Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke TIL!

[sannamor]

Hva skal jeg gjøre når jeg gang på gang bryter mine egne løfter? Flere ganger daglig bestemmer jeg meg, dette var siste gangen, fra nå av skal jeg slutte. noen øyeblikk etterpå har jeg gjort det atter er gang... Ser hvordan sykdommen min forverrer seg, hører tankene mine blir sykere å sykere "litt tynnere nå" skriker de. "en liten stund til så er du tynn nok!" Jeg hører tankene og jeg avslører løynene de kommer med, likevel hører jeg på de, følger ordre! de sier kast opp, som på autopilot kaster jeg opp.

Jeg spiser, men blir forstyrret av hvesingen i hodet mitt "ikke spis!" "slutt å spis di feite ku!!" Måltidet er slutt, tankene: "idiot! gå å spy før du blir enda feitere!" Kroppen min adlyder ordre som om den aldri har gjor annet.

Inni med skriker en tynn stemme, "slutt! vær så snill, du ødelegger deg selv, dette er ikke bra for deg!" En annen stemme hveser: "hold kjeft!"

Det blir stille. tankene i hodet mitt roser meg varmt mens mater forsvinner ufordøyd ned i toalettskåla...

Jeg trygler om hjelp, rådgiver på skolen, lege, mamma, venner, trener...

venteliste, ukentlige veiinger, vektnedgang, vektoppgang!, panikk, ytterligere vektnedgang, samtale med lege, venteliste, vektnedgang, ferie, venteliste, undervektig, venteliste...

Lysten til å bli frisk blir svakere, troen og motivasjonen daler. Jeg bli verre, tankene i hodet mitt er sterkere enn aldri før!

Tren! sult! spy! tren!

jeg er svakere, dagene er tyngre, kroppen er sliten, trappa er tung å gå...

Jeg vil nå! jeg må ha hjelp! jeg kan ikke leve slik lenger. tankene jeg ikke har kontroll på, de kontrollerer meg, som om jeg er en robot.

Alt jeg får høre er ventelister, hvor er det rike landet jeg bor i! Hvor er hjelpen når jeg behøver den? Er jeg ikke syk nok? kanskje jeg bare kan bli sykere å få hjelp tidligere?

spørmålene er mange, og jeg har få svar, enda. Men jeg skal ha svarene, jeg trenger bare litt hjelp til å begynne og lete!

Kan dere ikke hjelpe meg? vær så snill!

Dette var mine tanker i kveld. Et langt brev, men jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste i denne situasjonen.

Hold motivasjonen oppe! jeg jobber med det og jeg blir frisk en gang det er jeg sikker på!

[Julie:)]

Hei.

Jeg forstår d har det veldig vanskelig og befinner deg i ditt eget lille helvete. Vet godt hva du snakker om, jeg har vært der før for mange år siden.

Du trenger omfattende hjelp med dine problemer på flere områder. Jeg bare lurer på. Hvor gammel er du? Hvor er det du står på ventelister, hva slags respons får du hos de du går til? Føler du at du blir tatt på alvor- innser de at du virkelig trenger hjelp? Hvordan er den fysiske tilstanden din? Har du tatt blodprøver som viser balansen i kroppen din?

Jeg skjønner det er frustrerende i dette landet med ventelister innenfor psykiatri. Man må virkelig stå på å få hjelp og det kan være veldig krevende for noen som allerede er nede.

[sannamor]

Heihei

Jeg er 18 år. Står på ventelister for å komme inn på poliknikk på Levanger, første steg i behandlingen blir vel samtaler med psykolog.

Har går på ukentlig "kontroll" hos legen i hele sommer, slik at de kunne "passe" på meg, føler ikke at det har blitt gjort, da jeg har gått ned 10 kg og stadig forklart at jeg har blitt verre uten at jeg har hørt noen forandring.

vet ikke eksakt hvordan min fysiske tilstand er da jeg ikke har tatt noe blodprøver (tørr ikke spørre når jeg er til legen, vet ikke hvorfor, men syns det er ekkelt). Men jeg er sliten og sliter med å hølde balansen når jeg reiser meg, det svartner foran øynene, kan det være et tegn på lave kaliumverdier?

