barnløse er mer umodne.

[BrunetteBarbie]

Jeg har ingen problemer med at folk skal få leve livet og ha det gøy, det har faktisk de aller fleste mennesker med barn også det- poenget mitt er at folk med barn har opplevd noe mer, som gjør noe mer med en, enn folk uten barn- og dermed har utviklet seg mer enn de som ikke har barn.

Mener du virkelig at det ikke er utviklende for personligheten å være nødt til å sette seg selv i annen rekke i noen år? Personlig tror jeg altså at akkurat det er svært sunt for de aller fleste..

Så du tror det må barn til for å sette seg selv i annen rekke for noen år?

Så enkelt livet er for deg da.

[Gjest barn er belastende]

Ja, jeg ble også tidlig voksen, flyttet for meg selv da jeg var 15- og følte meg svært så moden og voksen allerede da...Men da jeg fikk barn oppdaget jeg faktisk at det å være voksen innebærer å ha det fulle og totale ansvaret for andre, ikke kun seg selv. det at du lever er fornuftig nå er jo fint for deg, men du burde kanskje vurdere å slå deg litt mer løs og nyte friheten du har nå, mens du kan?

Jeg er litt usikker på hva du mener med at jeg er misunnelig? På hva? Du lever jo tregere enn de fleste jeg kjenner som faktisk har flere barn...

Det er rart hvor påståelig du snakker. Hadde du virkelig opplevd at meningen med livet er å ha ansvar for andre, hadde du aldri falt i denne dumskapsfellen å generalisere folk og heve din egen gruppe (foreldre) over den andre (barnløse). Da hadde du hatt nok mellommenneskelig erfaring til å vite bedre.

Jeg tror det viktigste er at man har det fulle ansvar for seg selv. Og man tar faktisk ikke ansvar for seg selv gjennom å ta ansvar for andre. En selv er den viktigste personen i ens liv. Dette handler ikke om egoisme, men grunnleggende overlevelsesstrategi og er dessuten eneste kilde til livskvalitet.

Hvorfor burde hun forresten slå seg løs og nyte friheten nå, mens hun kan? Du innrømmer altså at du har mistet din frihet etter at du fikk barn

Du sier også at for at du skal være misunnelig på noen må de ha et spennende liv. Du er ikke misunnelig på en som lever et tregt liv. Så oppfordrer du henne til å slå seg mer løs. Her avslører du jo at du er misunnelig på de uten barn som lever livets glade dager I det ene øyeblikket er det misunnelsesverdig å leve et fritt og vilt liv, i det andre sekundet er det umodent. Tsk tsk.

Det er nok ikke pent sagt, men jeg synes du ikke virker særlig smart..

[pittie]

Jeg har ingen problemer med at folk skal få leve livet og ha det gøy, det har faktisk de aller fleste mennesker med barn også det- poenget mitt er at folk med barn har opplevd noe mer, som gjør noe mer med en, enn folk uten barn- og dermed har utviklet seg mer enn de som ikke har barn.

Mener du virkelig at det ikke er utviklende for personligheten å være nødt til å sette seg selv i annen rekke i noen år? Personlig tror jeg altså at akkurat det er svært sunt for de aller fleste..

Vet du.. du har erfaring med barn, og noen har erfaring med noe annet. Man kan oppleve store ting i livet, som ikke innebærer barn, hvor man blir mer "voksen og utviklet" som du kaller det.

Mange er barnslige uten barn gjerne fordi de har hatt for mye ansvar som ung og vil ta igjen det forsømte. Du kan ikke, som tidligere nevnt, gre alle under samme kam.

[Gjest Barn er berikende]

Det er rart hvor påståelig du snakker. Hadde du virkelig opplevd at meningen med livet er å ha ansvar for andre, hadde du aldri falt i denne dumskapsfellen å generalisere folk og heve din egen gruppe (foreldre) over den andre (barnløse). Da hadde du hatt nok mellommenneskelig erfaring til å vite bedre.

Jeg tror det viktigste er at man har det fulle ansvar for seg selv. Og man tar faktisk ikke ansvar for seg selv gjennom å ta ansvar for andre. En selv er den viktigste personen i ens liv. Dette handler ikke om egoisme, men grunnleggende overlevelsesstrategi og er dessuten eneste kilde til livskvalitet.

