barnløse er mer umodne.

[The Kitten]

Insprirert av innlegget " hva er galt med å velge karrieren", så må jeg bare komme med et innspill.

Jeg mener bestemt at mennesker uten barn er mer umodne enn de som har fått barn. Mennesker i 30 åra som ikke har barn oppfører seg som forvokste tenåringer, når de er hjemme hos sine egne foreldre- som virkelig burde få slippe å forholde seg til så barnslige voksne som krever å bli behandlet som barn- og i valg av fritidssysler. Ærlig talt; hvem er det som i lengden er fornøyd med å gå ut å spise, shoppe, feste og gå på kino, evnt dyrke en hobby? Personlig synes jeg at disse menneskene er kommet kortere i sin personlige utvikling enn oss som har barn.

Beklager dersom noen blir støtt av dette, men jeg bare følte for å legge kortene på bordet. jeg tror dessuten at mange med barn føler det på samme måte, men ikke har hjerte til å si det til de som har valgt å ikke få barn.

[Gjest Gjest]

Mer umodne vet jeg ikke, men kanskje barnløse mangler en dimensjon vi med unger har utvidet livet vårt med? Det er vel ikke uten grunn at mange snakker om livet sitt som før og etter, i forbindelse med at de fikk barn...

[Beast]

Mer umodne vet jeg ikke, men kanskje barnløse mangler en dimensjon vi med unger har utvidet livet vårt med? Det er vel ikke uten grunn at mange snakker om livet sitt som før og etter, i forbindelse med at de fikk barn...

Men det kan man si om så mangt. Jeg snakker ofte om livet mitt før og ette jeg hadde opplevd å bo i et annet land. Mange snakker om livet sitt før og etter de ble religiøse. Noen snakker om livet før og etter brannen. Andre igjen snakker om livet før og etter skilsmissen.

Som sagt tidligere, det finnes mange dimensjoner, eller, la meg heller bruke ordet erfaringer, her i livet, men det er forskjellig fra person til person hvor mye vi får ut av dem.

[Gjest En annen mann]

Det er mange med barn som rett og slett ikke har tid til å vie nok oppmerksomhet til venner og øvrig familie som trenger det. Dette er da en kjent sak. Barneforeldre lever hektiske liv. Å sette av mange ettermiddager i uka til venner, foreldre, tanker, onkler og besteforeldre er en sjeldenhet for de med ansvar for barn. De som ikke har barn har derimot langt mere tid og ikke minst mye mer overskudd til å være en støtte for andre voksne som trenger hjelp og oppmuntring.

Ja, jeg kan være enig i at en del barneforeldre lever hektiske liv, men det gjør da ganske mange personer uten barn også, spesielt når man vet at i mange bedrifter er det ganske vanlig at personer med barn har adgang til å komme senere på jobb og/eller gå tidligere enn andre. Det medfører nødvendigvis at noen andre må kompensere for fraværet, og det er desverre slik at dette ofte er personer som ikke har barn i form av overtid og økt ytelse på jobben. Og da vil

den ekstra fritiden du hevder personer uten barn har tilgang til lett bli spist opp.

Husker min egen mor måtte prioritere vekk mye av tiden med mormor som var syk, fordi mamma hadde oss barna og fulltidsjobb. Hun ble rett og slett utbrent og slet med dårlig samvittighet i alle retninger.

Og det er selvsagt veldig trist både for din mor og andre som jobber fulltid med barn. Jeg mener likevel at en del personer med barn har adgang til å gjøre noe med dette i større grad enn personer uten barn, jamført det jeg skrev ovenfor om mulighet for kortere arbeidsdager.

Så mitt poeng er at mennesker uten barn har en ekstra dimensjon i livet sitt ved at de faktisk har ressurser til å virkelig (ikke bare halvveis) være der for andre voksne. Dette gjør at man kommer nær andre voksne på en veldig spesiell måte og knytter sterke bånd til venner og familiene sine. At voksne mennesker har mye og nær kontakt med andre voksne mennesker er logisk sett en større kilde til modning enn å ha ansvar for barn. Så nå vet du det

Hva mener du her med "ressurser"? Er det utelukkende snakk om tid har jeg jo allerede sagt min mening om det. Men presiser gjerne om det er noe mer du legger i begrepet.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg kan være enig i at en del barneforeldre lever hektiske liv, men det gjør da ganske mange personer uten barn også, spesielt når man vet at i mange bedrifter er det ganske vanlig at personer med barn har adgang til å komme senere på jobb og/eller gå tidligere enn andre. Det medfører nødvendigvis at noen andre må kompensere for fraværet, og det er desverre slik at dette ofte er personer som ikke har barn i form av overtid og økt ytelse på jobben. Og da vil

den ekstra fritiden du hevder personer uten barn har tilgang til lett bli spist opp.

