Forhold som er Åverkommunisert?

[Gjest ElskerHAN]

Jaa-jaaa, enda et forsøk fra min side til å fårstå min kjære rare.

Men nå er jeg på en spiss på et fjell hvor jeg er både utslitt og desperat. Hopper man eller klatre videre? (for på toppen innbiller jeg meg hele tiden at det går ann å ikke gi seg, igjen igjen og igjen. Men nå er jeg helt utslitt/rådløs).

Håper på gode råd fra noen som evt opplever/har opplevd eller som er flink til å sette seg inn i andres situasjon. Les: Jeg elsker han! Og nå mister vi hverandre. Det er jeg som driver han bort, fordi jeg er redd og ikke fornøyd! Men han driver meg bort med å ikke fårstå eller "virke" til å fårstå, og jeg tror han fårstår- men glemmer å ta fatt i seg selv!

Jeg er veldig flink til å ta opp ting med han, snakke og kommunisere med han. Men trenger at han setter seg inn i ting mer, huff- han er så vimsete og frem og tilbake i tankene. Dette begynner å gå meg på nervene. Han sier en ting, men gjør noe annet. Han tenker på at han må jobbe med ting, men havner på samme plass igjen etter 1-2uker.

Drømmer ofte om å kunne være med en som kjenner seg selv bedre og som har utviklet seg mer.

Helt siden 17tiden da han kom fra jobb, har han vært inne på soverommet fordi jeg rett og slett ikke klarer å takle diskusjonen eller å være rundt han akkurat nå. Det samme var igår, men da var det jeg som var inne på soverommet og orket ikke å prate mer. Har ikke krefter mer, føler jeg.

Har ikke mista troa på at han elsker meg eller vil gjøre det som skal til for at vi skal ha det fint. Men jeg har mista troa på innsatsen hans.

På jobben gjør han ting han skal, prioriterer det han skal, tenker riktig og blir noe galt- tar han det til seg som om det skulle vært enkelt (innimellom).

Men i forholdet er han helt gele og hjelpesløs.

Jeg har så mange ganger hatt lyst til å være for meg selv, tenkt at han ikke klarer å utvikle seg "sammen" med meg. Jeg har jo sagt flere ganger til han at Alt dette får meg til å føle meg masete- og det er litt urettferdig for jeg har aldri hatt lyst til å være noen som sitter å maser. Og det er nesten litt respektløst at han lar meg være noe i dette forholdet som han vet at jeg hater!!? Er det ikke?

Og på samme måte er det vel ikke bra av meg å forvente at han skal utvikle seg, jeg føler at jeg prøver å få det i mitt tempo- men det er jo ikke direkte det at jeg prøver å få han til å bli en annen, gå med andre klær, forandre alt.

Jeg vil jo ikke ha noen tøffel! Men når jeg prøver å innse at det her er ikke bra, at det begynner å gå for langt- skal han alltid ordne alt! Men ikke før alt er på "randen"... det er bare da han åpner øynene! Og da overtaler han meg jo til å kjempe videre. Så jeg burde vel kunne forvente det, da? Uten å føle meg dum!

Jeg har i 3år brukt så ufattelig mye energi på oss og at vi skal ha det fint, og det har jo han og. Men så går det litt tid, og han bruker ikke ting i det daglige!

Hvorfor skal det være så vanskelig! Jeg begynner å la være å kommunisere (som man ofte får råd om) nettopp pga at jeg har Åver-kommunisert alt og klarer ikke å høre alt sammen igjen, igjen og igjen. For det ser ikke ut som at vi klarer det!

Jeg er så leeeei. Huuuff! Men jeg elsker han veldig sterkt! Han er den flotteste jeg vet om og jeg vet at han elsker meg. Vi passer perfekt sammen ellers! (Klarer så vidt å være borte fra hverandre, noe som er et annet tema. Men det sier litt om oss- vi er kjempe forelsket!!

Vi er i starten av 20årene og jeg har ikke så mye erfaring med alt det her, botsett fra det jeg har opplevd selv i løped av disse 5årene. Men vi har leilighet sammen, et lån sammen (ikke stort, men) og i tillegg katter, vi har så mye sammen. Ikke lett å bare pakke å dra!

