Sexløst forhold

[Gjest Gjest_Forvirret_*]

Hei. Jeg er egentlig medlem her, men står nå ovenfor et dillemma som jeg vil høre deres mening om. Derfor utlogget for øyeblikket

Saken er denne:

Jeg og min samboer gjennom noen få år har ikke sex. Det kan skje en eller to ganger i året at vi har det, så det er ganske dødt i den fronten. Problemene startet første året vi ble sammen, og har vart siden.

Vi har søkt profesjonellt hjelp, uten at det hjalp. Har også prøvd å løse problemet selv, men for å være helt ærlig så virker det som at jeg stresser mer over dette enn min samboer...

Jeg har ledd av det, grått over det, skreket, hvisket... u name it, og jeg har gjort det. Til og med foreslått sex med andre, enten hver for oss eller sammen. Men det har heller ikke vært aktuelt for min partner.

Vi har det ellers utrolig bra sammen, snakker om barn og en fremtid osv. (man må jo nesten ha sex for å få barn da...) Han er utrolig snill på alle andre måter, så dette forholdet skarnter kun i sex avdelingen.

Poenget er at jeg ser en fremtid med denne mannen, og jeg elsker han høyt. Føler meg elsket tilbake også, men det plager meg at jeg lider på grunn av dette, og han ser ikke det store problemt. For han så har vi så mye annet bra i forholdet, at sex ikke er så viktig. Han har nemlig ingen sexlyst...

Nå vurderer jeg å ha en som jeg kun har sex med, bare for å fikse presset. Klarer ikke å se for meg at jeg kan leve uten sex resten av mitt liv. Mannen jeg er sammen med, gir meg alt bortsett fra -ja, sex.

Hadde dere vurdert noe sånt, eller er det helt uaktuelt for dere? Hadde dere bare gått fra forholdet? Føler at jeg ikke klarer det i hevrt fall...

Vil gjerne høre deres tanker. Jeg har ikke gjort noe i forbindelse med dette enda. Vil som sagt gjerne høre fra dere

[soph]

44 visninger og ingen svar. Tror dette er et ganske vanskelig tema. Men hadde du klart å ha sex med en annen da? Og være sammen med han samtidig?

[Gjest Gjest]

Du kan ikke såre en du elsker så høyt med å være utro mot ham. Da har du ingen respekt for vedkommende. Det du kan gjøre, er å kjøpe deg noe sexleketøy og ha det kjekt på egenhånd, og håpe at han tar del i dansen.

Hvis ikke du gidder det, så får du gjøre det slutt. Du har bare to valg, bli eller gå, men ikke være utro, du kan ikke synke så lavt. Min ærlige mening.

[Gjest Gjest]

Om han sier at det ikke er ok så er det ikke ok. Da får du enten ta deg sammen eller finne deg en annen partner.

[Gjest innom]

hmmm...høres egentlig ut som du har det veldig bra...bortsett i fra sexen! Jeg hadde nok vært like frustrert som det, men slik du beskriver det har du det faktisk veldig bra!!!!! Det er jammen mange som kun har sex en gang i mnd og klarer seg bra likevel. Men uansett. Jeg tror kanskje mitt tips kan være å - som foreslått - å skaffe deg sexleketøy. Lek deg gjerne foran ham og prøv å få ham til å litt med...selv om det ikke fører til samleie, så kan det jo hjelpe å pirre hans så godt gjemte sexlyst.

Som en liten ting til slutt. Selv om han ikke vil ha sex, så synest jeg at du bør kunne be han om å delta for å tilfredsstille DEG. Det er mange mange måter å tilfredsstille sin partner på uten å måtte ha sex og prestere på det området.

Utro må du i alle fall ikke være mot ham. Det fortjener han ikke slik du beskriver han!

Uansett, massssse lykke til!

