Stebarn er en invasjon

[Gjest Gjest0]

Stebarn er bare en stor invasjon på mitt hjem!!!

Annen hver uke må jeg åpnet mitt hjem for to barn som jeg ikke kan fordra!

eneste grunnen jeg spiller med og får uka til å fungere for meg, er fordi det er min manns barn. Han elsker de barna, og jeg viste han hadde de før vi ble sammen. Men jeg trenger ikke å like det for det.

[Gjest New Dawn]

Stebarn er bare en stor invasjon på mitt hjem!!!

Annen hver uke må jeg åpnet mitt hjem for to barn som jeg ikke kan fordra!

eneste grunnen jeg spiller med og får uka til å fungere for meg, er fordi det er min manns barn. Han elsker de barna, og jeg viste han hadde de før vi ble sammen. Men jeg trenger ikke å like det for det.

Uffda - stakkar deg.

[AnetteR]

Uffda - stakkar deg.

Nei - stakkars barn. Som er nødt til å leve med et slikt menneske annenhver uke.

[Reveal]

Og du er en stor invasjon i livet til disse barna!!!- og de har ikke hatt valget engang.

Du visste hva du gikk til, de måtte bare bli med "på lasset" da far flyttet sammen med deg.

[Gjest ¤bella¤]

Stakars barn.

Endret 6. oktober 2008 av Helen

[rangi]

Det var da voldsomt! Du skylder dine stebarn å behandle dem skikkelig, og sørge for at de har det fint når de er hos dere. Du skylder også din samboer å behandle barna hans med respekt. Selvfølgelig elsker han barna sine, du hadde vel ikke forventet at han skulle gi blanke i barna sine bare for å være sammen med deg?! Det er ikke barnas skyld at faren deres har blitt sammen med deg, de er sikkert ikke spurt engang, de vil bare være sammen med faren sin, også får de deg på kjøpet. Det blir du nødt til å lære deg å leve med, hvis du ikke kan det, så kan du nok ikke forvente å være kjæreste med samboeren din særlig mye lengre heller.

Skjerp deg!

[Gjest Gjest]

Men fra spøk til alvor: steforelderrollen er jammen ingen dans på roser! Jeg savner et konstruktivt forum for oss steforeldre, hvor man slapp å innlede og avslutte enhver problemstilling med lange forsikringer om hvor glade man tross alt er i stebarna. Et forum hvor man slapp å bli mistenkeliggjort eller gjort til gjenstand for hatsmeldinger fra biomødre/bioforeldre (det er jo helst kvinner som deltar i denne type debatter på nettet).

Når man har levd noen år som steforelder, og også har fått egne barn ("fellesbarn") så ønsker man jo å gjøre det beste ut av alle situasjoner og problemer som kan oppstå, samtidig som man har begrenset ytringsrett og begrenset handlingsrom. Og denne spenningen, mellom å ville ta ansvar og handle, og å stille seg på sidelinja i forhold til en viktig del av familien, nemlig stebarna, det er et utfordrende spenningsfellt å leve i. Jeg tror nok at noen - kanskje TS? - til slutt resignerer og trekker seg litt ut i stebarnas uke.

Selv er jeg heldig som har en familie som fungerer bra, men det er jammen ikke bare min fortjeneste! Min mann har hele tiden vært oppmerksom på at det følger også mye negativt med steforelderrollen, og har alltid vært flink til å ta hensyn til meg. Alle deltar i husarbeid og alle er med på hyggelige familieting. Jeg har sldri behøvd å føle meg som en tjener eller husmor , slik jeg tror endel stemødre gjør..

Endret 6. oktober 2008 av Helen

[Mamma1]

Joda, å ha stebarn er nok en stor utfordring, og noen ganger kan man nok ønske de dit peppern gror. Men hvorfor skrev hun dette innlegget?

[Kattugla]

Men fra spøk til alvor: steforelderrollen er jammen ingen dans på roser! Jeg savner et konstruktivt forum for oss steforeldre, hvor man slapp å innlede og avslutte enhver problemstilling med lange forsikringer om hvor glade man tross alt er i stebarna. Et forum hvor man slapp å bli mistenkeliggjort eller gjort til gjenstand for hatsmeldinger fra biomødre/bioforeldre (det er jo helst kvinner som deltar i denne type debatter på nettet).

Når man har levd noen år som steforelder, og også har fått egne barn ("fellesbarn") så ønsker man jo å gjøre det beste ut av alle situasjoner og problemer som kan oppstå, samtidig som man har begrenset ytringsrett og begrenset handlingsrom. Og denne spenningen, mellom å ville ta ansvar og handle, og å stille seg på sidelinja i forhold til en viktig del av familien, nemlig stebarna, det er et utfordrende spenningsfellt å leve i. Jeg tror nok at noen - kanskje TS? - til slutt resignerer og trekker seg litt ut i stebarnas uke.