Jeg har kjempet meg til grunnen føler jeg. Vil ha han, men jeg har ikke lyst til å være ulykkelig på ting jeg vet realistisk sett at jeg trenger. Jeg har forresten flere gangen tatt meg selv i ørene for å gjøre han fornøyd på noe han er ulykkelig på. Ikke engang DET får han til å fårstå min alvor. Hva sier dere til det her? Noen gode råd?

[pittie]

Forstår jeg deg riktig med at du syns han er den han alltid har vært etc og at du prøver å videreutvikle forholdet?

Det kan hende han trives slik dere har det nå og ikke vil forandre på noe. I det tilfellet kan det være at dere/du vokser fra hverandre/ham.

Eller kanskje dere trenger en ferie? dra vekk en plass uten pc, tv og all det og bruk ferien på dere selv. Gjør ting i lag, Ikke tenk for mye, men minn dere på hvor fint dere hadde det da dere møttes første gang. Jeg og min samboer gjør dette et par ganger i året, drar på hytte uten strøm, og fisker og griller. Rett og slett koser oss. Dette styrker vårt forhold veldig mye.

Men husk alltid på at menn og damer er to forskjellige arter og vi vil nok aldri forstå hverandre

[Gjest ElskerHAN]

Forstår jeg deg riktig med at du syns han er den han alltid har vært etc og at du prøver å videreutvikle forholdet?

Det kan hende han trives slik dere har det nå og ikke vil forandre på noe. I det tilfellet kan det være at dere/du vokser fra hverandre/ham.

Eller kanskje dere trenger en ferie? dra vekk en plass uten pc, tv og all det og bruk ferien på dere selv. Gjør ting i lag, Ikke tenk for mye, men minn dere på hvor fint dere hadde det da dere møttes første gang. Jeg og min samboer gjør dette et par ganger i året, drar på hytte uten strøm, og fisker og griller. Rett og slett koser oss. Dette styrker vårt forhold veldig mye.

Men husk alltid på at menn og damer er to forskjellige arter og vi vil nok aldri forstå hverandre

-husk alltid på at menn og damer er to forskjellige arter og vi vil nok aldri forstå hverandre -

Jeg har virkelig forsøkt å innse dette:p Har lest Mars og Venus, Zahir og mange bøker som liksom skal være til hjelp å få en person til å bare være seg selv og la han seile sin egen sjø (Ligge i hula?). Men i prasis er det så mange ting som gjør det vanskelig å være forskjellig på.

Hørtes veldig kos ut å dra på ferie og gjøre det som dere gjør. Jeg har hatt lyst til det lenge, men han har en veldig krevende stilling på jobben.

At vi kanskje vokser fra hverandre kan godt stemme, det tror jeg vi gjør....

Men har så lyst til å få dette til å funke! Samtidig bare helt rådløs nå.

Takk for svar:)

[pittie]

Kanskje det er litt av problemet. Han sliter seg ut hele dagen på jobb og ønsker da å dra hjem og slappe av? Hjemmet er gjerne fri sonen til menn, og de ønsker gjerne å bare forsømme alt, ihvertfall de jeg har møtt. Og da kan det være litt kjipt å være den de kommer hjem til om man ønsker å prate om forholdet. Det kan være lurt å tenke og prate om slike ting de dagene dere er begge opplagte.

Iblant så må alle ta fri fra hverdagen, uansett om man er president eller kassearbeider. Så om han ikke har hatt ferie i år så bør han nesten det, ellers blir livet en rutine og han kan bli utbrent.

Om han har null mulighet så ta dere en date om dere ikke gjør det. Spis på en fin resturant (evt en burger på en benk hehe) eller gå på kino og prøv å la tankene vandre en annen plass i mellom tiden.

Hadde han så krevende jobb når dere møttes og? Og ikke for å grave, men har du og en jobb? det er gjerne lettere å være slapp og sløv etter en lang dag sammen

[Gjest ElskerHAN]

Kanskje det er litt av problemet. Han sliter seg ut hele dagen på jobb og ønsker da å dra hjem og slappe av? Hjemmet er gjerne fri sonen til menn, og de ønsker gjerne å bare forsømme alt, ihvertfall de jeg har møtt. Og da kan det være litt kjipt å være den de kommer hjem til om man ønsker å prate om forholdet. Det kan være lurt å tenke og prate om slike ting de dagene dere er begge opplagte.

