig lei seg og lure på om ikke man kan forvente respekt fra vennenne sine... )

Høres ut som en eksvenninne av meg, dess mer jeg leser. Jeg kuttet henne ut.

Det som er problemet er at hun sier kritikken på en så fornuftig og "fin" måte, hun unnskylder seg først, og sier du ikke må bli lei deg, at du blir litt usikker. Og når du sier ifra at du ble lei deg, synes hun det er rart, og kommer med ett lite smil, eller skal fortelle noe du har sagt til henne en gang, og hun ble lei seg. Føler av og til at du aldri "vinner" med henne, Hun snur og vender seg slik.

Med andre ord - hun manipulerer - men virker ikke videre smart. Hun blir jo gjennomskuet...

Kunne ha kommet med ett lass eksempler, med det blir for langt tror jeg...

Nå blir jo dette kun det negative. (Ble litt sjokkert når jeg leste over faktisk, huff, huff) Har trukket frem essensen i det som gjør at jeg må ha pause, og det som gjør at jeg kjenner jeg blir irritert. Synes det er kjipt å tenke slik om ei venninne, har det ikke slik med noen av de andre venninnene mine...men nå har jo også typen begynt å reagere på at hun er så "rar" som han sier...

Jeg forstår jo at hun har ett dårlig selvbilde, men blir ganske "pissed" av at hun lar det gå utover vennenne sine. Synes ikke det er rett. Har snakket med henne om det meste jeg har nevnt, mes forstår jo at dette er en del av personligheten hennes, hun kan moderere seg litt, men jeg må også slå meg til ro med noe siden jeg setter stor pris på de gode sidene hennes. Men kommer av og til i perioder hvor jeg ikke ser det positive og det bekymrer meg litt... Kjenner at hun irriterer meg litt, og det er IKKE moro når jeg vet hun trenger en god venn!

Det er ikke din oppgave å besørge for at hun får et bedre selvbilde. Kjenner folk med dårlig selvbilde - men de oppfører seg ikke slik. Er mer forsiktig og gjør lite av seg.

Den venninnen jeg kuttet ut, har selvbilde så det holder - er kjempepen, kjempepopulær (men vet ikke hvor dypt det stikker), morsom, har spennende hobbyer, - men hun sladrer om alle, er kritisk, en fjær blir til ett hønsehus, påpeker negative ting ang. typen din - negative aspekt ved framtidsplaner (ikke annet enn bagateller, men slikt som - du må jo tenke på at det er mye arbeid, og tror du at du klarer det osv...).

Ja - jeg kuttet henne ut.

Trengte ikke alle de negative påvirkningene fra henne - greit at hun er morsom - men det finnes det andre som er også.

Vet ikke hva du skal gjøre - du forteller lite om hennes positive sider. Har hun ingen andre venner? Som kanskje er flinkere til å sette henne på plass - men hun vil vel ikke ha slike gledesdrepere som venner...

Og du - vet du ikke at dårlig samvittighet spiser deg opp - og er noe du skal kaste langt vekk! Ikke brukende til noenting! Vekk med det!

Jeg vet ikke hva du skal gjøre - pause høres fornuftig ut...

[-Fisken-]

En vanskelig situasjoen det der, kjenner meg veldig godt igjen..

Kan jo ikke kutte ut venninnen helelr, ofr som du nevnte er hun en god venninne ellers.. men en pause gjør nok nytten sin ja.

[Efelia]

(Vega: Ikke annet enn bagateller, ja men...Slitsomt i lengden. der tok du henne på kornet gitt!)

Takk for alle svar! Føles litt bedre når jeg får bekreftet at man godt kan bli litt lei vennenne sine av og til. Har tenkt over mye av det dere har sagt. Men det er, som mange har nevnt, bare de negative sidene som har kommet frem. Og hun er jo selvfølgelig mer nyansert enn det! Blir så vanskelig å beskrive en person bare ved ord, og så måtte det ikke bli for langt heller da... Men det var litt godt også å bare "få det ut" uten masse om og men og atte...

Vi er venner fra langt tilbake, og har delt mye. Det er heller ikke bare jeg av våre felles venner som føler slik overfor henne. De fleste har nok snakket med henne om dette i ny og ned, eller ihvertfall nevnt det. Men jeg vet også at folk føler at det ikke er noen vits, fordi hun ikke vil godta det som blir sagt på en måte. Og så er folk skeptiske til å si noe til henne, fordi hun kan finne på å si noe kjempesårende tilbake. Hun er ikke redd for å si hva hun vil ( Men kan angre seg etterpå ...)

