Har du blitt voldtatt?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Sorry for det brutale spørsmålet,

men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre

Jeg lurer på om noen der ute har vært i samme situasjon som meg og blitt voldtatt av en bekjent, og slitt med det. Jeg har ikke anmeldt det, og sliter fordi mine såkalte nærme venner ennå er venn med voldtektsmannen. Derfor føler jg at jeg ikke har noen å prate med. I tillegg ser jeg han litt her og der, fordi han bor og jobber i samme området og i tillegg til at han pleier å være sammen med "vennene" mine som jeg har holdt meg unna...

Jeg vet jeg burde oppsøke hjelp, anmelde, drite i disse vennene, men det er ikke så lett som d man skulle tro. er det noen som har opplevd det samme?

http://pursuitofhappiness.blogg.no/

dette er adressen til bloggen min der jeg prøver å skrive det som plager meg. jeg skulle bare ønske det var en jeg kunne prate med som kan forholde seg til det jeg føler. Jeg har veldig lyst til å anmelde, men jeg vil ikke at foreldrene mine skal vite noe, de hadde ikke forstått. Jeg er også redd for at de ikke tror meg, at det ikke skjer noe hvis jeg anmelder, og at det bare blir ord mot ord som det helt sikkert blir alikevel, og at han slipper fri uansett, noe han sikkert gjør. Og igjen sitter jeg igjen helt sikkert enda mer ødelagt enn det jeg gjør allerede.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke opplevd overgrep, vil bare tipse om dixi.no, side og kontaktinfo til andre i samme situasjon

[Gjest jeg.]

Jeg sitter i samme situasjon som deg, bare at her er det ikke snakk om en bekjent, men nærmere sagt BESTEVENN gjennom 2 år. Litt av en bestevenn, mennesket jeg blottla meg for, med mine hemligheter, byrder, selvtillitsproblemer, så gjorde han dette. Det er 1,5 år siden nå, jeg er fortsatt rasende, sint, i sorg, har angst og depresjoner. Ingen vitner, ingen bevis. Alle våre såkalte fellesvenner har fått nyss om dette, og de tar hans side; "han er ikke typen, tøyta lyver. Han hadde AAAAALDRI gjort noe slikt!!. Dette nekter jeg å tro.!" er reaksjonene deres. Her sitter jeg igjen, nesten alene. Har veninnen min som tok mitt parti, og har vært støttende. Jeg treffer på fyren ute av og til, hårene i nakken reiser seg, ryggen fryser og jeg føler meg helt naken og blottlagt igjen. Jeg får angst, blir fulgt hjem der jeg gjerne sitter inne i flere dager i strekk. Er blitt sykmeldt pga depresjoner og angst, alle ber meg anmelde ham. Hvorfor? Skal jeg sitte der, og fortelle 2-3 politibetjenter hva som skjedde den skjebnesvangre kvelden, så kommer ham med sin versjon. Og hans venner med sine vitnemål. "De hadde det så fint sammen, jeg fatter ikke hvorfor hun lyver. ***** er IKKE i stand til noe slikt, de må ha hatt sex, så har hun angret seg."

Jeg orker ikke det der. Sitte der og bli sett på som en forbanna løgner. En som er ute etter oppmerksomhet. Mange spør hvorfor jeg ikke gikk til legen og fikk bevis, siden dette liksom skal være sant. Ja, hvorfor ikke? Jeg ble liggende der, etter at han hadde forgrepet seg på meg. Jeg lå og gråt, livredd for å røre på meg. Etter 2 år med sorger, gleder og hemligheter. Fester og morsomheter, han forrådte meg slik. Sjokk kan det kalles. Pga min egen dumhet, sitter jeg her i dag med angst for alt, er redd for menn og omgivelser. Tør nesten ikke å gå ut, en tur på butikken føles som helvette. Alle ser på meg, alle vet det. Jeg svetter og er livredd og utslitt, må støtte meg til noe for ikke å svime. Ser jeg ham er løpet kjørt.