Iblant så må alle ta fri fra hverdagen, uansett om man er president eller kassearbeider. Så om han ikke har hatt ferie i år så bør han nesten det, ellers blir livet en rutine og han kan bli utbrent.

Om han har null mulighet så ta dere en date om dere ikke gjør det. Spis på en fin resturant (evt en burger på en benk hehe) eller gå på kino og prøv å la tankene vandre en annen plass i mellom tiden.

Hadde han så krevende jobb når dere møttes og? Og ikke for å grave, men har du og en jobb? det er gjerne lettere å være slapp og sløv etter en lang dag sammen

Veldig godt å prate om dette med en positiv og løsningsinnstilt fremmed, hehe.

Jeg ble ferdig med studiene før sommern og sluttet i jobben for 2mnd siden. Han fikk denne jobben for 1/2år siden.

Det er mange ganger vi har møttes etter jobb/skole og bare slappet av, ja. Men jeg klarer ikke dette med at det skal gjøre oss flott sammen. Tror det har med forholdet til foreldra mine. Siden det er anonymt, så kan jeg vel si at de rett og slett ikke snakker sammen mer. På mange år. Er bare sammen, eksisterer. Har sikkert mange fine stunder, men når de kommuniserer er dte bare pjuff og krangling og slikt- noe som har skremt meg.

Jeg er påtatt av at vi begge skal eksistere...

Men denne tanken fører meg egentlig videre til at du kanskje er inne på noe. At vi trenger å være to forskjellige individer og bare slappe mer av? Se om problemene mellom oss er så store til at vi skal ha det vondt?

At jeg skal trekke meg mer tilbake, og se hva som skjer?

[Gjest ElskerHAN]

Jeg er kanskje for redd og hysterisk, redd for at vi skal synke under i problemer, så jeg skal løse ALT.

Jeg tror problemene ligger mye hos meg, pga disse problemene som har vært mellom foreldrene mine.

[Gjest Gjest]

Jeg er kanskje for redd og hysterisk, redd for at vi skal synke under i problemer, så jeg skal løse ALT.

Jeg tror problemene ligger mye hos meg, pga disse problemene som har vært mellom foreldrene mine.

Skjønner jeg deg rett i et innlegg lenger opp at du er hjemme om dagen (altså ikke har jobb eller går på skole)?

Da tror jeg i så fall problemet ligger hos deg. Du går hjemme og samler energi hele dagen og gleder deg til litt aktivitet når han endelig kommer hjem fra jobben. Du har kanskje ikke snakket med noen hele dagen og vil snakke og snakke med ham når han endelig kommer hjem.

Mens han har hatt mye å gjøre på jobben og er sliten. Han har snakket med folk hele dagen og er lei av at andre skal dytte ord inn i ørene hans. Når han kommer hjem vil han slappe av og ha fred for det han opplever som støy.

[pittie]

Ja her ser jeg at du er i ca samme situasjon som jeg var i

Jeg var arbeidsløs og hadde ikke så mye å gjør på. Det resulterte, som gjest nevner, at jeg fikk mye energi og samboeren min gikk litt lei av meg.

Det kan være lurt å være ute med venner, trene etc for å få ut litt av denne energien om det er det som er problemet. Er man hjemme sitter man gjerne å tenker på allskens rare ting.

Jeg og har null komminukasjon med far og generelt andre mennesker, og føler jeg bablet høl i haudet på kjæresten siden jeg ikke hadde noen å snakke med. Nå har jeg jobb og er mer med venninnen min, lever rett og slett et liv jeg også. Men uten å glemme hverandre. Det gjør veldig godt

Hva mener du egentlig med "Men jeg klarer ikke dette med at det skal gjøre oss flott sammen" ? Føler du at forholdet deres er dårligere enn andres? I så fall skal ikke du tenke på det. Selvom det ser ut som om andre har det bedre, så er det ikke slik. Alle forhold har problemer, enkelte har kanskje bare litt lettere for å finne en løsning på det meste, eller bare skjuler det.

