Trenger noen raad - should I stay or should i go?

[Gjest Gjest_Anette_*]

Ja, da har det seg slik at samboer forhaapentligvis kommer trygg og frisk hjem om en ukes tid (ber om at flyreiser tec. gaar bra ), etter aa ha vaert i Asia i to maaneder og klatret med en ekspedisjon. Det er tre aa siden vi traff hverandre, og han er alt jeg visste og ikke visste at jeg droemte om..... Vi er begge friluftsmenesker, elsker natur, turer, camping, blodslit opp til fjelltoppen, peis,boettevis med god mat.....mye til felles, og alt det andre ved smalivet er supert.

Vi snakket mye om dette at han skulle reise og ta del i ikke helt ufarlige ting (han er mer ekstrem enn meg paa den fornten), men jeg saa hvor mye en saann tur betoed for ham, og han har jobbet hardt for aa faa tid og penger til det. Saa vi har liksom utsatt en del ting som har med oss to aa gjoere dette aaret foer han resite, fordi penger maatte spares, ting forberedes, kurs taes. I mitt lille naive hode saa har jeg da haapet at saafremt han kommer trygt hjem, saa kan vi slappe av og konsentrere oss om oss, kanskje se paa leilighet, kanskje reise sammen, kanskje hund eller en ny potteplante

Men - jeg fikk passord etc til aa sjekke mail, kontoer etc mens han var utenfor allfarvei, og da kom det epost om at han ahr soekt paa stilling i Antarktis (som en del av et forskerteam), og det er minimum seks maaneder ute i isoedet, med mulighet for forlengelse til det dobbelte. Naa var han for sent ute med soeknaden i aar, men ble bedt om aa soeke neste aar.

Foelte meg helt raatten, dum og fortvila da jeg leste dette, for han har ikke sagt noe til meg. Vi har alltid vaert baann aerlige med hverandre, og selv om jeg vet at jeg bekymrer meg lett, saa har vi alltid vaert aapne om ting han har lyst til aa gjoere. Likevel, aa faa vite at han synes dete r helt greit aa vaere borte fra hverandre saa lenge, fikk meg til aa foele at jeg var mer som en romkamerat, en busstopp paa vei mellom turene, og ikke noe aa vaere sammen med som likeverdig livspartner.

Noen som har vaert i samme situasjon/kan gi gode raad? Dette har forvandlet det som jeg trodde kunne bli den lykkeligste hjemkomsten til aa grue meg for aa maatte snakke om mye vanskelig. Akkurat naa har jeg lyst til aa ta halen mellom beina og flytte ut foer han kommer.....

All respons mottas med stor takk

Mvh Anette

[Nabodama]

Å være gift med en mann i forsvaret er noe ulikt dette, men noen likhetstrekk er det visst likevel. Kan godt forestille meg hvordan du føler det, for mange har følt det samme.

Som gift med en mann i forsvaret som vil opp og fram, må man legge seg og sine planer på hylla en stund. Det blir endel flytting, og mannen tar gjerne flere oppdrag i utlandet (som oftest 6 mnd i slengen) mens kona sitter hjemme med barna, gjerne på et sted de nettopp har flyttet til, langt unna familie.

Eller hun er fortsatt på hjemstedet og belager seg på at mannen kommer til å pendle i noen år, fortsatt med noen turer til utlandet på varighet 6 mnd.

Mange har følt seg tilsidesatt og alene om det som er hjemme, og at mannen prioriterer seg selv og sin karriere foran familien.

Det er mye høyere skilsmissetall blant slike par enn ellers i samfunnet, og det er ikke rart.

Når det gjelder din situasjon, så må dere først og fremst snakke sammen om hva han har planer om videre. Kan jo hende han bare sendte inn en søknad fordi han ville se hvor han sto. Men mener han alvor, at han vil jobbe der en periode, må du få klarhet i hvordan han ser for seg framtiden. Om han kommer til å roe ned etterpå, eller om det stadig vil bli nye ting som må oppleves uten deg.

Det kan jo gå bra det også, en trenge ikke å føle seg nedprioritert selv om mannen er endel borte, men når man får barn vil det ikke være like greit å være mye alene mens mannen realiserer seg selv.Uansett vil jeg tro det sliter på forholdet.