Og det er selvsagt veldig trist både for din mor og andre som jobber fulltid med barn. Jeg mener likevel at en del personer med barn har adgang til å gjøre noe med dette i større grad enn personer uten barn, jamført det jeg skrev ovenfor om mulighet for kortere arbeidsdager.

En del har kanskje det. Men jeg tror ikke flertallet har det. Hvis de uten barn lever hektiske liv har de likevel frihet til å la være leve hektiske liv hvis de vil. Jeg har aldri hørt om voksne mennesker uten barn som klager på lite fritid Barnefamilier må forplikte seg til arbeidslivet fordi de er forsørgere, samtidig som barna ikke kan settes vekk til en annen familie hvis foreldrene skulle angre på at de fikk barn. Hvis folk uten barn, som ikke MÅ jobbe på en arbeidsplass fordi de trenger penger for å brødfø barn, føler at de har lite fritid og jobben brenner de ut, kan de trekke seg med mindre risiko enn barneforeldre kan. Fordi de kun har seg selv å svare for. Da blir essensen at barnefamilier ikke kan slutte være foreldre, men barnløse kan lettere slutte jobben.

Forresten har ikke folk uten barn ekstra fritid etter jobb. De har fritid, punktum. Foreldre har ansvar for barna 24 timer i døgnet. Når foreldre slutter på jobb går de over til en annen jobb.

Hva mener du her med "ressurser"? Er det utelukkende snakk om tid har jeg jo allerede sagt min mening om det. Men presiser gjerne om det er noe mer du legger i begrepet.

Tid er en viktig ressurs. Jeg tror som sagt ikke du treffer spikeren når du antar at foreldre på lik linje med barnløse har tid til syke familiemedlemmer og venner, i tillegg til jobbforpliktelser og barna. Ressurser handler også om energi. Å være forelder er veldig energikrevende. Særlig i småbarnsalderen. Kanskje blir en nær venn syk i en periode hvor ungen holder deg våken hele natta. Kanskje går ungen på skole og du er aleneforelder. De fleste bor jo et stykke unna barndomshjemmet sitt. Og hva gjør man da hvis en aldrende forelder trenger hjelp? Man kan ikke ta ungen ut av skolen. Man kan ikke reise fra ungen. Folk uten barn slipper alle disse problemstillingene og har derfor lettere for å stille opp for andre der og da.

[Gjest barn er belastende]

Ble litt tull ovenfor, fikk det ikke til. Men du ser jo svarene mine.

[Gjest barn er belastende]

Mer umodne vet jeg ikke, men kanskje barnløse mangler en dimensjon vi med unger har utvidet livet vårt med? Det er vel ikke uten grunn at mange snakker om livet sitt som før og etter, i forbindelse med at de fikk barn...

Og du tror automatisk at de snakker om før og etter de ble modne og ansvarsbevisste? Mitt inntrykk er at livet før og etter barn peker til: før hadde jeg et liv, nå går dagene med til trivialiteter, men kanskje får jeg igjen for det til slutt

[Sekretæren]

Bra denne tråden ble flytta

Etter å ha lest gjennom hele tråden, synes jeg det er påfallende hvor mange som bruker begrepet "umoden" synonymt med egosentrisk. Eller omvendt; "moden" synonymt med "å ta seg av andre". Jeg har i utgangspunktet ikke noe problemer med påstanden om at barn beriker livet, eller at de tilfører følelseslivet en ny dimensjon. Men det du bør tenke på, TS, er begrepene du bruker, det er så vanvittig mange måter å modnes på, at jeg mistenker at du ikke har reflektert særlig over hva du egentlig sier, eller hvordan du sier det. Hvorfor modererte du deg plutselig, TS, da milla-mor skrev innlegget sitt? Ja for jeg mener du modererte deg, bare seg på hva tuppemor skrev her:

Hm.. Da burde du virkelig omformulere med tanke på at du skrev : "Jeg mener bestemt at mennesker uten barn er mer umodne enn de som har fått barn."

