Min mann og mitt tenåringsbarn går ikke sammen!

[Gjest Gjest_Lille my_*]

Min mann og jeg har det helt topp i sammen. Til vanlig... Han har to barn fra før og jeg ett. Det skar seg egentlig ganske tidlig mellom barnet mitt og min mann, men vi ble nå gifte for det... Min mann er veeeldig streng (også med egne barn) og det takler mitt barn dårlig.

Vi var alene i en del år før jeg traff min mann, og han begynte å "blande seg" ganske fort i min oppdragelse, eller mangel på sådan. Alt jeg gjør blir galt. Ikke stiller jeg krav, ikke spør jeg mitt barn om å gjøre ting, ikke setter jeg grenser. Barnet, som nå er blitt 14år, får jo lov til ALT av meg. Etter min manns synspunkt.

Hver eneste lille ting blir mast om, hakket på, og mast på litt til av min mann. Han presterer også å si at 14åringen konsekvent ikke gjør det han ber ham om. (Som om han hadde turt det!) Jeg blir sittende litt mellom barken og veden, og går i forsvar når han "angriper" meg eller barnet mitt, noe som irriterer min mann grenseløst. Og jeg mener at når barnet mitt har gjort noe "galt" og har "sonet straffen" for det, ja så er det over! Men hver gang vi diskuterer noe så blir alt dratt frem igjen, fra lang tid tilbake. Hvis 14 åringen f.eks. kommer for sent hjem og jeg kjefter for det, så mener jeg at saken er over, men min mann blir ordentlig sur da jeg smiler og er koselig senere på kvelden. Han mener altså at jeg da skulle vært sur resten av kvelden, eller hvis 14 åringen spør om å få lov til noe dagen etter så skulle jeg sagt nei, for han kom forsent hjem dagen før!

Nå er jeg så drita lei av forholdet hjemme at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Jeg kan nevne at jeg går veldig bra overens med hans barn.

På meg så virker det som om han rett og slett er sjalu på min sønn! Hvis hans barn er her og jeg kjøper is eller lign. sier han ingenting, men det hadde han garantert gjort hvis jeg hadde kjøpt til MIN sønn! Tør nesten ikke å kjøpe nye klær til ham engang, for kanskje han har kommet for sent på skolen en gang i forrige uke, og da hadde han vel ikke fortjent det?!

Merker at jeg prøver å styre unna forskjellige ting for at mannen min ikke skal bli irritert på meg eller sønnen min... Og det liker jeg ikke! Sønnen min liker ham ikke noe særlig, og det gjenspeiler nok oppførselen hans også, men det er da min mann som er den voksne her! Han leter etter ting han kan "ta" ham på hele tiden har jeg følelsen av. Når han kommer med hele leksa om hva han mener om min sønn og min oppdragelse, om hva som skjedde da og da og ikke skjdde da, så sitter jeg egentlig bare igjen med en følelse av å være verdens dårlligste mor...

I dag oppdaget mannen min at 14 åringen hadde brukt PC`n vår og da ble han kjempesint! Han har egen pc på rommet, men den er litt treg, så det er nok derfor han har tyvlånt vår... Heldigvis var ikke sønnen min hjemma da han eksploderte. Jeg skjønnte ikke hvorfor han ble SÅ sint for det og ba ham om å roe seg, men da kom hele den gamle leksa om hvor lite jeg krever av ham, og at vi ikke kan forvente noe av ham osv.osv. Det endte med at ham sa at jeg kunne ta med meg den DITTSEKKEN og komme meg ut! Du kaller ikke noens barn for drittsekk altså; i alle fall ikke min sønn! Den sitter gitt!

Egentlig så vet jeg ikke hva jeg vil med dette innlegget, det var i alle fall godt å få det ut. Kanskje noen har lignende erfaringer med "min, din og våres barn"? Noen gode råd å gi?

Jeg er veldig glad i min mann (ok, ikke akkurat nå da), men min sønn betyr alt for meg, og jeg syns ikke det er noen morsom tanke at han skal vokse opp slik... Det er klart han merker at stefaren ikke liker ham.

[NovaFlare]

Du er guttens mor og det er ditt ansvar at han vokser opp i et godt miljø. Jeg forstår at du elsker mannen din, men dette er ikke noe din sønn burde utsettes for spør du meg. Jeg kan bare relatere meg til min egen mor, og hun hadde ALDRI bodd sammen med en mann som hadde behandlet meg og min søster slik. Det er jo psykisk mishandling.

