Er barn bare en byrde?

[EmmaW]

Ja, barn er en stor byrde (i tillegg til at de er søte og gir gleder!).

De er byrde fordi de hele tiden skal ha oppmerksomhet, man er på jobb 24 t/d og de koster penger hele tiden. De finner på mye galt, skal teste ut grenser og er i ulike aldersfaser som har hver sine typiske grenseutsetingsperioder.

Slitsomt. Anbefales ikke!

Ååååkei... Regner med at du ikke lar den holdningen skinne igjennom når du er sammen med barna dine.

Det sies at du får de barna du fortjener. Jeg vet selv at dersom jeg har en dårlig dag, smitter det lett over på barna, og alle får en dårlig dag. Om jeg er blid og de er gretne, er det mitt ansvar som mor å hjelpe dem til å få en bedre dag. De er omsorgsfulle små mennesker som deler ut kos og ros når de ser at mamma er sliten eller lei seg.

De er rett og slett det beste som har hendt meg, og det sier ikke så rent lite. Javisst er det mye arbeid å ha hovedansvaret for flere menneskers ve og vel 24/7, men lønnen du får oppveier for alt slit og alle bekymringer.

TS må slutte å høre på pessimister som bare ser halvtomme glass...

[viren]

Tja, men et kvarter etterpå roter de og skriker, krangler og bråker. Spør om ting hele tiden og det er aldri ro og fred.

Har du barn, og har dere det virkelig sånn i så fall? Vi har det ikke sånn, eldstemann synger mye og spør mye, men det er ikke mye krangling, roting og bråking.

[Kosemose]

Det sies at du får de barna du fortjener. ...

Sikkert litt ot, men syns du skal være litt forsiktig med å hevde slike ting. Selvsagt spiller foreldrenes kompetanse, oppdragerstil og væremåte inn, men barn er også født med et temperament og en personlighet, og noen barn er lettere å oppdra og letter å ha positivt samvær med enn andre. Det er ikke gitt at alle "runnere" har udugelige foreldre... Tror ikke det har så mye med hva foreldrene har fortjent når det kommer til barns medfødte gemytt og fysiske og psykiske utgangspunkt.

[EmmaW]

Sikkert litt ot, men syns du skal være litt forsiktig med å hevde slike ting.

Jeg hevder ingenting, dette er et utsagn på linje med "som man reder, så ligger man". Jeg tør likevel å påstå at dersom man faktisk er av den oppfatning at barn er en byrde, vil dette kunne påvirke oppdragelsen i negativ retning.

[mamma_mia]

Jeg synes barn er en berikelse jeg da Har aldri tenkt at det er en byrde.. klart det er travelt imellom, men alt det positive veier jo opp for det.

Nå er barna mine ganske "snille" av seg da. Har 2 stk under 3 år og det går faktisk ganske greit.. har fremdeles tid til filmkvelder med venninner og sånt

[Gjest Gjest]

Glad jeg ikke har barn, ser fra familie og venner at de skriker, bråker, krangler, slåss, maser, spør og søler/roter. Det er noe hele tiden.

[Jade]

Jeg er så glad for at dere som ser på barn som en byrde, har vett til å ikke få barn! Det måtte vært fryktelig for et barn å ha foreldre som synes det var et ork at de var sultne, osv.

Jeg har stor respekt for voksne som er frivillig barnløse! Ønsker man ikke barn, så er det ikke vits å få noen heller. Det kan vi andre ta oss av, uten å mase på de at de også må få barn. Ikke alle har samme drømmer for fremtiden.

[Gjest imli]

Ja, noen ganger, så er det en byrde.

[Gjest ingen barn]

Ååååkei... Regner med at du ikke lar den holdningen skinne igjennom når du er sammen med barna dine.

Det sies at du får de barna du fortjener. Jeg vet selv at dersom jeg har en dårlig dag, smitter det lett over på barna, og alle får en dårlig dag. Om jeg er blid og de er gretne, er det mitt ansvar som mor å hjelpe dem til å få en bedre dag. De er omsorgsfulle små mennesker som deler ut kos og ros når de ser at mamma er sliten eller lei seg.

De er rett og slett det beste som har hendt meg, og det sier ikke så rent lite. Javisst er det mye arbeid å ha hovedansvaret for flere menneskers ve og vel 24/7, men lønnen du får oppveier for alt slit og alle bekymringer.

TS må slutte å høre på pessimister som bare ser halvtomme glass...