For det virker absolutt ikke som milla-mor mener det. Siden hun skrev: "Forøvrig kommer umodne mennesker i alle varianter. Både med og uten barn."

Jeg er forøvrig glad for at du sier du ikke ville kommet med påstanden direkte til dine barnløse venner, det hadde de ikke fortjent. Hadde min venninne sagt det til meg, hadde jeg blitt skuffet og såret, og litt forundret over at hun ikke ser andre dimensjoner ved meg enn det å være å være barnløs.

Edit: Skriveleif

Endret 30. august 2008 av Miss Shorty

[Gjest En annen mann]

Tid er en viktig ressurs. Jeg tror som sagt ikke du treffer spikeren når du antar at foreldre på lik linje med barnløse har tid til syke familiemedlemmer og venner, i tillegg til jobbforpliktelser og barna.

Jeg er enig i at tid er en viktig ressurs. Men jeg på min side mener at du selv bommer litt når du sammenligner barnløse og de med foreldreansvar for barn på generelt grunnlag. Som sagt er det mange barnløse som jobber mye mer, ofte fordi de må kompensere for de parene som har barn. Arbeidsoppgavene på jobben blir jo fortsatt liggende, selv om mor eller far går tidlig. Og da er det desverre veldig lett for en arbeidsgiver å skuffe disse over på personer som da tilfeldigvis ikke har barn, som da medfører lengere arbeidsdager og mindre fritid. Altså mindre tid til syke familiemedlemmer og venner som du trekker frem her.

Ressurser handler også om energi. Å være forelder er veldig energikrevende. Særlig i småbarnsalderen.

Ja, men det er vel ingen som har påstått noe annet. Men jeg tror du likevel bør være forsiktig med å da implisitt påstå at å være voksen uten barn ikke kan være like energikrevende. Mange personer uten barn satser stort på karrieren og/eller fyller inn der foreldre går tidligere fra jobben som nevnt mange ganger nå. Og det er faktisk veldig energikrevende med lange dager og lite fritid også.

Kanskje blir en nær venn syk i en periode hvor ungen holder deg våken hele natta. Kanskje går ungen på skole og du er aleneforelder. De fleste bor jo et stykke unna barndomshjemmet sitt. Og hva gjør man da hvis en aldrende forelder trenger hjelp? Man kan ikke ta ungen ut av skolen. Man kan ikke reise fra ungen. Folk uten barn slipper alle disse problemstillingene og har derfor lettere for å stille opp for andre der og da.

Jeg kan være enig i at det er vanskeligere å komme fra dersom man setter det å være aleneforelder som premiss. Men det var jo ikke det diskusjonen i sin helhet handlet om, her diskuterer man jo det å være foreldre vs. ikke foreldre, og da må man også inkludere par med barn. En kan ikke plutselig forandre premissene for debatten helt uten videre. Der foreldrene samarbeider godt er det ikke sikkert at det er så mye vanskeligere å komme fra. Ser du også trekker inn avstand fra barndomshjemmet her, men det faller desverre på sin egen urimelighet da avstanden visselig vil være den samme for barnløse som for foreldre.

Og til slutt det du sier om at barnløse kan "komme fra der og da", tror du barnløse bare kan gå fra jobben eller det er slikt at barnløse ikke har andre forpliktelser? Faktisk mener jeg at situasjonen kan være stikk motsatt i en del tilfeller, fordi mange med barn faktisk møter større forståelse når de må hanskes med ikk-planlagte situasjoner.

[mysan]

Artig og ensidig syn på tingene, TS...

Siden du ikke tør å lufte dette synspunktet blant dine venner IRL, så tyder det på at du slett ikke er sikker på standpunktet ditt, og hvor modent er det? Ikke å tørre og stå for meningene sine? Er du kanskje en fast, men utlogget bruker i tillegg, som heller ikke tør å stå for meningene dine her inne, hvor du tross alt er anonym? Jovisst, kjempemodent!

Jeg er halvgammal, og fryktelig umoden, til tross for mange år som aleneforsørger for tre barn. Det er ikke der det ligger. Det ligger i hodet, og jeg har et barnslig hode.

