hvordan deler dere utgiftene?

[Marihiha]

Vi har ikke barn sammen, men har bodd sammen i nesten 2 år. han jobber fult og tjener ca 15000 i måneden, mens jeg studere, og jobber litt og har ca 9000 i måneden. vi deler alt helt likt! han eier leiligheten uten lån, så den betaler vi bare fellesutgifter på som vi deler. ellers har vi et felles mat-kort vi overfører like mye penger på hver måned og bruker det bare til mat. de fleste regninger er adressert til han, så han betaler de, og jeg overføre halvparten til hans konto.

syns dette er litt stress siden vi har vært samboere en stund, og har tenkt å fortsette med det. jeg er ferdig å studere om 1 år, da kommer jeg til å få utbetalt ca 20000 i måneden, og da blir det jo jeg som tjener mest. jeg er da innstilt på å foreslå felles økonomi. synes at når man har t enkt å leve sammen, skal man ta vare på hveradre med det man har mulighet til!

[Lune]

Jeg er helt enig med Lissi!

Vi kommer aldri til å ha felles økonomi, selv med barn. Som tidliger skrevet lever vi i 2008 og ikke i 1950. Synes det er kvalmt med det som velger å ha felles økonomi og har den holdning "den som tjener mest skal betaler mest. Hvorfor skal h*n straffes for det?

Felles økonomi vitner for meg om umodenhet og det å være lite selvstendig.

Her blir alt delt 50/50. Selv om den andre tjener 2-3 ganger så mye.

[Gjest men]

Jeg vurderer å redusere stillingen min til 80% når jeg har fått barn og skal tilbake i arbeid igjen. Da er det jeg som får mindre "lommepenger" å rutte med til "fjas", ikke samboer som skal betale mer i fellesutgifter.

Noe annet er for meg helt uaktuellt

Hvorfor det? Dreier det seg ikke om omsorg for deres felles barn, og ikke bare for ditt? Gitt at han er enig i at barnet har godt av dette, synes jeg det er feil at han ikke skal være med på å finanisere det.

[Gjest Gjest_Nusse_*]

Jeg er helt enig med Lissi!

Vi kommer aldri til å ha felles økonomi, selv med barn. Som tidliger skrevet lever vi i 2008 og ikke i 1950. Synes det er kvalmt med det som velger å ha felles økonomi og har den holdning "den som tjener mest skal betaler mest. Hvorfor skal h*n straffes for det?

Felles økonomi vitner for meg om umodenhet og det å være lite selvstendig.

Her blir alt delt 50/50. Selv om den andre tjener 2-3 ganger så mye.

Umoden og lite selvstendig? Det var da å ta veldig hardt i synes jeg...bare fordi jeg og min mann ser på oss selv om en enhet, så er vi lite selvstendige? Vi har tatt et valg sammen om at vi to skal leve livet sammen, der vi deler alt! Om det er vonde eller gode tider, om det er penger eller andre materielle ting, så har vi bare ikke mottoet "mitt og ditt"...alt vi har sammen er "vårt".

Her er det om å respektere at folk velger forskjellige veier å gå, og om ikke annet så må da du kalles trangsynt om du ikke kan se eller være åpen for at andre velger en annen vei enn deg.

Så lenge partene er enige om hvordan de vil leve livet sitt og styre økonomien sin, så er da de både modne og selvstendige vil nå jeg påstå.

[Gjest Ingeniøren]

Jeg er helt enig med Lissi!

Vi kommer aldri til å ha felles økonomi, selv med barn. Som tidliger skrevet lever vi i 2008 og ikke i 1950. Synes det er kvalmt med det som velger å ha felles økonomi og har den holdning "den som tjener mest skal betaler mest. Hvorfor skal h*n straffes for det?

Felles økonomi vitner for meg om umodenhet og det å være lite selvstendig.

Her blir alt delt 50/50. Selv om den andre tjener 2-3 ganger så mye.

Om jeg skulle hatt den holdningen at alt skal deles 50/50 så ville mitt utvalg av potensielle kjærester sunket drastisk rett og slett fordi forbruket mitt er langt over hva mange kan klare å henge med på. Og om jeg måtte redusert mitt forbruk til hjelpepleiernivå så ville det vært en enorm belastning på forholdet.

