Det å få barn tidlig

[Gjest *Mim*]

Helt ærlig, så syns jeg flere av dere fremstår som ganske dumme. Det første jeg tenker er "at det går ann å være så uopplyst og ikke få med seg hva prevansjon er for noe". Trenger da ikke si hva jeg syns om de som planlegger å få unge når de er sytten.

Dessuten vet jeg at man gå glipp av ting i livet som man aldri kan få igjen, og som er viktig i de fleste menneskers utvikling. F.eks studietid, flyttet hjemmefra og leve på lite penger, bo i kollektiv osv. Jeg vet godt at de som har fått barn tidlig mener å ikke gå glipp av noe som helst, men når man er 40 og ungen er voksen ser man det på en annen måte.

Nå nærmer jeg meg førti, og jeg føler ikke i det hele tatt at jeg har gått glipp av noe ved å få barn som nittenåring. Hvorfor skulle jeg det?

Du vet visst ganske mye om hvordan andre har det? Er det et nødvendig utviklingsstadium å bo i kollektiv? :klø:

[Gjest stillestund]

Godt vi alle er forskjellige. Jeg er godt over 30, og har ingen barn. Har brukt mange år på studier og har nå en veldig bra jobb og bolig. Jeg møtte riktignok min mann tidlig, mens vi begge studerte, men studiene var alltid i fokus.

Studier og så jobb har vært min motivasjon i alle år. Barn har jeg nesten ikke tenkt på. Tanken var det noen ganger, og vi snakket om det. Begge følte at det passet ikke.

Å plutselig bli gravid, tilogmed i 20 årene hadde vært for meg en katastrofe.

Jeg er sikker på at mange mener jeg har kastet bort tiden, og kommer til å bli en gammel mor. Småbarn og over 40! tenk så forferdelig

Men det er det som føles rett for meg. Og får jeg ikke barn så går det greit også.

Sier som folk før meg her inne, "jeg tar av meg hatten" for dere som blir foreldre unge. Jeg synes dere er tøffe

.. ja og for meg var det et nødvendig utviklingsstadium å bo i kollektiv.

noen av oss bruker nok litt lengre tid på å bli voksne.

[BrunetteBarbie]

For å si det slik, så er det bedre at man får unge i en alder av 18 enn 40. Men det er nå min mening. Begge deler skjer, men så skal ikke jeg legge meg borti det.

Men det finnes en alder mellom der og da

[Gjest Gjest_Petra_*]

Hei

Flott innlegg! Jeg må si jeg kjente meg godt igjen i det du skriver. Jeg fikk selv barn når jeg var 18, og opplevde mye av det samme. Nå er jeg 34, og har en flott 16 åring!

Jeg har aldri følt at han har vært til noe hinder i livet mitt. Det jeg ikke opplevde som 20- åring, har jeg opplevd likevel senere. Sønnen min begynte i barnehage da han var 10 mnd, og jeg startet da en 5- årig høyere utdannelse. Jeg var allerede da alene om omsorgen. Han var absolutt ikke til noe hinder underveis, snarere tvert i mot: Jeg vil påstå at morsrollen gjorde meg til en mye flinkere student. Når andre tilbringte ettermiddager på cafe, hentet jeg i barnehagen. Slik ble det lettere for meg å finne tid til lesing, som jo er det viktigste du gjør som student! Jeg var nødt til å være hjemme, og derfor ble jeg en bedre, mer flittig, student. Jeg mistet selvfølgelig litt av det sosiale, men ved å finne medstudenter som også hadde barn fikk vi et eget fellesskap.

I dag ser jeg også bare fordeler med å være en ung mor: Vi har mye moro sammen, og vi er på bølgelengde med både musikk og dataspill. Vi har åpent hus for hans venner, og det er ikke sjeldent at de utrykker frustrasjon over egne foreldre som er "gamliser og som ikke forstår noen ting"

Lykke til fremover. Ett råd fra meg: Tenk aldri på barnet som et hinder, men elsk det som den berikelsen det er. Ikke bry deg om disse forståsegpåerne som tror de vet og kan alt!

I det siste har jeg lagt merke til at det har vært stor fokus på unge mødre i media, både i blader og på TV. Selv fikk jeg sønnen min som nå er 9 måneder da jeg var sytten år, og anser meg selv som en fantastisk mor:) Jeg har ikke tatt pause eller sluttet på skolen selv om jeg ble gravid og fikk barn, jeg har hele tiden tjent mine egne penger og får ikke andre stønader enn barnetrygden som en hver mor har krav på...

