Anoreksi

[Gjest Gjest_Helena_*]

En venninne av meg har anoreksi. Jeg har vanskeligheter med å forstå denne sykdommen og hvordan hun tenker og føler. Hun har slitt med dette i 4-5 år, og nå er hun skremmende tynn.

Kan noen som kanskje har denne sykdommen fortelle om sykdommen, fra den sykes synspunkt?

Skal vi som står henne nær late som ingenting, eller snakke om det? Jeg har hittil bare latet som ingenting, for vet ikke hva jeg skal si eller gjøre.

[BillyBoy]

Denne tråden beskriver det ganske kort og greit.

[sannamor]

Hei, det var jeg som skrev den tråden det ble referert til over.

For å gjøre det enkelt for deg å forstå, kan du se for deg at din venninne har to "personer" inn i hode sitt, en person er henne: hennes tanker, ønsker, følelser osv.

Den andre "personen", anoreksien, er kontrollen, den kontrollerer henne og forsøker å få all makt over henne. anoreksien fremstår som hennes "beste venn", så fremt anoreksien styrer henne og har kontrol over henne, vil den være hennes "beste venn". Med en gang hun bryter "regler" eks: spiser mer enn hun skal, blir anoreksien din verste fiende, den bruker all kraft på å gjennoppta kontrollen, og den greier som regel å få igjen kontrollen.

litt vanskelig å forstå dette. men for bli frisk må man kontollere anoreksien, og det er ikke lett da anoreksien "lurer" deg med å tro at ditt verste mareritt vil bli sant om du tar kontrollen fra den. eks: den sier "spiser du kommer du til å bli kjempefeit!" eller "du er verdiløs, du fortjener ikke mat før du er tynn!" anoreksien blir aldri fornøyd, og skal alltid ha noe bedre. den higer etter å ta over deg og å utslette kroppen din. men uten at du adlyder har den heller ingen makt!

håper det hjalp det til å forstå din venninne litt. om du føler at det hjelper kan du jo vise henne dette innlegger og spørre om hun føler det slik. det er lette for henne at du spør enn at hun må forklare alt, det er forferdelig vanskelig å finne ordene.

[Gjest TS]

Tusen takk. Er nok vanskelig for oss friske å forstå dette helt, men nå fikk jeg et lite innblikk hvertfall.

Jeg har aldri sagt/vist overfor min venninne at jeg vet at hun har anoreksi. Jeg later som hun er som alle andre. Hun snakker mye om mat og hvor glad hun er i ditten og datten. Og forteller meg om den gode middagen hun spiste i går f.eks. Jeg tenker for meg selv at hun lyver, selvfølgelig spiser hun ikke alt hun remser opp. Da hadde hun ikke vært et vandrende skjelett. Men jeg nikker og svarer henne, som jeg ville svart med en frisk person.

Når hun snakker om hvor stygt det er å være syltynn, så vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Som regel bare nikker jeg det bort. Ser hun ikke selv hvordan hun ser ut? For hun er ti ganger værre enn de syltynne kjendisene i bladene vi leser..

[sannamor]

Hun ser det nok ikke selv.. og en vær bemerkning om at hun har blitt tynn er mat for anorektikeren, så vær forsikrtig med å berke det...

[yoga]

Når hun snakker om hvor stygt det er å være syltynn, så vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Som regel bare nikker jeg det bort. Ser hun ikke selv hvordan hun ser ut? For hun er ti ganger værre enn de syltynne kjendisene i bladene vi leser..

Det er nok veldig individuelt om en med anorexi ser hvor tynn h*n er. Men de aller fleste ser ikke det.

Det er litt som om dess mindre du veier i virkeligheten, dess større ser du ut i speilet.

Men noe som er relativt felles med de fleste med anorexia, er at de trenger bekreftelser. Bekreftelser på hvor tynn etc h*n er blitt. Men som Sannamor sier: utsagn rettet mot kroppen til venninnen din, vil som regel virke som føde til anorexien. Så prøv å unngå det.

Men det er en ting jeg vil føye til; det er veldig mange med anorexia, eller spiseforstyrrelser, som opplever å miste vennene sine pga sykdommen. For det kan være veldig krevende å være i relasjon med en med anorexia.

Så mitt råd er: fortsett å være en venn. Finn på helt normale ting. Gå på kafé, se film etc. Ta vare på vennskapet deres

Men du må nok belage deg på at det ikke er den letteste relasjonen du er i.

Og sånn er det; er ikke den venninne motivert for hjelp, så er det nesten umulig å gi hjelp. Så lenge det ikke går dit at det blir snakk om tvangsbehandling. Og det får vi endelig håpe at det aldri blir!!

[Gjest Gjest_lille_meg_*]

Hei

Jeg har selv hatt anoreksia, men er i dag helt frisk. Nå så er det klarere og klarere for meg hvor syk jeg faktisk var.

