hvordan deler dere utgiftene?

[Noli]

Jeg forstår og respekterer det, men jeg synes likevel det er umodent. Vitner om grådighet og manglende evne til å dele. Hvis man ikke evner å dele med den man har valgt som livspartner sier det MYE om evnen til å dele med andre mennesker, den må jo være fullstendig fraværende.

[Lissi]

Jeg forstår og respekterer det, men jeg synes likevel det er umodent. Vitner om grådighet og manglende evne til å dele. Hvis man ikke evner å dele med den man har valgt som livspartner sier det MYE om evnen til å dele med andre mennesker, den må jo være fullstendig fraværende.

'

MEN, om ting gikk bare en vei? Ville ikke du også hatt det sånn da?

[Gjest rabrabara]

'

MEN, om ting gikk bare en vei? Ville ikke du også hatt det sånn da?

Men det er sjeldent så ensidig. Hadde det vært det måtte man kansje se på hele forholdet. Ikke minst gtunnene til at det var slik. Dere tjener likt og har like utgifter samt felleskonto, så jeg skjønner hvis du syns det er vanskelig å sette seg inn i situasjonen.

[Lissi]

Men det er sjeldent så ensidig. Hadde det vært det måtte man kansje se på hele forholdet. Ikke minst gtunnene til at det var slik. Dere tjener likt og har like utgifter samt felleskonto, så jeg skjønner hvis du syns det er vanskelig å sette seg inn i situasjonen.

Jeg vet bare at dette fungerer kjempegodt for vår del. Aldri noen diskusjoner om penger. Jeg shopper det jeg vil for mine penger. Han kjøper aksjer for sine.

Andre ting går fra felleskontoen. Vi klarer oss greit og har rimelig ok økonomi, og ellers alt vi trenger

Der det er store forskjeller skjønner jeg jo at det er urettferdig om den ene ofrer alt for hus, mann og hjem. Sier ikke at noen skal gå å slave hjemme for familien uten å få betalt for det

[Gjest Stjernedryss]

En ting er å ha separat økonomi, det jeg stusser på er når alle utgifter skal deles 100% likt. Jeg skjønner om man er i et nyetablert samboerskap, men par med felles barn og gifte bar bør vel kunne dele på alt? Jeg ser for meg at når jeg får samboer, så har vi pengene på hver vår konto, også betaler vi litt sånn i histen og pisten etter hvem som har penger. Dersom den ene tjener veldig mye, og den andre veldig lite er vel det rimelig at den med høy inntekt tar seg av store utgifter?

[Gjest L_C]

Fungerer helt supert for vår del også! Jeg kan handle meg nye klær hvis jeg har bruk for det uten å måtte "stå til rette" for det. Så lenge jeg klarer å betale min del av fellesutgiftene er alt bare fryd og gammen.

Og han kan handle vin, øl og dra på byen for sine penger uten at jeg føler at han sløser unødvendig med "våre penger".

Samboeren min drikker vin eller øl hver helg, liker å ta seg en bytur med gutta, og han snuser. Jeg drikker ikke, går ikke ut, og hverken røyker eller snuser.

[Lissi]

Fungerer helt supert for vår del også! Jeg kan handle meg nye klær hvis jeg har bruk for det uten å måtte "stå til rette" for det. Så lenge jeg klarer å betale min del av fellesutgiftene er alt bare fryd og gammen.

Og han kan handle vin, øl og dra på byen for sine penger uten at jeg føler at han sløser unødvendig med "våre penger".

Samboeren min drikker vin eller øl hver helg, liker å ta seg en bytur med gutta, og han snuser. Jeg drikker ikke, går ikke ut, og hverken røyker eller snuser.

Nei, og på sikt så kan sånne ting irritere! Hadde min samboer brukt en tusenlapp på byen hver helg, noe som er 4000 pr mnd, NETTO, som jeg måtte jobbe en uke for å finansere, så hadde jeg blitt rimelig gretten

Jeg tror også at mange her inne kaller det felles økonomi med en felles konto men får lønna inn på hver sin konto, men betaler likt/etter inntekt inn på felles konto. Dette er jo felles økonomi, eller mener dere at KUN de som får alle pengene inn på en konto og har alt i en pott er felles økonomi?

Jeg sliter litt med begrepene.

Endret 12. november 2008 av Lissi

[Gjest O-Ren Ishii]

Vi har ikke barn, men har likevel felles økonomi. Vi setter inn penger på en felles konto som dekker alt av faste utgifter, mat, bil osv hver måned. Vi sitter igjen med et fast beløp på vår privatkonto som er like stort for begge, til tross for at samboeren min tjener noe mer enn meg til vanlig. Han bidrar mao litt mer til fellesøkonomien. Privatkontoene disponerer vi helt og holdent over selv, vi har begge behov for "egne" penger.