Jeg er etter hvert blitt veldig oppmerksom på hvordan andre mennesker, kjente og fremmede reagerer når de hører at jeg bare er atten år og har en liten sønn. Jeg har jo også fått med meg at det sitter ganske mange folk rundt i landet vårt og mener og tror at unge mødre kanskje ikke er like flinke som "voksne" mødre, og jeg har selv opplevd å få en del ufine kommentarer slengt i trynet for at jeg er ung. Noen ganger føles det som at voksne mennesker synes at de kan si akkurat hva de vil til meg, bare fordi jeg er yngre enn dem. I hverdagen er det faktisk ikke sånn, men nå ber jeg dere komme med deres tanker og meninger om unge mødre, for jeg er veldig interessert i å høre hva andre mener om jenter i min situasjon:)

Vær så god, fyr løs...

[Gjest Lily1]

Jeg har aldri følt at han har vært til noe hinder i livet mitt. Det jeg ikke opplevde som 20- åring, har jeg opplevd likevel senere.

Ikke bry deg om disse forståsegpåerne som tror de vet og kan alt!

Jeg føler at jeg vil kommentere disse to kommentarene...

Først av alt, jeg har ikke uttalt meg negativt og tenåringsforeldre, men jeg har snakket om "utviklingsstadier"/faser som alle må igjennom, og det er på det grunnlaget jeg svarer deg her.

Når jeg snakker om "utviklingsstadier", snakker jeg ikke om opplevelser som festing, bo i kollektiv mm...

Jeg snakker om en mental/sosial utvikling. Hvordan mennesker innhenter de ulike erfaringene varierer, men alle må igjennom alle stadier for å komme seg videre.

Jeg kan ta meg selv som et eksempel.

Jeg ble tvunget til å bli "voksen" i tidlig alder, og jeg hadde ansvar og erfaring som de fleste andre på min alder ikke hadde.

Det jeg ikke så da, men som jeg erfarte noen år senere, var at ved å være tvunget til å modnes så mye raskere enn mine jevnaldringer, hadde jeg mistet mye.

For å si det billedlig:

Jeg hadde bygget huset mitt direkte på bakken, mens de hadde fått/hatt tid til å bygge en grunnmur først.

Det hadde tatt dem lengre tid å komme dit jeg var, med fullt innredet hus, men likevel hadde de et bedre utgangspunkt da de først hadde huset, fordi de hadde et bedre fundament enn jeg hadde da vi kom til et visst punkt.

Det kom til et punkt da jeg måtte gå tilbake for å bygge grunnmuren for at ikke huset skulle rase sammen, kollapse totalt.

"Grunnarbeidet" er det viktigste, det er ofte en stor fordel å ta alt i riktig rekkefølge.

Og jeg merker at jeg blir irritert når du kommer med kommentaren:

Ikke bry deg om disse forståsegpåerne som tror de vet og kan alt!

Andre vet kanskje ikke alt, men kanskje de har andre erfaringer enn du (og trådstarter) har (erfaringer som kan relateres til tema), og at de på bakgrunn av det ønsker å si at det å bli forelder i så ung alder ikke er det ideelle.

Endret 15. august 2008 av Lily1

[Gjest Lillevenn]

Først må jeg si at jeg kjenner flere som har vært tenåringsforeldre (18 år og yngre), den yngste jeg kjenner var 15 da han ble far....

Felles for dem alle er at de har vært flotte, oppofrende foreldre, som har gjort en fantastisk jobb med sine barn.

På grunn av at jeg kjenner disse er jeg "forutinntatt", og kan ikke bidra med et objektivt syn, dette er helt og holdent en subjektiv mening....

Det eneste jeg har "i mot" tenåringsforeldre, er at de har hoppet over et utviklingsstadie.

Alle må vi igjennom ulike faser i livet, og min erfaring er at det er en stor fordel å ta dem i riktig rekkefølge...

Til sammenligning er det en stor fordel å lære å krabbe, før en begynner å gå. Mange av de barna som lærer å gå uten å ha krabbet først må "ta et skritt tilbake" senere, fordi de har gått glipp av et utviklingsstadie, en erfaring, som behøves for å kunne utvikle seg enda et skritt videre.

Slik har jeg også opplevd det med de tenåringsforeldrene jeg kjenner.