Men du tar feil når du sier at den som tjener mest straffes. Bor man sammen får man stordriftsfordeler. Noen ting som f.eks internett, TV osv koster det samme uansett om man er en eller to, mens andre kostnader som f.eks strøm stiger litt, men ikke i nærheten av 100%. Så selv om den ene parten bare bidrar med en mindre andel vil normalt sett begge to tjene på å være i parforholdet. Det er sjeldent at voksne mennesker koster husstanden mer enn de bidrar.

Så har vi dette med livet da. Hvor mange flytter ikke for partnerens karrieremuligheter. Slikt er vanskelig å tallfeste verdien av, men man skal kanskje la være å flytte av slike årsaker? I forhold pleier partene å bidra ulikt på mange områder. Lage mat, handle julegaver, holde oppe romantikken osv. For meg er pengene bare en del. Noe av dette har også en ganske direkte forbindelse til økonomien ved at en part får muligheten til jobbe ekstra fordi partneren tar ett ekstra tak på hjemmebane.

Til slutt må jeg si at jeg er litt interessert i hva du tenker politisk. I ett parforhold ønsker du altså en lik fordeling av kostnadene. Hva med samfunnet totalt sett? Ville det vært mer rettferdig om skatten vi betalt var en fast sum? Samfunnet har ikke bare skatten prosentvis, den prosentsatsen øker med lønnsnivået.

[Gjest Gjest]

Om jeg skulle hatt den holdningen at alt skal deles 50/50 så ville mitt utvalg av potensielle kjærester sunket drastisk rett og slett fordi forbruket mitt er langt over hva mange kan klare å henge med på. Og om jeg måtte redusert mitt forbruk til hjelpepleiernivå så ville det vært en enorm belastning på forholdet.

Men du tar feil når du sier at den som tjener mest straffes. Bor man sammen får man stordriftsfordeler. Noen ting som f.eks internett, TV osv koster det samme uansett om man er en eller to, mens andre kostnader som f.eks strøm stiger litt, men ikke i nærheten av 100%. Så selv om den ene parten bare bidrar med en mindre andel vil normalt sett begge to tjene på å være i parforholdet. Det er sjeldent at voksne mennesker koster husstanden mer enn de bidrar.

Så har vi dette med livet da. Hvor mange flytter ikke for partnerens karrieremuligheter. Slikt er vanskelig å tallfeste verdien av, men man skal kanskje la være å flytte av slike årsaker? I forhold pleier partene å bidra ulikt på mange områder. Lage mat, handle julegaver, holde oppe romantikken osv. For meg er pengene bare en del. Noe av dette har også en ganske direkte forbindelse til økonomien ved at en part får muligheten til jobbe ekstra fordi partneren tar ett ekstra tak på hjemmebane.

Til slutt må jeg si at jeg er litt interessert i hva du tenker politisk. I ett parforhold ønsker du altså en lik fordeling av kostnadene. Hva med samfunnet totalt sett? Ville det vært mer rettferdig om skatten vi betalt var en fast sum? Samfunnet har ikke bare skatten prosentvis, den prosentsatsen øker med lønnsnivået.

Godt skrevet.

[Gjest Ms.GuineaPig]

Jeg har 0 i inntekt, samboeren min har nærmere 40 000.

Han betaler alt. Vi er 22 og 23, og leier leilighet. Når jeg er ferdig med å studere, så kjøper vi sammen. Jeg gjør det meste av husarbeid. Vi har ikke barn.

Fungerer greit. Vi er et team, som er sammen om alt. Ingenting er "mitt og ditt" her nei. Ja, jeg vil alltid tjene mindre. Nei, han har ingenting imot det, han vil det beste for meg, og for oss. Den dagen vi får barn, kommer jeg til å være hjemme 50 % til barn(a)et begynner på skolen. BEGGE ER ENIGE.

(venter spent på kritikk ...)

[Lune]

Jeg mener selvsagt det er feil at, om du har høy lønn skal du betale mer i skatt.

Forøvrig, står jeg på mitt og er sjeleglad for å ha en samboere som er 100% enig.

Endret 16. november 2008 av Lune

[Gjest Gjest]

Jeg er student og samboeren min jobber 100%. Vi deler strøm og husleie 50/50, men han betaler stort sett all maten. Ellers er det vel litt hipp som happ hvem som betaler hva. Vi har ingen barn så det er sagt. Det er mulig det hadde blitt litt annerledes da.

[Olive]

Jeg er helt enig med Lissi!

Vi kommer aldri til å ha felles økonomi, selv med barn. Som tidliger skrevet lever vi i 2008 og ikke i 1950. Synes det er kvalmt med det som velger å ha felles økonomi og har den holdning "den som tjener mest skal betaler mest. Hvorfor skal h*n straffes for det?