Jeg synes ikke det morsomt å gå på byen, men det har ikke noe med modenhet å gjøre det heller. Det har noe med interesser å gjøre. Jeg har et par venninner, MED barn, som fremdeles synes det er stas å gå på byen, og jeg har et par venninner uten barn som ikke synes det er stas.

Så nei, du har ikke rett.

[Gjest barn er belastende]

Jeg er enig i at tid er en viktig ressurs. Men jeg på min side mener at du selv bommer litt når du sammenligner barnløse og de med foreldreansvar for barn på generelt grunnlag. Som sagt er det mange barnløse som jobber mye mer, ofte fordi de må kompensere for de parene som har barn. Arbeidsoppgavene på jobben blir jo fortsatt liggende, selv om mor eller far går tidlig. Og da er det desverre veldig lett for en arbeidsgiver å skuffe disse over på personer som da tilfeldigvis ikke har barn, som da medfører lengere arbeidsdager og mindre fritid. Altså mindre tid til syke familiemedlemmer og venner som du trekker frem her.

Igjen synes jeg du gjentar noe som ikke stemmer for flertallet barnløse. De har større fleksibilitet til å velge å forlate jobben og finne seg en annen jobb om de mener de lasses ned med arbeidsoppgaver fordi foreldre er hjemme med syke barn. Eksemplene du kommer med representerer ikke hverdagen på norske arbeidsplasser. Folk flest har faste arbeidstider og arbeidsmengde. Hvis barnløse jobber mer enn folk med barn er det stort sett fordi de VIL, ikke fordi de må.

Du har rett i at arbeidsoppgavene blir liggende. Og i mange yrker jobber man individuelt og det blir mer arbeid å hente inn for den som må la jobben vente på grunn av barna.

Ja, men det er vel ingen som har påstått noe annet. Men jeg tror du likevel bør være forsiktig med å da implisitt påstå at å være voksen uten barn ikke kan være like energikrevende. Mange personer uten barn satser stort på karrieren og/eller fyller inn der foreldre går tidligere fra jobben som nevnt mange ganger nå. Og det er faktisk veldig energikrevende med lange dager og lite fritid også.

Og som nevnt mange ganger nå er det på langt typisk for folk uten barn at en del av jobben på fast basis er å utføre jobben for ansatte som har barn. Dessuten er det å satse stort på karrieren et frivillig valg og folk gjør ofte dette fordi de brenner for noe og elsker jobben sin. Når man jobber med det man elsker får man energi, man tappes ikke av energi slik foreldre ofte sier de gjør fordi fritiden aldri gir rom for å pleie egne interesser. Husk at de som satser på karrieren har karrieren som hovedinteresse. De ser det ikke nødvendigvis som noe nødvendig man må gjøre for å ha råd til å brødfø familien

Jeg kan være enig i at det er vanskeligere å komme fra dersom man setter det å være aleneforelder som premiss. Men det var jo ikke det diskusjonen i sin helhet handlet om, her diskuterer man jo det å være foreldre vs. ikke foreldre, og da må man også inkludere par med barn. En kan ikke plutselig forandre premissene for debatten helt uten videre. Der foreldrene samarbeider godt er det ikke sikkert at det er så mye vanskeligere å komme fra. Ser du også trekker inn avstand fra barndomshjemmet her, men det faller desverre på sin egen urimelighet da avstanden visselig vil være den samme for barnløse som for foreldre.

Igjen mener jeg du tar feil. Diskusjonen handler blant annet om hva barnløse fyller tiden sin med, og hva de har mulighet til å fylle tiden sin med fordi de har større frihet. Mange er aleneforsørgere idag, det blir flere og flere av de. Disse må selvsagt inkluderes som foreldre og vurderes opp mot single som ikke har barn. Hvem har her sagt at vi bare får lov til å snakke om par med barn og par uten barn ? Du har ingen myndighet til å sette premissene i en debatt, ikke på skråblikk & generaliseringer

Rart at du ikke skjønner at folk med barn får større problemer med å reise langt unna for en periode når barna gjerne har forpliktelser på stedet foreldrene bor, dvs. skole. Da blir det naturligvis mye enklere for barnløse å reise på flekken når mor ringer og forteller at far har fått hjerteinfarkt..

