DEN STORE STEFORELDRE-TRÅDEN

[Gjest Stemamma]

Jeg starter denne tråden i håp om å la den bli et sted der steforeldre kan få lov til å spørre seg til råds blant andre steforeldre, uten å møte kommentarer som "du har valgt dette selv" eller "takler du ikke situasjonen så må du flytte".

Vi som er steforeldre er ikke perfekte. Vi er mennesker som iblant gjør feil, vi skjønner ikke alt, noen ganger blir vi slitne og trenger trøst, andre ganger trenger vi å høre fra andre som har opplevd det samme som oss. Dette ber vi om forståelse for, og ber pent om at dere som misliker at steforeldre ikke er perfekte IKKE svarer i denne tråden.

Det er selvsagt lov å komme med kritikk, men det bør være av den konstruktive sorten. Gode råd for å hjelpe hverandre fram til en løsning. Her er det lov å spørre om alt.

Jeg håper denne tråden kan bli til inspirasjon, glede og nytte for mange steforeldre, og dermed indirekte også for mange stebarn!

[Cuba]

Hei!

Har vel ikke så mye å komme med akkurat nå, men vil først og fremst abonnere på tråden.

Er selv 22 og "stemor" til to stk. Samboeren min er 25.

Til nå syns jeg det har gått veldig greit egentlig. Selvfølgelig en del vanskelige perioder, men føler at ting går lettere med tiden.

Barna er 3 (jenta) og 5 (gutten).

Tror nok jeg har vært heldig med mye. Barna er kjempeflotte og har tatt meg godt i mot. Samboeren merker godt at de liker meg, sier han

Det jeg syns har vært mest vanskelig er å ha såpass mye kontakt med eksen til samboeren. Derfor prøver jeg å se på henne som moren til barna og kun det. Det har egentlig gått automatisk bra og har som regel ingen vonde følelser osv når hun er her for å levere/hente.

Er mest når han snakker med henne på tlf at jeg reagerer litt, aner ikke hvorfor

Men vil for alt i verden ha et sunt forhold til henne så alt glir lettest for alle. Det er virkelig drømmen min nå.

Kjempefint med denne tråden syns jeg. Føler det er bare meg som er i denne situasjonen noen ganger..

Og det verste jeg kan høre er som du skrev "du har valgt dette selv". Det skjærer så dypt og det er faktisk ikke så enkelt.

Hadde jeg elsket noen like høyt som min kjære som ikke hadde hatt barn fra tidligere, hadde det jo ikke vært noen tvil i hvem jeg hadde valgt.

Har jo alltid sett for meg at jeg skal starte familie med en som var kommet like langt i livet som meg med tanke på dette. Men sånn gikk det altså ikke.

Jeg elsker samboeren min for alt i verden og kan aldri finne noen som er så perfekt for meg

Tar gladelig med barna hans på kjøpet også

[Gjest Stemamma]

Hei Cuba!

Flott at du vil være med i denne tråden.

Jeg kan jo også fortelle litt om min situasjon:

Jeg har to stebarn på 10 og 15. De er veldig flotte barn, og jeg har blitt glad i dem. Jeg vil ikke si at jeg har blitt glad i dem som om de var mine egne barn, men kan kanskje sammenligne det med den følelsen jeg har for mine tantebarn (som jeg er veldig glad i!).

Det har ikke alltid vært enkelt, men vi får det til å fungere. Det er enklest med den yngste, vi har fått et flott forhold. H*n henvender seg til meg om det meste hjemme hos oss. Omtrent annenhver setning innledes med mitt navn, og vi gjør masse sammen. Både kjedelige ting som husarbeid/rydding/lekser og morsomme ting som turer/baking/spille spill.

Den eldste er det litt vanskeligere med. Ikke fordi h*n er en dårlig person, men fordi h*n var på vei inn i puberteten med de hormoner og humørsvingninger som følger med da vi møttes for første gang. Alle vet jo at tenåringstida er en utfordring, både for tenåringen selv og for dem som er rundt. Å få en stemamma i den alderen er nok ikke så veldig populært, tror jeg.

Men det funker til en viss grad likevel. Jeg er så glad hver gang vi kan le sammen, hver gang vi kan ha en fin samtale, eller når h*n deler sine tanker med meg. Det skjer ikke altfor ofte, men det skjer. Og de øyeblikkene tar jeg godt vare på i minnebanken min. Mens jeg gleder meg til hormonene roer seg...