Felles økonomi vitner for meg om umodenhet og det å være lite selvstendig.

Her blir alt delt 50/50. Selv om den andre tjener 2-3 ganger så mye.

Syns du tar litt i når du hevder du blir kvalm. Er vel ingen som blir kvalm av hvordan andre velger å ha det innenfor sine vegger? Når det er sagt skjønner jeg argumentene til dere som er veldig imot felles økonomi - da det faktisk er lurt å sikre seg" økonomisk om ting skulle gå galt.

Men i mine øyne blir 50/50 deling mellom to voksne som har valgt å leve sammen rett og slett ganske smålig. Jeg ser på meg og min samboer som en enhet, tror ikke den enhetsfølelsen hadde vært like stor om vi hadde sittet og telt over 50-øringer for at ingen skal bli lurt av den andre. I mine øyne er dette ganske gjerrig.

Edit: må bare legge til at jeg tjener dobbelt så mye som han.

Endret 17. november 2008 av Snorkefrøken

[Gjest Gjest]

Syns du tar litt i når du hevder du blir kvalm. Er vel ingen som blir kvalm av hvordan andre velger å ha det innenfor sine vegger? Når det er sagt skjønner jeg argumentene til dere som er veldig imot felles økonomi - da det faktisk er lurt å sikre seg" økonomisk om ting skulle gå galt.

Men i mine øyne blir 50/50 deling mellom to voksne som har valgt å leve sammen rett og slett ganske smålig. Jeg ser på meg og min samboer som en enhet, tror ikke den enhetsfølelsen hadde vært like stor om vi hadde sittet og telt over 50-øringer for at ingen skal bli lurt av den andre. I mine øyne er dette ganske gjerrig.

Edit: må bare legge til at jeg tjener dobbelt så mye som han.

Legger til at det var meg over med samboer som jobbet 100% og jeg er student.

Altså jeg vil nå si at jeg ikke synes det er gjerrig av oss å betale hver vår del av husleien og strømmen. Det er jo faktisk sånn at der kan kun en av oss stå satt opp og ha ansvaret og det er kjipt hvis en av oss hadde betalt alt, for det hadde i lengden ikke vært mulig eller som jeg ser på det rettferdig. Likevel er det jo ikke slik at vi teller opp øre for øre. Det blir jo alltid sånn at det blir litt svinn her og der, når vi går ut er det gjerne bare en av oss som har med lommeboken osv..

Så smålig.. Ta en reality check!

[Gjest Gjest_Meg_*]

Må bare kommentere denne tråden da jeg er den "fattige" i forholdet vårt.

Jeg og min samboer har bodd sammen i 5 år og har et barn på 2.

Vi begge jobber 100%, jeg har utbetalt 12.000 i mnd, han 33.000....... (ofte mer siden han jobber mye overtid)

Nå betaler vi 50/50 til felleskonto - begge betaler inn 9.500 - det vil si at jeg sitter igjen med 2.500 til mine egne regninger og han med 23.500.

Av disse 4.000 skal jeg betale studielån, mobilregning og andre småregninger jeg har.

Min samboer har ikke studielån og har mobil dekket av jobben.

Jeg har ikke råd til bil, så jeg tar bussen - helt greit, men det er også jeg som hver eneste dag leverer og henter i bhg så er faktisk ganske slitsomt.

Sambo kjører de 5 minuttene til jobben sin i ei svær stasjonsvogn.....

Han kan ta seg en bytur, reise på guttetur o.l, mens jeg må si nei til så og si alt av kinoturer, fester og slikt fordi jeg ikke har råd.

Som dere sikkert forstår, så lever vi et totalt forskjellig liv i.o.m at lønna vår spriker sånn.... Jeg skulle mer en gjerne ønsket at vi hadde fordelt felleskostnader på an annen måte, men min samboer tjener mest og når han ønsker 50/50, så har ikke jeg så mye jeg skal ha sagt, jeg kan ikke kreve at han skal forsørge meg.

[Gjest Gjest]

Må bare kommentere denne tråden da jeg er den "fattige" i forholdet vårt.

Jeg og min samboer har bodd sammen i 5 år og har et barn på 2.

Vi begge jobber 100%, jeg har utbetalt 12.000 i mnd, han 33.000....... (ofte mer siden han jobber mye overtid)

Nå betaler vi 50/50 til felleskonto - begge betaler inn 9.500 - det vil si at jeg sitter igjen med 2.500 til mine egne regninger og han med 23.500.