[Gjest Gjest]

Hvis du elsker han så høyt som du påstår at du gjør, ønsker du ikke såre han ved å være utro. Da risikerer du å påføre han utrolig mye smerte, samt ødelegge forholdet deres. Så det er nok en veldig dårlig idé.

Hva er problemet da? Tenner han ikke på deg? Tenner ikke du på han?

[Stefan]

Dere elsker hverandre høres det ut som, men han er ikke interessert i å gjøre noe med problemene. Da tror jeg det er på tide å dra fram det store skytset. Vær totalt ærlig med ham. Fortell om dine tanker. At du faktisk har hatt tanker om utroskap ettersom han ikke vil gjøre noe med noe som er så viktig for deg. Press ham, og forsøk å få ham til å kommunisere. Du mister ham kanskje ved å presse ham, men det tror jeg du gjør ved å velge den veien du tenker også.... Ved å ta det opp med ham, har du iallefall gjort det du kan, og om dere skilles kan du ha god samvittighet.

[Nabodama]

Vennekategori er bedre på sikt, tror jeg

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Dette er akkurat som om jeg skulle skrevet innlegget selv.

Er i din situasjon. Jeg kan gjerne fortelle om mine følelser og synspunkt.

Vi har vært sammen i nesten to år, bodd sammen i ett.

Jeg har alltid hatt normal sex med andre, og fikk sjokk da han kommer fram med en fetisj. Uten å si hva det er, så gjør jeg det han vil, og han onanerer.. Ofte, jeg samtidig (tenner jo på at han koser med seg selv).

Noen ganger så tilfredstiller han meg med fingre og tunge. Helt greit, MEN null sex.

Han har ikke den interessen, han foretrekker å onanere samtidig som jeg er med på "leken" hans. Jeg gråter inni meg (noen ganger utenpå) etter vi er "ferdige".

Når jeg gråter, så prøver han å overse det. Spør med en oppgitt tone "hva er det?" Han vet utmerket godt hva det er ...

Jeg har mast, tryglet, grått, skreket, gitt ham "the silent treatment", alt du kan tenke deg, til å få ham til å oppsøke sexolog/psykolog, you name it.

Ingenting skjer. Han sier han har time da og da, men det blir "avbestilt", "glemt", "flyttet" også videre også videre. Jeg er kjempefortvilet.

Akkurat som med deg, så er han vidunderlig ellers. Vil ha barn, hus og alt sammen, og det vil jo jeg og.

Det tar veldig på psykisk. Jeg føler meg ikke som et seksuelt vesen, skjønner?

Det er bare den ene tingen som tenner ham, dessverre. Han er aldri interessert i å se meg naken, bade sammen, han tar aldri på meg..

Jeg innser nå, mens jeg skriver, at herregud, at jeg gidder .. Folk tenker sånn. "Det er bare å dra". Men det er ikke det. Man blir glad i en person, og man er villig til å tåle en del. Jeg har tålt veldig mye, synes jeg. Grensen min er snart nådd.

Jeg har OFTE tenkt på å ta meg en elsker. Men jeg får meg ikke til å gjøre det.

En dag er jeg drittlei, og er nesten på tur til å ta en telefon, og neste igjen, så er han så søt og snill at jeg angrer på at jeg i det hele tatt tenkte tanken.

Jeg har tenkt lenge på å ta kontakt med fastlegen min, men jeg vet jo ikke hvordan han vil reagere. Går man til fastlegen pga. seksuelle plager? Det er jo ikke mine plager, men det er meg det hele går ut over. Han har det helt fint, han. Får det han vil ha. Jeg, derimot, tror jeg trenger noen å snakke med. Ingen vet noenting, så jeg har ingen å betro meg til.

Hver gang jeg tar det opp, så holder han helt kjeft, og svarer "ja", "nei" osv. han vil helt tydelig ikke innse at det er et STOORT problem for meg. Ignorerer problemet helt, og tror han kan feie det under teppet.