Tenåringsforeldre blir tvunget til å bli raskt voksne på grunn av det enorme ansvaret de får så tidlig i livet. Det vil si at de utvikler en modenhet på ett særskilt område, men mangler erfaring på andre områder.

Når de kommer til et visst punkt, må de ofte ta et skritt tilbake for å skaffe seg den erfaringen som behøves for å komme videre...

Dette er det eneste negative jeg har å si om tenåringsforeldre på generelt grunnlag. Ellers er det vel like mange varianter av dem som det er av eldre foreldre, og alder er ikke hva som avgjør om en person er en god forelder eller ikke.

Det er mange som sier nettopp dette til meg... Og jeg har tenkt lenge, nøye og grundig gjennom det. Jeg har forsøkt og forstå det, men jeg klarer ikke.

Ja, du har rett i at tenåringsforeldre får erfaring på et særskilt område, og mangler erfaring på andre. Det jeg ikke helt skjønner, er hva disse erfarinene har med hverandre å gjøre? Hvilke andre områder er det jeg trenger erfaring fra for å være en fullegnet mor?

Og når det kommer en tid hvor jeg skal starte på et av disse nye "områdene", så sier du at jeg må ta et skritt tilbake, ja vel, men da har jeg jo med meg erfaringen jeg har fått av å være mor. Da går jeg vel egentlig ikke tilbake?

Det er jo faktisk ikke sånt at alle mennesker erfarer det samme, og det er i alle fall ikke sånt at alle erfaringen kommer i en viss rekkefølge. Man kan ikke planlegge og organisere livet sitt, med utviklingstadier og erfaringer som en timeplan. Man må ta det som det kommer.

Kan hende du synes jeg virker dum nå, men jeg forstår bare ikke hva slags erfaringer jeg mangler, som kunne gjort meg til en bedre mor enn det jeg er i dag?

[Gjest Lillevenn]

Hei

Flott innlegg! Jeg må si jeg kjente meg godt igjen i det du skriver. Jeg fikk selv barn når jeg var 18, og opplevde mye av det samme. Nå er jeg 34, og har en flott 16 åring!

Jeg har aldri følt at han har vært til noe hinder i livet mitt. Det jeg ikke opplevde som 20- åring, har jeg opplevd likevel senere. Sønnen min begynte i barnehage da han var 10 mnd, og jeg startet da en 5- årig høyere utdannelse. Jeg var allerede da alene om omsorgen. Han var absolutt ikke til noe hinder underveis, snarere tvert i mot: Jeg vil påstå at morsrollen gjorde meg til en mye flinkere student. Når andre tilbringte ettermiddager på cafe, hentet jeg i barnehagen. Slik ble det lettere for meg å finne tid til lesing, som jo er det viktigste du gjør som student! Jeg var nødt til å være hjemme, og derfor ble jeg en bedre, mer flittig, student. Jeg mistet selvfølgelig litt av det sosiale, men ved å finne medstudenter som også hadde barn fikk vi et eget fellesskap.

I dag ser jeg også bare fordeler med å være en ung mor: Vi har mye moro sammen, og vi er på bølgelengde med både musikk og dataspill. Vi har åpent hus for hans venner, og det er ikke sjeldent at de utrykker frustrasjon over egne foreldre som er "gamliser og som ikke forstår noen ting"

Lykke til fremover. Ett råd fra meg: Tenk aldri på barnet som et hinder, men elsk det som den berikelsen det er. Ikke bry deg om disse forståsegpåerne som tror de vet og kan alt!

Veldig morsomt å høre, jeg føler det faktisk på akkurat samme måte når du sier at du ble en bedre student. Jeg er mer motivert nå enn før jeg ble mor, jeg tenker mer på fremtiden og gjør derfor en bedre innsats nå!

Jeg har ikke vært annet enn lykkelig siden min lille kom til verden, jeg føler absolutt at det var riktig for oss å bli foreldre nå. Jeg tenker ikke på meg selv som en "ung mor", jeg er ung og jeg er mamma. De som er 27 og mor for første gang, har like lite erfaring i morsrollen som det jeg har, førstegangsmødre er førstegangsmødre:)

[Gjest Lillevenn]

Voksnere eller ikke, man er fremdeles barn på mange måter når man er 17. Det er en grunn til at myndighetsalderen er 18.