[Gjest Gjest_Anette_*]

Tussen takk for svar og ja, av og til har jeg tenkt paa kvinner med partnere i forsvaret o.l for det hoeres ganske likt ut. Naa har ikke vi noen barn (enda, men haaper jo at det blir en gang), og som "bare" samboere saa staar han jo ganske fritt som saadan.

Er det en ting jeg ikke vil, saa er det jo aa staa i veien for hans droemmer og oensker, men det sliter litt at jeg maa sette paa vent paa ubestemt tid alt det jeg kunne ha oensket for oss to som par. Jeg sammenligner hans interesser som aa kjoere formel1, mens for meg saa er det nok action i aa kjoere en rask sportsbil saan i ny og ne:)

Jeg vet at vi maa faa snakket en del sammen om dette, noe jeg ikke glder meg til ,em det er mye bedre aa faa ting ut enn at det gnager paa alt som heter kropp og sinn. Spoersmaalet blir vel om jeg kan stille noen "krav/oensker" jeg ogsaa? Er vel litt gammeldags der, og det skal litt til foer jeg setter meg paa beina og sier fra, for jeg vil saa gjerne gjoere ham glad og stolt..... Men aa bli spist opp i prosessen hjelper jo ingen, saa maa nok ta tak i meg selv!

Mvh Anette

[Reveal]

Kan kjenne meg litt igjen i denne.

Har selv en kjæreste som veldig gjerne kunne tenkt seg en periode med utenlandstjenteste med bestemt destinasjon (media- ikke forsvaret).

Nå vet jeg at pga familie (barn) vil dette være uaktuelt, men vet at han drømmer. Og han er en dagdrømmer- så jeg fint se for meg at han kunne sendt inn en søknad. Men han ville nok ikke tatt den mens barna er så små (sjansene er STORE for ta han ville fått den (har blitt oppfordret til å søke sist denne stillingen var ledig)).

Men for min del kunne jeg sendt han avgårde. Vet at dette er drømmen hans- og en av to ting som står på lista over ting han virkelig vil engang i livet.

Av erfaring fra tidligere har jeg også opplevd å ha (daværende) samboer i utenlandstjeneste (2x6mnd- forsvaret). Selvfølgelig ikke lett å ha han i krigen- men samtidig visste jeg at dette var noe han ville. Jeg for min del benyttet periodene til å ta endel tilleggsutdannelse og gjøre endel ting som jeg "nedprioriterte" når vi var sammen i det daglige.

I begge tilfeller vet jeg i allefall at det ville tæret mer på forholdet dersom jeg hadde "sagt nei" enn hva det ville gjort (og gjorde) fordi han reiste.

Nå kan jeg jo kun snakke for mine egne følelser- men det jeg ville vært mest skuffet over var at han ikke fortalte at han hadde søkt.

(Som sagt- nå vet jeg at nåværende er en dagdrømmer- så jeg hadde heller ikke reagert nevneverdig på at han ikke sa noe...)

[Gjest Gjest_Anette_*]

Ja, jeg reagerte ogsaa paa at han ikke engang sa at han hadde tenkt paa det, noe som skuffer meg veldig ettersom vi alltid har snakket om alt mulig og vaert aapne om ting, vaere seg store eller smaa, ubehagelige eller glade.

Aa si nei og likevel fortsette forholdet som foer er ogsaa noe som jeg ikke vil gjoere, ettersom det er hans valg, hans oenske og ikke mitt liv han skal leve. Kommer det til et slikt punkt saa tror jeg heller at jeg kommer til aa avslutte forholdet, selv om det betyr at verden raser sammen for min del. Som aa velge mellom pest og kolera

Det som ogsaa er saart er at jeg naa kommer til aa vaere mer varsom i forhold til hva han forteller meg; foeler vel litt at den ubetingete tillitten som til naa alltid har vaert der har faatt seg en knekk. Det samme gjelder naa min selvfoelelse; at det maa vaere noe ravgalt med hva jeg er naar han synes at et slikt opphold er helt ok.

Saa, snakke om det maa vi, den er klar, men for foerste gang saa aner jeg ikke hvor jeg "staar" i forhold til hans prioriteringer og hva han tenker om oss innerst inne. Og jeg da, har jo mest lyst till aa ta opp dette med en gang flyet lander (krysser fingrene for at reisene hjem gaar bra), men skal ikke gjoere det.