Iblant kan ting gå over stokk og stein her, som de nok også gjør i kjernefamilien med to bioforeldre. Og da kan det hende jeg kommer inn her og ber om råd eller blåser ut litt frustrasjon. Men da vil jeg ikke skrive under nicket "stemamma", for jeg er en smule paranoid og passer meg vel for å bli gjenkjent.

[Gjest Lane]

Jeg og samboer har en del regler hos oss som biomor ikke har. Det er jo naturlig at man ikke gjør alt likt. Men vi har merket oss at barnet er mindre sur/grinete/kranglevoren hos oss enn det h*n er hos biomor. Dette baserer vi på at h*n ofte var sur/grinete/kranglevoren hos oss også før, men nå har vi fått jobbet oss forbi mesteparten av de problemene ved å ha faste rutiner på en del ting. Vi vet at ting ikke har endret seg hos biomor, for det forteller mor selv.

Så nå lurer jeg på om samboeren min burde gi eksen sin råd og tips fra hvordan vi har løst dette hos oss? Jeg er redd mor vil føle seg tråkket på tærne om han skulle fortelle henne hvordan hun kan oppdra barnet sitt bedre. Og jeg er livredd for at hun skal spørre MEG. For det har hun gjort før, og jeg blir så i villrede om hva jeg skal si. På den ene siden tror jeg hun spør oppriktig for å få råd, på den andre siden er jeg redd jeg vil ødelegge all kommunikasjon oss imellom dersom jeg (eller samboer) forteller henne noe som jo egentlig betyr at "vi har løst dette bedre enn deg".

Men jeg ser jo at barnet blir forvirret. Hos oss er reglene strengere enn hos biomor, og det kan by på problemer når barnet har vært hos mor litt lenger enn den uka h*n skal.

Er det vanlig at barn enkelt svitsjer fra ett sett med regler til et annet? Barnet er 10 år.

[Gjest Grafica]

Lane, om biomor er villig til å ta en diskusjon om det, så gjør det! Min lillebror er ti og er annenhver uke hos mamma og annenhver uke hos faren hans. Mamma er mye strengere med rutiner, lekser, regler osv. enn faren hans, noe som gjør at han har begynt å bli rebelsk når han er hos mamma "pappa lar meg gjøre det!". Problemet er at faren ikke er noe flink til å lage regler og overholde de... Det blir bare et større og større problem.

Jeg tror nok ikke at biomor kommer til å se på det som at "vi har fått til dette bedre enn deg", hvertfall ikke om det kommer fra far, eller om hun henvender seg til deg. Om dere har fått til en ordning som funker, så tilbyr jo dere henne en tjeneste, tross alt

[Gjest Gjest]

Eget forum oppe og går for de som vil På www.nyfamilien.no et eget forum for de som lever i nyfamilier.

[Gjest stemamma]

Eget forum oppe og går for de som vil På www.nyfamilien.no et eget forum for de som lever i nyfamilier.

Tusen takk for tipset! Jeg håper det blir mye aktivitet der etter hvert.

[MiAmore83]

Kjempeflott tråd, ogvirkelig et nødvendig tema å kunne snakke om

Selv er jeg 25år, stemamma til 3. Gutt 15, Jente 13 og gutt 10. Som eldstegutten sa: "Husk Pappa, at ***** er nærmere meg i alder enn deg"!

Min kommende mann er altså 15år eldre enn meg, men for oss et dette kun et tall på et papir. Ingen av oss har noensinne hatt det så bra, og det var full match mellom oss fra dag nr. 1. Vi gifter oss om litt over et år også!<3

Min rolle som stemamma har foreløpt som veldig bra hittil, bare krysser det jeg kan for fortsettelsen også. Det er 2 mødre til disse barna, og de har begge tatt imot meg med åpne armer. Likevel er den ene mora mye lettere å samarbeide enn den andre, desverre.. Barna er også såpass store allerede at de har sine egne tanker og meninger, og det går an å la de være litt alene hjemme i noen timer slik at vi volsne også får litt tid for oss selv

Jeg er blit kjempeglad i "barna våre", og de sier det samme til meg. Beste stemora de kunne hatt, har jeg fått høre! <3

Kjæresten min hadde i utgangspunktet ikke ønsket seg flere barn. Vi er likevel nå kommet til enighet, om at hvis vi får det til skal vi ha to til. Jeg ønsker selvfølgelig å bli mamma på heltid, og det skjønner han godt. Han har begynt å glede seg til både bryllup og etterpå, det er da vi skal lage barn på ordentlig!

[Gjest Gjest]

Eget forum oppe og går for de som vil På www.nyfamilien.no et eget forum for de som lever i nyfamilier.

