Er barn bare en byrde?

[la Flaca]

Altså alt kan jo føles som en byrde i blant! Noen ganger hadde vært deilig å være singel, bo i leilighet og ikke ha hus, hytte og båt å ta seg av, ikke ha barn, eller hund og katt. Eller foreldre for den saks skyld. Men 99% av tida så er alle de tingene berikende og positive. Livet hadde blitt fattig dersom man skulle velge bort alt som krever litt av en. Å være forelder er den mest krevende jobben av alt, men også den som gir mest.

[Susan Sto Helit]

Jeg synes ikke det å ha barn er en byrde. Synes faktisk det å ha en jobb er en større byrde, og jeg ville ikke vært foruten jobben min.

Klart det er slitsomt å ha barn. Og det er klart man noen ganger skulle ønske de sov lenger, lekte bedre alene, ikke trasset o.s.v.

Men de slitsomme stundene er langt sjeldnere enn de gode.

Som når de mestrer noe nytt, eller du oppdager at de gjør noe etter deg, bare for at du er deres store forbilde!

Bare det å gi småtten en klem mens han sitter på fanget og leser bok. Lukte den herlige småbarnslukten! Det er helt fantastisk!

Jobben stjeler langt mer tid av mitt liv, og gir meg sjelden noen skikkelige oppturer. Der er det alltid mer som må gjøres, og man får aldri de små oppturene som skal til for å få lyst til å gi ennå mer!

Det å ha barn er mest oppturer, og noen få, slitsomme nedturer.

Jeg gleder meg over ungen min hver dag, og elsker å tilbringe tid med han. (Selv om jeg ikke egner meg som fulltidsmamma, og er utrolig glad for å jobbe i tillegg. Begge deler sammen gir meg overskuddet jeg trenger til å være et helt menneske.)

Det er klart man må prioritere litt annerledes når man får barn. Barnas behov kommer gjerne foran egne behov.

[Aiko]

Jeg hører også mye om ansvar, kjøring, mas, å være våken om natten, bytting av bleier, lite tid alene.

Men i de fleste tilfeller er dete positivt ment fra moren/farens side, men for meg er dette negativt og kommer alltid til å bli det.

[rangi]

Jeg opplever ikke min lille sønn som en byrde, men som en stor berikelse og en glede som jeg ALDRI kunne være foruten. Han tilfører livet mitt en dimensjon som jeg ikke hadde før jeg fikk han, og jeg får frysninger bare av å tenke på at det skulle skje noe med han.

Som Susan Sto Helit sier, så syns jeg også jobben min er en større byrde enn barna mine. Jobben tar jo mye tid og begrenser min frihet på en helt annen måte enn et barn gjør. Som noen andre skrev, så kan jo hele voksenlivet føles som en byrde innimellom, med krav som stilles til det ene og det andre. Innimellom lengter jeg tilbake til de glade studiedager, uten annet å bekymre seg over enn om man besto eksamen, og hadde råd til å gå i byen med vennene i helgene. Nå er det huslån, billån, ansvarsfull jobb, finanskrise osv som man tvinges til å ta stilling til. Et barn oppi denne hverdagen er en stor glede og berikelse. Noen kvelder når tassen har lagt seg, så savner jeg han sånn at jeg får lyst til å gå opp å vekke han igjen.... (men, jeg gjør det ikke da:))

Men, det er klart, ser man på barn som en byrde, så er det like greit at man ikke setter noen til verden heller...

[FrizzleSizzle]

Det du hører av syting og klaging om hvor slitsomt det er med barn er en negativ form for skryting - "stakkars oss, vi har det så travelt, her går det i ett, tidsklemma, bla bla bla". Syntes det hørtes skummelt ut å få barn med alt det maset fra familie og venner m/barn i bakhodet, men det var bare tull alt sammen fant jeg ut når jeg selv fikk barn.

Tidsklemma er en myte. Slitsomme barn er en myte.

[lille katt]

Det du hører av syting og klaging om hvor slitsomt det er med barn er en negativ form for skryting - "stakkars oss, vi har det så travelt, her går det i ett, tidsklemma, bla bla bla". Syntes det hørtes skummelt ut å få barn med alt det maset fra familie og venner m/barn i bakhodet, men det var bare tull alt sammen fant jeg ut når jeg selv fikk barn.

Tidsklemma er en myte. Slitsomme barn er en myte.

Hehe, akkurat det første der er jeg veldig enig i. Jeg får helt fnatt av foreldre som "ikke har tid" til helt dagligdagse ting, men som på et eller annet mystisk vis klarer å prioritere ting jeg aldri hadde fått meg til å prioritere...

F.eks. hvis jeg sier at vedkommende aldri er på MSN for tiden, så får jeg svaret "jeg har ikke tid til å sitte på MSN". Men vedkommende stiller med nye klær og sko omtrent ukentlig.

Også enig i at slitsomme barn er en myte. Slitsomme foreldre, derimot .

Men tidsklemma - den har vi ikke hos oss enda, men jeg har ikke vanskelig for å forestille meg at den finnes. Synes ettermiddagene og kveldene er ekstremt korte, og vi har foreløpig bare et barn på under to år, som ikke skal på noen fritidsaktiviteter. Skjønner ikke hvordan folk får spist middag og ordnet huset samtidig som tre-fire barn skal på ulike fritidsaktiviteter...

Men tidsklemma kan definitivt unngås! Selv om det for mange betyr redusert stilling og forsakelse av inntekter.