Ja, jeg vet at alle her vil se "gå fra ham, finn deg noe bedre"; men han er jo så bra på alt annet.

Jeg vet verken fram eller tilbake.

Vi har hatt våre mislykkede forsøk på samleie, som ender med at han må "ty til" fetisjen for å kunne holde den oppe .. Føler meg ikke veldig tiltrekkende da ..

Vil bare si at jeg vet hvordan du har det, og jeg skjønner veldig godt at du vil ha et sidesprang. ALLE trenger å føle seg begjæret!

Jeg har forresten aldri luftet tanken om å ha en på si, for det første, så er han veldig trofast og fornøyd. For det andre, så kommer han til å gjøre det slutt på flekken. Han er ikke i stand til å innrømme problemet.

Vel, det jeg egentlig vil fram til: Er det noen synspunkter angående psykolog, o.l.? Å gå fra ham er ikke et alternativ, men jeg MÅ snakke med noen om dette her. Kan jo ikke snakke ned ham ..

[Saeria]

Jeg ville vurdert å gå til en samlivsterapeut. Å enten ikke ha et sexliv, eller kun et som dreier seg rundt at den ene parten får utløp fo sin fetisj og således bare er tilfredsstillende for den ene, høres utrolig leit og frustrerende ut.

TS har jo vært i terapi, uten at det hjelper. Jeg hadde spurt mannen hva han tenker at jeg skulle gjøre for å bli tilfredsstilt seksuelt. Har dere vært hos legen?

Dette er utrolig vanskelig.

[Gjest en til]

Jeg kunne også skrevet innlegget ditt. Vi har hatt det sånn i femten år. Noen perioder har vært bedre enn andre. Men vi har aldri hatt det jeg opplever som er normalhyppig sexliv. Hos oss er det sex kanskje en gang hver andre mnd maks. Jeg har også prøvd alt, jeg har skreket, hylt og grått og vrengt sjela mi ut-inn. Ingenting hjelper. Og den dag i dag vet jeg ikke hvorfor ting er som de er. Men etter femten år på denne måten merker jeg at det gjør ting emd meg som menneske. Jeg merker at jeg har mistet all tro på meg selv som tiltrekkende kvinne, selvsikkerheten er ikke der den burde være. Og Jeg føler meg ekstremt lite verdt. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, at ting ikke kom til å bli bedre, så hadde jeg valgt annerledes.

Min anbefaling til dere er at dere får ordnet opp i dette før dere eventuelt får barn. Det er ti tusen ganger vanskeligere å gå etter at man har fått barn. Det skal mye til å rive opp barna sine fra familien sin fordi man ikke får nok sex. Det føles rett og slett veldig egoistisk.

Jeg vil ikke si at du skal dumpe kjæresten din. Men jeg vil be deg innstendig om å tenke seriøst over om du er villig til å legge seksuallivet ditt på hylla. For du må ikke tro at det kommer til å bli bedre. Det gjør det ikke. Dette er slik resten av livet ditt blir. Og du må ta valget nå. Men snakk åpent med ham om det.

Jeg vet at du egentlig spurte om hva vi syntes om å ta seg en elsker. Jeg tror at dersom du tar deg en elsker så er det første spikeren i kista for forholdet deres. Det ville det i allefall vært for meg. Men folk er forskjellige. Det kan være du vil være komfortabel med å ha en elsker. Men jeg vil anbefale deg å prøve å få "tillatelse" fra kjæresten din.