Jeg vet hvordan du har det, du er ikke alene.

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri blitt voldtatt, men det høres ut som om dere begge trenger noen å snakke med. Virkelig!!!

Jeg kan nok ikke fullt ut forestille meg hvordan det føles for dere, både å bli voldtatt, men også av en venn, og å ha "venner" som ikke tror eller støtter.

Prat med noen...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg vet akkuratt hvordan det føles.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre av meg. Forskjellen er at jeg ikke "har tid" til å bryte sammen.. Jeg studerer heltid, og jobber så og si hver dag kun for å holde meg opptatt, og holde maska sånn at jeg ikke bryter sammen. Jeg føler meg helt alene selvom noen venner sier de støtter meg. Jeg vil så gjerne anmelde, men jeg er så redd for at det ikke blir noe bedre for min del. jeg er redd for å bli angrepet, og at jeg må svare på hvorfor jeg ikke sa noe før, hvorfor jeg ikke dro til legen, hvorfor jeg ikke løp derfra, hvorfor jeg ikke skrek eller sa noe. Jeg reagerte ved å gå og legge meg.. det er så mange følelser som ikke kan forklares. Jeg vet f.eks at det er normalt å være i sjokk og reagere sånn, men jeg sliter med dårlig samvittighet fordi ejg bare gikk å la meg. Jeg vet det ikke er min skyld, men jeg lurer hele tiden på hvorfor jeg dro dit, hvorfor jeg plutselig endte opp alene med han...

Jeg ligger våken hele tiden fordi jeg får mareritt og tenker på den kvelden hele tiden. Og når jeg først sover vil jeg aldri stå opp, fordi da tenker jg ikke på det.. Mine venner har aldri sagt at de ikke tror på meg, selvom jeg tviler på det. De sier de tror på meg, -men dagen etter kan de legge ut bilder av en middag de har hatt sammen med voldtektmannen.. Legen sier jeg har depresjoner, angst og trenger psykisk hjelp, mens jeg blir bare enda mer fortvilet over at det er jeg som sitter igjen sånn her, mens han har det fint.

Hver gang jeg ser han føles det som om jeg blir helt død innvendig. Jeg kan ikke forklare det, hjertet slår som et helvete samtidig som det føles som det har stoppet opp. Får alltid angstanfall og sliter med å puste, og så ender det med at jeg hylgråter og får et sammenbrudd.

Ennå klarer jeg ikke å få hjelp.. Har prøvd mange ganger, men jeg vil ikke være offeret.. Det er sikkert veldig dumt av meg, men jeg vil ikke være den stakkarslige jenta med alle disse problemene, og som trenger psykisk hjelp.

Jeg skulle ønske jeg kunne anmeldte han og være sikker på at det går bra. At det jeg går gjennom blir verdt det, men det er ingen garanti for det.. Det er det verste, hvis det ender med at ingen tror deg i tillegg til dine "venner" som er imot deg. Har aldri følt meg så fortapt før...

Det verste er selvmordstankene jeg har fått.. Jeg vil ikke si at jeg er suicidal eller noe sånt, men det er skremmende hvor mye jeg har tenkt på at jeg helst ikke vil leve for å oppleve denne smerten. Jeg tenker mest på hvor deilig det hadde vært om jeg kunne sovet og aldri stått opp- kun for å glemme alt dette. Men jeg skjønner at det ikke går.

Men jeg vil heller ikke ha hjelp. Jeg holder maska og tror alt er glemt helt til det knekker sammen. Og da vil jeg ha hjelp, men når jeg først får hjelp er alt OK igjen, og jeg tror det kanskje går over denne gangen.. Men så gjør det jo aldri det..

Hva gjør man? Hva skal vi gjøre for å bli trodd og få det bedre med oss selv? Jeg syns ikke det er lett å be om hjelp, og jeg sliter med å finne tid og mulighet til å i det hele tatt få hjelp. Jeg pakker kalenderen full av jobb og studier for å slippe å takle det.