Tusen takk, setter stor pris paa all tilbakemelding

Mvh Anette

[Nabodama]

Hmmm, jeg husker jeg også søkte et opphold i utlandet en gang. Det var på 8 mnd, og jeg søkte fordi det var en spennende mulighet.

Jeg fikk ikke jobben, men vet ikke om jeg hadde tatt den heller, det var mest en drøm på det tildspunktet. Det er det ennå forresten, så kanskje senere når ting ligger mer til rette for det.

Men det kan godt hende han gjorde som meg, var litt fristet, og søkte selv om han visste han ikke ville tatt jobben. Eller ville ta vurderingen når han fikk svar, og da

høre hva du evt ville synes om det, om det var greit for deg eller ikke.

[Reveal]

Svarer (spør) litt til jeg Anette, siden det virker som om vi kanskje har litt ulike tanker (mener overhode ikke å "rakke" ned på dine- men kanskje hjelpe tankene dine). Ofte godt å få en utenforståendes tanker for litt "perspektiv"...

Tenk med deg selv;

1) Hvordan ville du reagert dersom en mann ville sette ultimatum mellom han- eller ditt livs største "ego-drøm" ("dette vil JEG gjøre før jeg dør"-drømmen)?

2) Ville du vært like forelsket i han- om han ga opp seg selv (drømmen sin), fordi det ikke "passet" noen andre (i dette tilfellet deg)?

3) Hva er 6 mnd (max 12 som du skriver) mot resten av livet? Er ikke dette en investering i erfaring og selvrealisering som han vil vokse på?

4) Hva tror du vil styrke deres forhold? Virkelig "kapre" han? At du stoppet han? Eller at du støttet og ga han muligheten?

Skriver disse ord- som sagt ikke for å være slem, men for å gi litt innspill.

Kan jo samtidig fortelle at jeg har vært den med "drømmen". Den som "ikke fikk reise". Jeg la drømmen min (spes kombinasjonsutdannelse med praksis utenlands) på hylla- fordi han var negativ. Der og da var jeg dum nok til å akseptere dette- men tilslutt var det en av de tingene som gnagde så mye på min selvfølelse og selvrespekt, at jeg valgte å gå fra han (etter 8 år og med barn sammen). Er fortsatt glad i han- men samtidig litt "bitter"- fordi han tok fra meg megselv.

Endret 4. november 2008 av Reveal

[Nabodama]

Svarer (spør) litt til jeg Anette, siden det virker som om vi kanskje har litt ulike tanker (mener overhode ikke å "rakke" ned på dine- men kanskje hjelpe tankene dine). Ofte godt å få en utenforståendes tanker for litt "perspektiv"...

Tenk med deg selv;

1) Hvordan ville du reagert dersom en mann ville sette ultimatum mellom han- eller ditt livs største "ego-drøm" ("dette vil JEG gjøre før jeg dør"-drømmen)?

2) Ville du vært like forelsket i han- om han ga opp seg selv (drømmen sin), fordi det ikke "passet" noen andre (i dette tilfellet deg)?

3) Hva er 6 mnd (max 12 som du skriver) mot resten av livet? Er ikke dette en investering i erfaring og selvrealisering som han vil vokse på?

4) Hva tror du vil styrke deres forhold? Virkelig "kapre" han? At du stoppet han? Eller at du støttet og ga han muligheten?

Skriver disse ord- som sagt ikke for å være slem, men for å gi litt innspill.

Kan jo samtidig fortelle at jeg har vært den med "drømmen". Den som "ikke fikk reise". Jeg la drømmen min (spes kombinasjonsutdannelse med praksis utenlands) på hylla- fordi han var negativ. Der og da var jeg dum nok til å akseptere dette- men tilslutt var det en av de tingene som gnagde så mye på min selvfølelse og selvrespekt, at jeg valgte å gå fra han (etter 8 år og med barn sammen). Er fortsatt glad i han- men samtidig litt "bitter"- fordi han tok fra meg megselv.

