Bidra ekstra

[Gjest Gjest_Sol_*]

Er det vanlig at en mor med hovedomsorgen for barnet ber far om mer penger utover det han betaler i barnebidrag?

Jeg kjenner en far som har samvær med barnet sitt annenhver helg. Han vil svært gjerne gi barnet nødvendige ting som klær osv, men han har en så anstrengt økonomi at han ikke har råd til å gjøre det han gjerne ville ha gjort. Dette har han forklart mor, og likevel sier mor til barnet "spør pappa om han kan kjøpe det til deg" når det er ting barnet vil ha. (Barnet her er tenåring) Far betaler bidraget som han skal hver måned, men når alle utgifter er betalt har han rundt 3000 kr å leve for i måneden. Det skal gå til mat, klær, hygieneartikler osv til seg selv, pluss mat til barnet som er der annenhver helg.

Når far så må si nei til barnet sitt nesten hver eneste gang barnet spør om noe så skaper dette en ubehagelig stemning mellom far og barn, og det er trist å se på.

[Rosalie]

En tenåring er gammel nok til å få innsyn i foreldrenes økonomi. Jeg har selv vokst opp i et hjem hvor det ble snudd på 5-kroningen, og middag hver dag ikke var en selvfølge for de voksne, noe som medførte at jeg fikk mye mindre enn mine jevnaldrende. Jeg syntes jo dette var urettferdig, men etter at mamma tok meg med på budsjettet og regnskapet i familien, så så jeg at det ikke var for å være gniene, men at de rett og slett ikke hadde råd til at jeg kunne få mer enn det jeg trengte, og da var det faktisk helt greit.

[Mamma1]

Det er vanlig å spørre om far kan bidra mer enn bidraget, dersom det er dyre og nødvendige ting det er snakk om. I dette tilfellet kan jo ikke far bidra mer enn han gjør, så da sier det seg vel selv.

[Far til 2]

Den tiden jeg var samværsfar bidro jeg også ekstra. Delvis fordi mor truet med å flytte langt avgårde om hun ikke fikk 3000,- ekstra pr mnd, men også fordi hun sendte ungene for å få mer enn de 3000 som hun fikk i tillegg til barnebidraget.

Jeg sitter med inntrykk av at det ikke er "vanlig" å kreve ekstra bidrag, men det skjer likevel forholdsvis ofte (ca 15-20% av de jeg snakket med).

Bidragsmottager kan i teorien ikke kreve dette ekstrabidraget, men mange bidragsytere strekker seg lenger enn langt (dvs altfor langt) for å vise "samarbeidsvilje" og yte maksimalt ovenfor barna.

[Mamma1]

Jo, bidragsmottaker kan kreve ekstra bidrag, dersom det er en engangsutgift, det er nødvendig og over et visst beløp (må være høyere enn bidragsforskuddet) F.eks konfirmasjon, tannregulering o.l. Dette forutsetter selvfølgelig at bidragsyter har inntekt til å betale.

Endret 5. november 2008 av Mamma1

[Pusemor]

De kan kreve noe NAV kaller særtilskudd, som til konfirmasjon, tannregulering, briller...feks.

De har ikke krav på noe ekstra utover det og det særtilskuddet må søkes om via NAV.

Hvor vanlig det er å bidra utover bidraget, vet jeg ikke. Men har man økonomisk mulighet til det, kan man jo kjøpe til sammen med barnet/barna.

Enig i at det skaper misstemning hvis mor hele tiden sier"det kan pappa kjøpe til deg".....Men en tenåring kan forklares at pappa betaler så og så mye til mor og at dette skal gå til barnet og dets beste. Helt greit å gi tenåringen innføring i økonomi og forklare at penger ikke vokser på trær.

Lykke til.

[Gjest Gjest_inka_*]

Når far betaler minstebidrag og knapt nok det må det jo være lov å spørre?

Jeg har også en veldig stram økonomi men jeg må da ha mat på bordet og klær til ungene for det! Når en av ungene trenger ny sykkel eller nye vintersko må det vel være lov til å spørre om far kan bidra litt?

Barnet spør jo mor om å få de dyre skoene, hvorfor kan det ikke spørre far? Det er vel ikke verre å få nei fra far enn fra mor?

[Mamma1]

Tror ikke du kan kreve noe på det grunnlaget, les litt om særtilskudd på nav.no. Dersom det er dyrere ting, som nevnt over her kan du legge fram krav.

Syns nå ærlig talt bidragspliktige godt kan være med å spleise på ting som sykler o.l. (Dersom inntektene er ganske like)Men tror ikke man kan kreve det. Det som lønner seg å gjøre er å få justert bidraget en gang i blant.

Endret 6. november 2008 av Mamma1

[Glynis]

Når far så må si nei til barnet sitt nesten hver eneste gang barnet spør om noe så skaper dette en ubehagelig stemning mellom far og barn, og det er trist å se på.