Nå har det seg likevel slik at jeg enkelte måneder har ekstraordinære lønnsutbetalinger pga overtidsbetaling. Disse månedene sitter ikke jeg igjen med noe ekstra, disse pengene går rett inn på felleskontoen. Evt. bestemmer vi oss for at begge skal sitte igjen med litt ekstra på privatkontoen den måneden. Det samme gjelder når samboeren får bonusutbetalinger etc.

Vi har diskutert hva vi gjør om en av oss skulle gå ned i lønn av den ene eller den andre grunnen. Vi er skjønt enige om at vi fortsetter med denne modellen, siden vi er et fellesskap og det er ikke tjent vårt fellesskap at den ene skal ha mye bedre råd enn den andre. Velger f.eks jeg eller han å gå ned i stillingsprosent senere pga eventuelle barn, er dette noe som gjøres for at vårt fellesskap skal fungere så godt som mulig. Den som jobber mindre vil da bidra mer på andre fronter. Det sammen gjelder om en av oss skulle ta risikoen med å f.eks starte eget firma og må gå ned i lønn; jeg synes ikke det er naturlig at den av oss som gjør det da skal suge på labben mens den andre har god råd.

Jeg synes faktisk ikke dette har noe med (manglende) selvstendighet å gjøre, jeg synes det handler om å spille på lag med hverandre. Men det er selvfølgelig viktig å finne den løsningen som passer best for begge to.

[Gjest O-Ren Ishii]

Jeg tror også at mange her inne kaller det felles økonomi med en felles konto men får lønna inn på hver sin konto, men betaler likt/etter inntekt inn på felles konto. Dette er jo felles økonomi, eller mener dere at KUN de som får alle pengene inn på en konto og har alt i en pott er felles økonomi?

Jeg mener begge deler er felles økonomi.

[Gjest Gjest_gina_*]

Jeg tror nok de fleste som tjener mer enn sin partner er innstilt på å betale mest. Og det er da få som nekter partneren å betale ekstra, dermed blir det ikke noe problem som må luftes på kvinneguiden. Det er vel heller ikke så veldig mange kvinner som tjener vesentlig mer enn partneren sin heller.

Det er mer enn penger i ett forhold. En av partene bidrar kanskje mest økonomisk, mens den andre partneren bidrar mest på andre områder. Man er jo sammen med partneren sin fordi man utfyller hverandre!

La oss si at du er 27 år og ikke eier noe. Er du singel vil du da kanskje jobbe 100%, ha ett nøkternt forbruk og spare litt penger. 10 år senere har eier du en leilighet som er verd mer enn lånet.

Om du derimot blir sammen med en annen så velger du kanskje å gå ned i 60% stilling for å få mer tid til husarbeid. 10 år senere så er forholdet slutt. Du har tapt pensjonspoeng og eier ikke nåla i veggen fordi alle pengene har gått til forbruk. Mener du dette virkelig er riktig?

Jeg vil si at man definitivt må sørge for å ikke stå på bar bakke dersom det skulle bli brudd.

Tja.. dersom man velger å gå ned i stillingsprosent så er det jo et eget valg man har tatt. Lønna man taper på å gå ned i stilling kunne vært brukt til å betale for ei vaskekone isteden.. så hadde man ikke tapt pensjonspoeng... Alle bør sørge for å ikke stå på bar bakke om man blir alene, men ikke basert på andres harde jobbing.

Jeg er en av de damene her inne som tjener mer enn samboeren min (400 000 mer faktisk). Jeg valgte bort mye av fritiden min gjennom et langt hardt studie for å sikre meg gode resultater og etterhvert et bra rykte i bransjen min. Mannen min festet og drakk fra forelesning til forelesning og var ikke så nøye med hvordan det gikk. Jeg mener jeg fortjener å sløse bort en del av pengene mine på luksus til meg selv ala weekendturer på spa etc nå, det er min belønning for at jeg jobbet hardt når alle andre surfet gjennom 20åra. Har ikke dårlig samvittighet for at samboeren har dårligere personlig økonomi. Han har selv valgt og prioritert visse deler av livet sitt. Selvsagt går han ikke rundt og sulter. Vi deler på ting som f.eks boliglån, fellesutgifter til mat og sånt. Jeg betaler mer på boliglånet, men det blir registrert og gir meg en høyere utbetaling dersom vi skulle splitte opp og selge. Derimot ser jeg ingen grunn til å supportere hans ølkvelder og fotballturer. Betaler gjerne på ting vi to gjør sammen, men hver for oss tar vi ansvar for oss selv. Man velger selv hvordan man vil leve livet og må ta konsekvensene av det.