Hvorfor burde hun forresten slå seg løs og nyte friheten nå, mens hun kan? Du innrømmer altså at du har mistet din frihet etter at du fikk barn

Du sier også at for at du skal være misunnelig på noen må de ha et spennende liv. Du er ikke misunnelig på en som lever et tregt liv. Så oppfordrer du henne til å slå seg mer løs. Her avslører du jo at du er misunnelig på de uten barn som lever livets glade dager I det ene øyeblikket er det misunnelsesverdig å leve et fritt og vilt liv, i det andre sekundet er det umodent. Tsk tsk.

Det er nok ikke pent sagt, men jeg synes du ikke virker særlig smart..

Ja jeg kan gjerne innrømme at jeg verken er særlig reflektert eller moden og smart- og selvmotsigelser er flust av her i gården- men er ikke meningen med et forum å diskutere ulike synspunkter? Forøvrig kanskje helst uten å komme trekkende med ufine personkarakteristikker?

At du analyserer og provoseres av mine mer eller mindre veloverveide innlegg tyder jo mer på at mine generaliseringer faktisk treffer et sårt punkt?

[Gjest barn er belastende]

[ At voksne mennesker har mye og nær kontakt med andre voksne mennesker er logisk sett en større kilde til modning enn å ha ansvar for barn. Så nå vet du det

det kommer vel kanskje an på hvordan de andre voksne menneskene er? Og jeg kan ikke si at jeg ser logikken i at det skal være mer utviklende for ens egen personlighet å være sammen med andre voksne enn det å skape nye mennesker selv? men bevares, det er hyggelig å være sammen med voksne også, uten at det ene utelukker det andre.

Skape nye mennesker? Et barn er som et blankt ark. Det blir i stor grad formet av foreldrene. Får vi som voksne mer innput av mennesker vi har formet selv eller av mennesker som har en helt annen bakgrunn enn vår egen? Det er f.eks. bevist at par som lever sammen utvikler de samme holdningene og kopierer hverandres interesser og meninger. Hvor utviklende og utfordrende er det? Familien er koselig, bevares. Men skal man utfordre seg selv, lære noe nytt og få inspirasjon fra mennesker med en annen bakgrunn enn samme familietre som en selv tilhører, må man gjerne ut av husets fire vegger.

[Gjest m]

Insprirert av innlegget " hva er galt med å velge karrieren", så må jeg bare komme med et innspill.

Jeg mener bestemt at mennesker uten barn er mer umodne enn de som har fått barn. Mennesker i 30 åra som ikke har barn oppfører seg som forvokste tenåringer, når de er hjemme hos sine egne foreldre- som virkelig burde få slippe å forholde seg til så barnslige voksne som krever å bli behandlet som barn- og i valg av fritidssysler. Ærlig talt; hvem er det som i lengden er fornøyd med å gå ut å spise, shoppe, feste og gå på kino, evnt dyrke en hobby? Personlig synes jeg at disse menneskene er kommet kortere i sin personlige utvikling enn oss som har barn.

Beklager dersom noen blir støtt av dette, men jeg bare følte for å legge kortene på bordet. jeg tror dessuten at mange med barn føler det på samme måte, men ikke har hjerte til å si det til de som har valgt å ikke få barn.

Jeg er helt enig med deg.

Men dette tør jeg ALDRI si rett ut til mine venner/søsken som ikke har barn og som jeg opplever som overdrevent egosentriske.

[mann23]

Ja jeg kan gjerne innrømme at jeg verken er særlig reflektert eller moden og smart- og selvmotsigelser er flust av her i gården- men er ikke meningen med et forum å diskutere ulike synspunkter? Forøvrig kanskje helst uten å komme trekkende med ufine personkarakteristikker?

At du analyserer og provoseres av mine mer eller mindre veloverveide innlegg tyder jo mer på at mine generaliseringer faktisk treffer et sårt punkt?

TS du er ikke særlig reflektert i det du skriver. Det virker på meg som du er mer ute etter å provosere frem en diskusjon enn du er i å forsvare din opprinnelige påstand.

Hvis du er slik på "ekte" så er du i mine øyer verdens kjedeligste menneske, og hvis du er fasiten på lykke, vel så vil jeg ikke lære 1 + 1

[pittie]

Ja jeg kan gjerne innrømme at jeg verken er særlig reflektert eller moden og smart- og selvmotsigelser er flust av her i gården- men er ikke meningen med et forum å diskutere ulike synspunkter? Forøvrig kanskje helst uten å komme trekkende med ufine personkarakteristikker?

At du analyserer og provoseres av mine mer eller mindre veloverveide innlegg tyder jo mer på at mine generaliseringer faktisk treffer et sårt punkt?

Nå sier du at du ikke er moden slik du mener barnløse heller ikke er? Så da lurer jeg på hva du mener er forskjellen mellom deg og barnløse egentlig er. Annet enn de har frihet (og virker "ansvarsløs") og du har noen å "gi livet" ditt til.