Er det bare meg, eller er forumet der litt tungrodd? Finner ikke helt ut av ting, og flere elementer vil ikke vises på min maskin, ser en del små røde kryss istedet.

[Modic]

Dytter denne opp igjen, jeg!

Jeg er selv stemor til to barn på 6 og 8 år. Barna bor hos oss, de har samvær med moren annenhver helg fra fredag kveld til søndag ettermiddag. Mor bor tre timers kjøring fra oss. I tillegg selvfølgelig tre uker om sommeren, osv.

Jeg fungerer som barnas mor i hverdagen: Det vil IKKE si at jeg ikke er klar over at de har en mor, eller vil ta hennes plass. Det vil derimot si at vi er en familie på to voksne og to barn som skal ha vår hverdag til å fungere, og for å få det til, tar jeg naturlig nok morsROLLEN.

Jeg følger til foreldremøter og -konferanser (mor bor som sagt langt unna), til lege og tannlege, på fritidsaktiviteter og i barnebursdager. Jeg gjør leksene med ungene, jeg leser for dem, synger for dem - og med dem -, roser dem når de gjør noe bra, og kjefter på dem hvis det trengs. Akkurat som en mor ville ha gjort. I tillegg skriver vi referaterer fra foreldrekonferanser og annet det ikke finnes andre referater fra, og sender til mor, slik at hun er oppdatert så langt det lar seg gjøre.

For oss er det helt unaturlig at jeg IKKE skulle ta disse oppgavene fordi det ikke er mine barn. Vi er en familie tilsammen!! Jeg må derfor innrømme at jeg blir rett og slett forbannet på de mødre (og andre) som sier at vi steforeldre skal holde oss i bakgrunnen når det gjelder barna, fordi det er biologiske foreldre som skal bestemme over barnet. -Ja, selvfølgelig er det de som skal bestemme når det gjelder de STORE tingene, men i hverdagen må det være de som barnet bor hos som bestemmer. Og så lenge barna bor hos faren OG hans samboer, må de (vi) bestemme hvordan hverdagen skal fungere!!

Vi legger oss ikke opp i hva barna får lov til og ikke hos mor og hennes nye samboer, og de legger seg ikke opp i hva barna får lov til hos oss. Vi kan være uenige og tenke vårt, men må respektere at vi er ulike.

For ordens skyld: Far og mor bodde tidligere 10 minutter fra hverandre, og hadde 50 / 50 samvær. Dette varte helt til i fjor vår, da mor kom og fortalte at hun skulle flytte til ny samboer, og spurte om barna kunne bo hos oss.

Edit: skrivefeil!

Endret 21. oktober 2008 av Modic

[Gjest Gjest_Sammy_*]

For oss er det helt unaturlig at jeg IKKE skulle ta disse oppgavene fordi det ikke er mine barn. Vi er en familie tilsammen!! Jeg må derfor innrømme at jeg blir rett og slett forbannet på de mødre (og andre) som sier at vi steforeldre skal holde oss i bakgrunnen når det gjelder barna, fordi det er biologiske foreldre som skal bestemme over barnet. -Ja, selvfølgelig er det de som skal bestemme når det gjelder de STORE tingene, men i hverdagen må det være de som barnet bor hos som bestemmer. Og så lenge barna bor hos faren OG hans samboer, må de (vi) bestemme hvordan hverdagen skal fungere!!

Veldig godt sagt! Er så hjertens enig!

[Gjest Gjest_tingeling_*]

Jeg er litt oppgitt over mine stebarn for tida. De er ikke vant til å hjelpe til hjemme, og ber man dem gjøre noe utover det å rydde vekk tallerkenen sin etter middag, så blir det surmuling og "har ikke tid" og "hvorfor det da?" eller "hvor mye får jeg for å gjøre det". Jeg ber dem nesten aldri om noe, overlater det til mannen min. Han klarer ikke helt å sette grenser og forlange at de hjelper til.

Bør jeg gå inn og kreve noe? Eller skal jeg bare fortsette å se på at de soser rundt og ikke bidrar i huset? Barna er 12 og 14.

[Helen]

Tråden er ryddet iht. kvinneguidens regler.

Helen - mod.

[TiaMaria86]

Jeg er litt oppgitt over mine stebarn for tida. De er ikke vant til å hjelpe til hjemme, og ber man dem gjøre noe utover det å rydde vekk tallerkenen sin etter middag, så blir det surmuling og "har ikke tid" og "hvorfor det da?" eller "hvor mye får jeg for å gjøre det". Jeg ber dem nesten aldri om noe, overlater det til mannen min. Han klarer ikke helt å sette grenser og forlange at de hjelper til.