[Gjest Megogså]

Jepp, kjenner meg igjen i dette. Har et veldig godt forhold, men sex kan det gå mnd imellom. Det er utrolig frustrerende, og jeg har prøvd det meste. Det er egentlig ikke grenser for hva jeg har foreslått for å få fart på sakene. Det eneste jeg har kommet frem til er at å uttrykke frustrasjonen etter en halvferdig omgang bare sørger for at det går enda lenger til neste gang. Kliner derfor på en heftig smil, og "det gjør da ingenting" holdning. Har spurt mange ganger om hvorfor han ikke vil ha sex, men han trekker på skuldrene og sier at han ikke vet. Han påstår at han har lyst, men at han "aldri vet når jeg orker". Og jeg har ALDRI sagt nei til han, selv om jeg ikke er opplagt bestandig. Har sett tegningen hele veien, og har derfor vært svært forsiktig med å vise han bort. Han har ikke prøvd seg på flere år, det er bare jeg som må tigge og be. Til slutt ble jeg lei av å be og bli avvist storparten av gangene. Jeg ga det rett og slett opp. Nå går jeg til han kun hvis jeg er virkelig desperat. Kan likevel ikke tenke meg å bryte forholdet på grunn av dette. Jeg er en praktisk jente, jeg får klare meg selv. Tror ikke den biten kommer til å bli bedre, og derfor har jeg valgt å akseptere det fremfor å irritere meg mer over det. Han er det jeg trenger på alle andre områder, og det er nok for meg. Jeg kunne aldri finne på å være utro mot han, det er det rett og slett ikke verdt. Håper dere kommer frem til en løsning dere kan leve med!

[Gjest Gjest]

Jeg ville vurdert å gå til en samlivsterapeut. Å enten ikke ha et sexliv, eller kun et som dreier seg rundt at den ene parten får utløp fo sin fetisj og således bare er tilfredsstillende for den ene, høres utrolig leit og frustrerende ut.

TS har jo vært i terapi, uten at det hjelper. Jeg hadde spurt mannen hva han tenker at jeg skulle gjøre for å bli tilfredsstilt seksuelt. Har dere vært hos legen?

Dette er utrolig vanskelig.

Han har vært og fått potenspiller. En gang. Husker ikke hvordan det ble, men det er snakk om svært sjeldne enkelttilfeller at vi har fått gjennomført et samleie.

Generelt sett så dreier det seg om han, ja. Utrolig vanskelig. Det lette er selvsagt å pakke kofferten og trampe ut, men så er vi så perfekte sammen ellers.

Jeg har levd slik i to år, og helt mistet perspektivet på hva som er "normalt". Meg for tre år siden, ville ikke ha gått inn i dette forholdet. Men så var det kjærligheten da. Han har lovet hele tiden at ting vil bli bedre, at jeg må "gi han tid". Og jeg kan ikke "mase", for da får han i hvert fall presasjonsangst. Som om det er det som er problemet her .. To år. Jeg begynner jo å tro på det selv. Farlig.

Jeg har tenkt tyve ganger at "hvis han ikke går til den timen innen tirsdag, så er det slutt", men han har aldri gått, og ikke jeg heller. Ond sirkel, dette. Tror det er litt som å rive av plasteret, jeg.

Dette er meget komplekst, og jeg er rett og slett ikke i stand til å takle det alene.

Hvis andre her på KG har det slik, eller tilsvarende, så vit at dere ikke er alene :-)

[Gjest Gjest]

Jeg kunne også skrevet innlegget ditt. Vi har hatt det sånn i femten år. Noen perioder har vært bedre enn andre. Men vi har aldri hatt det jeg opplever som er normalhyppig sexliv. Hos oss er det sex kanskje en gang hver andre mnd maks. Jeg har også prøvd alt, jeg har skreket, hylt og grått og vrengt sjela mi ut-inn. Ingenting hjelper. Og den dag i dag vet jeg ikke hvorfor ting er som de er. Men etter femten år på denne måten merker jeg at det gjør ting emd meg som menneske. Jeg merker at jeg har mistet all tro på meg selv som tiltrekkende kvinne, selvsikkerheten er ikke der den burde være. Og Jeg føler meg ekstremt lite verdt. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, at ting ikke kom til å bli bedre, så hadde jeg valgt annerledes.