[Gjest Gjest_Nusse_*]

Her deles alt...vi har hver vår lønnskonto, en regningskonto og to sparekontoer(en kortidssparing, en langtidssparing). Så når hans lønn kommer, så ryker nesten alt hans inn på regningskonto, og min lønn går til lommepenger og sparing. Vi sitter alltid med nøyaktig like mye lommepenger hver mnd, som vi bruker til det vi vil.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er vikitg at alle par finner ut hva som er vikitg for dem og faktisk snakker om det ved jevne mellomrom. Ordninger som bare blir sånn og som en ergrer seg over kan ikke være bra. Det gnager og det kan jo få konsekvenser på andre områder.

Jeg tror at ved å snakke om tema og ikke krangle om det så kan man komme langt. Tror at det er som er vikitg er at det ikke er en som betaler alt og en som kan bruke lønnen på sitt.

Ok til de som betaler matutgifter og andre til i det daglige, mat til en familie koster også mye ogkan godt bli mer en lavefellesutgifter...

[Noli]

'

MEN, om ting gikk bare en vei? Ville ikke du også hatt det sånn da?

Hva mener du med bare én vei?

Her er det som sagt jeg som tjener betydelig mer enn samboeren min, vi snakker om ca fire ganger mer.

Både han og jeg shopper, helt uten dårlig samvittighet for våre penger. Vi er såpass heldige at om jeg vil bruke 5000,- på klær en dag, eller han vil kjøpe et eller annet dyrt, f.eks. ny mobil, merker vi det ikke engang. Men, det har ikke alltid vært sånn. Da jeg var student, eller da jeg jobbet litt over 60%, hadde vi fremdeles felles økonomi.

Samboeren min tenker litt på å studere, noe jeg støtter ham 100% i. Siden vi har råd til det og vil ha minst mulig lån, vil han da være uten inntekt annet enn det en liten deltidsjobb bringer inn. Fullstendig problemfritt for meg.

[Gjest Gjest]

Vi deler på ting som f.eks boliglån, fellesutgifter til mat og sånt. Jeg betaler mer på boliglånet, men det blir registrert og gir meg en høyere utbetaling dersom vi skulle splitte opp og selge.

Betaler du mer av felles husholdningsutgifter, inklusive matutgifter også? Eller deler dere dette likt på krona?

[Olive]

Heia,ingen barn her men den som har penger på konto betaler.Lønningene går inn på hver sin konto og har 2 kort men her i huset tar mi det kortet det er penger på..Jeg fikk lønning i dag f.eks.og han skulle ut og sier:hvilket er det penger på?.Ta mitt for der er det mest! Og det fungerer helt supert!!Her bruker vi om hverandre og når jeg tenker på når jeg vokste opp så hadde jo foreldrene mine,venner,tanter og onkler felles økonomi og har aldri opplevd noe annet,blir helt paff når noen her krangler om krona og hvem som skal bet hva..

Akkurat sånn er det hos oss også, og har vært sånn fra dag 1. Er tross alt bare penger.

[mamut75]

Tatt i betraking av at penger er noe mange par krangler om og at sikkert over halvparten av alle par går fra hverandre - barn inkludert eller ei - så syntes vel heller jeg at det er et mye mer modent valg å velge å ha separat økonomi .

Felles økonomi blir på en måte bare et nytt område å krangle om , eller man høyner det potensielle konfliktnivået i et forhold .

Ja .. med felles økonomi så mener jeg da altså en økonomisk ordning hvor man ikke skiller mellom dine og mine penger .

[Gjest Gjest]

Samboeren jobber for tiden fullt og jeg jobber deltid+studerer.

Vi deler i hovedsak husleien, men denne måneden skal jeg betale litt mindre, siden jeg har større utgifter enn han da jeg har vært hos optiker og bruker kontaktlinser, i tillegg til at jeg har litt hudproblemer og trenger lege/medisiner. Ellers er det ikke så hytt hvem som betaler hva, vi handler ikke alltid sammen så han betaler når han handler og jeg når jeg handler. Handler vi sammen i helgene betaler han som oftest, da jeg handler mest i hverdagen. Ellers synes jeg det er kos å handle ting han trenger, en genser, sokker, barberskum-slike ting han har bruk for, og da sitter ikke jeg og teller øre for å sørge for å få de pengene tilbake. Har ikke jeg penger, har han penger og omvendt. Blant annet finansierte jeg begge feriereisene våre og mesteparten av maten nå i vår, da jeg jobbet fullt og tjente mer enn han, og da han var mellom jobber. Nå gjør han det mot meg.

Vi har utrolig respekt for hverandre og vil hverandre alt godt, så så lenge begge parter har like mål for sparing, er det ikke noe problem.

Felleskonto kunne jeg derimot ikke tenke meg, mest siden jeg ikke ser nytten i det; forelderene mine gjør det på akkurat samme måten som oss, og det er der jeg har lært hvordan det skal gjøres riktig.