Og til slutt det du sier om at barnløse kan "komme fra der og da", tror du barnløse bare kan gå fra jobben eller det er slikt at barnløse ikke har andre forpliktelser? Faktisk mener jeg at situasjonen kan være stikk motsatt i en del tilfeller, fordi mange med barn faktisk møter større forståelse når de må hanskes med ikk-planlagte situasjoner.

Barnløse kan si opp jobben uten at det får andre konsekvenser enn for de selv. Foreldre kan si opp jobben men da får det gjerne også konsekvenser for barna. Ren logikk. Dessuten tror jeg ikke folk uten barn møter mindre foreståelse enn folk med barn. Det må isåfall kun gjelde barnerelaterte uforutsette sitasjoner.

[Gjest En annen mann]

Igjen synes jeg du gjentar noe som ikke stemmer for flertallet barnløse. De har større fleksibilitet til å velge å forlate jobben og finne seg en annen jobb om de mener de lasses ned med arbeidsoppgaver fordi foreldre er hjemme med syke barn. Eksemplene du kommer med representerer ikke hverdagen på norske arbeidsplasser. Folk flest har faste arbeidstider og arbeidsmengde. Hvis barnløse jobber mer enn folk med barn er det stort sett fordi de VIL, ikke fordi de må.

Det ser ut til at vi generelt er ganske uenige, og det er greit nok det, men jeg mener du også her bagatelliserer situasjonen til par uten barn. Uavhengig om man har barn eller ikke er det faktisk ikke så mange som bare kan velge å bytte jobb om de syntes de har mange arbeidsoppgaver. Ja, det vil alltid være noen, men da dreier det seg om en forholdsvis liten "elite" av mennesker som jobber i attraktive yrker det som regel er stort behov for, for eksempel leger eller personer som jobber som konsulenter innen teknologi. Hverken du eller meg har noen god fasit på hvordan arbeidet på norske arbeidsplasser fortoner seg generelt sett, men jeg mener det dreier seg om mange nok til at det kan beskrives som et problem at single/barnløse "forventes" å ta på seg arbeidsoppgaver fordi de med barn må gå tidligere. Ja, det er ganske vanlig å få tildelt faste arbeidstider og arbeidsoppgaver, men i bedrifter som er avhengige at oppgaver løses raskt for ikke å miste kritiske inntekter er min erfaring at de med barn gjerne får tildelt noe enklere og mindre omfattende oppgaver.

Du har rett i at arbeidsoppgavene blir liggende. Og i mange yrker jobber man individuelt og det blir mer arbeid å hente inn for den som må la jobben vente på grunn av barna.

Evt. blir oppgavene tildelt noen uten barn som jeg diskuterer ovenfor.

Og som nevnt mange ganger nå er det på langt typisk for folk uten barn at en del av jobben på fast basis er å utføre jobben for ansatte som har barn. Dessuten er det å satse stort på karrieren et frivillig valg og folk gjør ofte dette fordi de brenner for noe og elsker jobben sin. Når man jobber med det man elsker får man energi, man tappes ikke av energi slik foreldre ofte sier de gjør fordi fritiden aldri gir rom for å pleie egne interesser. Husk at de som satser på karrieren har karrieren som hovedinteresse. De ser det ikke nødvendigvis som noe nødvendig man må gjøre for å ha råd til å brødfø familien

Jeg kommer til å fremvise til en liten artikkel som i stor grad dokumenterer det jeg har sagt så langt, den legger jeg til på slutten.

Videre kan jeg for så vidt være enig i at det er oppfriskende å jobbe med noe man liker, men overtid er likevel overtid. På et tidspunkt risikerer mange å bli utbrent uavhengig om man har barn eller ikke.

Igjen mener jeg du tar feil. Diskusjonen handler blant annet om hva barnløse fyller tiden sin med, og hva de har mulighet til å fylle tiden sin med fordi de har større frihet. Mange er aleneforsørgere idag, det blir flere og flere av de. Disse må selvsagt inkluderes som foreldre og vurderes opp mot single som ikke har barn. Hvem har her sagt at vi bare får lov til å snakke om par med barn og par uten barn ? Du har ingen myndighet til å sette premissene i en debatt, ikke på skråblikk & generaliseringer

Om du leser det jeg skrev en gang til så ville jeg ikke frem til at man skulle utelukke hverken aleneforsørgere eller par med barn. Ja, det er mange aleneforsørgere som har vanskelig å komme fra, og jeg sa meg også enig i det. Men du hoppet selv glatt over par som kanskje ikke er i en like vanskelig situasjon.

