Egne barn vs adopterte

[Gjest Gjest]

I min familie er det et par som strever med å få barn. Etter 8-10 prøverørsforsøk ser det temmelig mørkt ut...

Her en dag sa min mor at "jeg synes xxx og xxxx skulle ha adoptert et barn, de blir da like glade i den ungen som sin egen". Min søster var enig i dette.

Jeg svarte at hvis man blir like glad i et adoptert barn som sitt eget, så hvorfor adopterte ikke DE da? Det finnes nok av barn i verden som trenger et hjem (og kjærlighet)... Jeg fikk ikke noe svar...

Er det virkelig sånn at man blir like glad i et barn som er adoptert, som sitt eget kjøtt og blod? Når et barn blir født inn i en familie så er jo alle opptatt av hvem nurket ligner på, fysiske "bevis" på at genene er ført videre. Er det ikke det vi er "programert til" fra naturens side?

Og hvis det er så enkelt at man blir like glad i et adoptert barn, hvorfor har vi da fertilitetsklinikker...?

Selvsagt blir man glad i et adoptert barn også, men på LIK LINJE med egne barn? DET har jeg vanskelig for å tro! I en krisesituasjon hvor valget står mellom å redde sitt biologiske barn og sitt adopterte barn (hvis man har begge deler), hvem griper man først etter?

Jeg mener ikke å såre noen med dette innlegget, men synes at folk som har egne biologiske barn ikke kan "forenkle" sorgen til de som ikke kan få egne biologiske barn ved å si at det er hipp som happ om man adopterer eller får egne barn. Det er selvsagt en nobel ting å si, men....

Andre som har tanker omkring dette?

[Gjest Gjest]

ja,jeg tror man kan bli like glad i ett adoptert barn som ett biologisk!

[Gjest Gjest]

Det tror ikke jeg.Enkelte adoptivforeldre forventer til og med nesegrus takknemlighet ifra barnet fordi det er adoptert.

[Susan Sto Helit]

Jeg tror at når barnet er der, så blir man like glad i det uansett.

Men at de aller fleste av oss når vi planlegger barn ser for oss et barn som ligner på oss selv og vår partner. Derfor er de aller fleste villige til å gå gjennom utrolig mye for å få et biologisk barn.

Er forøvrig helt sikker på at det er mange adopterte barn som er mer ønsket av sine foreldre enn en del biologiske barn. (Spesielt enkelte uplanlagte.)

Selv om det selvfølgelig finnes unntak på begge sider.

[Gjest AnneShirley]

Jeg svarte at hvis man blir like glad i et adoptert barn som sitt eget, så hvorfor adopterte ikke DE da? Det finnes nok av barn i verden som trenger et hjem (og kjærlighet)... Jeg fikk ikke noe svar...

Det er flere som ønsker å adoptere enn det er barn for adopsjon i Norge.

Jeg mener ikke å såre noen med dette innlegget, men synes at folk som har egne biologiske barn ikke kan "forenkle" sorgen til de som ikke kan få egne biologiske barn ved å si at det er hipp som happ om man adopterer eller får egne barn. Det er selvsagt en nobel ting å si, men....

Det å "forenkle" adopsjonsløsningen er ganske frekt, ja. "Dere kan jo bare adoptere" er det noen som får seg til å si. Da har de virkelig ikke satt seg inn i problemstillingen.

[Gjest Gjest_Sandra_*]

Jeg tenker at du ikke vet noe som helst om adopsjon siden du framstiller det så enkelt som at "hvorfor adopterer ikke alle da".

For å få adoptere må du først igjennom en godkjennelsesprosess i barnevernet. I noen tilfeller kan godkjenningen gå raskt og enkelt, men i mange tilfeller er prosessen krevende og langvarig. Jeg vet om par som såvidt har kommet seg gjennom nåløyet, fordi saksbehandleren deres har vært av det vanskelige slaget. Ei dame med 20 kg for mye på kroppen ble sett på som et tvilsomt morsemne. Saksbehandleren mente at kvinnen var for tykk til å sitte på gulvet og leke med et barn... Sånne eksempler finnes det mange av, men folk snakker sjelden om dette. Fordi de som er inne i adopsjonsprosessen er så redd for å ikke bli godkjent at de ikke tør si ifra om overtramp.

Det stilles strenge krav til adoptivforeldre fra norsk side. Man skal ha god helse (har du hatt en depresjon blir livet ditt virkelig saumfart), plettfri vandel, ha en viss økonomisk standard (arbeidsledige kan glemme å adoptere), ha et soverom pr barn (barn har visst vondt av å dele rom med søsken) osv. I tillegg koster selve adopsjonsprosessen masse penger som mange ikke har råd til.