[Gjest ElskerHAN]

Skjønner jeg deg rett i et innlegg lenger opp at du er hjemme om dagen (altså ikke har jobb eller går på skole)?

Da tror jeg i så fall problemet ligger hos deg. Du går hjemme og samler energi hele dagen og gleder deg til litt aktivitet når han endelig kommer hjem fra jobben. Du har kanskje ikke snakket med noen hele dagen og vil snakke og snakke med ham når han endelig kommer hjem.

Mens han har hatt mye å gjøre på jobben og er sliten. Han har snakket med folk hele dagen og er lei av at andre skal dytte ord inn i ørene hans. Når han kommer hjem vil han slappe av og ha fred for det han opplever som støy.

Jeg lurer på om jeg ikke har forklart meg godt nok i innlegget mitt, kanskje. Jeg vet ikke. For det ser ut til at du har gode drunner til å skrive det du skrev.

Men jeg er ikke hjemme alene hele dagen,da. Jeg har evt brukt fritiden min etter skole og jobb i sommer på hesten til venninna mi (som ikke har hatt tid til den i sommer), vært på telttur. Festival og passet tanteungen min masse fordi foreldrene pusser opp! Men ikke gjort noe sammen med han, da.

Han sier at han ikke ser meg ofte nok lenger. Og det er fordi jeg har blitt lei og sliten, for jeg har brukt for mye energi på han og forholdet og skole/jobb den siste tiden. Men det er det jeg kanskje har forklart dårlig i innlegget mitt, dette med at jeg liksom har trekt meg mer unna og ikke klart å kommunisere like godt lenger. Problemer vi har hatt lenge, som ligger der pga ant at vi begge må ta oss sammen, og at jeg evt burde tenke mer på mitt hysteri:)

Understreker dette pittelitt:

Jeg elsker han! Og nå mister vi hverandre. Det er jeg som driver han bort, fordi jeg er redd og ikke fornøyd! Men han driver meg bort med å ikke fårstå eller "virke" til å fårstå, og jeg tror han fårstår- men glemmer å ta fatt i seg selv!

Igår fortalte han meg at han savner at jeg har tid til han, han skrev også sms til meg idag om at han ville at vi skulle finne på noe idag fordi han savner meg. Jeg har hatt en følelse av at jeg må være der når han trenger meg, men er ikke der når jeg er der.

Men det ligger mye i undergrunden, og det må vi snakke om, når vi klarer det. Men dette med at jeg kanskje burde slappe mer av, og ikke åverkommunisere har jeg enderlig fattet:)

[Gjest ElskerHAN]

Men jeg er nok for flink til å ta meg tid til å tenke på om forholdet våres er bra. Spes når vi skal legge oss. Da er jeg så tankefull og pratsom at man skulle tro jeg aldri gjør annet! :D

[pittie]

Gå litt dypere inn på hvorfor du ikke er fornøyd? Om han ikke gir deg riktig forståelse, som min mann, så er det fint å få snakket med noen titt og ofte som forstår deg.

Men menn er jo like avanserte som oss, man kan forklare til de i ukesvis det man vil de skal forstå, åsså bare sitter de der og sier ja jeg forstår. hehe

Han virker jo veldig glad i deg som ønsker mer kontakt Om du føler at du må være der når han vil, så si at du er opptatt akkurat da, men å ta det igjen i morgen feks.

Prøv litt til/ikke prøv å se om det funker for deg. En liten pause er heller ikke dumt om dere er kanten nær. Da ser du gjerne på forholdet med et annet perspektiv.

[pittie]

Du nevner at du prater med ham og slikt i sengen, det er en kjempe fin ting for oss jenter, men vi får gjerne ikke alltid samme respons. Så at dere skal finne på noe ilag (fra hans side) innebærer nok mer å være med hverandre enn å prate. Prate tull istedet

[Gjest ElskerHAN]

Du nevner at du prater med ham og slikt i sengen, det er en kjempe fin ting for oss jenter, men vi får gjerne ikke alltid samme respons. Så at dere skal finne på noe ilag (fra hans side) innebærer nok mer å være med hverandre enn å prate. Prate tull istedet

Dette kan jeg bare være ganske enig i. Han burde ha medalje for alt det her! Blir ganske ofte lei av å snakke med meg selv, ja;)

[Gjest ElskerHAN]

Gå litt dypere inn på hvorfor du ikke er fornøyd? Om han ikke gir deg riktig forståelse, som min mann, så er det fint å få snakket med noen titt og ofte som forstår deg.