Rart at du ikke skjønner at folk med barn får større problemer med å reise langt unna for en periode når barna gjerne har forpliktelser på stedet foreldrene bor, dvs. skole. Da blir det naturligvis mye enklere for barnløse å reise på flekken når mor ringer og forteller at far har fått hjerteinfarkt..

Reise på flekken? Tror du at de fleste barnløse bare kan forlate jobben og kanskje kjøpe en dyr flyreise uten videre?

Barnløse kan si opp jobben uten at det får andre konsekvenser enn for de selv. Foreldre kan si opp jobben men da får det gjerne også konsekvenser for barna. Ren logikk. Dessuten tror jeg ikke folk uten barn møter mindre foreståelse enn folk med barn. Det må isåfall kun gjelde barnerelaterte uforutsette sitasjoner.

Jo, foreldre møter oftere større forståelse i arbeidslivet.

Artikkel finnes her:

Single presses til overtid

[Gjest Barn er berikende]

Mer umodne vet jeg ikke, men kanskje barnløse mangler en dimensjon vi med unger har utvidet livet vårt med? Det er vel ikke uten grunn at mange snakker om livet sitt som før og etter, i forbindelse med at de fikk barn...

Joa, jeg er enig i at umoden/moden muligens kan være noe upresist som begrep- noe flere andre også har påpekt, det høres kanskje hyggeligere ut å "mangle en dimensjon"? Men til syvende og sist så er det jo slik at de som har barn har en opplevelse i livet som de barnløse ikke har noe som gjør at personligheten preges enten man vil eller ei.

Og flere trekker frem at det også fins umodne mennesker som er foreldre- ja, og det finnes umodne mennesker som ikke har barn. Min mening her blir jo da at de umodne uten barn faktisk kommer enda et hakk ned på "modenhetsskalaen", om noe slikt finnes, enn de umodne folka som har barn.

Konklusjonen her må jo da bli at; modne og umodne mennesker finnes blant både foreldre og barnløse- men de umodne med barn er likevel mer moden enn de som er umodne uten barn!

[Gjest Barn er berikende]

Ser at trådstarter ikke klarer eller vil svare på alle de direkte svarene hun har fått på innleggene sine. Vil du ikke ha debatt da trådstarter? Da må du svare folk.

He he, jo jeg vil gjerne ha debatt- men jeg har også et aktivt fritidsliv, både på tross av og på grunn av at jeg også har mange barn- så derfor kan jeg ikke sitte her på KG hele tiden må skjønne!

Og direkte spørsmpl som går på min alder eller om jeg har lest meg opp på kognitiv dissonans, og om hvorvidt jeg er misunnelig på de uten barn...vel den type spørsmål regner jeg med at de som spør ikke egentlig forventer et svar på.

[Gjest Barn er berikende]

Artig og ensidig syn på tingene, TS...

Joda, det er klart at jeg er ensidig her, men ærlig talt: Hvor morsomt er det å diskutere noe dersom man hele tiden skal ta forbehold og se ting fra alle eventuelle sider samtidig?- jeg mener at litt generalisering må til, og særlig siden dette temaet ble flyttet til skråblikk og generaliseringer, så er det jo virkelig ingen grunn til å holde igjen!

Siden du ikke tør å lufte dette synspunktet blant dine venner IRL, så tyder det på at du slett ikke er sikker på standpunktet ditt, og hvor modent er det? Ikke å tørre og stå for meningene sine? Er du kanskje en fast, men utlogget bruker i tillegg, som heller ikke tør å stå for meningene dine her inne, hvor du tross alt er anonym? Jovisst, kjempemodent!

Grunnen til at jeg ikke sier dette rett ut til mine barnløse venner, er jo at jeg ikke vil såre dem- de kommer tidsnok til å forstå hva jeg mener når de selv får barn, så inntil videre får de leve i lykkelig uvitenhet om hva jeg og mange andre med barn mener om dem innerst inne...jeg har vel heller aldri sagt at jeg er spesielt moden- kun at jeg er modnere enn de som ikke har barn

Jeg er halvgammal, og fryktelig umoden, til tross for mange år som aleneforsørger for tre barn. Det er ikke der det ligger. Det ligger i hodet, og jeg har et barnslig hode.