Når du først har kommet deg gjennom nåløyet i Norge så er det neste hinder på veien: Reglene i landet du skal adoptere fra. Her kan du lese litt om regler for forskjellige land. Men husk at dette er kortversjonen. Hvert land har gjerne en lang liste med krav de stiller til adoptivforeldrene. Kina sier f.eks. nei til mennesker med en BMI over et visst nivå, de sier nei til folk som bare har syn på et øye, til dem som har amputert en kroppsdel osv osv. Det er MANGE regler. Og i tillegg så vurderer de adoptivforeldrenes moralske framferd. Når man skal søke om å adoptere må man sende en presentasjon av seg selv med bilder. Man må da være nøye på at bildene ikke skal være for vågale (som å sitte i singlett og shorts i hagen en varm sommerdag), ikke vise tegn på alkoholmisbruk (ølboks eller vinglass bør ikke vises på bildet), ikke ha et sykt forhold til dyr (å ha hund/katt som kjæledyr sees som helt unaturlig for mange kinesere) osv. Du må også ha minst 80.000 dollar (eller noe sånt) av verdier/kontanter for å få bli godkjent.

Om man så er heldig og blir godkjent som adoptivforeldre også i søkerlandet, så må man sette seg ned og vente på å bli tildelt et barn. Det kan gå kjapt, eller man kan være uheldig og bli sittende å vente i årevis forgjeves. Som et vennepar av meg som venter på å adoptere fra Kina. De har vært gjennom en marerittaktig prosess for å bli godkjent (de er oppegående snille folk med god utdannelse), og nå ser det ut til at de ikke rekker å få et barn fra Kina før godkjennelsen deres i Norge går ut på dato. Prosessen i Kina går så sakte nå at ventelista er lang. Og man kan ikke bare bytte land midtveis heller. Antakelig må de gjennom en ny godkjennelsesprosess om et års tid, med nye store økonomiske utlegg osv. Hvis de orker denne kampen en gang til.

Så nei, om jeg får problemer med å få egne barn så vil jeg IKKE prøve å adoptere. Det er ikke fordi jeg er redd jeg ikke skal bli like glad i barnet, for det tror jeg absolutt man blir. Men jeg har verken ork eller råd til å gå gjennom det samme som vennene mine har gått igjennom.

[Gjest Gjest]

Jeg svarte at hvis man blir like glad i et adoptert barn som sitt eget, så hvorfor adopterte ikke DE da? Det finnes nok av barn i verden som trenger et hjem (og kjærlighet)... Jeg fikk ikke noe svar...

(...)

Og hvis det er så enkelt at man blir like glad i et adoptert barn, hvorfor har vi da fertilitetsklinikker...?

Kanskje pga sånne regler: http://www.adopsjonsforum.no/userfiles/Ove...regler_2007.doc

[Sirilill]

JA, man kan elske et adoptert like mye som sitt egetfødte....kanskje enda mer!

Omsorgen og kjærligheten ligger i ditt hjerte.

[Gjest Gjest]

Trådstarter her.

Joda, jeg vet jo at det å adoptere heller ikke er en enkel prosess, men et svangerskap og en fødsel trenger vel heller ikke å være en dans på roser? Mye som er strevsomt og smertefullt her også...

Søstra mi ville fylle kravene til adopsjon, det samme med paret det er snakk om her (og for øvrig samtlige i min vennekrets). Jeg synes da ikke kravene er sååå strenge...

Paret i vår familie har snakket om adopsjon, men han er redd for å få et barn som er emosjonelt skadet, at mora drakk under svangerskapet o.l. Han jobber på en barnevernsinstitusjon og har sett hvor mye de første månedene/årene i et barns liv betyr... Ting man nødvendigvis ikke ser der og da, men som dukker opp senere (altså senskader), gjerne i forbindelse med puberteten.

Man har selvsagt ingen garanti med et biologisk barn heller, men man kan jo kontrollere ting som alkoholinntak i svangerskapet og basale behov til den nyfødte.

De fleste foreldre vil jo gå i gjennom ild og vann for sine barn, ergo må man vel tåle å gjøre dette i en adopsjonsprosess også (hvis nå utsagnet "like glad i" stemmer med virkeligheten...)?

[Gjest AnneShirley]

Joda, jeg vet jo at det å adoptere heller ikke er en enkel prosess, men et svangerskap og en fødsel trenger vel heller ikke å være en dans på roser? Mye som er strevsomt og smertefullt her også...

Jeg har slett ikke inntrykk av at dette er sammenlignbart. Av de jeg har snakket med har jeg fått intrykk av at adopsjonsprossessen er tyngre enn selv prøverør.