[Gjest dalieo]

Jeg hadde en stefar selv når jeg var 14 som ikke likte meg. Man merker det veldig godt, og når man ser at sin egen mor bare står og ser på er ikke det så veldig moro. Han var også veldig barnslig i oppførsel, og forskjellsbehandlet sine egne barn og oss grovt. Tok lang tid før forholdet mellom meg og mamma ble bra igjen etter de to gjorde det slutt.

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg vet ikke helt om du ønsker vinklingen min, men jeg gir deg den likevel.

Jeg er en stedatter. Jeg følte det slik at min stemor også var plaget av at jeg tilbragte tid med min far. Jeg kan aldri være sikker, men det var alltid slik at satt jeg med lekser og trengte hjelp av far eller vi gjorde noe annet så kunne jeg være sikker på at det ikke tok lang tid før han måtte gjøre noe annet.

Det var et punkt imidlertid jeg synes var et kjempeproblem, og det var at far alltid måtte krangle for henne. Hvis hun hadde problemer med noe så kom hun ikke til meg, men gikk til pappa. Om vi så var alene og far ikke kom hjem på noen dager så kunne problemet bare ligge i luften til han kom hjem.

Jeg vet ikke hva for et råd jeg kan gi deg annet enn dette:

Alle barn reagerer på en viss måte når det kommer en ny person inn i livet deres og snur på det. Det blir værre jo eldre de personene blir og også hos oss har pappa blandet seg mindre ettersom min stemors barn har kommet i tenårene. Da er alt så vanskelig og man misliker gjerne den personen man tror er grunnen til at ting ikke er perfekt.

Jeg synes det virker som at ting har kommet ut av kontroll for deg. Jeg håper virkelig du prioriterer sønnen din. Hvis ikke føler jeg virkelig med ham. En av de værste følelsene et barn kan ha er følelsen av å være sist på listen, nedprioritert. Du sier du har det bra med mannen din. Hvordan kan du ha det bra med en mann som ikke behandler sønnen din rett?

Jeg har alltid ønsket det beste for min far, og jeg er sikker på at sønnen din ønsker det beste for deg også. Lykke til!

[Gjest Chosa]

Hei

Jeg har selv en stefar som jeg ikke kommer særlig overens med og som jeg hadde et anstrengt forhold til fra dag èn. Han hakket stadig på mamma sin oppdragelse, eller mangel på oppdragelse i hans øyne. Han synes at hun var for snill med oss, at vi ikke tok konsensen av handlingene våre og at hun gjorde alt for oss, noe som absolutt ikke stemmer. Det var spesielt lillebroren min som dette gikk ut over, da det var han som var enklest å "kjøre over". Det er ikke lett for noen av partene, men det var jo lillebroren min som ble lei seg og liknende. Ved hver eneste anledning kjeftet stefaren min på han, og alltid når mamma ikke var der slik at hun ikke kunne forsvare han... Sønnen din er jo i en fase der det å være tenåring i grunne rnok i seg selv, og det å skulle ha en stefar som gjør ting tre ganger værre er jo trist. Du må vel bare fortelle mannen din at du må oppdra sønnen din på den måten du tror er best, og at han skal holde en lav profil. Fortell sønnen din at han ikke skal gjøre ting som kan provosere han.. Vi "barna" ble stadig kalt drittunger og andre ting som virkelig kunne såre, og du må fortelle mannen din at det absolutt ikke er akseptabelt å si noe slik. At uansett hvor høyt du elsker han, så må han hukse at sønnen din betyr alt for deg og at han kom inn i deres hjem der sønnen din skal være trygg og ha et "fristed".

Ble langt det her, men er jo en vanskelig situasjon. Lykke til !

[Pokahonta]

Hvis din mann ikke har selvinnsikt nok til å forstå dette selv, så vet jeg ikke. Det høres ganske ulevelig ut..

Prat med han (gjerne med en familieterapaut).

Når det ikke inn, så håper jeg du velger barnet ditt fremfor kjærligheten!

[ninuska_]

Jeg skal bare si en ting: Det er du som er moren til din sønn. Stefaren har ingenting med oppdragelsen av din sønn å gjøre. Det er du som skal stå for. Når du sier at "dette er lov", så skal din stefar være med på det, enten han liker det eller ei!