Ja, jeg er også barnslig, men iforhold til de uten barn så er faktisk både du og jeg modnere enn de barnslige og umodne uten barn...

Jeg synes ikke det morsomt å gå på byen, men det har ikke noe med modenhet å gjøre det heller. Det har noe med interesser å gjøre. Jeg har et par venninner, MED barn, som fremdeles synes det er stas å gå på byen, og jeg har et par venninner uten barn som ikke synes det er stas.

Ja, er det noen som påstår noe annet? Her er det jo tydeligvis du som setter likhetstegn mellom umodenhet og det å gå på byen?

Så nei, du har ikke rett.

Åjoda, det har jeg Bare spør de av dine venner som selv har barn rett ut så skal du få se at mange er helt enig med meg.

[Kylling]

Min mening her blir jo da at de umodne uten barn faktisk kommer enda et hakk ned på "modenhetsskalaen", om noe slikt finnes, enn de umodne folka som har barn.

Konklusjonen her må jo da bli at; modne og umodne mennesker finnes blant både foreldre og barnløse- men de umodne med barn er likevel mer moden enn de som er umodne uten barn!

Med slike utsagn og formuleringer som dette så motbeviser jo du din egen påstand. Dette du skriver her er jo nesten hakket verre enn det du skrev i åpningsinnlegget.

Og jeg skal love deg at jeg både privat og på jobb dessverre har møtt mange foreldre som er langt mer umodne enn barnløse meg.

[Gjest *Mim*]

Nei, det synes jeg ikke man kan si. Men kanskje at barnløse er litt mer egosentriske? Ikke så rart det, de er jo vant til en annen livsstil der de først og fremst tar hensyn til seg selv. Men at det er det samme som umodenhet er jeg ikke med på.

Jeg hadde vært en mindre reflektert og hyggelig person om jeg hadde vært barnløs, men jeg kan ikke påstå at det gjelder andre.

[Gjest barn er belastende]

Det ser ut til at vi generelt er ganske uenige, og det er greit nok det, men jeg mener du også her bagatelliserer situasjonen til par uten barn. Uavhengig om man har barn eller ikke er det faktisk ikke så mange som bare kan velge å bytte jobb om de syntes de har mange arbeidsoppgaver. Ja, det vil alltid være noen, men da dreier det seg om en forholdsvis liten "elite" av mennesker som jobber i attraktive yrker det som regel er stort behov for, for eksempel leger eller personer som jobber som konsulenter innen teknologi. Hverken du eller meg har noen god fasit på hvordan arbeidet på norske arbeidsplasser fortoner seg generelt sett, men jeg mener det dreier seg om mange nok til at det kan beskrives som et problem at single/barnløse "forventes" å ta på seg arbeidsoppgaver fordi de med barn må gå tidligere. Ja, det er ganske vanlig å få tildelt faste arbeidstider og arbeidsoppgaver, men i bedrifter som er avhengige at oppgaver løses raskt for ikke å miste kritiske inntekter er min erfaring at de med barn gjerne får tildelt noe enklere og mindre omfattende oppgaver. Evt. blir oppgavene tildelt noen uten barn som jeg diskuterer ovenfor.

Jeg kommer til å fremvise til en liten artikkel som i stor grad dokumenterer det jeg har sagt så langt, den legger jeg til på slutten.

Dine innspill i denne tråden går ut på å framstille det som om barneforeldre har like mye fleksibilitet i hverdagen som det barnløse har. Å tro noe slikt er en logisk brist.

Det er ingen her som har sagt at det er LETT for folk uten barn å slutte jobben eller ta seg fri for å reise vekk. Det som påpekes er at det er LETTERE for disse, sammenlignet med foreldre, å få til dette. Da blir det mindre aktuelt å diskutere hvilke yrkesgrupper som lettest kan få til dette i praksisk, så lenge det uansett er lettere for en barnløs lege å bytte eller slutte jobb sammenlignet med en lege som er forelder. Dette fordi man kun har seg selv å ta ansvar for når man ikke har barn. Dessuten kan man ikke stikke under en stol at folk uten barn gjerne innordner livene sine slik at de kan bruke tiden på det som er betydningsfullt for dem. Være seg jobb eller fritidsinteresser. Jeg tror du finner flere underskelser som viser at foreldre er stressa og føler de blir strukket i alle retninger, enn du finner eksempler på den artikkelen nederst i innlegget ditt.