Og det med at de du kjenner vil bli godkjent for adopsjon er ikke noe verken du eller de vet før de har gått gjennom prosessen.

[Gjest Gjest]

Søstra mi ville fylle kravene til adopsjon, det samme med paret det er snakk om her (og for øvrig samtlige i min vennekrets). Jeg synes da ikke kravene er sååå strenge...

1: Det nytter ikke at du synes de fyller kravene til adopsjon. Mye kan se fint ut på papiret, men det er likevel ikke en selvfølge at de skal bli godkjent. Det handler mye om den saksbehandleren de får i barnevernet. Her er det faktisk en enkelt saksbehandler som sitter og bestemmer.

2: Poenget her er ikke hvorfor din søster ikke vil adoptere. Kanskje HUN ikke kan bli like glad i et adoptivbarn. Poenget er hvorfor det finnes fertilitetsklinikker og hvorfor ikke ALLE bare adopterer da...

[Gjest Gjest]

Det er jo nettopp søstra mi som sier hun ville bli like glad i osv.! Hun har biologiske barn selv.

Er selvsagt klar over at jeg ikke kan drive "saksbehandling for adopsjon" til familie og venner, jeg svarte bare ut i fra lista over kriterier det vises til i et svar her.

[Gjest AnneShirley]

Det er jo nettopp søstra mi som sier hun ville bli like glad i osv.! Hun har biologiske barn selv.

Men hvorfor i alle dager skulle hun adoptere dersom hun alt har barn?

Da vil hun jo "ta opp en plass" i adopsjonskøen, noe som ville gå ut over noen andre som ikke kan få barn selv. Det synes jeg ikke ville være en hyggelig ting å gjøre.

[Gjest Gjest]

Det er også viktig å tenkte på at drømmen om barn kan ikke gjelde bare drømmen om en "baby".

Vi har alle vært barn, å vet i ettertid at den tiden går veldig fort......vi husker nesten ingenting fra vi var små.

Håper det ikke er bare babytiden de legter etter.

Et "barn" har du for resten av livet.

[Gjest Gjest]

Det er jo nettopp søstra mi som sier hun ville bli like glad i osv.! Hun har biologiske barn selv.

Er selvsagt klar over at jeg ikke kan drive "saksbehandling for adopsjon" til familie og venner, jeg svarte bare ut i fra lista over kriterier det vises til i et svar her.

Du spurte om andres tanker rundt dette med adopsjon eller ikke adopsjon. Jeg kjenner ikke søsteren din og kan ikke svare for henne. Men jeg kan svare for meg selv, og på et generelt nivå ut fra hva jeg har diskutert med andre.

Leste du denne: http://www.adopsjonsforum.no/userfiles/Ove...regler_2007.doc

?

[Gjest Gjest]

Er selvsagt klar over at jeg ikke kan drive "saksbehandling for adopsjon" til familie og venner, jeg svarte bare ut i fra lista over kriterier det vises til i et svar her.

De kriteriene som er listet opp her er jo bare en del av kravene som stilles overfor adoptivforeldre. Sett deg skikkelig inn i adopsjon før du forenkler den praktiske prosessen rundt dette. Det kan godt hende søsteren din ikke ville fått adoptere pga en holdning om barneoppdragelse, for eksempel. Alt kommer ikke fram i en sånn liste, det er - som nevnt før her i tråden - saksbehandlere i barnevernet som sitter og vurderer om folk skal få adoptere eller ikke. Om denne saksbehandleren viser seg å være uprofesjonell kan det bety at søsteren din ikke ville fått adoptere uansett hvor mye hun oppfyller kriteriene i en liste.

[Gjest Gjest- gjestesen]

Vi har adoptert et barn.

Jeg har visst fra jeg var ganske ung at jeg ønsket å adoptere framfor å føde selv.

Etterhvert som jeg ble eldre holdt jeg fast på dette. Mannen min syntes aldri det var noe speseilet ved det valget.(Som jeg hadde tatt lenge før jeg traff ham).

Køen av foreldre som ønsker å adoptere er mye lengre enn køen av barn som er frigitt til adopsjon.

Det er selvsagt ikke fordi det ikke er barn som behøver foreldre, men fordi mange land ikke har noen adopsjonslovgivning, eller noe system for å ivareta barn som ikke har foreldre eller familie.

Det jeg prøver å si er at ikke alle foreldreløse barn i verden er aktuelle for adopsjon.

Prosessen med å adoptere kan virke overveldende for mange. Mye er bygget på myter om hvor vanskelig det er å bli godkjent, og hvor mye byråkrati det er.

Det ER ikke alle som blir godkjent. De vanligste avslagsgrunnene er alder og/eller sykdom.