Selv er jeg heldig som har en familie som fungerer bra, men det er jammen ikke bare min fortjeneste! Min mann har hele tiden vært oppmerksom på at det følger også mye negativt med steforelderrollen, og har alltid vært flink til å ta hensyn til meg. Alle deltar i husarbeid og alle er med på hyggelige familieting. Jeg har sldri behøvd å føle meg som en tjener eller husmor , slik jeg tror endel stemødre gjør..

Jeg er også stemor og vet alt om hvor tøft det kan være til tider! Men synes nå allikevel ts sitt innlegg var ikke bare intetsigende, men også ganske usympatisk..

Endret 6. oktober 2008 av Helen

[Gjest Gjest]

Men fra spøk til alvor: steforelderrollen er jammen ingen dans på roser! Jeg savner et konstruktivt forum for oss steforeldre, hvor man slapp å innlede og avslutte enhver problemstilling med lange forsikringer om hvor glade man tross alt er i stebarna. Et forum hvor man slapp å bli mistenkeliggjort eller gjort til gjenstand for hatsmeldinger fra biomødre/bioforeldre (det er jo helst kvinner som deltar i denne type debatter på nettet).

Når man har levd noen år som steforelder, og også har fått egne barn ("fellesbarn") så ønsker man jo å gjøre det beste ut av alle situasjoner og problemer som kan oppstå, samtidig som man har begrenset ytringsrett og begrenset handlingsrom. Og denne spenningen, mellom å ville ta ansvar og handle, og å stille seg på sidelinja i forhold til en viktig del av familien, nemlig stebarna, det er et utfordrende spenningsfellt å leve i. Jeg tror nok at noen - kanskje TS? - til slutt resignerer og trekker seg litt ut i stebarnas uke.

Selv er jeg heldig som har en familie som fungerer bra, men det er jammen ikke bare min fortjeneste! Min mann har hele tiden vært oppmerksom på at det følger også mye negativt med steforelderrollen, og har alltid vært flink til å ta hensyn til meg. Alle deltar i husarbeid og alle er med på hyggelige familieting. Jeg har sldri behøvd å føle meg som en tjener eller husmor , slik jeg tror endel stemødre gjør..

Helt enig med deg! Jeg savner også et sted der jeg kan debattere min rolle som stemor uten å måtte forsvare alt jeg tenker og føler. Jeg kan bli drittlei stebarna mine, som også bioforeldre kan bli drittlei sine biobarn. Men det er gjerne i en gitt situasjon når alt går over styr og man føler man stanger hodet i veggen. Det betyr jo ikke at man hater barna og ikke vil ha noe med dem å gjøre. Jeg ER glad i mine stebarn, men det gjør ikke hverdagens balansegang uproblematisk av den grunn. Og jeg skulle ønske jeg hadde lov til å pøse ut litt frustrasjon på nett - sånn som bioforeldre gjør - uten å bli stilt til veggs med krav om å pelle meg ut av barnas liv fordi jeg er en skade for deres selvtillit og trygghet.

Når det gjelder startinnlegget her så tror jeg det er skrevet av en som ikke selv er steforelder, men som gjerne vil sette steforeldre i et dårlig lys. "Se så fæle steforeldre er".

Endret 6. oktober 2008 av Helen

[Gjest Gjest]

For å svare fra den andre siden.....

Jeg håper jeg en dag får en bonusmor til mine barn som klarer å se det positive i det, samtidig som at jeg (og pappaen) kan se at det kan være slitsomt for henne.

Jeg tror nok det er enklere for en som har egne barn, å takle rollen som bonusmor. For en person som ikke har barn, er nok overgangen kollosal og til tider vanskelig å takle.

Antagelig har TS håpet å starte en god gammeldags krangel med dette innlegget, men jeg ser faktisk at den kan bli en viktig diskusjon. En mor har lov til å være frustrert over egne barn, søskens barn, venners barn, naboens barn etc. En bonusmor gjør klokt i å hode kjeft for å unngå bråk. Det er ikke rettferdig. Alt en bonusmor (og -far) gjør, blir studert med lupe..... Ikke lett det der.

[Modic]

Jeg signerer ønsket om eget forum for oss steforeldre!

[Helen]

Tråden er ryddet iht. Kvinneguidens regler.

Helen - mod.

[Kattugla]

Jeg signerer ønsket om eget forum for oss steforeldre!

Jeg og!

[Gjest Gjest]

Og jeg skulle ønske jeg hadde lov til å pøse ut litt frustrasjon på nett - sånn som bioforeldre gjør - uten å bli stilt til veggs med krav om å pelle meg ut av barnas liv fordi jeg er en skade for deres selvtillit og trygghet

Nå stilles jo bioforeldre også til veggs når de "pøser ut" frustrasjon(denne typen innlegg er gjerne irrasjonelle og til dels følelsesladde).