Vi ser hverandre sånn ca. 2 til 3 ganger i måneden. mesteparten av tiden er det jo bra, men så kommer hun med masse "småtteri" hele tiden, som bare bygger seg opp til meg, og så renner begeret over. Dette tar vel ett par- 3 måneder, før jeg må trekke meg litt unna en tid. Jeg sier det hvis jeg er uenig med henne, og prøver å få henne til å se ting litt annerledes, men det tar på kreftene mine. Har jo nok med meg selv jeg også.

Hun er jo en koselig jente, hvis ikke hadde jeg jo ikke vært venn med henne. Jeg synes bare at de "nykkene" hun har er så ekstreme på ett vis. Føler det ikke slik overfor noen av mine andre venner, så det er nok noe med henne. Spesielt når jeg vet at det ikke bare er jeg som synes hun er vanskelig til tider.

Av og til føler jeg nok at hun bruker meg som en klagemur, fordi jeg er den eneste hun kan snakke med alt om sier hun. Så jeg pålegger kanskje meg selv ett ansvar her. Men det er jo synd at hun ikke stoler nok på noen av sine andre venner. Og hvorfor hun ikke gjør det er jeg ikke sikker på. Har enda ikke hørt at hun har noe eksakt grunn. (men hun tillegger de jo tanker og meninger som hun egentlig ikke vet noe om)

Noe av det dere har skrevet er jeg enig i , fordi jeg har tenkt tanken selv. (prøver jo å finne ut av det her vettu...) de ordene som har streifet tankene mine er egoistisk, manipulerende og selvopptatt. men må nesten også nevne de gode ordene i farten:Sosial, omsorgsperson (ja, tro det ellr ei :-? ), kreativ, god til å fortelle historier etc etc...

Hun er "go og snill" så lenge hun ikke føler seg truet på ett eller annet vis. Med tanke på det som er skrevet i forrige innlegg.

Hun er ei jente som er opptatt av å få oppmerksomhet og ros. Hun er vant til at folk er der for henne, foreldrene har kommet løpende med engang det har vært noe, og hun har også fått veldig mye skryt/ros fra sine foreldre. Hun har fått hørt at hun kan få til hva hun vil, få hvem hun vil, alt hun har laget (brød eller bilde) har vært fantastisk. Så jeg tror nok foreldrene har gjort henne en bjørnetjeneste.

Virker som om hun ikke helt vil forstå at vi andre har familier/liv som tar tid vi også. Hun fokuserer mye på at hun er skuffet over at vi ikke har like mye tid til hverandre som før. Kravene henne er urealistiske i forhold til hvordan ting virkelig er. Og spesielt blir det også når vi andre jentene føler at hun tar så veldig mye mer enn hun gir, siden hun er så krevende. Og det er ikke så lett å si... Hun føler jo at hun burde få litt mer fra oss... Som sagt tidligere, hun får det til ikke å bli rett uansett hva du sier/gjør.Er ikke rart jeg blir lei. Og så blir jeg så forvirra når jeg har kommet inn i pausemodus overfor henne, og så er hun i sitt gode,vanlige humør.

Men jeg bruker jo mye tid på dette. Kunne ønske jeg bare kunne kutte ut!

Hun har bestandig vært av de som roser seg selv og sitt, fått ting til å høres litt bedre ut.Ting har vært så perfekte. I den senere tid har hun kommet med innrømmelser for hvordan ting egentlig har vært. (bagateller/ små ting, men dog...) Når en da vet at hun har kritisert deg, og andre, for ting hun selv sier at hun har gjort/ikke gjort, reagerer man.

Og når hun sier at hun har nok vært egoistisk tidligere, fordi hun har sagt ting som hun vet har såret (og det var meningen og), blir jeg enda mer ambvivalent - eller hva det heter-. Jeg synes hun ennå er ego, men det er jo bra hun ser noe. Og jeg ser det jo på henne at hun vet hun sier noe stygt...

Kunne ønske hun kunne ha sagt det til en profesjonell, istedet for en hun har vært slik mot. Og jeg min tosk, prøver så godt jeg kan forstå, når jeg egentlig burde bli sint, uansett hvordan hun sa det. (i betroelse, i sene nattetimer.) Men jeg sier ikke noe, fordi det høres ut som hun har skjønt noe, og da ønsker jeg ikke å demonsrtrere. Tror nesten det er jeg som er psykologen hennes jeg...Har sagt hun burde gå til psykolog, men hun nøler litt.

Når nå alt dette er sagt, må jeg også si at vi har snakket mye om mange av de tingene som er nevnt. Mye av det jeg har skrevet har jeg fortalt henne, og beskrevet hvordan det kan føles. Men andre ting får jeg meg ikke til å si, fordi jeg synes det blir plukking på personlighten hennes, og det synes jeg ikke noe om. Hun har som sagt gått igjennom en veldig vanskelig tid, og da tror jeg man skal være forsiktig med sine valg av ord. Vil jo ikke såre henne mer enn nødvendig. Mulig, jeg rett og slett er dumsnill! :oops:

De tingene jeg har nevnt som "nykker" har hun hatt så lenge jeg har kjent henne. det er først i den senere tid jeg har oppdaget at jeg virkelig er lei av det. Har vært oppe tidligere, men nå kjenner jeg at jeg har behov for å sette grenser.