Har far snakket med barnet om dette, da? Tenåringer har som Wadjet sier absolutt forståelsesevne nok til å ikke skape ubehagelig stemning, forutsatt at de faktisk får informasjon om den økonomiske tilstanden.

[Gjest Gjest_Gyda_*]

Kjenner meg igjen i situasjonen.... Ungdommen spør om å få noe som du ikke har råd til.. Ungdommen fortsetter å snakke om at han har så lyst på ditt eller datt. Det er da lett å si at "du får spørre faren din da". Det betyr ikke at du krever at faren skal betale ekstra for ungdommen. Men at ungdommen faktisk må spørre begge foreldrene om han/hun vil ha noe.

Dette kan jo gå begge veier det. Ungdommen kan spørre faren om å få noe når han er hos faren en helg. Far sier nei det har jeg ikke råd til, men du kan jo spørre mor.

[Gjest Gjest_inka_*]

Jeg mente ikke at man kunne kreve noe ekstra men det skader ikke å kunne spørre, hvis det er noe spesiellt som ungen vil ha, som man ikke har råd til når man har 1 inntekt i husholdniongen! Er ikke den nærmeste å spørre den andre av foreldrene. Eller skal forholdet mellom barn og samværsforeldre være så kaldt at barnet ikke kan spørre? Det er jo ikke sikkert at mor har så god råd heller?

[Gjest alenemor]

Hvis faren går i den fella at han beskylder mor får å kreve ekstra penger utover bidrag bare fordi ungdom er ungdom og vil ha ting og derfor spør om å få ting... da tar faren veldig feil.

Mine ungdommer vil alltid ha en eller annen dyr bukse eller jakke eller sko eller ipod eller mobiltelefon. De får noen ganger ja og noen ganger nei. Hvis jeg sier nei så går de automatisk og spør faren sin. Men det betyr da ikke at det er JEG som ber om ekstra bidrag!!!

[Mamma1]

Ja, selvfølgelig kan man spørre, men om de vil bidra bestemmer de selv..

[Lizzee]

Jeg betaler bidrag til min eks fordi min eldste sønn bor fast hos ham.

Titt og ofte opplever jeg at sønnen min trenger ting / vil ha ting og at jeg da kjøper disse tingene til ham om jeg har anledning. Jeg opplever ikke at dette er en del av bidraget til min eks. Jeg føler heller ikke at det er riktig å avvise min sønn med å si at han får ikke noe ekstra av meg (=jeg kan ikke kjøpe sko eller cd'er til ham) fordi jeg betaler bidrag til faren og derfor er det liksom faren som skal stå for alt.

Har man råd og mulighet og føler at det er riktig så sier man vel ja til å bidra økonomisk utover bidraget. Har man ikke mulighet så sier man nei, og forklarer barnet at det er fordi man ikke har råd.

[Gjest ts]

Selvfølgelig har jo samværsforeldre lyst til å bidra når de kan, men i dette tilfellet har faren som sagt ca 3000 kroner å leve for hver måned etter at faste utgifter er trukket. Dette skal gå til klær, mat, toalettartikler osv til seg selv i tillegg til mat til barnet som er der annenhver helg. Det sier seg selv at far ikke har råd til å bidra ekstra da.

Mor i dette tilfellet vet at far snur på kronestykkene for å få hverdagen til å gå rundt. Selv velger mor å kjøpe merkejeans til barnet for 1500 kroner, for barnet har jo ikke lyst til å skille seg ut på skolen... Da synes jeg det er trist at mor (etter å ha pøst ut ganske mye penger på barnet OG kjøpt dyre ting til seg selv titt og ofte) ber barnet spørre sin blakke far om penger.

[Gjest andrassy]

og du VET selvfølgelig at det er mor som sier til barnet at det skal spørre far om penger?!?!

Det kan selvsagt ikke være slik som andre har sagt, at barnet helt på egen hånd spør far, fordi det får nei hos mor (som faktisk er i sin fulle rett til å kjøpe dyre bukser til barnet, når hun har råd til det!).

Jeg vil tro det er ganske vanlig at barn - som har et ok forhold til sine foreldre, vel og merke - spør om å få ting. Min unge spør meg stadig vekk, jeg svarer ja eller nei ettersom det er behov/ikke behov etc.

Om ungen - etter å ha fått nei fra meg - skulle spørre sin far om penger til det samme etterpå aner jeg ikke. Jeg har aldri sagt ungen skal gjøre det ene eller det andre - men jeg vil faktisk mene at barnet er i sin fulle rett til å spørre også far - eller skal det være slik at far skal være "forskånet" fra realiteter som pengemasende tenåringer?!?

[Gjest ts]

og du VET selvfølgelig at det er mor som sier til barnet at det skal spørre far om penger?!?!

Det kan selvsagt ikke være slik som andre har sagt, at barnet helt på egen hånd spør far, fordi det får nei hos mor (som faktisk er i sin fulle rett til å kjøpe dyre bukser til barnet, når hun har råd til det!).