Kjenner igjen min egen tankegang i det du skriver her. Jeg har ogå måttet tenke de tankene og stille meg de spørsmålene, ettersom min mann har vært i Afghanistan. Den gangen kom det nokså brått på meg, vi hadde nettopp flyttet hit, og jeg hadde egentlig ikke peiling på hva forsvarslivet innebar.

Senere vet jeg jo at han hadde lite valg, han "måtte" jo dra.

6 mnd gikk fort, selv om jeg grudde fælt, og det har ikke svekket forholdet i ettertid. Heldigvis har han ikke en stilling som innebærer at han har måttet dra igjen, og heldigvis hadde vi ikke små arn heller. Men mange her er alene i 6 mnd i flere omganger, uansett småbarn eller ikke. Da er det ofte vanskeligere å takle.

[Gjest Gjest_Anette_*]

Tusen, tusen takk for innspill, sette storpris paa det

Og nei, det er ikke "slemt" i det hele tatt, men har faktisk satt ord paa det baade den rasjonelle, vil-han-det-beste personen i meg, kontra det den mer "egosistiske", lett skremte og bekymrede delen av meg foeler.

Naar jeg tenker paa ham, saa er det jo akkurat det at jeg vil han skal trives med det han gjoer og det haner, at han skal faa ta de mulighetene mens han er frisk og rask (vi har hatt og har begge alvorlig sykdom innen naerme familie med ALS og MS), og jeg vil saa gjerne gjoere ham lykkelig.

Paa den annen side saa vet jeg ikke helt om han faktisk vet hva han "soeker" etter og hva det alltid er han oensker aa oppnaa. Naar vi har snakket sammen saa har det i smaa oeyeblikk skimtet igjennom at han egentlig er veldig usikker paa endel ting, spesielt i forhold til hva han synes om seg selv, og at han sterkt misliker tanken paa noe som helst A4 08-16 jobb/liv. Dette skjeonner jeg godt, kanskje derfor jeg er "evig" student og har selv skiftet retning paa hva jeg utgangspunktet nesten ble i fht yrke/karriere. Samtidig saa oensker saa gjerne aa kjeope hus, stifte familie etc, en gang i tiden.

Og jeg har ikke sagt nei eller tenkt paa noe som helst "ultimatum" foer dette. Han har vaert og klatret i Alpene flere ganger, dratt paa turer og naa denne ekspedisjonen mens jeg har vaert med i bildet. Men det er naa tre aar siden vi traff hverandre, og til neste aar (forhaapentligvis, hvis jeg bestaar eksamener og alt annet gaar bra) maa jeg ta valg ang hva jeg gjoer/hvor/ postgrad? Jeg vet saa inderlig godt at forhold bl.a. bestaar av kompromisser, gi/ta/faa, men det hadde vaert saa ok om ting kunne ha handlet om oss en stund. At vi kan fokusere paa andre ting noen aar, men det betyr ikke at vi maa legge vaare egne oensker paa hylla for alltid.

Hoeres dette helt urimelig ut? Er kjempeglad for at dere har svart meg paa aerlig vis

Mvh Anette

[Nabodama]

Nei, jeg synes ikke det er urimelig. Du skal ikke sette deg selv til side gjennom flere år for at han skal få oppleve ting.

Det er en balansegang, en vil det beste for den andre, men av og til ender det med at man blir/føler seg nedprioritert.

Han kan ikke være den i forholdet som ALLTID for gjennomslag for sine drømmer og ønsker mens du sitter hjemme og venter på at det blir din tur snart. Det vil bli en stor skjevfordeling.

Fokus bør være på dere som par, og så enkeltindividet. Klart en bør gjennomføre drømmene sine, men ikke til enhver pris. Et opphold på 6 mnd i utlandet er greit, men det blir noe annet hvis dette gjentar seg 6 ganger i løpet av noen få år.

Dere bør ta en prat om framtida, og hva dere egentlig ønsker av den andre og forholdet, og se om dere har sammenfallende ønsker.

Dette med å etablere seg er det som er vanlig, det de fleste gjør, men passer det ikke for dere, MÅ dere ikke nødvendigvis gjøre det på en stund.

Det virker jo som dere passer godt sammen, så hva med å finne ut hvilke spennende ting dere kan gjøre i fellesskap før dere etablerer dere?

[Gjest Gjest_Anette_*]

Igjen, tusen takk for gode raad.