Det er så sinnsykt mye mer av min frustrasjon jeg kunne har skrevet, men da blir det for langt, og too much!

[Sister Blue]

Èn ting er iallefall sikkert, din venninne er heldig som har en person som deg i sin omgangskrets. Men det er ikke en dag for tidlig at hun innser at ikke alt kan foregå på hennes egne premisser. Tror det kanskje kan være du som får henne til å forstå et "fnugg" i så henseende.

Selvfølgelig er bildet av henne mye mer nyansert enn kun svart-hvitt. Du ramser opp mange gode egenskaper, og jeg skjønner at du er glad i henne. En "dårlig" venninne ville nok heller aldri ha sittet og filosofert rundt et problematisk vennskapsforhold i utgangspunktet, så det skal du ha credit for. Håper bare hun får anledning til å gjøre det samme, når du trekker deg tilbake for en stund.

Hadde selv nogenlunde samme erfaring med en veldig god venninne for litt tilbake. Jeg valgte å skrive et brev til henne og forklare hvordan jeg så på alt. Hun var/er veldig manipulerende, og vet nøyaktig hva slags punkter hun skal trigge hos meg for å oppnå ulike reaksjoner. Fortalte jeg henne rett ut at jeg mislikte oppførselen hennes, var resultatet at hun trakk seg tilbake og ble "taus". Jeg var bulldoseren, mens hun kalte seg et "offer". Ting skulle aldri snakkes om, og ergo vokstre frustrasjonen min meg over hodet, mens hun derimot fikk ture fram som hun alltid hadde gjort. Hun fikk MEG til å føle dårlig samvittighet, og jeg måtte føye meg for hennes spilleregler gang på gang. Jeg valgte til slutt å skrive et brev til henne da jeg forstod at en nøytral samtale ikke kom på tale. Ble bare krangel og anklagelser ut av det hele. Hun var mer opptatt av at jeg ikke godtok henne som hun var. At det på en måte var alt eller intet. Brevet skulle fungere mindre "bombastisk" og truende, enn en samtale ansikt til ansikt. Og det funket. Hun reflekterte over mine synspunkter, og innså at jeg ikke bare var ute etter å såre henne, eller at jeg hadde skjulte motiver. Kanskje en idè å gjøre det samme ovenfor din venninne? Da får du sjansen til å "samle alt på ett brett", og så har hun ingen anledning til å kritisere deg direkte for at du angriper henne, o.l.

[Gjest Vega]

Jeg har mine tvil når hun sier at du er den eneste hun kan snakke med om alt... dette sier hun kanskje til alle.

Vær også klar over at hun sikkert baktaler deg også, i og med at hun gjør det med andre. I slike tilfeller er det få om ingen som går fri.

Å skrive brev høres bra ut.

Husk at du har lov å bli sint og indignert når hun baktaler andre, si at det gidder du ikke høre på lenger, fordi du faktisk liker de, og ingen er feilfrie... Du trenger ikke være sint, men sett en grense - si at du har bestemt deg for å ikke høre på sladder og negative ting om andre. Slik at dere heller får prate om noe annet.

Det er mulig hun har fått det for seg at det er en måte å få oppmerksomhet på - litt sladder og skadefryd som krydder i hverdagen.

Min venninne flyttet inn i et nytt nabolag.

Hun er veldig sosial.

Og ble kjent med de fleste.

Men naboene trakk seg tilbake da de oppdaget at hun la ut om detaljer ang. interiør og andre ting til de andre naboene. Altså fôr rundt og pratet om alle, til alle...

I stedet for å fokusere på at hun må forandre seg, kan du heller rette oppmerksomheten mot deg selv - det gidder du ikke høre på, nå er det nok klaging for i dag, jeg vet da selv hva som er best for meg, hvilken rett har du til å kritisere mine valg, jeg tar gjerne i mot konstruktiv kritikk, men tar ikke i mot negativ - osv.

Da stopper du hennes selvsentrering, og hennes bedrevitende råd.

Om det blir litt krangel - hva så?

Et vennskap tåler litt mer enn bare jatting.

Led henne vekk - still spørsmål langt fra emnet om hun prater drit om andre i forglemmelse - men husk å si at du ikke lenger vil høre sladder og negative ting om andre, dersom det ikke handler om å hjelpe andre med et konkret problem...