Av disse 4.000 skal jeg betale studielån, mobilregning og andre småregninger jeg har.

Min samboer har ikke studielån og har mobil dekket av jobben.

Jeg har ikke råd til bil, så jeg tar bussen - helt greit, men det er også jeg som hver eneste dag leverer og henter i bhg så er faktisk ganske slitsomt.

Sambo kjører de 5 minuttene til jobben sin i ei svær stasjonsvogn.....

Han kan ta seg en bytur, reise på guttetur o.l, mens jeg må si nei til så og si alt av kinoturer, fester og slikt fordi jeg ikke har råd.

Som dere sikkert forstår, så lever vi et totalt forskjellig liv i.o.m at lønna vår spriker sånn.... Jeg skulle mer en gjerne ønsket at vi hadde fordelt felleskostnader på an annen måte, men min samboer tjener mest og når han ønsker 50/50, så har ikke jeg så mye jeg skal ha sagt, jeg kan ikke kreve at han skal forsørge meg.

Hvorfor kan ikke han hente og levere, som kjører bil?

Hva slags jobb har du? Ikke utsikt til bedre lønn? Jobber du redusert?

Synes situasjonen deres høres vanskelig ut, med så stor forskjell.... , men du har kanskje sikkerhet i bolig?

[Kattugla]

Må bare kommentere denne tråden da jeg er den "fattige" i forholdet vårt.

Jeg og min samboer har bodd sammen i 5 år og har et barn på 2.

Vi begge jobber 100%, jeg har utbetalt 12.000 i mnd, han 33.000....... (ofte mer siden han jobber mye overtid)

Nå betaler vi 50/50 til felleskonto - begge betaler inn 9.500 - det vil si at jeg sitter igjen med 2.500 til mine egne regninger og han med 23.500.

Av disse 4.000 skal jeg betale studielån, mobilregning og andre småregninger jeg har.

Min samboer har ikke studielån og har mobil dekket av jobben.

Jeg har ikke råd til bil, så jeg tar bussen - helt greit, men det er også jeg som hver eneste dag leverer og henter i bhg så er faktisk ganske slitsomt.

Sambo kjører de 5 minuttene til jobben sin i ei svær stasjonsvogn.....

Han kan ta seg en bytur, reise på guttetur o.l, mens jeg må si nei til så og si alt av kinoturer, fester og slikt fordi jeg ikke har råd.

Som dere sikkert forstår, så lever vi et totalt forskjellig liv i.o.m at lønna vår spriker sånn.... Jeg skulle mer en gjerne ønsket at vi hadde fordelt felleskostnader på an annen måte, men min samboer tjener mest og når han ønsker 50/50, så har ikke jeg så mye jeg skal ha sagt, jeg kan ikke kreve at han skal forsørge meg.

Huff, dette synes jeg høres trist ut, hvis man først har valgt å dele livet sammen, så må man jo stille opp for den andre også.. Jeg ser at mange mener at det er viktigst at de som tjener mest får tveholde på kronene sine, men er det ikke minst like viktig at partneren har det bra?! Jeg synes det blir veldig stusselig å behandle parforholdet som et bofellesskap.. Ellers så må man evt tilpasse seg hva den "fattige" har råd til og da må man kanskje flytte i en mindre leilighet eller gjøre noen andre grep, det går rett og slett ikke an at husholdningsforbruket blir tilpasset den som har mest penger, hvis vedkommende er ikke villig til å dele på kronene. Og som noen over sa, la han hente og levere i barnehagen siden han er på bil!

Jeg er også "den fattige" i mitt forhold, men heldigvis tenker mannen min ikke slik som din samboer gjør, jeg har flere ganger nevnt at jeg synes det er kjedelig at han må ut med så mye mer enn meg og da sier han "jamen, du er jo konen min, vi er en familie!!". Ikke i den forstand at jeg får penger av ham, men jeg bidrar mindre økonomisk til husholdningen/felleslån enn han, til gjengjeld er det nok jeg som jobber mest med å holde orden på ting her hjemme - og jeg føler faktisk at det er også verdt noe! Han har dessuten et barn fra før, og det begrenset veldig hvor vi kunne bosette oss (pga skole), så boligkostnadene ble veldig mye høyere enn hva de ville vært hvis det bare hadde vært vi to, for da kunne vi jo valgt å flytte til et billigere strøk. Jeg skulle gjerne delt likt, men jeg klarer det ikke på den inntekten jeg har og det har vi begge vært klare over hele veien og våre valg har vært basert på at vi bidrar etter vår inntekt og jeg har ikke følelsen av at han føler seg brukt pga det. Jeg har råd til mye mindre enn han uansett, men hvis vi skulle delt likt, så hadde jeg gått i minus hver måned.