Ja, har tenkt aa snakke om det, og proeve aa vaere aapen for alle vinklinger paa dette. Er egentlig kjempegodt aa hoere fra noen utenforstaaende at jeg ikke er helt paa jordet med min tankegang og at oenskene jeg har for oss videre ikke er helt urimelige

Det er jo akkurat dette med balanse, for jeg vet at jeg kommer til a foele meg spist opp i prosessen hvis det er dette som skal vaere agendaen i lengre tid framover. Naa er han ennaa mange flyturer unna, men for hver time saa naermer forhaapentligvis hans trygge hjemkomst seg. Ber om alt ordner seg for oss, og er veldig takknemlig for tilbakemeldingene her

Mvh Anette

[Gjest *eva]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver.

Jeg har også en samboer som jobber mye i utlandet.

I begynnelsen så syntes jeg dette var vanskelig. Jeg satte på en måte mitt liv litt på pause, og det var mye usikkerhet fra min side.

Jeg ble den som var hjemme og ordnet alt praktiske, og det var mange ganger jeg savnet ham veldig. Spesiellt når det var avgjørelser som skulle tas.

Tilslutt kom vi til et punkt da alt stoppet opp for oss. Vi brukte flere dager på å snakke sammen. Vil vi dette? Har vi det bra sammen?

Har vi det bedre alene enn sammen?

Det blir selvfølgelig noe annet når samboer reiser på jobb og kundemøter, enn klatretur.

Men det er samtidig noe din samboer brenner sterkt for. På samme måte som min samboer brenner for sin jobb som han elsker.

Jeg vet at 8-16 jobb for han ikke hadde fungert like bra. Han hadde blitt en annen mann enn den jeg forelsket meg i.

Vi har laget klare regler for kontakt. Når han er borte så ringer vi, sender mail osv. med hverandre.

Jeg vet ikke hva som er riktig for deg. Jeg vet det er vanskelig. Jeg vet det er mange kvelder og helger alene. Du må nesten vurdere og tenke deg godt om, hva er det jeg vil? hvor ser jeg meg om noen år? hva ønsker han?

Og så må dere begge akseptere hverandres ønsker, og forhåpentligvis være enige om felles mål.

Jeg håper det går bra for deg

[Gjest Gjest_Anette_*]

Beklager, ble litt langt dette. Tusen takk Nabodama og Eva og alle for gode svar

Ja, da fikk jeg samboeren min heim igjen fra klatretur i Nepal noe tynnere, men enda mer good-looking og muskuloes enn jeg husket!

Dagen han kom heim var bare droemmeaktig, vi hadde savnet hverandre saa utrolig og det var goey aa faa sett bilder og hoere historier. Det var ikke bare fryd og gammen, da et gedigent snoeras gikk rett forbi dem og de hadde flere osm ble mer eller mindre syke pga hoeyden.

Jeg visste fra dag en at det aa faa dra paa en slik ekspedisjon var en droem, noe jeg unte ham saa inderlig, men ogsaa at det ville ha en av to konsekvenser. Enten ville han foele at dett var dett, godt aa faa sett litt, eller saa ville det gi ham smaken paa mer, stoerre og vanskeligere klatring. Vi har sankket endel om dette naa i det siste, og det ender alltid opp me det samme. Jeg foeler at dette med oss som par, og om framtiden sammen, aldri kommer til aa bli prioriteringen i mer enn i noen maanede/ett aar eller noe framover. i de tre aarene vi har vaert sammen stort sett har dreid seg om hans prosjekt/forberedelser etc. Han sier han ikke helt vet hva han vil, han vil tydelig ut mer, men samtidig ikke miste meg, for han sier at det er kun meg han kunne tenke seg aa gjoere de A4-tingene med i framtiden (bolig/hund/barn etc). Saann sett saa har jeg store knekk i selvtilliten, foeler meg som et busstopp og som en mer praktisk romkamerat enn en partner (har nevnt dette til ham).