[Gjest Gjest]

Målet for oss begge er å ha en del penger igjen når måneden er slutt, kjøpe mat på tilbud(noe må jo reklame brukes til:P), rimlige matvarer ellers, og ta vare på oss selv:)

Da samboeren plutselig sa han hadde kjøpt seg keyboard til 4000 kr og var kjempeglad, ble jeg litt satt ut først, men sa jeg at da bruker jeg mindre på ham i bursdag/julepresang, og heller tar del i keyboardet. På samme måte kjøper jeg sko og kjoler til meg selv, og vi er begge glade og fornøyde:)

Når noen føler seg urettferdig behandlet så sier en ifra, man holder budsjett og oversikt over økonomien, og når man har respekt for hverandre blir det ikke konflikter om slike filleting.

[Gjest L_C]

Synes det blir for dumt når man sier at sin egen måte er den eneste riktige/modne måten...

Vi har en metode som fungerer utmerket selv om vi ikke setter alle pengene inn på felles konto. Jeg føler meg ikke umoden fordi

Felles konto hadde ikke fungert for oss. Jeg vil ikke snylte på mannen min, og det er slik som kan skje når man har felles konto med mindre man har stålkontroll på hva man satte inn og hvor mye man har brukt.

Jeg bruker også linser og bruker penger på kontroll hvert halvår + linser hele året. Jeg har hunder og utgifter til mat og slikt til de, og av og til må hundene til dyrlegen. Dyrlegen koster alt fra 400 kroner til 3000 alt avhengi av hva som skjer. Jeg bruker mer penger til frisør enn typen min siden jeg har langt hår som jeg bruker å stripe annenhver mnd. Typen min er veldig moderat i sitt pengebruk, og bruker svært sjeldent penger på andre ting enn faste utgifter, og har hver mnd igjen penger på sin konto som han sparer.

Når vi har delt økonomi slipper jeg å føle meg rotten fordi jeg har kjøpt meg en ny kjole eller ett spill jeg har ønsket meg. Siden det er mine penger bruker jeg kun penger på annet når jeg har råd til det.

Jeg skjønner godt at felles økonomi kan fungere for noen (mine foreldre har felles økonomi, men mamma tjener 4.ganger mindre enn pappa) Men for oss to, som begge har ett fornuftig syn på penger og som klarer å regulere forbruket vårt, ser jeg ingen grunn til å endre noe

Endret 14. november 2008 av L_C

[siriipiri]

Jeg og samboeren min er i midten av 20-åra, og kjøpte leilighet sammen da vi var 21. På denne tiden var begge studenter og hadde ikke så mye å rutte med. På grunn av dette ble det helt naturlig å legge alle pengene i en felles pott for å få betalt alt - med andre ord ikke så veldig mye tilovers til "lommepenger" i denne perioden. Dette var absolutt ikke planlagt, men viste seg å funke kjempefint for oss - også etterhvert som vi (heldigvis ) har fått bedre råd.

I dag tjener jeg en del mer enn han, men vi ligger begge to over gjennomsnittet, samt at han har utsikter for å kunne tjene mer etterhvert. Vi har et veldig åpent forhold rundt økonomi, og jeg tror faktisk at vi begge har lært veldig mye med henhold til det å ta hensyn til hverandre på grunn av at vi har alt i en pott. Har den ene lyst på/trenger noe nytt som koster litt tar vi det opp med den andre o sjekker når vi har åd til dette. Det er selvfølgelig viktig å kunne unne hverandre noe! I tillegg tar vi hensyn til den andre, og modererer oss begge når det gjelder f.eks. kleskjøp og antall øl på byen - noe vi helt sikkert har godt av (vi er begge sosiale, og lider nok ikke av den grunn

Vi har i løpet av disse årene knapt nok kranglet om penger, men dette funker for oss, og jeg kan godt se at dette sikkert sikkert ikke er den rette løsningen for alle. I tillegg er/var vi begge unge og føler vi bygger et liv sammen fra bunn av - det er ikke sikkert jeg hadde sett på det på samme måte om jeg var 10-20 år eldre, allerede etablert da jeg møtte min kjære og det var "mine-dine-våre" barn inne i bildet!

Det må også legges til at vi har en samboerkontrakt, hvor vi har stadfestet at alt deles 50/50 om vi skal gå fra hverandre - med unntak av arv (dette endres når vi gifter oss) og materielle ting vi hadde med inn i forholdet.

Tenkte bare jeg skulle fortelle hvordan vi har det og hva som funker for oss - uansett hvilken "modell" man velger å bruke tror jeg det viktigste er å være åpen om økonomi og ha god kommunikasjon om temaet - da slipper man unna fryktelig mange unødvendige krangler