Jump to content
Sign in to follow this  
Guest lillan3

Tankene

Recommended Posts

Guest lillan3

Hei.. og velkommen tilbake.. Kommer aldri ut av dette jeg.. De siste par ukene har det gått i bratt bakke.. jeg har villet ha mer og mer.. og har bare latt meg rive med. Det lar seg ikke gjøre. Såpass har jeg forstått..

Ikke for meg.

Ikke for min venn.

Så prøvde vi (igjen) å avslutte det. men, heller ikke det later til å la seg gjøre..

Jeg tror jeg må nullstille meg.. roe helt ned. .men jeg har ikke lyst til å slutte helt. Det gir meg noe.. og så lenge vi ikke treffes "hemmelig" og gjør ting vi ikke skulle gjøre skader det vel ikke å sende en liten mail og flørte litt.

Vite at vi liker hverandre.

Ikke noe mer.

Ikke noe mindre.

Hvis jeg kan klare det nivået er det der jeg vil være.

Tiden vil vise.

God natt

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Guest lillan3

Mmmmm..tiden vise ja...

Jeg vet ikke helt jeg.. Jeg tror at når man har kvaler i livet.. valg å ta, MÅ man ta ET valg.. ikke lunte med.. håpe det flyter i havn.

Det er vel det jeg gjør nå.. Jeg flyter med.

Det kommer aldri til å bli han og meg.

Ikke som en avslutning på det vi driver med nå ihvertfall.

Jeg har slitt hjemme lenge nå.. Har ikke hatt lyst.. men nå har jeg vel faktisk kommet dit at jeg ser mannen min har endret seg.. han elsker meg. Og det er en god følelse... Jeg ser at jeg ikke vil gå ifra hjemme.

Jeg vil ha mann og barn.. ihvertfall nå.

Joda, jeg innrømmer at jeg gjerne vil ha en bit av den andre kaken også. Men, jeg skjønner at jeg ikke kan det.. ikke får det..

Man får nemlig ikke i både pose og sekk!

Har hatt stormfulle følelser de siste ukene.. Jeg har følt meg langt nede og høyt oppe.. Mye avhengig av kontakten min venn og jeg har hatt.. Tidligere har jeg følt jeg må kutte ut.. (fordi det ikke bære noe steds hen...??) nå føler jeg at jeg må kutte.. (vil kutte?) pga mannen min.

Nei, det skal ikke være lett

Med ønsker om en god helg,

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Hei. det er en stund siden jeg skrev sist nå. For at det har roet seg?? Jeg vet ikke.. Noe. Ja, det har det.

Men, også litt fordi jeg etter å ha følt meg litt "avvist..." hadde behov for å renske opp i hva jeg orket å bli lei meg for.. Og kom frem til at jeg ikke hadde energi til dette hvis det skulle tappe mer enn det ga meg..

Så.. De siste par ukene har vi pratet litt... men ikke mye.. Vi har en lengsel etter hverandre... men den har roet seg betraktelig...

Vi flørter på både mail, SMS.. og treffes kanskje i løpet av uken.. litt tilfeldig - helst..

Hadde egentlig ikke så stort beov for å si noe nå. Er roligere. Selv om hjertet gjør et hopp ved både synet og tanken på han.

Jeg er vel kanskje på vei ut av drømmen.. den rosa, sjokkrosa drømmen om at det skulle bli oss to..

Men, det er greit.. ok.. For nå ihvertfall.

Sove godt,

klem

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Ja, dette har virkelig vært en periode på 1/3 år snart.. som har lært meg veldig mye.. jeg har kjent på så mange følelser dette året.. Først store innsatser i ekteskapet.. følelsen av å bli ignorert.. tatt for gitt osv osv.. Hvor jeg prøvde det meste.. fra latter, gråt.. til ekteskapsrådgiving. Hvor en dag nok var nok. -For oss begge altså..

Også kastet jeg meg selv inn i "litt attåt".. før jeg var ferdig med andre ting.. og i det hele tatt..

Det gikk i mye følelser.. og her sitter jeg.. Har jobbet meg igjennom mye følelser.. ut og inn atv ekteskapet.. og nesten inn i en forelskelse.. men ikke helt.. og ut..

Åhh.. det er langt igjen.. det er det... men det er roligere.. Min "venn" og jeg har fortsatt kontakt.. men det er mere avslappet.. Joda.. vi liker hverandre også vi.. ingen tvil. men vi har vel kommet forbi det som var litt "altoppslukende..." og det faktisk uten å gå til sengs. Ja, jeg syns nesten det er kryss i taket, for vi har hatt lyst og mulighet.. Nå er det litt deilig å se tilbake på denne tiden..