Min anbefaling til dere er at dere får ordnet opp i dette før dere eventuelt får barn. Det er ti tusen ganger vanskeligere å gå etter at man har fått barn. Det skal mye til å rive opp barna sine fra familien sin fordi man ikke får nok sex. Det føles rett og slett veldig egoistisk.

Jeg vil ikke si at du skal dumpe kjæresten din. Men jeg vil be deg innstendig om å tenke seriøst over om du er villig til å legge seksuallivet ditt på hylla. For du må ikke tro at det kommer til å bli bedre. Det gjør det ikke. Dette er slik resten av livet ditt blir. Og du må ta valget nå. Men snakk åpent med ham om det.

Jeg vet at du egentlig spurte om hva vi syntes om å ta seg en elsker. Jeg tror at dersom du tar deg en elsker så er det første spikeren i kista for forholdet deres. Det ville det i allefall vært for meg. Men folk er forskjellige. Det kan være du vil være komfortabel med å ha en elsker. Men jeg vil anbefale deg å prøve å få "tillatelse" fra kjæresten din.

Meg med "fetisj-mannen" her.

Husker du noe av hvordan det var i begynnelsen av forholdet?

Lovte han bot og bedring?

Veldig trist å lese at du har hatt det slik i 15 år.

Har kanskje litt med hva man blir vant med også.

Jeg har ikke i nærheten av den sexlysten jeg hadde for to-tre år siden.

Du har helt rett i at det må bli en ordning på det før man får barn.

Men det er ikke lett når han nekter å snakke om det, og blir regelrett sinna når jeg våger å ta det opp. Bagatelliserer det, og lar det fly inn det ene øret, og ut det andre.

[Saeria]

Uff, nå ble jeg lei meg for å høre at alt legen gjorde var å gi potenspiller. Hadde det vært meg hadde jeg håpet at legen kunne sjekke om det var ubalanse i hormoner hos mannen.

Hva er det som gjør at mennene deres låser seg sånn? Har de ingen svar på det? Har de hatt større lyst i tidligere forhold? Har dere hatt muligheten til å snakke med tidligere kjærester? Det siste kan nok høres sært ut, men eksen kan gjerne ha nyttig informasjon?

Personlig hadde jeg slitt med å bli i et sexløst forhold, særlig hvis ingenting som en sier og gjør, eller lar vær å si eller gjøre, hadde ført til bedring. Samtidig skjønner jeg at det er fryktelig vanskelig å gå fra en person man elsker når det meste utenom er helt topp.

Spørsmålet blir da om det er verdt å gå på akkord med sin egen seksualitet resten av livet, eller om man heller skal satse på å finne en som en fungerer godt med seksuelt, men som gjerne ikke når opp til den nåværende samboer/mann på samtlige av de andre punktene?

[Ethereal]

Jeg kunne ikke vurdert å gjort det, nei. Det er et utrolig stort tillitsbrudd hvis du går bak ryggen hans og finner deg en sexpartner. Da skranter jo forholdet på alle måter, og du vil nok finne det vanskelig å leve med han etter hvert med tanke på det du har gjort. Da blir han neppe lenger drømmemannen?

[Gjest en gang til]

Meg med "fetisj-mannen" her.

Husker du noe av hvordan det var i begynnelsen av forholdet?

Lovte han bot og bedring?

Veldig trist å lese at du har hatt det slik i 15 år.

Har kanskje litt med hva man blir vant med også.

Jeg har ikke i nærheten av den sexlysten jeg hadde for to-tre år siden.

Du har helt rett i at det må bli en ordning på det før man får barn.

Men det er ikke lett når han nekter å snakke om det, og blir regelrett sinna når jeg våger å ta det opp. Bagatelliserer det, og lar det fly inn det ene øret, og ut det andre.

Også var det meg som det knapt har blitt noe på de siste femten årene her ;-)

Vi var i utakt selv i begynnelsen av forholdet. Jeg var jo stormforelska og ville helst ha sex flere ganger om dagen, mens han hadde nok med en gang eller to i uka. Nå ville jeg jo vært storfornøyd med det, såklart.