[Gjest men]

Jeg har ikke råd til bil, så jeg tar bussen - helt greit, men det er også jeg som hver eneste dag leverer og henter i bhg så er faktisk ganske slitsomt.

Sambo kjører de 5 minuttene til jobben sin i ei svær stasjonsvogn.....

Han kan ta seg en bytur, reise på guttetur o.l, mens jeg må si nei til så og si alt av kinoturer, fester og slikt fordi jeg ikke har råd.

Hvis han er så redd for å bidra noe ekstra, ville jeg tenkt meg veldig godt om før jeg ville gjøre en tøddel mer enn min prosent av alt husarbeid, og latt ham sin halvdel av henting og bringing, handling, ærender, julegavekjøping, osv osv.

En annen ting er at du virkelig bør skifte jobb, hvis du ikke vil ha det slik resten av livet.

[hufsa!]

Må bare kommentere denne tråden da jeg er den "fattige" i forholdet vårt.

Jeg og min samboer har bodd sammen i 5 år og har et barn på 2.

Vi begge jobber 100%, jeg har utbetalt 12.000 i mnd, han 33.000....... (ofte mer siden han jobber mye overtid)

Nå betaler vi 50/50 til felleskonto - begge betaler inn 9.500 - det vil si at jeg sitter igjen med 2.500 til mine egne regninger og han med 23.500.

Av disse 4.000 skal jeg betale studielån, mobilregning og andre småregninger jeg har.

Min samboer har ikke studielån og har mobil dekket av jobben.

Jeg har ikke råd til bil, så jeg tar bussen - helt greit, men det er også jeg som hver eneste dag leverer og henter i bhg så er faktisk ganske slitsomt.

Sambo kjører de 5 minuttene til jobben sin i ei svær stasjonsvogn.....

Han kan ta seg en bytur, reise på guttetur o.l, mens jeg må si nei til så og si alt av kinoturer, fester og slikt fordi jeg ikke har råd.

Som dere sikkert forstår, så lever vi et totalt forskjellig liv i.o.m at lønna vår spriker sånn.... Jeg skulle mer en gjerne ønsket at vi hadde fordelt felleskostnader på an annen måte, men min samboer tjener mest og når han ønsker 50/50, så har ikke jeg så mye jeg skal ha sagt, jeg kan ikke kreve at han skal forsørge meg.

Heia,er i sjokk.Her har dere to barn sammen og deler ikke på pengene??Du har jo en fulltidsjobb bare der?? Jeg sjønner ikke hva som sjer i disse nyere tider.Dere er jo en familie så det er jo ett fett hvem som tjener mest!!Du bidrar jo på mange andre måter som sikkert ikke han gjør..Nei,er glad jeg ikke lever i ett sånt forhold.Her kjøper mi det mi vil ha,reiser det mi vil så sant pengene er der.Vi er jo ett!!Huff,dette syntes jeg høres helt vilt ut..

[Gjest regine ii]

Milimeterdeling lenge leve ?!?

Det er ikke rettferdig at to stykker som tjener ulikt skal betale nøayktig samme pengesum til felleskassen. Situasjonen til "gjest-meg" er meget illustrerende på hvor galt det går når begge skal betale like mye i kroner. I det tilfelle ville mannen uansett sittet igjen med mye mer om de f.eks. betalte 50% av sin inntekt til felleskassen (hun ville da betalt 6000 og han ca 15000 til fellesen, noe som innebærere at han fortsatt sitter igjen med over dobbelt så mye til eget, privat forbruk).

Jeg ser at flere er fryktelig opptatt av at den med minst ikke skal "tjene" på å være gift/samboer. Neivel, men det skal altså den som allerede har mest? Det er nemlig resultatet av en slik "rettferdig" fordeling, fordi den må betale betydelig mindre enn den som allerede har lite til felleskostnader. Igjen - jfr. tilfellet "gjest-meg".

At to unge mennesker som er nokså uetablerte i stor grad bruker sine penger på seg selv, selv om de er samboere, er nå sin sak. Det er helt ok at man i begynnelsen av et forhold ikke nødvendigvis ønsker å "forsørge" den andre. Men at dette fortsetter, uavhengig av inntekt og uavhengig av barn etc. det syns jeg blir merkelig. Særlig når man får barn endrer situasjonen seg også økonomisk, og at den ene da skal sitte med et vanvittig forbruk,mens den andre ikke har noen ting, det blir feil.

