Det skal ikke være så enkelt..

[Gjest Gjest_tankefull_*]

Jeg tenkte jeg bare skulle få ut noen tanker her jeg.. Har en litt delt livssituasjon som jeg begynner å syns det er vanskelig å finne ut av.

Jeg gikk ifra faren til datteren min for 2 år siden. Det anser jeg som en helt riktig avgjørelse, vi var veldig forskjellige og forholdet tæra på meg som person og i min rolle som mamma.

For ett år siden møtte jeg en gutt, som er fantastisk på alle måter. Vi har fått et godt og fint forhold. Han kommer veldig godt overens med min datter og det går greit med min eks. Saken er at vi bor 40 mil unna hverandre, men vi lot ikke dette hindre oss i å starte et forhold da alt føltes så bra og riktig (jada, klisje men alikevel ) Saken er at han har en sønn som han har samvær med og dette gjør oss låst på hver vår kant.

Han har mulighet til å jobbe hjemmefra hos meg noe, men ikke hele tiden. Jeg har delt samvær og har to jobber pluss er student som gjør det vanskelig for meg å komme ned ofte.

Etter et år sammen går forholdet veldig bra, men tanken på at vi så si ikke har mulighet til å ha et liv sammen knekker meg fullstendig. Jeg drømmer om familieliv har lyst på flere barn, ønsker oss et liv sammen. Dele det som kan deles. Vi bruker jo også enormt mye penger på to leiligheter, to ditt og datt samt all reising.. Vi kunne hatt det veldig romslig dersom vi hadde kunne klart oss med ett sted.

Jeg har sagt til han at jeg ikke er flyttbar. Jeg er ikke i noe yrke som kan drives på hjemmebasis og tas med i tillegg er jeg avhengig av å ha bolig her med omsorgen for min datter annenhver uke.

Han er jo også avhengig av dette i forhold til hans samvær, men sier han ikke har gitt opp å finne løsning som gjør at det kan bli greiere for oss på alle mulige måter. Han har jo ikke noen konkret plan på dette, men skal snakke med mor til barnet og lufte litt tanker. Jeg har bare store problemer med å se løsninger vi kan få til for at dette skal bli greit for alle parter... Dette gjør jo at jeg begynner å lure på om jeg kan ha noen som helst forhåpninger om framtid sammen. Jeg føler jeg ikke kan gå på bekostning av mine ønsker for min fremtid, klarer ikke å godta at slik må det kanskje være i mange mange år. Dette sier han også at han ikke kan klare.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men er det noen som har noen tanker eller erfaringer å dele med meg rundt dette?? Trenger kanskje litt tilbakemeldinger på hva andre syns....