Ihvertfall når jeg vet at jeg lærte litt.. vokste litt på dette.. og kom på plass på en bra måte..

Hmmmm.. litt seinere.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Hei.

Vi skriver første november i dag.. Jeg har viklet meg selv inn i en situasjon jeg hele tiden visste kunne, og sannynligvis ville, skape problemer for meg.

Jeg visste hele tiden at vi aldri kunne komme frem i lyset.. at vi måtte bli i mørket og holde oss der.. Og jeg har aldri vært en "mørket-jente.."

I går kom noen overraskende på oss i det han skulle til å legge armen rundt meg å gi meg en klem!!

GalSkap.

Så ufattelig dårlig ettersmak.. og så ufattelig ekkelt..

Hadde mest lyst til å grave meg ned.. (det var kollega av han, så han hadde "pratet det litt bort.." etterpå da.. men likavel!!!)

Jeg sliter sinnsykt med hva jeg skal gjøre.

Tenker m a s s e på han. Han er en så enkel, veldig enkel g l e d e for meg. Bare ved å være.. gjøre han meg boblende g l a d.

Jeg skjønner at vi snart når bunnen her.

Jeg skjønner at snart begynner folk å snakke.. noen nevner, andre legger til.. andre fyller i.. så legger man to og to sammen og kommer frem til mørke hemmeligheter..

Hjelp.. har prøvd så mange ganger, men klarer aldri jo.. Har vel ikke lyst nok.

Har vel ikke lyst nok, før jeg sitter på en hybel, kastet ut hjemmefra, (han også.. ) fri til å møte H V E M JEG V I L - D A går det opp for meg at min venn ikke var så viktig som det kan føles som nå.

Jeg liker han godt. Han er en sexy kar.. og en veldig alright type.. men han er jo ikke min. Han er en annen`s..

Akkurat som jeg...

:lete:

Edited by lillan3

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Kjære du.

Vi har prøvd så mange ganger nå. Tøyd nye grenser.. holder igjen, sprengt flere grenser - tre skritt tilbake.. og syv skritt videre igjen.

Denne helgen har vært skikkelig slitsom!

Veldig.

Jeg er rett og slett helt utslitt.

Av tanker, følelser.. om hverandre og tilbake igjen.

Dette har vært vanskelig hele veien.. Men, vi kommer ingen vei.

Den ene vil gjøre det rette, så vil den andre.. men ikke begge samtidig like iherdig.. Vi vil vel for mye til det..

I helgen traff jeg dere på fest!

Det var en ny opplevelse.. Å skulle "spille at vi ikke kjenner hverandre så godt" er ingen enkel oppgaver, når man har, på tross, har blitt ganske godt kjent de siste månedene... sukk..

"Hun" var noe sjalu.. litt paranoid..sur og grinete - syns jeg da.

Hun var mistenksom.. men lagde ikke noen "situasjoner" (takk for det!)

Vi fikk en dans.. det var veldig, veldig deilig.. og jeg hadde s å l y s t på noe mer.. langt mer..

Det er en deilig følelse å være under blikket ditt.

Det er rett og slett deilig å være inntil deg.. Jeg nyter det.. i stjålne øyeblikk.. Men, det koster.. engasjementet hjemme er langt fra på topp.

Bunnen vil jeg vel heller si..

Helt på bunnen.

Føler jeg har ingenting å gi. Helt for j..... - veldig vondt er det..

Men, jeg vet ikke åssen jeg skal klare det.. jeg nyter det så veldig.. og hvordan skal man klare å kutte??

Edited by lillan3

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Guest lillan3

Nå har vi ikke hatt kontakt på snart et par uker.. Det har gått så bra.. veldig fint.. jeg har virkelig kommet litt forbi det "altoppslukendes".. det som føltes umulig å roe ned inni meg.. Det som føltes umulig for meg å gjøre..

Jeg har brukt tiden flittig. Har kommet nærmere mannen min.. har jobbet hardt med å innhente alt jeg kan føle for ham.. og hva jeg kan få ut av oss..

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Hmmm... det er rart å se hvordan ting faktisk blekner etter litt tid.. Jeg har det utrolig kjiiipt i dag. SELV OM Det har bleknet masse.. på disse fjorten dager.

Jeg har lyst til å si hei til han.. se han.. (om ikke for noe annet bare se om det er "noe" der fortsatt..) men det kan jeg ikke.

Det har ikke noe for seg.

Hvorfor skulle jeg utsette meg for det igjen?