Jeg vil tro det er ganske vanlig at barn - som har et ok forhold til sine foreldre, vel og merke - spør om å få ting. Min unge spør meg stadig vekk, jeg svarer ja eller nei ettersom det er behov/ikke behov etc.

Om ungen - etter å ha fått nei fra meg - skulle spørre sin far om penger til det samme etterpå aner jeg ikke. Jeg har aldri sagt ungen skal gjøre det ene eller det andre - men jeg vil faktisk mene at barnet er i sin fulle rett til å spørre også far - eller skal det være slik at far skal være "forskånet" fra realiteter som pengemasende tenåringer?!?

Sint, eller?

Ja, jeg vet at mor ber barnet spørre far. Mor innrømmer det selv.

[alicia2]

Har ingen erfaring med dette selv,men VET at det finnes mange tilfeller der mor -dersom hun er "enslig mor",og gjerne er hjemmeværende,har mer utbetalt i trygd enn far til barnet har i lønn.Spesielt dersom det er snakk om veldig unge foreldre.Og er hun i arbeid får hun jo likevel i tillegg dobbelt opp med barnetrygd til barnet er 18 år,og det er godt mulig hun har mer å rutte med enn far til barnet uansett.

Barnebidrag fastsettes vel ofte etter "skjønn",eller etter hvor mye far har i inntekt ,det er vel også andre ting som kan spille inn.

At en deler på enkelte utgifter som dukker opp er jo ganske rimelig,men dersom det forholder seg slik som i dette tilfellet der faren knapt har penger nok til seg selv,og moren tydeligvis også bruker pengene ufornuftig,så kan hun jo ikke uten videre kreve så mye mer utover bidraget.Syns jeg.

Men klart BARNET har lov å spørre sin far,han/hun har heller ikke vondt av å få forklart HVORFOR hvis det blir et nei..

De fleste har jo LYST til å kjøpe noe ekstra til barnet/barna sine,eller strekke seg så langt de kan for å bidra(når de vet at pengene faktisk går til å dekke barnets behov og ikke mors),MEN FOR MANGE BLIR DET EN EVIG SNUING OG VENDING PÅ DE FÅ KRONENE ENN HAR,og fortvilelse fordi en ikke greier å oppfylle ønskene til sine barn.

[Gjest Gjest]

Sint, eller?

Ja, jeg vet at mor ber barnet spørre far. Mor innrømmer det selv.

Kan hende hun gjør det for at hun vil at barnet skal få nei fra begge to. At ikke bare mor skal være den som sier nei.

Men hvis det er fordi hun er gnien selv og heller vil at faren skal betale for ting så er det urettferdig av henne.

[Gjest Gjest]

Har ingen erfaring med dette selv,men VET at det finnes mange tilfeller der mor -dersom hun er "enslig mor",og gjerne er hjemmeværende,har mer utbetalt i trygd enn far til barnet har i lønn.

Kan du være så snill å vise fram dette regnestykket?

Og er hun i arbeid får hun jo likevel i tillegg dobbelt opp med barnetrygd til barnet er 18 år,og det er godt mulig hun har mer å rutte med enn far til barnet uansett..

Feil. En får barnetrygd for 1 barn mer enn en faktisk har - dvs. for to barn får man 3 barnegrygder etc.

Barnebidrag fastsettes vel ofte etter "skjønn",eller etter hvor mye far har i inntekt ,det er vel også andre ting som kan spille inn...

Dette er også helt feil. Gå inn på nav sine sider og søk på bidrag, så får du forklaring på hvordan det regnes ut. I korthet så er det satt en "pris" på hva det koster å ha barn, og denne summen deles mellom foreldrene forholdsmessig etter deres inntekt, men med fradrag bl.a. for samvær.

At en deler på enkelte utgifter som dukker opp er jo ganske rimelig,men dersom det forholder seg slik som i dette tilfellet der faren knapt har penger nok til seg selv,og moren tydeligvis også bruker pengene ufornuftig,så kan hun jo ikke uten videre kreve så mye mer utover bidraget.Syns jeg.

Du syns veldig mye - uten å ha noen som helst kunnskaper i bunnen for synsingen. Hvordan du kan mene at mor "tydeligvis" bruker pengene ufornuftig er merkelig - hun har vel like stor rett som deg til å bruke sine penger på det hun mener er viktig? I noen miljøer er det dessverre sånn at dyre klær er viktig - og de fleste av oss strekker oss svært langt for å tilrettelegge på en sånn måte at barna våre ikke blir utafor.

Vi vet ikke hvorfor denne faren har så dårlig råd - kanskje det er fordi han har vært ufornuftig tidligere og nå må ta konsekvensen av det? Kanskje er det fordi han har tatt opp et for stort lån i forhold til sin inntekt og dermed bruker en uforholdmessig stor andel av inntekten på lånebetjening...

Kanskje det i denne historien rett og slett er han som burde gjøre noe med sine økonomiske forhold?