Forresten hadde jeg følt meg lite høy i hatten som voksent individ på en arbeidsplass om min kapasitet ikke ble utnyttet til fulle. Dvs. hvis jeg konsekvent ble gitt enklere oppgaver enn mine medarbeidere. Selv foreldre har behov for å føle seg kompetente som noe annet enn foreldre.

Videre kan jeg for så vidt være enig i at det er oppfriskende å jobbe med noe man liker, men overtid er likevel overtid. På et tidspunkt risikerer mange å bli utbrent uavhengig om man har barn eller ikke.

Om du leser det jeg skrev en gang til så ville jeg ikke frem til at man skulle utelukke hverken aleneforsørgere eller par med barn. Ja, det er mange aleneforsørgere som har vanskelig å komme fra, og jeg sa meg også enig i det. Men du hoppet selv glatt over par som kanskje ikke er i en like vanskelig situasjon.

Reise på flekken? Tror du at de fleste barnløse bare kan forlate jobben og kanskje kjøpe en dyr flyreise uten videre?

Overtid er ikke bare overtid i de tilfeller hvor man trives med jobben sin. Mange folk uten barn har valgt å ikke få barn nettopp fordi de vil satse på jobben. Da synes de gjerne jobben er spennende og trives med yrkeslivet sitt. Du må huske på at når barnløse kommer hjem, ventes ikke nye arbeidsoppgaver. Det gjør det derimot for foreldre. Det er noen som venter på middag, klesvask, kjøring og henting og leksehjelp osv.

Tror du det er mer styr for folk uten barn å reise vekk enn det er for barneforeldre med like mye jobbforpliktelser som barnløse PLUSS ansvar for barn hvor barna også har forpliktelser? Dette har du fortsatt ikke svart på. Å ha barn betyr at det er mye mer som må koordineres dersom familien skal reise vekk, og ofte lar det seg ikke gjøre å reise fordi ett av familiemedlemmene har forpliktelser som ikke kan brytes. En slik forpliktelse er særlig skolegang for barn.

Jo, foreldre møter oftere større forståelse i arbeidslivet.

Artikkel finnes her:

Single presses til overtid

"Artikkelen finnes her" Tror du denne artikkelen er representativ for single arbeidstakere generelt og at dette er et problem generelt? I noen kretser er det det. Men de fleste arbeidsplasser har som sagt faste arbeidstider og fast arbeidsmengde og ansvarsoppgaver.

Artikkelen sier forresten også: Hun understreker at endel single selv velger å jobbe mye fordi de har mulighet til det, og at det for mange er et gode å prioritere jobben.

Dessuten nevner ikke denne artikkelen uforutsette situasjoner som sykdom i familien til single. Det nevner foreldre som må gå tidligere pga. henting i barnehage.

Et annet viktig poeng fra artikkelen er at single jobber gjennomsnittlig tre karter lengre enn foreldre. Dette er sånn ca. det samme som den tiden småbarnsforeldre har til seg selv etter at barna er lagt. Inntil foreldre har lagt barna har folk uten barn hatt mange timer med fritid allerede.

Her har du forresten en annen interessant artikkel som blant annet forteller at hver tredje mener at arbeidsgiver legger dårlig til rette for at de skal kunne kombinere jobb og familie. 60 prosent mener at jobben går ut over samværet med barna. Jobben får lide Så har du fått nyansert oppfatningene dine litt.

[Gjest Re]

AU au aUU

Skulle likt å hørt hva du mener med umodent, TS. Kjære deg, i milde himmel og alt (jeg sier aldri Kjære deg i milde himmel)

For min del høres du helt trangsynt og umoden ut og synes du ble uinteressant å høre/lese/tenke og vurdere og gi respons til. Ble bare slitsomt, alt det her. Helt feil og rart!

Dette burde du revurdere, prøve å åpne deg selv for at du kanskje har tenkt litt for svart/hvit.

[Gjest]

Men hva med de som har barn og i tilleg går ut å spiser, shopper, fester og gå på kino, og har hobbyer?