Men menn er jo like avanserte som oss, man kan forklare til de i ukesvis det man vil de skal forstå, åsså bare sitter de der og sier ja jeg forstår. hehe

Han virker jo veldig glad i deg som ønsker mer kontakt Om du føler at du må være der når han vil, så si at du er opptatt akkurat da, men å ta det igjen i morgen feks.

Prøv litt til/ikke prøv å se om det funker for deg. En liten pause er heller ikke dumt om dere er kanten nær. Da ser du gjerne på forholdet med et annet perspektiv.

Hittils har jeg for det meste diskutert frem og tilbake med meg selv, for mange av mine venner er single.

Du og samboeren/mannen din virker til å ha en stor respekt og avslappet innstilling til hverandre. Slappe av sammen når dere er slitne, dra på turer sammen og kose dere og prioritere ferier! Ser jo at dere også har hatt problemer, arbeidsløshet og dette med at du også har skjønt at han bare sier "Ja, jeg fårstår". Men dere er kjempende for å kose dere sammen:) Er vel på tide at jeg begynner å se det samme som samboeren min har fattet for lenge siden, at vi burde prøve å kose oss mer enn å bare snakke oss lykkelige. For det ligger vel litt i det at han sier at han savner meg for tiden og vil finne på noe.

Hilsen Den hysteriske åndsfraværende snakkegullfisken

[pittie]

Lykke til! Dere finner nok en løsning på det

Gjerne ta opp posten om det er mer du vil prate om, og slapp helt av, jeg syns ikke du er hysterisk i det hele tatt, bare redd for forholdet

[Gjest Purple Haze]

Noen ganger kan ting prates i hjel også, rett og slett...

[Nabodama]

Hittils har jeg for det meste diskutert frem og tilbake med meg selv, for mange av mine venner er single.

Du og samboeren/mannen din virker til å ha en stor respekt og avslappet innstilling til hverandre. Slappe av sammen når dere er slitne, dra på turer sammen og kose dere og prioritere ferier! Ser jo at dere også har hatt problemer, arbeidsløshet og dette med at du også har skjønt at han bare sier "Ja, jeg fårstår". Men dere er kjempende for å kose dere sammen:) Er vel på tide at jeg begynner å se det samme som samboeren min har fattet for lenge siden, at vi burde prøve å kose oss mer enn å bare snakke oss lykkelige. For det ligger vel litt i det at han sier at han savner meg for tiden og vil finne på noe.

Hilsen Den hysteriske åndsfraværende snakkegullfisken

Jeg skjønner ikke helt HVA problemene deres består av, og HVORDAN du tenker han skal gjøre sitt for å løse dem. Kan du ikke være mer konkret? For nå høres det ut som det er "problemer" som du tenker deg til, og som han kanskje ikke forstår at er der engang.

Men det er riktig det du sier over her, en må kunne slappe av og kose seg sammen. Det er viktig å snakke om forholdet når det oppstår problemer, men jeg tror også problemer kan oppstå av at man prater for mye. En kan aldri snakke seg lykkelige, men en må nyte lykken når den er der.

Å knytte sterkere bånd til hverandre gjør en ikke ved å prate om forholdet, men ved å gjøre koselige ting sammen, prioritere hverandre, være der for hverandre, berøre hverandre osv.

[Gjest Gjest]

Er det bare jeg som ikke forstår en pøkk av hva du skriver? Siden flere andre tydeligvis skjønner hva du mener så tar jeg tydeligvis feil, men min tanke etter å ha lest disse innleggene er ikke at du "Åverkommuniserer", men at du kommuniserer innmari dårlig uten evne til å formidle.

[Klematis]

Jeg må nesten si meg enig med Nabodama og gjest over... Det er veldig vanskelig å skjønne noe av det du prøver å kommunisere til oss her. Mulig det er fordi vi ikke kjenner bakgrunnen, og det derfor burde være lettere for din kjære å skjønne. Men normalt sett så pleier ting å bli klarere skriftlig, ikke mer diffust.