Jula vet jeg ikke hvordan blir ettersom jeg overhoerte ham proeve aa overtale en klatrekompis til aa ta fatt paa en 7000m topp til vaaren/sommeren (jeg stod og hengte opp klaer i rommet ved siden av), og da knakk jeg sammen. Hatet aa vaere "stuck" her og vite at han godt kan ende opp som aldri funnet..... Jeg tror han vil feire med sin familie igjen (han er engelsk, vi bor i UK) enda vi feiret jul sammen med dem i fjor, og han har kun vaert i Norge en gang i loepet av forholdet (tar kortere tid aa fly heim enn aa kjoere bil til hans heimby). Vurderer aa dra paa hytta alene, orker ikke alle spoermaal og en lite medfoelende soester som julekompani.

Noen raad? Vi krangler ikke, men snakker heldigvis rolig sammen om ting. Han foeler at all prat bare blir staaende paa stedet hvil, saa det har ikke noe for seg, og jeg lengter etter aa bli verdsatt som "noe", og at vi kan egentlig faa det veldig bra sammen i framtiden. Paa alle andre omraader saa har vi det kanon sammen Har lovt han at jeg aldri kommer til aa "forby" ham aa gjoere noe (selv om det han gjoer er sinnssykt risikofyllt, ikke bare det aa vaere borte fra hverandre som gnager paa sinnet), da gaar jeg heller.....

Mvh Anette

[Nabodama]

Dette høres veldig vanskelig ut, Anette.

Dere kommer ingen vei med prat, kanskje fordi dere vil forskjellige ting?

Han vil mer ut, og vil vel neppe vike for dine ønsker? Og hvis han likevel lar være, føler du at det er din skyld, og at du holder ham igjen?

Han ser tydeligvis framtida for seg sammen med deg. Men hvordan ser han den i forhold til at han vil reise ut? Hva skjer når dere har fått barn? Er han da villig til å risikere livet på slike ekspedisjoner, og evt la barnet bli farløst?

Har han tenkt over det? Vil han slutte når dere blir en familie, eller vil han fortsette til han selv ikke kan/vil mer?

Jeg skjønner at du føler deg som en holdeplass, et ventested til neste gang, og det er ingen god følelse. Men med den interessen/lidenskapen han har er det ikke lett å inkludere deg heller.

Det store spørsmålet er hvor lenge og i hvilket omfang han har tenkt seg disse ekspedisjonene videre nå. Dette bør dere snakke om, slik at du også er informert og kan si ditt om det. Så kan dere kanskje legge en plan som omfatter begges ønsker noen år fram i tid, så du har noe å forholde deg til. Det kan ikke være slik at du tilfeldigvis får høre om neste ekspedisjon på den måten du gjorde, du må involveres før han går ut til andre og spør om de vil være med. En kan ikke bare planlegge en reise og deretter informere den andre.

Det er jo sånn at en ikke kan få ALT når en er i et forhold. Noe må en forsake, og det gjelder begge parter. En må kunne føle at en er med på å bestemme hvordan livet blir framover hvis en skal ha en framtid sammen.

Det nytter ikke å planlegge kun på egne vegne når en er i et forhold, en må ta hensyn til partneren også. En er tross alt to, ikke en lenger.

Når det gjelder jula, synes jeg du godt kan si at du vil han skal bli med til Norge. Han har vel vært borte lenge nå, og nå er det din tur til å prioriteres litt.

Skal han i tillegg på enda en ekspedisjon, bør han jo også være på tilbudssiden i forhold til dine ønsker når han er hjemme.

[Gjest Gjest_Anette_*]

Takk igjen for veldig godt svar. Det er utrolig godt aa faa "snakket" med noen utenforstaaende.

Satt oppe alene en god stund i natt (maatte jobbe med innleveringsoppgave), saa jeg fikk tenkt en del. Og tenkte i akkurat de baner som du har skrevet om

Det jeg kom fram til var vel ogsaa at jeg er lei av aa tenke paa meg selv som et "offer" i dette forholdet. Hittil saa er jeg den osm har viket unna, som har tilpasset meg hans oensker, utdannelse/jobb, reiser og framdriften i forholdet. Det som ogsaa har holdt meg noe tilbake er at han er veldig foelsom for press; oensker eller forespoersler faar han lett til aa foele at han blir tvunget/presset i en retning, saa jeg har vaert veldig forsiktig med aa komme med mine oensker. Jeg er vel ogsaa ganske tradisjonell i min tankegagng og vaeremaate, da jeg elsker matlaging, er ikke opptatt av aa ha en kanon yrkeskarriere, og mer enn gjerne blir den som er hjemme med evt barn, hvis den tid kommer. Men aa foele seg spist opp og tilsidesatt har i det siste vaert noe jeg har maattet erkjenne.....