Vil bare igjen påpeke dette med at samfunnet presser alderen på den gjennomsnittlige førstegangsfødende opp, for noen par generasjoner siden var det ikke sånt at du ikke var voksen før du var myndig!

Det er helt ok for meg om andre ønsker å være ungdom til dem er 20, men jeg synes det er dumt at vi som føler oss klare for å starte på voksenlivet tidligere skal bli skult på av den grunn. Oldemoren min fikk bestefaren min da hun var seksten, farmoren min fikk pappa da hun var sytten... De er enda to fantastiske mødre og har oppdratt to suksessfulle og flotte sønner.

Hva er foressten grunnen til at myndighetsalderen er 18? Er det da absolutt alle mennesker går fra å være barn til å bli voksen over natten eller? For jeg trodde nemlig slikt var induviduelt....

[Gjest Lily1]

Det er mange som sier nettopp dette til meg... Og jeg har tenkt lenge, nøye og grundig gjennom det. Jeg har forsøkt og forstå det, men jeg klarer ikke.

Ja, du har rett i at tenåringsforeldre får erfaring på et særskilt område, og mangler erfaring på andre. Det jeg ikke helt skjønner, er hva disse erfarinene har med hverandre å gjøre? Hvilke andre områder er det jeg trenger erfaring fra for å være en fullegnet mor?

Og når det kommer en tid hvor jeg skal starte på et av disse nye "områdene", så sier du at jeg må ta et skritt tilbake, ja vel, men da har jeg jo med meg erfaringen jeg har fått av å være mor. Da går jeg vel egentlig ikke tilbake?

Det er jo faktisk ikke sånt at alle mennesker erfarer det samme, og det er i alle fall ikke sånt at alle erfaringen kommer i en viss rekkefølge. Man kan ikke planlegge og organisere livet sitt, med utviklingstadier og erfaringer som en timeplan. Man må ta det som det kommer.

Kan hende du synes jeg virker dum nå, men jeg forstår bare ikke hva slags erfaringer jeg mangler, som kunne gjort meg til en bedre mor enn det jeg er i dag?

Først og fremst har jeg ikke skrevet at tenåringsforeldre er dårlige foreldre, jeg har tvert i mot sagt at de tenåringsforeldrene jeg kjenner er flotte foreldre, og at hvorvidt en er gode eller dårlige foreldre har lite eller ingenting med alder å gjøre.

Men det er enkelte ting som gjør det å være tenåringsforeldre komplisert, og ikke ideelt.

Det er ikke bare snakk om å utvikle seg som forelder, men som menneske.

En av de utviklingsstadiene er det kun alder som kan gi, all verdens erfaring kan ikke slå biologi...

Det er et medisinsk faktum at hjernen ikke er fullt utviklet før vi når en alder på 22-25 år... Frontallappen er den som modnes senest, og det er den som foretar sosiale vurderinger, overveier alternativer på et langsiktig perspektiv, styrer impulser, planlegger og kontroller atferden vår.

Jeg håper du er enig i at dette er egenskaper som en god forelder bør ha, og at gode tenåringsforeldre vil bli en enda bedre forelder når disse egenskapene er fullt ut på plass?

Denne modningen skjer selvsagt gradvis, og denne gradvise modningen kombinert med sosiale erfaringer som de fleste tenåringsforeldre nødvendigvis ikke får i samme grad, KAN føre til at 22-25 åringer uten barn får et erfaringsmessig "forsprang" på områder som en 22-25 åring med barn ikke har. (spesielt sosialt, men også yrkesmessig, økonomisk osv)

Det kan dukke opp situasjoner som kun kan løses ved hjelp av erfaring, og da må man faktisk ta et skritt tilbake for å skaffe seg erfaring før en kan løse situasjonen.

Og det kan ikke benektes at det er vanskeligere å få de samme erfaringene ved et senere tidspunkt når man i tillegg har et barn å ta hensyn til.

Og bare for ordens skyld, jeg var også en ung mor etter dagens standard selv om jeg ikke var tenåringsmor.

Endret 17. august 2008 av Lily1

[anneluk]

Jeg var ung første gangen jeg fikk barn, men var 30 da jeg fikk min tredje.

Jeg tror alle barna mine har det fint.

Jeg utsatte utdannelsen min noen år, og levde annerledes enn andre på min alder, men det gikk fint. Det er litt tøffere økonomisk når du ikke er så etablert, men du har mye energi og ofte bedre tid som ung mor. Altså fordeler og ulemper.