Det er ikke noe fasitsvar på hvordan man skal forholde seg til en med anoreksia. Men jeg kan jo fortelle litt om egne erfaringer:

Da mine venner spurte meg rett ut hva som skjedde med meg så var dette på en måte en lettelse både for meg og dem(tror jeg). De hadde ventet ganske lenge, men da jeg ble veldig undervektig så konfronterte de meg med det.

Selv tenkte jeg at så lenge de ikke sa noe så så de vel på meg som normal, da feilte det meg ingenting.

Det kommer jo litt ann på hvor nær venn du er, men hvis vedkommende er veldig undervektig tror jeg kanskje jeg ville spurt litt. Ikke nødvendigvis bare med vekt på utseende men også generelt...

Det stemmer som noen sier at det kan være som mat for anoreksi om noen påpeker at de er tynne, men hvis vedkommende ser ut som et levende skjelett og man later som ingenting tror jeg det blir litt feil det og, da kan de tro at de ser helt normale ut og trenger å slanke seg mer.

En anorektiker vil ofte være_veldig_flink til å fortolke ting, dette er sykdommen og ikke noe som evt er din feil fordi du sier eller ikke sier noe. Du bør bare si det du føler er riktig å si. Og en god venn er utrolig mye verdt for en som har anoreksi, men jeg har full forståelse for at en slik relasjon kan bli krevende.

At hun snakker mye om mat er naturlig. Når man sulter seg tenker man automatisk mye på mat hele tiden.

Når det gjelder kroppsbilde så _vet_de fleste anorektikere at de er tynne/undervektige i forhold til andre/normalen. Men mange vil ikke greie å se_hvor_tynne de faktisk er.

Det aller beste er om vennen din får hjelp, og at du kan være en støttespiller på veien.

Lykke til med vennskapet:)

[Gjest milkyway]

Har selv hatt det i noen år. Jeg blir "glad" når folk snakker med meg om det, da viser det at de bryr seg, men styr unna "Ja du kunne godt lagt på deg" og lignende "velmenende" råd. De sårer ganske mye for min del iallfall.

Det var ikke før jeg selv innrømte at jeg sliter med dette, at 3-4 andre venninner også har turt å fortelle at de har det, og da blir jo de også hørt. Så kan vi hjelpe hverandre. Det er utrolig mange som går igjennom dette helvete, så jo mer det blir pratet om, jo bedre, spør du meg.

[Gjest TS]

Vi er veldig nære.

Men føler at det blir rart etter 5 år med sykdommen, å plutselig begynne å spørre. Foreldrene tvinger jo i henne mat, bærer henne til middagsbordet osv. Så jeg syns liksom at jeg kan være et slags fristed? Og jeg vet ikke om jeg hadde klart å spurt, for jeg vet ikke hvordan hun hadde reagert. Foreldrene hennes sier at når det er sykdommen som 'er' henne, så er hun helt gal. Hyler, skriker osv ved middagsbordet. Ikke alltid altså, men når sykdommen tar over.

Vel, dette er vanskelig for meg å forstå. Men tror jeg heller vil ta vare på vennskapet. Det er forøvrig ikke veldig lett.

[sannamor]

Din venninne kommer ikke til å bli friskere! når det er så ille som du forklarer bør hun ikke ha et fristed, du må hjelpe henne til å forstå alvoret og hun må få profesjonell hjelp. Foreldrene bør hjelpes til å innse alvoret slik at de kan hjelpe henne i behandling. tankene hennes blir ikke friske av at hun blir tvunget til å spise! For at hun skal skjønne hvor alvorlig det er må du vise henne det, fortsetter hun slik kommer hun faktisk til å dø, om ikke hun dør vil hun ødelegge livet sitt ved å må leve på trygt og uten venner og et sosialt liv.

Jeg er litt "tøff" nå, men det er faktisk fakta!

Mest sannsynlig går mitt sisteår på videregående til helvete nå pga spiseforstyrrelser!!

ikke ta dette personlig, jeg vet at du er en god venn og vil gjøre det beste for din venninne, men nå er kanskje tvang dette eneste løstning for å redde henne..

lykke til!

[Gjest Gjest]

Men noe som er relativt felles med de fleste med anorexia, er at de trenger bekreftelser. Bekreftelser på hvor tynn etc h*n er blitt. Men som Sannamor sier: utsagn rettet mot kroppen til venninnen din, vil som regel virke som føde til anorexien. Så prøv å unngå det.

Jeg har hatt anorexi. Og for meg handlet det mer om å prøve å forsvinne. Utrolig lav selvtillitt. Og behov for kontroll. Og så blir man faktisk litt rusa på det å gå rundt sulten. Leste om en undersøkelse som også viste dette. Og så får man vondt i magen hvis man begynner å spise, siden magen ikke er vant med det. Og man får dårlig samvittighet hver gang man spiser.