[Gjest pasta]

Min mor giftet seg med en sånn som han karen din. Jeg var fem- seks år. Nå er jeg tretti seks og jeg hater kjerringa enda for at hun lot det svinet ødelegge livet mitt.

[Gjest Gjest_Lille My_*]

Tusen takk for alle svar jeg har fått!

Jeg velger selvsagt sønnen min fremfor hvem som helst! Har ikke snakket med min mann idag og det er kanskje like greit. Trenger litt tid til å tenke... Det hjelper selvsagt på å høre fra alle dere med erfaringer, særlig dere "stebarn" som snakker av egen erfaring.

Dette går i alle fall ikke lenger, det er helt sikkert! Min sønn har ikke fortjent det. Kanskje på tide å stille et ultimatum? Ellers så er nok ikke ekteskapet til å redde. Prisen er for høy...

[Gjest Cederic Rueben]

om du er glad i ditt barn så kvitter du deg med mannen.

[Gjest Gjest]

Det må være fært å havne i en slik situasjon, men din sønn er det kjæreste du har, han skal du støtte i ett og alt, å lede han til god selvtillit å gi han en god oppvekst. En mann, uansett hvor glad du er i han, er ikke verdt mer enn sønnen din som er en del av deg.

Han kan ikke ha det slik, det skjønner du nok. Vær sterk, å stå på om det må en helomvending til, skilsmisse, terapi osv.

[Jigva]

Jeg er en ste-datter

og

jeg har en far som er slik mot sine ste-barn.

Begynner med første historien, jeg er en ste-datter. Min ste-far flyttet sammen med oss da jeg var 10 år. Jeg HATET han. Det tok år før jeg sluttet å oppføre meg som en jævla drittunge mot han. Han var konstant snill, tålmodig, en helt! Idag er jeg stolt av at han vil kalle meg sin datter. Dette sier jeg fra hjertet. En tålmodig, snill og god ste-far som lar den biologiske foreldren gjøre oppdragelsen er gull verdt.

Dette er utrolig viktig! Det er DU og ikke mannen din som skal oppdra sønnen din. Det er IKKE sønnen din som valgte denne mannen og denne mannen har ingen bestemmelsesrett over sønnen din. I DET HELE TATT!! Dette er hemmelighet nummer 1 for å få et ste-forelder forhold til å fungere.

Historie nummer to. Etterhvert som jeg er blitt eldre så har jeg lagt merke til at min far er en slik mann som er utrolig streng og sinna på ste-barn og myk som et lam overfor meg (på noen punkter, min far er nok ikke helt god alt i alt)

Jeg har sett hvordan hans strenghet har ødelagt for livet til guttene han var stefar for. Han kan være så ille at dersom han får seg en ny dame med barn så vil jeg ringe denne dama og advare henne.

Jeg vet ikke hvorfor han gjør det, tror det er noe med makt, uvitenhet og usikkerhet som gjør han slik. Hans motto er at i hans hus så må jo han få lov til å bestemme litt. Jeg har prøvd å si det til han flere ganger at han ikke kan oppføre seg slik, men han vender bare det døve øret til. (Han oppfører seg helt likt mannen din TS)

Jeg kan IKKE tenke meg at et slikt oppvekstmiljø er bra for barna. Mine søstre (som ikke er barn av min far) hater fortsatt den dag i dag faren min, de klarer ikke å tilgi hvordan han oppførte seg mot dem.

KOM DEG UT!! Ta hensyn til sønnen din!! Er det ikke vanskelig nok for han å måtte takle skilsmisse og nye kjærester til både mor og far, må han virkelig måtte takle en ste-far som hater han også?? Det er ikke riktig!!

[Rasputin]

Hei,

Det er i alle fall bra at du ser problemene, og til og med hvor og hvordan de oppstår.

Det kan jo ikke fortsette slik som det er nå, og det må mannen din forstå også.

Du må stille krav til han om dette! Du må ganske enkelt fortelle ham hvordan du ønsker det, og ta med ungdommen på diskusjonen. Før dette er på plass så vil hjemmet forbli en tvangsinstitusjon for barnet ditt! Gjør noe før det er for sent! Fremtiden står på spill!