[Gjest Gjest]

Jeg vet akkuratt hvordan det føles.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre av meg. Forskjellen er at jeg ikke "har tid" til å bryte sammen.. Jeg studerer heltid, og jobber så og si hver dag kun for å holde meg opptatt, og holde maska sånn at jeg ikke bryter sammen. Jeg føler meg helt alene selvom noen venner sier de støtter meg. Jeg vil så gjerne anmelde, men jeg er så redd for at det ikke blir noe bedre for min del. jeg er redd for å bli angrepet, og at jeg må svare på hvorfor jeg ikke sa noe før, hvorfor jeg ikke dro til legen, hvorfor jeg ikke løp derfra, hvorfor jeg ikke skrek eller sa noe. Jeg reagerte ved å gå og legge meg.. det er så mange følelser som ikke kan forklares. Jeg vet f.eks at det er normalt å være i sjokk og reagere sånn, men jeg sliter med dårlig samvittighet fordi ejg bare gikk å la meg. Jeg vet det ikke er min skyld, men jeg lurer hele tiden på hvorfor jeg dro dit, hvorfor jeg plutselig endte opp alene med han...

Jeg ligger våken hele tiden fordi jeg får mareritt og tenker på den kvelden hele tiden. Og når jeg først sover vil jeg aldri stå opp, fordi da tenker jg ikke på det.. Mine venner har aldri sagt at de ikke tror på meg, selvom jeg tviler på det. De sier de tror på meg, -men dagen etter kan de legge ut bilder av en middag de har hatt sammen med voldtektmannen.. Legen sier jeg har depresjoner, angst og trenger psykisk hjelp, mens jeg blir bare enda mer fortvilet over at det er jeg som sitter igjen sånn her, mens han har det fint.

Hver gang jeg ser han føles det som om jeg blir helt død innvendig. Jeg kan ikke forklare det, hjertet slår som et helvete samtidig som det føles som det har stoppet opp. Får alltid angstanfall og sliter med å puste, og så ender det med at jeg hylgråter og får et sammenbrudd.

Ennå klarer jeg ikke å få hjelp.. Har prøvd mange ganger, men jeg vil ikke være offeret.. Det er sikkert veldig dumt av meg, men jeg vil ikke være den stakkarslige jenta med alle disse problemene, og som trenger psykisk hjelp.

Jeg skulle ønske jeg kunne anmeldte han og være sikker på at det går bra. At det jeg går gjennom blir verdt det, men det er ingen garanti for det.. Det er det verste, hvis det ender med at ingen tror deg i tillegg til dine "venner" som er imot deg. Har aldri følt meg så fortapt før...

Det verste er selvmordstankene jeg har fått.. Jeg vil ikke si at jeg er suicidal eller noe sånt, men det er skremmende hvor mye jeg har tenkt på at jeg helst ikke vil leve for å oppleve denne smerten. Jeg tenker mest på hvor deilig det hadde vært om jeg kunne sovet og aldri stått opp- kun for å glemme alt dette. Men jeg skjønner at det ikke går.

Men jeg vil heller ikke ha hjelp. Jeg holder maska og tror alt er glemt helt til det knekker sammen. Og da vil jeg ha hjelp, men når jeg først får hjelp er alt OK igjen, og jeg tror det kanskje går over denne gangen.. Men så gjør det jo aldri det..

Hva gjør man? Hva skal vi gjøre for å bli trodd og få det bedre med oss selv? Jeg syns ikke det er lett å be om hjelp, og jeg sliter med å finne tid og mulighet til å i det hele tatt få hjelp. Jeg pakker kalenderen full av jobb og studier for å slippe å takle det.

det er forresten jeg som begynte dette innlegget som skriver dette.. vet ikke helt hvordan det her funker

[Gjest Gjest]

Nei, jeg har aldri blitt voldtatt!

Føler med dere som har blitt det.