Tankene

[Gjest lillan3]

:ø//

Endret 5. mai 2009 av lillan3

[Gjest lillan3]

23 april - vi stormer inn i våren.. på full fart mot sommeren.. Det er fire måneder siden lille julaften.. Jeg var ikke helt sikker da på hva jeg følte.. hverken for mannen eller vennen..

Og så mye har skjedd.. Uten at jeg egentlig helt vet om jeg skønner det.. vet om jeg er komfortabel med det..

Litt komisk egentlig.. Der lusket vi rundt i mange måneder med store lyster på hverandre.. Og nå.. er vi begge single, alene.. har barne fri like helger.. og har ingen kontakt.

Jeg er skuffet over en god del.. Samtidig så har jeg vel vært ganske kvass den siste tiden..

Så jeg lurer på om vi skulle pratet? Men, da må vel jeg ta initiativet.. også skulle jeg på en måte ønske at jeg hadde selvkontroll til å la være.. Hvor ville vel det bringe meg?

Jeg vet ikke helt... hvorfor skal jeg holde igjen nå? Hvorfor ikke bare ta den siste praten.. åpne meg og blottlegge meg.. si at jeg vil ha mer..

-eller vil jeg det?

Nei, jeg vet ikke... både o..

Følelsene svinger stort.. men, jeg tror likevel det er mindre slitsomt enn det var i høst..

Jeg er jo mere spent på hva livet har å by på... hva jeg får ut av livet.. enn jeg er pessimist på det, men..

Hadde vært fint å vite også da..

Nattinatt

[Gjest lillan3]

Det er mange følelser, men jeg hadde vel ikke trodd at det var så sterke følelser for deg.. Hadde kanskje trodd at jeg var litt forelsket, at det ville gå greit over..

Har ikke pratet med deg på veldig lenge.

Såvidt for et par uker siden.. men det var ingen hyggelig samtale akkurat..

Og siden, har jeg ikke sett deg heller.

Og det går stort sett greit..

Men, jeg savnet deg veldig i dag..

Plutselig kan jeg kjenne armene dine rundt meg.. og bamseklemmen du ga.. og føle at det er så lenge siden.

-ja, det begynner jo å bli en stund siden..

Det er lenge siden vi var i de vannvittig nære samtalene..

Og i dag savnet jeg deg.

Og jammen så jeg deg i kveld..

-rart, vondt.. hjertet slo og pulsen banka..

-men, jeg kom over det... og her sitter jeg.

Sukk...

[Gjest lillan3]

Jeg hører stadig et og annet fra "den" kanten.

Noe av det påvirker meg, noe ikke..

I dag hørte jeg et par ting som tyder på at de prøver videre.. Min venn og hans kone.. de går videre sammen i ekteskapet.

Jeg har jo aldri biltt lovet noe, aldri forventet noe.. tok aldri noen klare valg selv, og kan derfor ikke forvente noe..

Men, det er litt kjipt. Litt sårt..

Jeg skiller meg jo.. går sin gang dette.. Og jeg klarer ikke å si "HEI! Stopp!! Dette vil jeg ikke.."

Jeg kjenner meg lissom litt bundet på hender og knær. Ser at det kunne vært fint, behagelig.. godt, og trygt.. FOR EN PERIODE... Men, så ville vi vært tilbake igjen.. og utsette ungene igjen og igjen er nesten mishandling.

Så, jeg har liksom tenkt de siste ukene at jeg gjerne skulle pratet med han. Men, han tenker nok "vi har ikke mer å si!".. så jeg må legge dette dødt (igjen..) (joda.. kommer lenger etter hver gang:))

Jeg prøver å ha fokus på hva livet byr på utenom dette..

Men, altså; Nytt Mål;

-la det ligge

-ingen vits

-slutte å tenke "hva om hvis..."

-se fremover

Sukk..

[Gjest lillan3]

Så.. jeg tror det er det riktige at mannen og jeg skilles.

Det føles riktig.

Det er for mye som ligger der nå..

Selv om det største er det siste.. og dette jeg har drivi med, er det mye annet også..

Jeg tror nok vi komme videre.. men det er vanskelige tider nå.

Sannheten har kommet for en dag.. og mannen er bitter og sint.

Min venn, han viser seg å være en liten feig mann.

De ter synd.. for kunne jeg sett det for et halvt år siden hadde jeg kunnet latt det være ugjort, men altså.. jeg har ingen glasskule

Jeg skal ikke snakke mer med han.

Treffer jeg han skal jeg styre blikket bort.