[Purple Basil]

Bestevenninnen min ble gravid da hun var 17. Det ble mye grubling, men hun bestemte seg til slutt for å beholde. Og hun er en fantastisk mor!

Ser Unge Mødre har fått litt pepper, venninnen min var med på dette showet og jeg vil bare si at jeg så noen klipp før det programmet gikk på lufta. Veldig mye var klippet og redigert, jeg synes at venninnen min fremsto som veldig dum i serien, og det er hun jo ikke i virkeligheten!

Ellers vil jeg bare si til dere unge mødre; stå på! Ikke la dere bli tråkket på av gamle kjerringer som tror de vet alt. Unge mødre er hottest Husk det!

[Gjest StockDama]

Men det finnes en alder mellom der og da

Det gjør det.

Men jeg bare sammenlignet to motpoler og pekte ut hvilken jeg syns var mest fornuftig. =)

[Gjest Bond]

Tja, personlig kjenner jeg ikke mange, men de få jeg vet om som har blitt foreldre veldig tidlig, er ikke like modne enn de litt eldre som har fått barn (som jeg kjenner)

Utvalget mitt er jo veldig subjektiv, så det er umulig å generalisere, men sånn helt generelt: det er et forskjell mellom noen som er 17 og noen som er 27, uansett hvor voksne de 17-åringene kan føle seg.

Jeg syntes også at jeg var utrolig voksen og utviklet og så videre da jeg var 17 og mange sa at jeg var reflektert. Men likevel er det ganske utrolig hvor mye man modner i løpet av 20-årene. Man finner seg selv og man finner roen. Mulig at det er en del 17-åringene som har funnet det allerede, men jeg har i hvert fall ikke sett mange.

Ja, det er fullt mulig at man kan bli en god mamma selv om man er 17, men sjansen at man ikke blir det, er mye større. Ikke fordi man ikke vil eller ikke elsker barnet, men fordi man mangler en del livserfaring, hvordan å takle vanskelige situasjoner og fordi man også har andre ting man må konsentrere på.

Det å være småbarnsforeldre er tøft uansett, og hvis man har i tillegg studiene og er tidlig i etableringsfaset og må ta store avgjørelser for livet, er det enklere å gjøre alt med 95%.

Dvs, greie det, men ikke helt best mulig. Og jeg synes at 95% er for lite, uansett om det handler om å være mamma eller å være student.

Det synes i hvert fall jeg. Mulig at jeg er fordomsful.

Endret 18. august 2008 av mrs_bond

[Tidemand]

Vel, jeg har fått mye kritikk for å være både generaliserende og hard her inne- så len deg godt tilbake i stolen før du leser videre

Først og fremst vil jeg bare si at jeg liker og lese innleggene dine.. Du er direkte, og går ikke rundt grøten, samtidig som du begrunner meningene dine. Hatten av for deg!

Skal nevnes at jeg ikke altid er enig med deg, men pytt pytt... Kan ikke være enige med alle

1. Jeg har faktisk veldig få negative tanker knyttet til unge mødre. Jeg er selv passert de 30- og har sterilisert meg fordi jeg ikke ønsker meg barn. Jeg har rett og slett aldri likt barn- men det var i tenårene jeg var minst "intolerant" for dem. Jenter leker jo med dukker, mor/far/barn etc hele tiden- derfor tror jeg at interessen for barn er stor i såpass ung alder. Er interessen stor- vil også evnen til å ta vare på barnet komme automatisk. Det er bare tøys at man trenger å være 30 for å kunne være en god mor! Det er jo ikke akkurat hjernekirurgi vi snakker om her!

Veldig enig med denne delen her... Hvor god mor (eller far som jeg hadde blitt) kommer ann på eget fokus, og ikke alder... Selv vil jeg si at jeg ville blitt en fantastisk barnefar (ja jeg tør og skrive dette). Har altid likt unger og har faktisk drevet med barnepass og sittet barnevakt veldig mye. Har mest lyst til og jobbe i barnehage, men veldig få stillinger ute med 80-100%. Men Jeg og kjæresten har valgt og vente til vi har en noe større leilighet, og en stabil jobbsituasjon.

2. En av mine bekymringer er økonomi. Et barn fortjener å vokse opp innenfor trygge økonomiske rammer. I velstående Norge er det mange krav til hva en ungen skal kunne være med på/ha etc. Jeg synes ikke nødvendigvis at ungene trenger alt dette- men jeg ser faren for at de kan bli mobbet/utstøtt dersom de ikke får delta.