Bør jeg gå inn og kreve noe? Eller skal jeg bare fortsette å se på at de soser rundt og ikke bidrar i huset? Barna er 12 og 14.

Barna er 12 og 14 år gamle, det er så jeg er på nippet til å kalle dem ungdommer. De er ikke for unge til å bidra i hjemmet, trenger du hjelp så kan du be dem om den, uten at de skal komme med slike svar.. Du må bare sette foten litt ned og få det du ber om, hvilket ikke er all verden

[Gjest Gjest]

TIL GJEST TINGELING:

Du kan ymte frampå et ønske om at du ønsker at de skal bidra, men jeg understreker at du bør trå varsomt. Er selv stebarn, og jeg kan ikke fordra at en som ikke en min ekte mor/far skal kommandere meg som om de var det. Du har ingen juridisk rett til å bestemme over disse barna, derfor bør du legge deg minst mulig i deres oppdragelse. Dette er deres biologiske mor/far sitt ansvar og oppgave. I og med at du bor i hus med dem, har du selvfølgelig rett til å bli med på å bestemme husregler du også, men bare husk at du trår i et varsomt territorium. De kan motsette seg deg, og dersom du sjefer over dem, er det lett at de misliker deg. Jeg har selv hatt steforeldre som tror de er foreldrene mine, og tror de har rett til å bestemme over meg av den grunn. Dette er fryktelig provoserende for et stebarn! Vet ikke hva slags forhold du ellers har til dine stebarn. Min erfaring, og erfaringen til mine venner/venninner, er at ingen av oss har noe særlig til overs for steforeldrene våre. Vi oppfører oss selvsagt hyggelig stort sett, men for vår del kunne de vært dama i kassa på rimi.Betyr rett og slett ingenting for oss, men betyr noe for foreldrene våre ,og derfor prøver vi iallfall å vise dem grunnleggende respekt og medmenneskelighet. Hilsen Jente 16

[TiaMaria86]

TIL GJEST TINGELING:

Du kan ymte frampå et ønske om at du ønsker at de skal bidra, men jeg understreker at du bør trå varsomt. Er selv stebarn, og jeg kan ikke fordra at en som ikke en min ekte mor/far skal kommandere meg som om de var det. Du har ingen juridisk rett til å bestemme over disse barna, derfor bør du legge deg minst mulig i deres oppdragelse. Dette er deres biologiske mor/far sitt ansvar og oppgave. I og med at du bor i hus med dem, har du selvfølgelig rett til å bli med på å bestemme husregler du også, men bare husk at du trår i et varsomt territorium. De kan motsette seg deg, og dersom du sjefer over dem, er det lett at de misliker deg. Jeg har selv hatt steforeldre som tror de er foreldrene mine, og tror de har rett til å bestemme over meg av den grunn. Dette er fryktelig provoserende for et stebarn! Vet ikke hva slags forhold du ellers har til dine stebarn. Min erfaring, og erfaringen til mine venner/venninner, er at ingen av oss har noe særlig til overs for steforeldrene våre. Vi oppfører oss selvsagt hyggelig stort sett, men for vår del kunne de vært dama i kassa på rimi.Betyr rett og slett ingenting for oss, men betyr noe for foreldrene våre ,og derfor prøver vi iallfall å vise dem grunnleggende respekt og medmenneskelighet. Hilsen Jente 16

Sorry at jeg sier det, men når du kommer her og sier at det er varsomt territorium, at dere ikke bryr dere mer om steforeldrene deres enn dere bryr dere om kassadama på rimi, så er det litt provoserende. Husk at steforelderen din faktisk sikkert er temmelig glad i deg og bryr seg om deg. Håper du vokser opp og innser mer senere, og nå er dette den store steforeldretråden, ikke stebarnstråden

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Nå har jeg heldigvis ikke noen bortskjemt drittunge av en 16-åring som stedatter. Jeg har derimot en 13 år gammel gutt, en 7 år gammel jente og en 5 år gammel jente som stebarn, i tillegg til at jeg har et barn selv.

Jeg er alene med dem mesteparten av tiden og jeg skal love dere at jeg bestemmer og er like viktig i deres oppdragelse som både mor og far er.

Jeg "beordrer" dem til å gjøre pliktene sine. Jeg korrigerer dem når de oppfører seg dårlig. Jeg snakker med dem om ting som er vanskelig for dem å snakke om.

Jeg deltar på foreldremøter og foreldrekvelder.