Jeg har ikke no mer å si ham, eller noe mer jeg lurer på.

Maken til feig mann skal man lete lenge etter.

Jeg tror de går ifra hverandre.

Hun har kastet ham ut.. og han jobber hardt for å vinne tillit hos henne igjen.

Mannen min.. han vi ha sex i ene øyeblikket og forteller meg alt stygt man tenkes kan i neste øyeblikk..

-foten må settes ned.

Jeg kan ikke leve slik. det må være en litt jevnere kontaktflate..

Huset selges..

Separasjonssøknad er sendt..

[Gjest lillan3]

7 juni.. og denne uken har vært hard.

Hvorfor kjenns følelsene for mannen min plutselig varme?

Hvorfor vil hjertet mitt plutselig smile varmt mot ham?

Hvorfor vil kroppen min være inntil ham?

Hvorfor savner jeg armkroken, smilet og kroppen hans?

Vi hadde et par dager tidlig i denne uken der vi "var sammen nesten som i gamle dager..". Jeg hadde vært hjemme i huset med ungene en god stund og han kommer hjem.. med "føyelig stemme og kropp". Det var første gang på veldig lenge.. at vi pratet på den måten.... og det var så godt..

Men, så sklir det gode like plutselig over.

-han er sint igjen. Hater og avskyr meg.. og nå sårer det meg mer enn før..

Nå har jeg smakt på "den gode delen" av "oss" igjen.. så det er litt vanskeligere for meg..

Samtidig som jeg tenker at "det var en grunn lillan.. det var en grunn..

Men, det er ikke enkelt.

Snart et år siden jeg ble kjent med min venn.. og mer enn et år siden mitt ekteskap virkelig begynte å halte..

Så det har vært halvannet slitsomt år..

Strong as you are...

[Gjest lillan3]

De siste tre ukene har mannan og jeg tilbringt tid sammen.. Vi har bodd under samme tak, vært venner.. (og litt til) pratet om fremtiden..

Vi finner tilbake igjen... kan det se ut til...?!

Hmmm... jeg er rolig i kroppen om dagen.

Forelskelsen som ble kastet på meg i fjor sommer er borte.

Helt borte.

Det er no dritt det der med å absolutt for enhver pris MÅTTE erfare selv..

Hvorfor måtte jeg det?

..jo kansje for å se livet med andre briller?

For å få avstand til det livet jeg hadde.. forstå hva jeg ønsket.. ville..

Jeg er trett på tidligere erfaringer. Krangel, mistemthet.. dårlig humør..

Jeg vil komme hjem fra jobb.. spise middag med hele familien.. prate og dele dagens opplevelser.. rydde bort maten.. og ta ettermiddagen med ungene.. og mannen min.

Jeg vil det nå.

Så får vi se om det kan gå..

Det skal mer til enn tilgivelse.

-vi må fungere sammen.

På et mye mer dempet nivå.

Klarer vi det tro?

Det er ihvertfall deilig å se på mannen min og føle de virkelig gode følelsene..

[Gjest lillan3]

Nå har jeg hatt et par år fylt med de vannvittigste tanker, oppturer og nedturer.

Det har vært så vondt.. (joda, noen ganger deilig) og har tappet meg for så mye..

Huset er solgt!

Har kjøpt meg nytt - EGET!!!

Gleder meg bare helt sinnsykt til å overta det nye.. komme meg ut herifra..

Begynne over, på nytt - alene..

Jeg er over mannen min.

-det var jeg vel allerede i fjor sommer. Selv om jeg lurte litt i sommer igjen.. Så var vel det tryggheten om det man kjenner og unger og alt det der, mer enn noe annet..

Han gir meg jo abosolutt ikke det jeg trenger og ønsker..

-han gleder meg ikke..

Tenker altfor mye på seg selv

Den andre mannen..

Herregud.

Jeg har brukt så mye linjer på ham i denne dagboka, at det ikke er ment for mer.

Feig

Sleip

Patetisk

Ja, beklager, men det er alt det er å si om ham.

Om ham som jeg nesten ikke kunne stå stille når jeg snakket omfor et år siden.. herregud...

men, sånn kan det gå!

-Det er deilig å kunne si at jeg er hundre prosent ferdig med ham.

Helt uinteressert.. og kommer aldri til å prate med ham igjen.

-vi er ikke vennner.. jeg må ikke hilse på ham en gang!

Så

finito!

Nytt liv.

Om to uker - og jeg kan ikke vente!!!

Ny høst.. en jul feiret i mitt eget hjem..

Herregud som jeg gleder meg...;ø)