Jeg syns det er vanskelig å holde motivasjonen oppe når jeg ikke får noe tilbake for det hvis du skjønner, men vil gjerne få hjelp å bli frisk!

[Gjest -Maggie-]

Sånn før du får hjelp; har du noen gang prøvd å tenke ordentlig over hvorfor en del av deg (for de "stemmene" som sier at du skal spy opp maten, det er jo deg selv) vil at du skal bli så tynn at du blir syk? Kan det være noe annet som er galt? Kan dette med mat, kropp og spising være en måte å kontrollere sider ved livet ditt på?

Det kan være at jeg bommer helt, men hvis du tør (det kan nemlig være ganske skummelt å begynne å identifisere slike årsaker eller bakenforliggende grunner), ville jeg tenkt litt over hvilken funksjon dette med å ha stålkontroll på kroppen og viljestyrken din har for deg.

Lykke til. Jeg håper du tar tak i det selv og at du får hjelp til å finne ut av det.

[Julie:)]

Hei..

Det at det svartner for deg og du er sviimmel trenger ikke være lave kaliumverdier, det kan komme av vektap og mangel på næring og veske i kroppen generelt, men det bør tas en blodprøve av deg slik at kalium- spesielt- blir sjekket, for er ikke de verdiene som de skal kan det har innvirkning på hjertet ditt. Jeg syns det er merkelig at det ikke er tatt blodprøve av deg.. Om ikke du tør og spørre selv, kanskje du kan fortelle en venninne eller moren din eller noen andre som du er trygg på som kan hjelpe deg og spørre om det?

Som oftest er det slik Maggie sier at man sliter med ting i livet som er vanskelig og takle og derfor kontrollerer med mat, oppkast tanker om kropp og vekt. Kanskje du vet hva du jobber med psykisk for og så kontrollere og kanskje du ikke vet det.. Kanskje dette er noe du kan jobbe med eller det er noe du må bearbeide i etterkant og dette kan være en vanskelig prosess og sette i gang med selv fordi fokuset er mat etc. Er det noen private psykologer du kan ta kontakt med for tidligere time? Er det alternativer til poliklinikken i Levanger?

Jeg syns det er viktig at du får tatt en blodprøve slik at de ikke bare har kontroll på vekta di, men resten av kroppen din også. Det blir helt feil og skrive ned hvor mye du går opp og ned i vekt om de ikke vet noe mer.. Håper du har noen som kan støtte deg igjennom prossessen å få hjelp. Det er tøft og skulle stå igjennom dette da det kan være mange motstridene følelser hele veien gjennom behandlingen. Det er så viktig å ha noen som kan følge deg opp og som kan være der for deg om du har lyst til å gi opp. Du har en kjempefordel i det at du ønsker å komme deg ut av det, da er det store muligheter for at du greier det!!

Syns du er kjempetøff jeg. Vil gi deg en og håper du får muligheten til å få hjelp fort!

[sannamor]

Takk for svar og oppmuntrende ord:)

jeg vet ikke av noe annet alternativ en Levanger foreløbig, har sett på en del senter på internett, men jeg er nok ikke "syk" nok for mange av de, da de prioriteren de sykeste først. Jeg er skeptisk til innleggelse, og vil gjerne fullføre skoleåret.

Jeg får ny fastlege snart, hennes vikar (min nåværende lege) er dansk og jeg har virkelig vanskelig for å snakka med han. Skal til legen når jeg får ny fastlege om jeg så må holde mamma i handa så skal jeg få tatt blodprøver!

Jeg tror jeg "bruker" mater for å stenge ut følelser og tanker som kan såre meg, jeg vil ikke bli såret da jeg er redd det skal være et svakhetstegn.