Økonomi, ustabile parforhold, helse, jobbsituasjon, boligsituasjon kan også være avslagsgrunn. Det kan i flere giverland f.eks kreves 5 års ekteskap dersom man har vært gift før. Hvis de i det hele tatt godtar at søkerne er gift for andre gang.

En del vurderinger som adopsjonssøkere må gjennom, slipper de som søker assistert befruktning. I tillegg er det jo mer økonomisk støtte å hente fra staten.

Ikke dermed sagt at jeg tror assistert befruktning er noe lett, heller.

For meg er det innlysende at man blir like glad i adoptivbarn som egenfødte. Jeg går da ikke rundt og alltid tenker på at datteren min er adoptert. Hun er først og fremst mitt barn, og har sine særtrekk som andre barn.

At hun ikke ligner på foreldrene er ikke uten videre noen ulempe. Hun er mye penere enn oss.

Mange adoptivbarn er svært etterlengtet. Ikke noen uplanlagte adoptivbarn, nei.

[Gjest LanaLane]

Jeg har ingen kontakt med min biologiske mor, og stemoren min har tilbudt seg å adoptere meg til tross for at jeg er over 18 mht arv etc. Hun kom inn i livet mitt da jeg var 11, er nå 23.

Jeg sa nei fordi jeg føler at det blir et "svik" mot den biologiske moren min som måtte gi meg opp pga rusproblemer.

Men hun kaller seg fremdeles mammaen min, sier hun har 3 barn og behandler meg som om jeg var hennes eget.

Jeg tror virkelig på at hun er like glad i meg som sine biologiske. Husker hun sa til meg når jeg var mindre at "søstrene dine ble født fra magen, men du ble født fra hjertet mitt".

Jeg har veldig lyst til å adoptere, men jeg vil også ha egne barn av den enkle grunnen at jeg vil se en del av meg selv føres videre. Jeg er 100% sikker på at jeg kommer til å adoptere på et eller annet punkt, og at det barnet ikke kommer til å føles noe annerledes enn de andre.

et vennepar av fordrene mine slet i mange år med å få barn og søkte om å adoptere en gutt fra Columbia. Et halvt år før de skulle hente ham fant de ut at hun var gravid, men de hadde blitt så glad i gutten at de hentet ham likevel til tross for at de fikk tilbud om å avbryte. Nå er de en lykkelig familie på fire og ingen tenker over at han er adoptert.

[Gjest Gjest_Mortil2_*]

Å velge å få egne barn via naturmetoden fremfor å adoptere har vel med det å gjøre at man da kan få barn raskere og naturlig uten søknad, venting, folk som roter i privatlivet ditt osv.

Når det gjelder det å være mer eller mindre glad i.... De fleste som adoptere barn i Norge kan ikke få barn på noen annen måte enn via adopsjon. Selv har jeg to adoptivbarn. Jeg er ingen Angelina Jolie som kan velge å både få egnefødte barn og adoptere i tillegg. Å adoptere var eneste mulighet for meg. Jeg elsker barna mine. De er mine barn! De er så høyt ønsket! Og morsfølelsen, den kom det sekundet jeg fikk den lille jenta vår i armene da vi var å henta henne i Columbia. Jeg ble MOR. Og elsket henne fra første sekund. Det samme skjedde da vi hentet lillegutt 3 år etter. Mye skjer av seg selv (på samme måte som ved fødte barn) fordi man får et lite menneske i armene som er avhengig av en og som trenger en.

Og det med at folk liker å se seg selv i barna sine.... Det gjør vi også. Datteren vår ligner faktisk på meg. Sikkert fordi vi har så mange like fakter og måter å være på.

Jeg hadde sikkert ikke lagt ut på det prosjektet det er å adoptere hvis jeg kunne ha født barn selv. Men det har ingenting med hvorvidt man blir mer glad i det ene barnet enn det andre å gjøre. Noen velger nok bort adopsjon fordi de ikke tror de kan bli glad i et adoptivbarn. Heldigvis (for de barna) så finnes det mange andre som vil adoptere. Og som andre har påpekt her. Det er ikke bare å hente seg en unge som trenger å reddes fra sult og fattigdom for eksempel. Det er ikke det å redde et barn som er motivasjonen til de fleste for å adoptere heller. Men et ønske om å ha en familie med barn.

[Gjest Marlo]

Når i livet burde man begynne å forberede til adopsjon?

Jeg og samboer har jo snakket litt om å adoptere i fremtiden, vi er nå 28 og 27 år, men jeg tenker jo det at man kanskje burde begynne litt tidligere enn når man ønsker et barn, for det er jo ikke gjort på et blunk liksom.