Kjenner jeg blir glad av å lese innlegg av de som ikke syns det er en byrde, og gleden jeg kjenner da tror jeg er at jeg egentlig har lyst på barn

[asterix]

Synes for min del det er vanvittig herlig å ha barn. Kunne aldri tenkt meg å vært foruten.

[Gjest Gjest]

Det er tidkrevende og oppslukende og et stort ansvar å ha barn, og jeg er veldig usikker på om jeg tror jeg egner meg som mor selv - og ganske iskker på at livet er enklere som barnløs. Men at det er en "byrde" har jeg egentlig ikke inntrykk av når jeg ser på familiene jeg kjenner eller tenker på min egen oppvekst, og jeg kjenner heller absolutt ingen som klager noe særlig på ungene heller. Det er oftere de forteller om morsomme ting de har gjort eller sagt, fine opplevelser, prestasjoner osv. Kanskje jeg bare kjenner superforeldre med superunger :klø: Jeg tror faktisk de fleste er helt normale folk...

[Gjest Gjest]

Er helt enig om at det er hva en gjør det til selv. Om man går rundt med en holdning om at det er så slitsomt, og man er så sliten, så blir man det! Ta det heller rolig med barna. Ikke la dem få ha tre-fire fritidsaktiviteter, men la dem ha EN, og følg opp om denne. Masse stress og mange aktiviteter fører til slitne barn og voksne.

Jobber i en barnehage, og ser at mange foreldre utnytter åpningstiden veldig med at de skal ordne alt mulig (handle, lage middag) før de henter barna sine. For at det skal være enkelst mulig for foreldrene. Jeg forstår at det kan være slitsomt å ha barna rundt seg når man helst skal ha gjort ting så fort som mulig, men barna er faktisk en del av familien, og en del av familielivet er jo å handle sammen, og lage middag sammen. Om man viser barna hvordan man skal oppføre seg i butikken, så vil de vise seg tilliten verdig. Barn klarer veldig mye selv. I barnehagen ser vi ofte at barna skifter oppførsel totalt når foreldrene kommer inn døra, og jeg har ofte sagt til foreldrene at vi har to forskjellige barn hjemme og i barnahagen. Dette tror jeg er fordi barn blir vist stor tillit i barnehagen, og vi viser hva vi forventer av dem. Hjemme blir de dillet med av foreldre med dårlig samvittighet, og dette vet barna å utnytte. Om foreldre begynner å sette litt krav til barna sine, så vil nok barna ville bevise hva de kan. Og barn kan!

[Gjest Gjest]

Det finnes nok også en del ukritiske mødre...som ikke helt innser sine egne begrensninger. De sier at det er flott å ha barn, men det er ikke sikkert barna alltid er så fornøyd.

[Gjest Gjest]

Jeg tror man hører det man vil høre også.

Hvis man er negativ til å få barn så plukker man opp det negative rundt det, for å bygge opp under avgjørelsen sin. Samme med hvis man vil ha barn, da duller man seg inn i gull og grønner skoger.

[Gjest Gjest]

Er helt enig om at det er hva en gjør det til selv. Om man går rundt med en holdning om at det er så slitsomt, og man er så sliten, så blir man det! Ta det heller rolig med barna. Ikke la dem få ha tre-fire fritidsaktiviteter, men la dem ha EN, og følg opp om denne. Masse stress og mange aktiviteter fører til slitne barn og voksne.

Jobber i en barnehage, og ser at mange foreldre utnytter åpningstiden veldig med at de skal ordne alt mulig (handle, lage middag) før de henter barna sine. For at det skal være enkelst mulig for foreldrene. Jeg forstår at det kan være slitsomt å ha barna rundt seg når man helst skal ha gjort ting så fort som mulig, men barna er faktisk en del av familien, og en del av familielivet er jo å handle sammen, og lage middag sammen. Om man viser barna hvordan man skal oppføre seg i butikken, så vil de vise seg tilliten verdig. Barn klarer veldig mye selv. I barnehagen ser vi ofte at barna skifter oppførsel totalt når foreldrene kommer inn døra, og jeg har ofte sagt til foreldrene at vi har to forskjellige barn hjemme og i barnahagen. Dette tror jeg er fordi barn blir vist stor tillit i barnehagen, og vi viser hva vi forventer av dem. Hjemme blir de dillet med av foreldre med dårlig samvittighet, og dette vet barna å utnytte. Om foreldre begynner å sette litt krav til barna sine, så vil nok barna ville bevise hva de kan. Og barn kan!