[Gjest Gjest]

Ja jeg kan gjerne innrømme at jeg verken er særlig reflektert eller moden og smart- og selvmotsigelser er flust av her i gården- men er ikke meningen med et forum å diskutere ulike synspunkter? Forøvrig kanskje helst uten å komme trekkende med ufine personkarakteristikker?

At du analyserer og provoseres av mine mer eller mindre veloverveide innlegg tyder jo mer på at mine generaliseringer faktisk treffer et sårt punkt?

Ok, så du ble altså ikke reflektert, moden, smart og konsekvent da du fikk barn - bare voldsomt omsorgsfull ovenfor andre mennesker?

Tro meg - jeg vil ikke en gang tenke på hvordan du da må ha vært før du fikk barn. *grøss*

[Gjest Gjest]

Nå sier du at du ikke er moden slik du mener barnløse heller ikke er? Så da lurer jeg på hva du mener er forskjellen mellom deg og barnløse egentlig er. Annet enn de har frihet (og virker "ansvarsløs") og du har noen å "gi livet" ditt til.

Oi, mener du at trådstarter skal kunne stå for egne utsagn - i tilelgg til å være så veldig omsorgsfull.

Må da være grenser for hva vi kan forvente av et omsorgsfullt menneske.

*låner flagget*

[Gjest barn er belastende]

Ja jeg kan gjerne innrømme at jeg verken er særlig reflektert eller moden og smart- og selvmotsigelser er flust av her i gården- men er ikke meningen med et forum å diskutere ulike synspunkter? Forøvrig kanskje helst uten å komme trekkende med ufine personkarakteristikker?

At du analyserer og provoseres av mine mer eller mindre veloverveide innlegg tyder jo mer på at mine generaliseringer faktisk treffer et sårt punkt?

Provoseres er ikke rette ordet. Sjokkeres eller skuffes passer vel bedre. Du snakker om ufine personlighetskarakteristikker. Du synes ikke det er ufint å putte alle barnløse i kategorien umodne?

Jeg er ganske sikker på at det eneste ømme punktet her (forutenom folks lattermuskler) er din usikkerhet på egne valg. Du sier tråden din er inspirert av tråden om folk som velger vekk barn til fordel for eget liv og karriere. Når du bestemmer deg for å lage en motsvarstråd (og ikke bare svarer i nevnte tråd) med nedlatende beskrivelser av voksne som ikke har barn, virker det mest som et desperat forsøk på å ta igjen på de som traff det ømme punktet ditt i den andre tråden

[Gjest barnevakta]

Vi har (foreløbig) helt frivillig valgt å leve livet vårt uten barn selv om vi har passert 30 år. Føler meg definitivt mer moden enn min kjære storesøster som har valgt å få barn, men som nekter å gi slipp på alt hun gjorde FØR hun fikk barn. Jeg sitter barnevakt hver eneste uke fordi hun skal på trening, korøvelser, jobbe overtid, gå ut med jobben, gå ut med vennene sine etc. Jeg klandrer henne ikke for jeg mener vi alle har behov for litt sosialt samvær utenfor bleier, spy og sur barnegrøt, men jeg mener nå jeg oppfører meg mer modent som velger å vente med barn til jeg selv er klar til å gi slipp på noen av aktivitetene mine fremfor å få barn og forvente at familien stiller opp i tide og utide....

[Gjest kaffedama]

Jeg har ingen problemer med at folk skal få leve livet og ha det gøy, det har faktisk de aller fleste mennesker med barn også det- poenget mitt er at folk med barn har opplevd noe mer, som gjør noe mer med en, enn folk uten barn- og dermed har utviklet seg mer enn de som ikke har barn.

Mener du virkelig at det ikke er utviklende for personligheten å være nødt til å sette seg selv i annen rekke i noen år? Personlig tror jeg altså at akkurat det er svært sunt for de aller fleste..

Morsom tråd!

Jeg har selv barn og opplevde at det å få barn ga en ny dimensjon til livet mitt. Den dimensjonen handler om en ny måte å være glad i noen på, og gir mye glede og mening. (Ikke noe "offer" som du TS beskriver i fht å ikke kunne sette seg selv først.) Men uansett klarer jeg ikke å se hvordan den ene tingen kan føre til at man blir "moden". Jeg har en frivillig barnløs venninne som har tatt et svært modent og reflektert valg om å heller prioritere tiden (og pengene) til mannen og å reise.