Han har lovt bot og bedring hele tiden. Men en dag slo det meg at på tross av at dette har vært en problem hele tiden, og på tross av at han hevdet at han heller ikke trivdes med situasjonen, så er jeg den eneste som har tatt det opp. På femten år har han aldri tatt initiativet til å snakke om dette, eller løse problemene vi har. På tross av at han har visst at det har vært en stor sorg for meg. For å si det litt "enkelt" så virker det som om han trives fint med situasjonen slik den er. Problemet for ham er når vi "snakker om det".

Det nærmeste jeg har kommet å løse vårt problem er at jeg til slutt (i vår) satte hardt mot hardt. Jeg sa at jeg var lei av å føle meg uønsket og påtrengende i min egen seng, sammen med min egen mann. Og at om jeg en eneste gang til måtte føle det slik så ville jeg flytte inn på gjesterommet.

Da "tok han seg faktisk sammen" på en måte jeg ikke har sett ham gjøre før. Ikke bare gjennom at vi hadde mer sex, men gjennom at vi faktisk hadde en annerledes prat om dette, der han også gav litt. Det er fremdeles ikke bra, men det er bedre. Jeg merker at han jobber med seg selv.

Og det er jo bra. Men jeg tror ikke det kan rette opp igjen i "skadene" et forhold med femten år med dobbelkommunikasjon har gjort med meg. Og jeg kjenner at selv om jeg elsker ham, så er jeg også sinna og trist over at han har "utsatt meg for dette" i femten år.

[Gjest Betty89]

Heisann! Til deg med fetish mannen : Hva er egentli hans fetish? Ble ganske nyskjerrig!

Til TS: Kanskje din mann har en hemmelig fetish?

Lykke til:)

[Gjest Gjest_sasa_*]

Jeg var i akkurat samme situasjon! Vi var sammen i over seks år, inntil jeg gjorde det slutt. Han var verdens beste samtalepartner og venn, og jeg trodde alltid at en så flott mann møter man bare en gang.

Men etter lang tid med frustrasjon pga. manglende sexliv (han hadde lite lyst på sex), innså jeg at jeg før eller siden ville komme til å såre ham ved å være utro eller møte noen andre som vekket begjæret i meg. Og dette var det siste jeg ønsket, for han er så utrolig snill...

Vi pratet og pratet og kom tilslutt frem til at vi egentlig bare var veldig nære, gode venner. Vi flyttet fra hverandre og avsluttet forholdet som venner, og i dag er vi nettopp det; bestevenner!

Vi prater sammen flere ganger i uken, har det morsomt sammen og kan snakke om det meste. Jeg har tilogmed møtt en ny og fantastisk mann (som jeg i tillegg har utrolig bra sex med). Jeg grudde meg for å fortelle dette til min ex, men innså at for å være venner må man være ærlig... Etter litt prating viste det seg å være greit (han har også et godt øye til en annen), og nå sitter jeg igjen med en fantastisk god venn, samt en deilig kjæreste:)

Jeg har aldri angret på mitt valg, og jeg innser nå hvor utrolig viktig lyst, sex og begjær også er i et forhold. For meg løste dette seg på beste måte, men vi har nok vært heldige fordi ingen av de involverte er særlig sjalu av seg...

Lykke til uansett hva du velger, men tenk nøye gjennom hva han og forholdet deres fortjener, ærlighet og åpenhet er viktig. Og det høres jo ut som du er forferdelig glad i ham, så da må du for all del unngå å ta valg som vil såre ham mer enn nødvendig. Dersom du i fremtiden gjør det slutt, sørg for at det bare dreier seg om dere to og ingen andre, vær åpen og bestemt. Dette er viktig hvis man skal kunne fortsette som venner etterpå.

[Gjest Gjest]

Kanskje han er homofil....?