Så jeg tror (ut fra det lille du har skrevet her, det kan selvfølgelig være langt fra sannheten) at du synes ting er klart i hodet ditt men at budskapet forsvinner i mange ord når du prøver å kommunisere det til kjæresten din. Hvis du med noen få setninger kan klare å oppsummere (til ham, ikke til oss):

- Hva du er misfornøyd med

- Hva DU kan gjøre for å forbedre situasjonen

- Hva du ønsker han skal gjøre for å forbedre situasjonen

Da tror jeg du kommer mye lengre! Håper det ordner seg

Jeg er veldig lik deg, det spinner av og til litt for fort i hodet mitt og jeg har tvil, ting jeg ønsker skulle vært anderledes osv som jeg gjerne vil at samboer skal forstå (helst uten at jeg sier noe ) Når jeg har tenkt meg om så synes jeg at jeg har fått formulert noe veldig konkret fra kaoset i hodet mitt og vil diskutere det med ham, men det kommer altså ikke ut slik jeg ønsker

Og jeg er også fæl til å ta opp sånne ting på sengekanten, noe han HATER. Prøv å sett deg ned med ham i sofaen etter middag og ta en rolig prat. Spør ham hvordan han synes det går med dere og hvordan han ser på fremtiden. Om det er noe han skulle ønske var anderledes. Lytt på ham først og så kan du komme med dine tanker etterpå. Ja, jeg vet det er lett å si for en utenforstående, jeg er ikke noe flink selv! Men dette er hvordan jeg skulle ØNSKE jeg taklet motgang i forholdet

Og igjen, lykke til!

Edit: Stygg leif...

Endret 21. august 2008 av Klematis

[ObiWan]

Et eksempel på kvinnelig og mannlig tankegang

La oss si at en fyr ved navn Roger er interessert i en dame ved navn Ellen. Han ber henne med ut på kino, og hun aksepterer, og de har en hyggelig stund sammen. Et par dager senere ber han henne ut på middag, og igjen har de det hyggelig.

De fortsetter å treffe hverandre, og etter en tid har ingen av dem andre date'er. Og så, en kveld han kjører henne hjem, slår en tanke henne, og uten å tenke noe særlig over det, sier hun: "Er du klar over at i kveld, nøyaktig på dagen, er det 6 måneder siden vi gikk ut første gang?"

Og så blir det stille i bilen. For Ellen, virker det som en øredøvende

stillhet. Hun tenker: Hjelp, jeg lurer på om det plager ham at jeg sa det. Kanskje føler han seg låst i forholdet, kanskje tror han at jeg prøver å presse ham inn i en forpliktelse som han ikke vil, eller er klar for.

Og Roger tenker: Jøss. Seks måneder.

Og Ellen tenker: Men hva søren. Jeg er ikke sikker på at hva jeg vil med dette forholdet heller. Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde mer tid for meg selv, så jeg kan finne ut om jeg virkelig vil at forholdet skal utvikle seg den veien det gjør *. Jeg mener, hvor er det vi går? Skal vi bare fortsette å treffes på denne måten, på dette planet? Er vi på vei mot samboerskap og ekteskap? Barn? Mot et liv sammen, resten av livet? Er jeg klar for den forpliktelsen? Kjenner jeg egentlig denne personen?

Og Roger tenker: Hmmm, *. så det betyr at det *.. skal vi se ** det var i Februar vi begynte å gå ut sammen. Det var rett etter at jeg hadde bilen på service, det betyr *. la meg sjekke speedometeret *.. Hei, det er langt over tiden for et oljeskift !

Og Ellen tenker: Han er urolig. Jeg kan se det på ansiktet hans. Kanskje misforstår jeg situasjonen helt. Kanskje vil han ha mer ut av forholdet, mer intimitet, mer forpliktelse; Kanskje har han følt det lenge før jeg ble klar over det selv *.. at jeg har reservasjoner. Ja, jeg er sikker på at det er det det er. Det er derfor han er så motvillig til å si noe om sine egne følelser. Han er redd for å bli avvist.