Det er mange måter/situasjoner hvor man kan "vokse" i sin personlige utvikling, det å få barn er kanskje en av dem, men å definere den ene måten som den eneste blir helt galt i mitt hode. Noen blir også foreldre uten å bli mer modne av den grunn.

Endret 29. august 2008 av kaffedama

[Gjest Barn er berikende]

TS du er ikke særlig reflektert i det du skriver. Det virker på meg som du er mer ute etter å provosere frem en diskusjon enn du er i å forsvare din opprinnelige påstand.

Hvis du er slik på "ekte" så er du i mine øyer verdens kjedeligste menneske, og hvis du er fasiten på lykke, vel så vil jeg ikke lære 1 + 1

He he, vi kan ta en prat om noen år, når du har fått litt mer livserfaring og muligens et høyere modenhetsnivå?

[Tabris]

Det er helt klart at noen som har fått barn opplever en dimensjon i livet som de barnløse ikke vil erfare. Med det kommer det ofte (men slett ikke alltid) en form for utvikling som barnløse kanskje ikke kan erfare. Men det er mange måter man kan utvikle seg som menneske på. Å få barn kan være en av dem. Det finnes mange andre måter man kan utvikle seg på, og det er ikke slik at den som har erfart èn slik faktor er mer utviklet enn alle andre.

Kanskje en barnløs har opplevd ting som den med barn ikke har opplevd, og har dermed utviklet seg mer på et annet område?

[pittie]

He he, vi kan ta en prat om noen år, når du har fått litt mer livserfaring og muligens et høyere modenhetsnivå?

Oi.. Det var modent sagt. Skal ikke pappan din komme å banke min også vel?

[Gjest barn er belastende]

Jeg er helt enig med deg.

Men dette tør jeg ALDRI si rett ut til mine venner/søsken som ikke har barn og som jeg opplever som overdrevent egosentriske.

Kanskje det du egentlig reagerer på, men som du ALDRI tør å innrømme for deg selv, er at du er for lite egoistisk? Det er så befriende med barneforeldre som tør å være ærlig og som sier at de trenger en helg fri uten barn osv. Men så har vi noen av de som er så slitne og sure og ikke får tid til seg selv at den eneste løsningen blir å oppheve seg selv til Mor Theresa som er verdens beste menneske fordi hun setter andre foran seg selv i ett og alt. Trådstarter burde lese seg opp på emnet kognitiv dissonans. Enough said.

[Rioja]

Personlig, og mange med meg, mener at voksne som lever for barna sine og drar på babytreff, tørker dritt, lærer ABC og 2+2 reverseres til et tidligere utviklingsstadium. Hvem er det som frivillig vil sitte med ABC for nybegynnere når man kan bruke tiden på å lese fabelaktige verker fra verdenslitteraturen? Så ofte og mye man vil?

Det er mange som mener dette. Men nå følte jeg personlig for å legge kortene på bordet. Katten er ute av sekken. Folk med barn er like barnslige som ungen de har.

En er ikke voksen før en tørr å være barnslig! Og det gjelder både de som har barn og de som ikke har barn.

Selv ble jeg nok mer moden da jeg fikk barn, men jeg håper og tror jeg ville blitt det uansett?

Og selvfølgelig har jeg et liv utenom det å være mamma, jeg ville ikke vært en god mor uten. Samtidig som det å ha barn nok gjør meg til en mer "moden" person i andre situasjoner.

Men tenk så bra at alle ikke er like modne, det hadde vært kjedelig det!

[Gjest Helen Parr]

Hvis man først skal bruke så ullene begreper som "moden" og "umoden", vil jeg mene at det mest modne er å innse sine begrensninger på omsorgsfronten og velger å ikke få barn.

At man får tilført noe i livet ved å få barn tror jeg de fleste er enige om, også de som er uten barn. Faktisk har jeg aldri reflektert over at modenhetsnivå hos de jeg kjenner justeres ved at de får barn. De som er umodne uten barn vil sannsynligvis være det også med barn. Og vice versa.

[Gjest barn er belastende]

Det er helt klart at noen som har fått barn opplever en dimensjon i livet som de barnløse ikke vil erfare.

Og de med barn vil ikke oppleve dimensjonene som åpner seg ved å ikke ha barn. Noen opplever barn som fantastiske, andre synes det er et helvete å ha barn. Noen har det fabelaktig som barnløse, andre angrer på at de ikke fikk barn. Er man reflektert så tenker man sånn.

Nå skal jeg ut på fest og etterpå skal jeg ha høylydt sex uten å måtte ta hensyn til unger som ligger og sover. Livet er herrrlig