Jeg ville ikke levd verken med en som skulle snylte på meg eller en som ikke var villig til å dra en jevn del av lasset. Jeg forstår heller ikke de som er den "rike" i forholdet, og ikke "unner" sin partner en del av denne "velstanden".

Til "gjest-meg" vil jeg si at du må sette ned foten. En slik økonomisk fordeling som dere har er IKKE rettferdig, selv om det liksom ser sånn ut fordi "dere bidrar like mye til fellesutgifter". Når resultatet er så skjevt som det er, og du i tillegg tydeligvis tar mye mer ansvar for barnet, så er dette svært urettferdig. Og jeg syns faktisk det er utrolig rart at samboeren din ikke ser det. DU sponser hans livsstil - og sitter igjen med ingenting etterpå (bl.a. fordi du ikke greier å spare). HAN har god råd til å gjøre det HAN vil, samtidig som han kan sikre framtiden sin ved å legge seg opp penger.

Tror du må ta tak i situasjonen og få til noen endringer. HAN kan ikke fortsette å leve på deg!

[Mamma1]

Jeg kunne aldri vært sammen med noen som med god samvittighet gikk ut og koste seg gang på gang mens jeg måtte sitte hjemme pga penger.

[Gjest Gjest]

Jeg ser at flere er fryktelig opptatt av at den med minst ikke skal "tjene" på å være gift/samboer. Neivel, men det skal altså den som allerede har mest? Det er nemlig resultatet av en slik "rettferdig" fordeling, fordi den må betale betydelig mindre enn den som allerede har lite til felleskostnader. Igjen - jfr. tilfellet "gjest-meg".

Jeg ville ikke levd verken med en som skulle snylte på meg eller en som ikke var villig til å dra en jevn del av lasset. Jeg forstår heller ikke de som er den "rike" i forholdet, og ikke "unner" sin partner en del av denne "velstanden".

Men hvordan bli enige om hva som er rettferdig? Typen i dette tilfellet (gjest-meg) har det jo digg, men han syns vel at det bare er som det skal være. Mange er vel oppdratt til slik egoisme. Hvis hun som skrev dette innlegget skulle stille noen krav til samboeren sin, hvordan skulle hun foreslå hva rettferdig fordeling er? Hvordan tallfeste?

[Gjest regine ii]

Men hvordan bli enige om hva som er rettferdig? Typen i dette tilfellet (gjest-meg) har det jo digg, men han syns vel at det bare er som det skal være. Mange er vel oppdratt til slik egoisme. Hvis hun som skrev dette innlegget skulle stille noen krav til samboeren sin, hvordan skulle hun foreslå hva rettferdig fordeling er? Hvordan tallfeste?

kommunikasjon? At de snakker sammen er vel essensielt i et hvert forhold, og dette må da også kunne inkludere økonomi.

Det som er problemet er selvsagt at det høres rettferdig ut at begge deler likt på utgiftene. I realiteten er det ikke det, fordi den ene tjener såpass mye mindre enn den andre. For at det da skal bli rettferdig må man finne andre løsninger. Et mer rettferdig forslag er - som jeg allerede nevnte - at de bidrar m 50% av sin inntekt til felleskassen. Da vil begge to bidra, men likevel ikke slik at den som har minst sponser den som har mest.

En annen mulighet er å dele det etter %, dvs. om hun bringer inn 30% av husholdningens samlede inntekt, så er det hennes andel av felles utgiftene også. Da "sponser" han selvsagt henne mer enn ved ovennevnte løsning, men han vil fortsatt sitte igjen med mer penger til eget forbruk enn henne.

Jeg må imidlertid si at jeg reagerer på at noen kan la sin partner leve i tilnærmet fattigdom, mens en selv lever i "sus og dus". Jeg er klar over at samboere ikke har gjensidig forsørgerplikt - men når de tom. har barn sammen, bør man vel anta at det er noe som begge tror skal vare. At man da skal behandle økonomien som om de var to personer helt uavhengig av hverandre blir for meg en gåte.

Jeg mener ikke prinsipielt at "alt mitt er ditt" når man blir samboere - men selv om man ikke kjører på med full felles økonomi er det underlig å skulle leve helt separate økonomiske liv. Iallfall når konsekvensene blir at den ene er fattig og den andre rik.