Det er nok sånn i noen tilfeller, men alt er ikke så enkelt heller. Det er klart barn er annerledes i barnehagen enn mot foreldrene sine. Jeg ser på det slik at når barna har en annen oppførsel mot foreldrene, særlig i barnehage, på skole, etc. så er det fordi at de ønsker å tøffe seg litt for de voksne de tilbringer dagen sammen med. Det øyeblikket de er ute av syne gjør de ikke det lenger..

[Gjest Gjest]

Glad jeg ikke har barn, ser fra familie og venner at de skriker, bråker, krangler, slåss, maser, spør og søler/roter. Det er noe hele tiden.

Tenk deg hvorfor du er der du er i dag.. Hvem kan du takke for det?

[tingeling]

Livet hadde nok vært enklere uten barn, og det er klart man er sliten innimellom.

Men når jeg er sliten etter en lang dag på jobb og går inn døren i barnehagen og gutten min kommer løpende med åpne armer for å få en kos, så glemmer jeg jobben og at jeg er sliten. Da er fokuset på ham. Jeg har flere ganger forundret meg over hvordan jeg kan gå fra å være kjempe stresset pga jobben til å fokusere 100% på gutten min og nyte å være sammen med ham.

Og ja, man blir frustrert og trøtt og alt slikt, men det kjærligheten man føler for barna sine den opplever man ikke uten dem. Det er en annen kjærlighet enn den man føler for mannen sin, uansett hvor høyt man elsker ham.

I tillegg er det noe med det å dele følelser: Jeg er aldri så glad som når sønnen min er lykkelig og det gjør vondt i meg når han slår seg. Når han klarte å sykle ned en bakke og strålte av stolthet så trodde jeg også jeg skulle sprekke; for jeg kjente den samme følelsen.

Ingenting av dette hadde jeg fått oppleve uten barn.

[lille katt]

Det er på en måte en følelsesmessig byrde å "eie" noe som er så dyrebart at man ville ha gått til grunne om man mistet det. Det hadde ikke jeg tenkt særlig over før jeg fikk barn, ihvertfall (men hadde jeg valgt annerledes om jeg hadde visst det? Antakelig ikke).

Bortsett fra det hadde det aldri falt meg inn å tenke at det er en byrde å ha barn. Det er jo en helt fantastisk stor glede - jeg er en av dem som strør om meg med alle klisjeene rundt foreldretilværelsen, og mener dem!

Men jeg møter dessverre foreldre som klager og syter, og som presterer å si "ååårh han er et mareritt" om barna sine - mens de hører på.....

Jeg blir så utrolig forbanna på barnas vegne når jeg hører slikt....

[Gjest Gjest_Lene_*]

I barnehagen ser vi ofte at barna skifter oppførsel totalt når foreldrene kommer inn døra, og jeg har ofte sagt til foreldrene at vi har to forskjellige barn hjemme og i barnahagen. Dette tror jeg er fordi barn blir vist stor tillit i barnehagen, og vi viser hva vi forventer av dem. Hjemme blir de dillet med av foreldre med dårlig samvittighet, og dette vet barna å utnytte. Om foreldre begynner å sette litt krav til barna sine, så vil nok barna ville bevise hva de kan. Og barn kan!

Sånn ER jo unger. Du som jobber i bhg burde vite det. Barn trasser mye mer med foreldrene sine en med andre. Dette er vel fordi de er trygge hjemme og kan utagere mer for å teste grenser. Det betyr ikke at foreldrene "diller" med dem..

Er du pedagog? Dette burde dere lært på skolen....

[Gjest kaffedama]

Jeg vil tro det er en ganske stor byrde. Hvorfor er det ellers så provoserende med oss frivillig barnløse? Det er sikkert en stor glede også, men er du ikke 100% sikker på om du og partneren ønsker barn så la være

Jeg synes absolutt ikke det er provoserende med frivillig barnløse. Jeg synes det er bra at folk er bevisste, både de som velger å få barn og de som velger å la være.

Det er klart at hvis man velger å få barn, velger man vekk noe annet (særlig fritid til å reise, gjøre det man vil, spise ute, bruke penger på andre ting). Hvis man velger å få barn velger man en annen og ny dimensjon i livet sitt, noen som er avhengig av deg i mange år fremover, å få oppleve ting på nye måter når man ser barna oppdage og lære. Det er tidvis slitsomt, men jeg har aldri angret på valget.