Har selv bodd med veldig stram økonomi (for og si det slik) som liten... levde på pannekaker fordet det er rimelig og godt... Men utstøtt vil jeg ikke si jeg ble... Ett barn blir ikke mobbet om foreldrene har dårlig økonomi, men de blir plukket ut fordet de er "svake" og "enkle mål" så finner de ut hva det kan plage barnet med. Men det er alikevell viktig og ha en stabil økonomi så man vet at man har råd til og kle ungen, og gi den maten den trenger uten og måtte jobbe flere skift til dagen.

3. Så- min hovedbekymring ifht unge mødre. Faren (!) Hvor gammel er faren til ungen? Ønsket han barn? Når jeg ser en ung mor- er egentlig min største generalisering at jeg synes synd på faren til barnet. Tenk å belemre en tenåringsgutt med et så stort ansvar/problem i så ung alder!

På den annen side tenker jeg at det også kan være til det gode. Mange gutter som får barn såpass tidlig- får heller "leve livet" når de er "gamle" nok til å nyte det. For dem er det bare deilig at de gjorde seg ferdig med småbarnslivet før de ble modne nok til å virkelig mislike det.

De fleste gutter i 17 års alderen ville fått panikk rett og slett. Og de fleste gutter i den alderen tror jeg ærlig talt ikke ville vært noen gode fedre, selv om det finnes veldig mange untak her i landet også, skal ikke si noe på det. Men gjennomsnits 17 åringen ville hatt store problemer med og takle det vil jeg tro.

Får man unger i såpass ung alder, så mister man mye. Poenget med ungdomstiden vil jeg si er friheten til og kunne gjøre som man vil, og tiden til og finne ut hvem man faktisk er. Har du en unge på armen 24/7 så vil i praksiss disse tingene forsvinne helt...

[Gjest Grafica]

Jeg er selv snart 21, og opplever jo mye av dette i hverdagen rundt meg nå. Er filletante til ei nydelig jente, mammaen hennes er 21. Hun var altså 20 når hun ble/gikk gravid. Vært i fast forhold med pappaen i halvannet år. Jenta var ikke planlagt, og venninnen min har hoppet av utdanning og har ingen planer om å fortsette med det første, hun vil være hjemmemamma. De bor hjemme hos hennes foreldre. De har bare fått ros og støtte av alle.

En annen venninne er seks måneder på vei. Hun er 19, 20 i november, men gikk på samme klassetrinn som oss (altså hun startet skolen et år tidlig pga hun var moden nok til det). Hun har vært sammen med kjæresten i fem år. Hun har snart fagbrev som blomsterdekoratør, og fast jobb i en blomsterbutikk som kommer til å gi henne fødselspermisjon. Kjæresten hennes studerer til å bli lege. De har bodd sammen og forsørget seg selv i to år. De valgte å få barn nå. Etter at hun hadde avklart med arbeidsplassen at hun kom til å kunne gå ut i permisjon hos dem. Hun får bare "kjeft" og pepper og blir baksnakket fra ende til annen.

Forskjellen? Et år i alder. I tall. Venninne 1 er tjue, og dermed "voksen" nok til få "lov" til å få barn. Venninne 2 er fortsatt tenåring, og dermed ikke gammel nok.

Jeg skjønner ikke dette. Begge kommer til å bli like gode mødre, og jeg vet at venninne 1 kommer til å komme seg ut i utdanning etterhvert (noe som var kravet for at de skulle få bo hjemme hos foreldrene hennes). Men ja, det er dette ene året i tall. At venninne 2 hele veien har gått et skoleår mer enn hun skulle og har er på samme nivå som venninne 1 og meg, det tells liksom ikke.

Litt utenfor tema på en måte, men merka med en gang jeg fylte tjue at babymaset begynte fra eldre venninner... Fordi da var det greit.

Endret 18. august 2008 av Grafica

[Gjest Purple Haze]

Jeg hadde fått begge mine barn som 24-åring, og jeg må si at jeg er sjeleglad for at jeg fikk barn tidlig. Fatter og begriper ikke hvilke "utviklingstrinn" jeg skulle ha hoppet over, ved å få barn som 20-åring (såvidt fylt da 1. mann kom) ?