Jeg vil fremstå som "perfekt" i alles øyne, jeg vil ha best karakterer, være sterk psykisk og fysisk, prestere best i idretten min osv. kort sagt jeg vil være best i alt jeg "skal" være god i, pluss at jeg aldri skal vise svakrhetstegn som tristhet, sjalusi, sinne osv.

Vet det høres dumt ut, men jeg er helt besatt av å være best! har garantert noe med spiseforstyrrelsen å gjøre.

uten å være best fortjener jeg ingenting...

Men jeg skal få hjelp, og jeg skal bli frisk! jeg skal bli best i å være frisk!!

[Gjest -Maggie-]

Jeg vil gjerne anbefale deg en bok. Den heter "Imorgen var jeg alltid en løve", og er skrevet av Arnhild Lauveng.

Den handler om hennes schizofreni (hun er nå psykolog), men grunnen til at jeg tror du kan ha nytte av å lese den, er at den forteller mye om symptomers funksjon. Og hvordan hun selv kom frem til at symptomene og sykdommen hennes var en "løsning" på en del issues hun ikke var klar over. Jeg tror det kan være nyttig å lese (ikke bare for deg).

[Gjest Gjest]

Jeg vil gjerne anbefale deg en bok. Den heter "Imorgen var jeg alltid en løve", og er skrevet av Arnhild Lauveng.

For en helt fantastisk tittel!!

[Julie:)]

Den har jeg hørt skal være veldig bra ja

Det du skriver om og blokkere ut følelser som du forbinder med svakhet for å fremstå som perfekt er veldig vanlig at går hånd i hånd med spiseforstyrrelser/kontrollering av mat. Dette tenker jeg ikke er grunnen til problemene, men et symptom av problemene. En vil gjerne gå enda lenger bak det og finne ut hvorfor du er besatt av disse følelsene og føler skam ved følelser du ser som svakhet og som faktisk er sunne normale følelser hos oss mennesker. Det og være trist, sjalu, sint etc er helt "ærlige" følelser som er en naturlig del av oss. Men jeg tenker litt på det som det med mat og kropp.. Idealet i samfunnet er et kosthold som står til trening og riktig balanse av fett, proteiner og karbohydrater osv. Kan jo bare se på disse trådene inne her hvor mye energi folk bruker på å spise såkalt "riktig". Samme tenker jeg at idealet når det gjelder det sosiale er at man har en sterk psyke, er raus, omsorgsfull, fokusert, "flink" (sånn som jeg hater det ordet), pliktoppfyllende, sprudlende og jeg kunne nevnt i fleng slike positive ord som går på det enkelte individet i samfunnet. Jeg sier ikke at det ikke allmennt er godkjent og være trist, sint etc. men dette er kanskje følelser vi ofte takler dårlige hos andre og det er lettere og ha med å gjøre de som smiler og er tilsynelatende fornøyd.. Dette blir da også viktige kontrollarenaer for oss. Man vil gjerne oppnå det uoppnåelige så man blir suveren, mat og følelser blir det da vi bruker for å dekke over andre ting ved kontroll.

Jeg kjenner meg selv mye igjen i når du sier du skal være best i å være frisk, jeg hadde mange tanker om hvordan ting skulle være når jeg kom dit.. Men det som er utfordringen i det og bli "frisk" er jo og tørre og slippe kontrollen og la alle følelsene få slippe til, ikke vite til en hver tid hva vekten står på og kunne glede seg over en god middag fordi den er god uavhengig av hva den er tilberedt av og evt om den bør havne i do eller ikke.. Veien dit er jo tøft og det og komme til bunns i seg selv og ha en forståelse for hvorfor du kontrollerer som du gjør kan kreve mye. Det kan være litt sånn frem ett skritt, to tilbake- frem to skritt og ett tilbake. Det som er så bra er at du har lyst til å komme dit og det er da man kan ta fatt på det arbeidet, du har et mål om å bli frisk så selv om du kanskje må endre delmål underveis for å finne ut av hva det er og være frisk så vil du få en større helhetsforståelse av det hele underveis og ikke minst etterpå!

Nå føler jeg at jeg har skrevet mye og håper du forstår og at det ikke blir for rotete.