Hvis jeg proever mitt beste aa vaere positiv og spoerre om mulige nye ekspedisjoner, saa vil han helst ikke snakke om det, og sier han foreloepig bare vil nyte aa vaere heime en stund. Men det skinner likevel ganske tydelig igjennom at han vil ut igjen snart, baade med kroppsspraak og setninger som "neste gang skal jeg ikke bruke den jakka", "den soveposen fungerer suverent i hoeyden" etc.

Saa paa en maate gikk det en liten f.... i meg i natt, da jeg ikke oensker aa utslette meg selv pga dette, hvorfor skal mitt liv stoppe opp? Men det vanskelige med i det hele tatt aa tenke lsik for min del, er at ja, disse turene er veldig risikofylte. Det er en god sjans for at noe skjer med ham neste gang, og that's it. Hadde det bare vaert at han er borte i kortere/lengre perioder, saa hadde jeg foelt det helt annerledes (skjoent, vet inderlig godt aa sykle til forelesning kan gaa veldig galt ogsaa). Det gjoer framtidssnakk ganske vanskelig..... Jeg har uansett bestemt meg for aa fornekte ting litt, konsentrere meg om andre ting (ihvertfall forsoeke saa godt jeg kan), og e om det aa distansere meg litt kan hjelpe paa fornuften. Hoeres dette paa jordet ut, er det i helt feil retning aa gaa?

Hans far (som dessverre gikk bort pga sykdom foer jeg traff samboer), var selv ivrig klatrer, men hadde en stygg ulykke hvor han brakk ryggen. Han la uansett slike ting paa hylla da han traff min samboers mor, det ble familie, hytte og mer vanlig jobb. Moren hans er kjempegrei, og er veldig stolt av sin soenn, men bekymrer seg ogsaa naar han er ute. Kanksje ikke saa rart naar saa mange i naermeste familie har faatt livet oedelagt i forb. med klatreulykker. Mitt naive, blonde hode hadde vel haapet at jeg kanskje kunne bety like mye for ham, slik at han ogsaa i hvertfall la slike eskapader paa is noen aar.

Himmel, saa komplisert ting skal vaere! Ikke at jeg trodde at et serioest forhold er lett, langt derifra, men det hadde vaert saa fint om vi kunne oppleve filmversjonen av lykke en stund.....

Mvh Anette

[Nabodama]

Hvis han er som meg, så vil han ikke snakke om det pga dårlig samvittighet overfor deg.

Jeg har vært på flere utenlandsturer uten mannen min, og har alltid hatt dårlig samvittighet overfor ham pga det, selv om han sier det er helt ok. Merker da at jeg snakker minst mulig om de turene, slik at det ikke blir et tema.

Nå er det jo sånn at jeg helst vil ha ham med meg, men han har ikke vært like lysten på reising som jeg. Dessuten har han en hobby som tar mye tid om sommeren, og han har ikke alltid tid til å dra når jeg har mulighet osv. Men likevel har jeg altså dårlig samvittighet.

Det ser også ut som samboeren din vil dra dette så langt han kan før det blir protester fra deg. Spørsmålet er hva som skjer den dagen du har fått nok. Lar han være å reise mer da, eller prioriterer han deg bort?

Å distansere seg kan helt klart hjelpe på fornuften. Faren er bare at da fornekter du de følelsene du har omkring dette, og det å distansere seg vil kanskje også skape en avstand og kaldere følelser for ham.

MEN, har du noen drømmer i ditt liv som du har lyst til å realisere, så kan du jo gjøre det i f.eks neste periode han er borte.

Jeg hadde f.eks lyst til å være 6 mnd i et middelhavsland mens mannen min var i Afghanistan. Det ble bare med drømmen, det var ikke praktisk gjennomførbart den gangen, men poenget er at en selv kan benytte muligheten når den andre likevel er borte.

Det kan også hende at han begrenser seg når han ser at du faktisk gjør andre ting enn å sitte hjemme og vente på ham. Det er veldig trygt og greit å vite at du sitter der, vet du.