Og Roger tenker: Jeg må få dem til å se på girkassen igjen. Jeg driter i hva de idiotene sier, det er fortsatt noe feil i girskiftene. Og de kan prøve seg å skylde på det kalde været denne gangen. Hvilket kaldt vær? Det er 25 plussgrader ute, og girskiftene er som på en fordømt russebil, og jeg har betalt de inkompetente kjeltringene 5000 kroner.

Og Ellen tenker: Han er sint. Og jeg klandrer ham ikke. Jeg hadde vært sint også. Gud, jeg føler meg så skyldig. Å la ham gå gjennom dette, men jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler det slik. Jeg er bare ikke sikker.

Og Roger tenker: De kommer sikkert til å si at det bare er 3 måneders garanti. Det kommer de helt sikkert til å gjøre, de rottene!

Og Ellen tenker: Kanskje er jeg bare for idealistisk, venter på at en ridder skal komme ridende på sin hvite hest, når jeg sitter her ved siden av en helt grei person, en person jeg liker å være sammen med, en jeg virkelig er glad i, en som ser ut til å være glad i meg. En person som har det vondt på grunn av min selvsentrerte romantiske skolejentefantasi.

Og Roger tenker: Garanti? De vil ha garanti? Jeg skal gi dem garanti, jeg. Jeg skal ta garantien deres og stikke den rett opp i **.

"Roger", sier Ellen høyt.

"Hva?", skvetter Roger til.

"Vær så snill å ikke plage deg selv på denne måten", sier hun mens tårene presser seg på. "Kanskje jeg ikke skulle ha * Å Gud, jeg føler meg så ** " (Hun bryter sammen og begynner å hulke)

"Hva?" sier Roger.

"Jeg er så dum", sier Ellen. "Jeg mener, jeg vet at det ikke er noen ridder. Det vet jeg virkelig. Det er så dumt. Det finnes ingen ridder, og ingen hest"

"Det finnes ingen hest?", sier Roger.

"Du synes jeg er en tosk, gjør du ikke?", sier Ellen.

"Nei!", sier Roger, glad for at han endelig vet det riktige svaret.

"Det er bare det at * det er slik at *. jeg trenger litt tid", sier Ellen.

(Det blir en femten sekunders pause, mens Roger tenker så fort han kan, prøver å komme opp med et trygt svar. Endelig kommer han på noe som han tror kan være riktig.)

"Ja", sier han.

(Ellen blir dypt rørt, rører ved hånden hans)

"Åh, Roger, føler du det virkelig sånn?"

"Hvordan sånn?", spør Roger.

"På den måten om tid", sier Ellen.

"Åh", sier Roger. "Ja".

(Ellen snur ansiktet mot hans, og stirrer han dypt inn i øynene, noe som får ham til å bli fryktelig nervøs for hva hun kan komme til å si, spesielt hvis det involverer en hest. Etter en lang stund snakker hun igjen.)

"Takk, Roger" sier hun.

"Selv takk", sier Roger.

Så er de framme hos henne, og hun legger seg på sengen, en opprevet, plaget sjel, og gråter til morgengry, mens Roger drar tilbake til seg selv, åpner en pose Potetgull, slår på TV'en og blir øyeblikkelig oppslukt i en reprise av en tennismatch mellom to Tjekkoslovakere han aldri har hørt om før. En spinkel stemme i en fjern avkrok i hjernen hans sier ham at det var noe viktig som

foregikk for litt siden der i bilen, men han er temmelig sikker på at det er komplett umulig for ham å noen gang fatte hva, så han finner ut at det er best om han ikke tenker på det. (Dette er også Rogers mening når det gjelder sult i den tredje verden)

Neste dag vil Ellen ringe sin beste venninne, og de vil snakke om denne situasjonen i seks samfulle timer. Med pinlig nøyaktighet vil de analysere alt hun har sagt, og alt han har sagt. De vil gå igjennom det gang på gang, utforske hvert eneste ord, uttrykk og fakter for nyanser av mening, tenke over alle mulige tolkninger. De vil fortsette å diskutere dette emnet, av og på, i ukesvis, kanskje måneder, uten å nå en endelig konklusjon, men aldri bli lei av å diskutere det, heller.

I mellomtiden, mens Roger spiller Squash med en felles venn av både ham og Ellen, vil han stoppe litt rett før han skal serve, rynke pannen og si:

"Jørgen, har Ellen noen gang eid en hest?"