Slenger man dritt ut så må man som regel forvente å få dritt tilbake.

Å ha stebarn innebærer gjerne at man i veldig stor grad må akseptere barna og situasjonen som den er, eventuelt må man ta en avgjørelse om å trekke seg.

[sodapop]

Det er jo helt logisk at det må føles som en invasjon å få to unger i hus som du ikke kan fordra.

Derfor vil jeg oppfordre til at du engasjerer deg i barna og blir kjent med de. Det kjente føles ikke som en invasjon,mens det ukjente,-to unger du ikke vil ha i familien,kan følels like invaderende som å ha rørlegger og andre arbeidsfolk på besøk i stuen en helg.

Dette er barn som aldri forsvinner. En dag blir de store og du skal helst kunne holde hodet høyt hevet og vite at du behandlet de med respekt og vennlighet.

[Gjest Gjest]

Å ha stebarn innebærer gjerne at man i veldig stor grad må akseptere barna og situasjonen som den er, eventuelt må man ta en avgjørelse om å trekke seg.

Det er der mange er uenige. Mange mener at man som steforeldre må ha lov til å sette en del føringer for hvordan ting skal være i hjemmet. Man skal naturligvis ikke ha like stor bestemmelsesrett som bioforeldre, men man skal ikke være nødt til å ta valget mellom å godta situasjonen som den er (dersom barna oppfører seg dårlig) eller å trekke seg ut. Det blir for drøyt å skulle kreve av en voksen person at h*n ikke skal ha innflytelse over eget liv.

[Bellatrix]

Å ha stebarn innebærer gjerne at man i veldig stor grad må akseptere barna og situasjonen som den er, eventuelt må man ta en avgjørelse om å trekke seg.

Det er jeg enig i. Vet man at den andre parten har barn fra før av er barnet/a en del av pakka man får med å inngå et forhold. Samtidig er det ikke bara en dans på roser å være steforelder. Som det blir nevnt før så har folk ofte full forståelse når en forelder er sliten av barna sine, men hvis en steforelder sier det samme får h*n bare beskjed om at h*n har valgt situasjonen selv.

Angående ste/bonusforelderforum så vet jeg ikke om det gjør det lettere for ste/bonusforeldre å få ut frustrasjon. Med mindre forumet er lukket så vil det uansett dukke opp "hold kjeft og godta"-innlegg fra folk som ikke forstår.

[Gjest *nurket*]

Så utrolig trist at du føler det sånn Dette får et mammahjerte til å briste... jeg vet nemlig at sambo til faren deres føler på samme måte som deg...

Du burde virkelig å ha tatt barna i betrakning før du valgte å gå inn for et seriøst forhold med denne mannen. Barn snapper opp at du har vonde følelser for dem, og det gjør neppe situasjonen noe bedre. Håper du klarer å åpne hjertet ditt for dem, og bli glad i dem. Engasjer det, ta del i deres hverdag (treninger etc).

Forstår godt at du ønsker å pøse ut av deg.. Regner med at jeg selv kommer til å bli frustrert over steforeldre-rollen etterhvert. Men samtidig ser jeg nok annerledes på det pga egne barn (og jeg har allerede blitt glad i barna til min fremtidige samboer).

[Regndråpe]

Jeg er enig i at så lenge man ikke kjenner barnet, kommer det alltid til å føles som en invasjon. Jeg blir helt satt ut her når jeg leser andre skrive f.eks. at man er PLIKTIG til å være glad i stebarnet sitt. Er det en PLIKT man har??? Eller er det noe som må falle en inn naturlig?

Jeg skal stå frem og si at det er vanskelig. Kjempevanskelig å være stemor. Og jeg savner også ett eget forum for stemødre. Hvor vi slipper å få kniven på strupen for å fortelle våre innerste følelser som ikke alltid er like positive.

TIL ALLE MØDRE DER UTE, VI GJØR SÅ GODT VI KAN!!

Det har våre samboere akseptert, fordi de elsker oss.

De ser at vi gjør alt vi kan for å få det til å fungere.

Jeg for min del, greide ikke å sove på samme soverom som barnet hans. Jeg greide ikke å sove fordi det var noe fremmed der. Dette respekterte min samboer fullt ut, og sov på sofaen sammen med meg.

Jeg blir så sliten og lei av biomødre som ikke skjønner hvordan det går ann å ikke elske det lille sjarmtrollet dems. Og som sier "se til helvete å bli kvitt den drittkjerringa" bare det minste problemet oppstår.

Det handler om samarbeid og medmenneskelig forståelse mener jeg.

Dette var dagens lille utblåsning fra meg.

Og nå venter jeg vel bare på å få pepper...