Må si at jeg har vokst og modnet veldig på å være mamma til to flotte gutter, som i dag er 20 og 16. Jeg er 40, og har nå alle muligheter til å nyte fruktene av mitt "arbeide" mens jeg fortsatt er ung og sprek. Jeg ser en del av mine jevnaldrende får sitt første barn nå som 40-åringer, og jeg syns nesten synd på dem... De er jo nesten pensjonister før barna flytter hjemmefra. Men hver sitt valg, så klart.

Det er dessuten ingen selvfølge å kunne bli gravid når man er 35-40 år. Flere og flere må ha assistert befruktning i dag.

Og tenk så flott for barna å ha unge, spreke og lekne foreldre! For ikke å snakke om barnebarn som får unge besteforeldre som har overskudd til dem.

[Vera Vinge]

Det er vanskelig å si noe om dette når folk er så forskjellige. Jeg tenker ikke noe negativt om unge mødre jeg ser på gata. Jeg må også si at det for meg generelt er en stor forskjell på en 17-åring og en 20-åring f.eks, selv om begge er unge mødre etter dagens standard. Man modnes mye i den alderen. Så igjen har man 25-åringer som er mer umodne enn en 17-åring.

For meg er unge mødre nesten litt eksotisk og spennende, selv om jeg ikke ville ønske at mine eventuelle framtidige døtre skulle få barn som 17-åringer. I en alder av 26, har jeg få venninner med barn, og et på mange måter ansvarsløst studentliv hvor man bare har seg selv å tenke på, føles på noen måter som en forlenget ungdomstid. Jeg ser at en av mine beste venninner som har barn, har andre perspektiver og syn på verden rundt seg. Det snakkes mye om hva man visstnok går glipp av når man får barn, men når jeg ser på henne, ser jeg at jeg har mye å lære om livet. Hun ble en ung mor, og det har helt tydelig gitt henne mye livsvisdom. Det satte forresten heller ikke en stopper for lang utdanning.

[Gjest Gjest_Dama_*]

Jeg fikk selv første barnet da jeg var 18 år, det var samme snakket da og om for unge mødre. Ikke bry deg, ta deg av ungen og elsk dere begge og nyt dagene. Det er nemlig nå du har skikkelig overskudd til å være verdens beste mamma. når du er førti har du ikke samme overskuddet og kreftene.

Og utdanning kan du ta når som helst.

[Gjest Gjest]

Man har jo gjerne ganske forskjellig utgangspunkt om man blir forelder som tenåring eller i slutten av 20-åra/begynnelsen av 30-åra, og det KAN ha noe å si for hvordan man blir som forelder. Er man misfornøyd pga situasjonen, usikker og har et umodent forhold til den som er faren, kan det gå utover morsrollen. Men det samme kan definitivt skje om man er eldre. Utfra mitt eget perspektiv, som rett over 30 og usikker på om jeg i det hele tatt tør å få barn - selv om jeg på noen måter ønsker meg - har jeg stor respekt for de som velger å få barn uansett alder, og som tar rollen sin på alvor. Jeg har noen venninner og bekjente som har fått barn tidlig, og som har utviklet seg veldig pga det. Alle jeg kjenner har også tatt utdanning eller oppnådd andre mål for sin egen del etter hvert. Et par av sviger-slektningene mine har fått barn i 19-årsalder og den ene i et forhold som knapt hadde begynt; det har gått veldig bra i begge tilfeller, både med forhold og foreldrerollen. dessuten fatter jeg ikke folk som baksnakker og kjefter på noen som har tatt et valg - det eneste man oppnår er avstand til dem og i verste fall at de blir usikre på seg selv.

[Gjest Bond]

Jeg hadde fått begge mine barn som 24-åring, og jeg må si at jeg er sjeleglad for at jeg fikk barn tidlig. Fatter og begriper ikke hvilke "utviklingstrinn" jeg skulle ha hoppet over, ved å få barn som 20-åring (såvidt fylt da 1. mann kom) ?

Tja, 24 er jo ikke det som jeg betrakter 'unge mødre'? Kanskje litt under gjennomsnittsalderen, men ganske normal og vanlig alder for å få barn, synes jeg.

Det er da ganske forskjellig å få barn når du er 24 sammenlignet med å få barn når du er 17-18. Hvis man er 24 har man allerede en del år med 'voksenliv' bak seg, hvis man er 17-18 er jo man såvidt ferdig med videregående og det er jo noe helt annet, synes jeg.

Endret 18. august 2008 av mrs_bond