Kjempebra at du skal ta en blodprøve når hun er tilbake, fint at du kan ta med din mor! Jeg skjønner du er skeptisk til innleggelse og det er ikke sikkert du trenger det heller. Vet du ca hvor lang ventetid det er på poliklinikken eller må du bare vente? Ta en telefon dit da vel og si at du er henvist og står på venteliste, spør om det er mulighet om de kan ta deg inn om det er noen som ikke møter opp til time etc. evt. hvor lang tid de tror det vil ta. Det er desverre slik at man må stå på for seg selv...

Endret 24. august 2008 av Julie:)

[Humleblomst]

Jeg vil anbefale deg en bok som jeg har vært borti: Sterk/svak av Finn Skårderud. Den kan hjelpe deg å i det minste forstå mer av deg selv og det som skjer med deg. Det er en bok som kan være bra å lese også for dine foreldre, andre i familien din og vennene dine (rett og slett de som vet om sykdommen din og trenger kunnskap for å kunne hjelpe deg og være der for deg).

Ellers er det ikke så mye jeg kan gjøre for deg, annet enn å ønske deg alt godt. Jeg sliter ikke med det samme som deg, men jeg vet hvor vanskelig det er å krangle med et system der du aldri er syk nok, men likevel ikke frisk nok heller. Prøv å ikke la det systemet påvirke deg for mye, sloss det du klarer og hold motet oppe! Ikke la deg knekke av et lite nederlag, en dag vil det være din tur. Og du fortjener mye mer enn de kan gi deg!

[sannamor]

tusen takk for svar alle sammen!

Jeg skal lese "i morgen var jeg alltid en løve"

"sterk/svak" har jeg lest, og den har hjulpet meg mye for å forstå sykdommen litt.

Julie:): takk for utfyllende svar, du beskriver meg som om du kjenner meg, og har helt riktig i det du skriver.

Jeg må nok bare bli kjent med meg selv igjen å la følelsene slippe til, tillate meg å bli lei meg, sint og såra. tørre å gråte om jeg føler for det, samt å si fra om jeg er sint eller såra. Jeg må åpne meg mer for menneskene rundt meg, og jeg må slutte å sjemmes over sykdommen min...

Jeg kan veldgi mye om kosthold og ernæring, så i teorien vet jeg akkurat hvor mye og hva jeg bør spise på en dag, jeg må nok begynne å "tvinge" meg selv, jobbe for å få inn maten og beholde den. slutte å "kjenne" på kroppen min om beinene står ut like mye som før, eller om opprommet mellom lårene er like stort. vekta må jeg prøve å holde meg unna.

jeg skal prøve å fokusere på ting jeg liker, tenke positive tanker, være sosial, fokusere på skolearbeid og hobbyer jeg trives med som jeg ikke knytter til kropp, mat og vekt!

[Gjest milkyway]

Kjenner meg mye igjen i det du skriver, selv om det er anorexi og ikke bulimi jeg har. "I dag skal jeg spise variert hele dagen" tenker jeg, men så fylles magen opp etter frokost, og jeg hopper over flere måltider for å ikke føle meg feit. Har bodd uten vekt i 3 måneder nå, og var sikker på at jeg hadde lagt på meg 10 kg på den tida, men istedenfor har jeg gått ned 2 så jeg da jeg veide meg i dag.

Krysser fngrene for deg at du kommer ut av det, og for meg selv i samme slengen. En dag må det vel ta slutt?

[Gjest AnonymBruker]

Det er sikkert mange med spiseforstyrrelser som kjenner seg igjen i det du skriver angående følelsen av å mestre, og å være "best". Vet tråden er gammel, men vil likevel si at til dem som sitter med slike følelser, er det faktisk ingenting som er sterkere gjort enn å gå inn i seg selv og være åpen om at man har et problem, å innrømme at man ikke er perfekt likevel Sånt beundrer jeg.

Hilsen en som kom hit fordi hun nå har en venninne med spiseforstyrrelser...