Jeg vasker klærne deres, lager maten deres, finner frem klær til dem hver eneste morgen, passer på at de har med seg alt de trenger på skole og i barnehage, jeg kjøper bursdagsgaver og julegaver, jeg bader/dusjer dem (ja, ikke 13-åringen da), føner hår, klipper negler, tar dem med på turer og på kino og baker med dem. Trøster når de er syke eller har slått seg.

Jeg kjøper klær til dem, jeg synger for dem hver kveld. Jeg leser for dem og hjelper med lekser og jeg deler ut nattakyss og klemmer.

Det skulle bare mangle at jeg både er respektert og elsket av mine stebarn. Og det vet jeg at jeg er, fordi ungene ofte uttrykker det.

For noen uker siden sa tenåringen "Egentlig er det bra at mamma og pappa skilte seg, for om de ikke hadde gjort det så hadde vi ikke truffet deg".

Det sier litt, syns jeg. Jeg ble i alle fall veldig rørt

[TiaMaria86]

Nå har jeg heldigvis ikke noen bortskjemt drittunge av en 16-åring som stedatter. Jeg har derimot en 13 år gammel gutt, en 7 år gammel jente og en 5 år gammel jente som stebarn, i tillegg til at jeg har et barn selv.

Jeg er alene med dem mesteparten av tiden og jeg skal love dere at jeg bestemmer og er like viktig i deres oppdragelse som både mor og far er.

Jeg "beordrer" dem til å gjøre pliktene sine. Jeg korrigerer dem når de oppfører seg dårlig. Jeg snakker med dem om ting som er vanskelig for dem å snakke om.

Jeg deltar på foreldremøter og foreldrekvelder.

Jeg vasker klærne deres, lager maten deres, finner frem klær til dem hver eneste morgen, passer på at de har med seg alt de trenger på skole og i barnehage, jeg kjøper bursdagsgaver og julegaver, jeg bader/dusjer dem (ja, ikke 13-åringen da), føner hår, klipper negler, tar dem med på turer og på kino og baker med dem. Trøster når de er syke eller har slått seg.

Jeg kjøper klær til dem, jeg synger for dem hver kveld. Jeg leser for dem og hjelper med lekser og jeg deler ut nattakyss og klemmer.

Det skulle bare mangle at jeg både er respektert og elsket av mine stebarn. Og det vet jeg at jeg er, fordi ungene ofte uttrykker det.

For noen uker siden sa tenåringen "Egentlig er det bra at mamma og pappa skilte seg, for om de ikke hadde gjort det så hadde vi ikke truffet deg".

Det sier litt, syns jeg. Jeg ble i alle fall veldig rørt

Og dette er noe du skal gjøre også, stemor er ikke en gjest i huset, hun er heller ikke besøkende. Barna er hennes ansvar like mye som fars ansvar den dagen hun blir stemor for dem. Stå på du!

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Til dere andre som blåser av argumentene til en 16 åring. Hvorfor greier dere ikke se en annen side av saken og hvorfor er dere ikke villig til å ta inn over dere barnet som ytrer sin mening? Jeg finner det veldig merkelig at deres "ego" og oppofrelse blir så høyt hevet over en 16 årings meningsytring og råd.

Endret 24. oktober 2008 av Helen

[Gjest Gjest]

Sorry at jeg sier det, men når du kommer her og sier at det er varsomt territorium, at dere ikke bryr dere mer om steforeldrene deres enn dere bryr dere om kassadama på rimi, så er det litt provoserende. Husk at steforelderen din faktisk sikkert er temmelig glad i deg og bryr seg om deg. Håper du vokser opp og innser mer senere, og nå er dette den store steforeldretråden, ikke stebarnstråden

Jeg synes det må være nokså interessant å høre hvordan barna opplever dette, også for steforeldre.

Det Jente 16 skriver minner meg om det sønnen min svarte da jeg spurte ham om hvorfor det gikk galt mellom ham og stemødrene hans (han har hatt to). De er jo i utgangspunktet greie kvinner, og de starter med et godt forhold til ham.

Han svarte at "det går galt når de tror de automatisk kan kreve den respekten jeg gir deg". Og at en stemor som sa at "jeg elsker stebarnet som mitt eget", hadde misforstått og ville fått ham til å løpe så langt bort som mulig.

Dette er altså fra en 18-åring. Og jeg vil understreke at sønnen min ikke behandler stemødrene sine dårlig, det har jeg ingen grunn til å tro. Faren hans ville fortalt meg det hvis det var tilfellet. Han er høflig, og gjør det han blir bedt om hjemme. Men han skal ikke ha noe av at de opptrer som moren hans.