Har slått meg at dette kommer for en dag..

Snart kanskje?

Eller om lang tid?

Men, en vakker, overskyet dag.. kommer dette for en dag.

Hva mister jeg da? Kommer jeg å angre?

Jeg syns han kunne sendt en hilsen.. sagt hei.. og hvordan det går, men det er vel forståelig at han ikke gjør det også.. Vi ville bare vært på samme sted igjen.

Garantert!!!

Kjipt!...

Sukk.. og alle de grynta føles så fjerne..

Hmm... :tristbla:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Desember og vi skriver snart en historie som har vart i et halvt år. Av og på.. litt mer for hver gang.. Et forhold på si.. Vi kan prate, maile og smse til vi blir grønne.. Vi kan drømme, fantasere og drømme - igjen og igjen. Vi veksler mellom å være seriøse...drømmende, prøvende ærlige og enda mer ærlig. Enda alt dette jo er bygget på en kjempesvær løgn.

Vi veksler mellom å le, leve.. gråte tårer og tørke opp.. Følelser har fått et godt tak.. Det er litt mer enn bare "deilig og herlig..som en rus..". Vi har blitt godt kjent.. pratet om en hel del (selv om det er maaasseeeeeee vi ikke har pratet om..)

Vi nyter fullt i stjålne øyeblikk. Øyeblikk vi bare ønsker mer av.. Øyeblikk som aldri blir fullverdige.. øyeblikk som noen ganger er så inderlige og fulle av en tilfredshet om "riktig plass" at det kjennes helt optimalt.. men plutselig er magien borte. De var stjålen tid.. det ligger alltid å lurer..

Det må være lov å si at jeg alltid har sett på meg selv som real og ærlig! What you see is what you get, her hos meg! Ingenting av det som skjer i meg om dagen er noe jeg kan stå inne for. Jeg er ikke ærlig, absolutt ikke real.. verken mot ektemann, familie eller venner.. - ikke deg heller....

Og hadde vi bare kunnet si at vi var ferdige hjemme.. at vi ønsket å gå.. at vi ville "ha til fulle".. da hadde det vært.. vel, ikke forståelig. Ikke greit.. men på en eller annen måte litt mindre uærlig.. ?? Nei, ikke det heller, men

I stedet står vi med et bittelite bein i hver leir. Du drittlei hjemme, uten følelser og lyst overhodet.. (sier du..). Jeg som egentlig prøver å være med på å få hjemmebane opp på fote igjen, men uten gløden og lidenskapen..

Vi står liksom ikke for noe av det vi tripper rundt i.. Vi er livredde for å bli oppdaget.. vi er ikke i nærheten av å tenke at vi skal forlate hjemme.. Hverken for hverandres del.. og heller ikke fordi vi vel er klare for å ta det store steget UT...?!

Jeg har fått masse følelser... Jeg er grepet av noe jeg føler jeg ikke kommer meg ut av..

Jeg føler det brenner i begge ender hos meg.

Jeg vil ha stadig mer av min venn.. jeg føler stadig mer for min venn.. Jeg har vondt for å være tilstede hjemme.. med familie og venner.. Hodet mitt er fullt av ting jeg opplever, som jeg ikke kan prate om.. ting jeg føler jeg egentlig gjerne skulle "sunget ut..".. men som jeg må tie om.

Hodet mitt er fullt av følelser og tanker om og til min venn.. Derfor blir jeg utrolig fraværende med de fleste andre. Jeg tenker på samtaler vi har.. mailer vi sender, SMS vi bytter.. ord vi veksler..

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Åhhh.. Det går litt opp og ned. Hver gang vi tråkker over nye grenser.. er det som om vi blir tynget av noe..dårlig samvittighet? Ja, jeg tror kanskje det... Ønsket om å gi slipp blir større.. men bare for en veldig kort periode.. Så er vi tilbake igjen.. like glade som sist.. og fyller opp egoet vårt..

Nå har jeg på nytt bestemt meg for å gi slipp.. Kutte.. slutte. Dette river meg i biter. Innendørs. Inni meg.. Jeg føler en masse jeg ikke kan føle..

Jeg veksler mellom å være helt klar på at dette er det eneste riktige.. Det er da ikke kjærlighet? Jeg kan umulig føle noe som stikker veldig langt? Nei, det er vanskelig å mene noe kvalifisert her. Jeg er jo inhabil så det holder..

Men, vi er på noen dager ut i siste treff nå.. Jeg lurer veldig på om du tenker på meg.. Jeg innbiller meg at jeg savner deg.. Men, jeg vet ikke helt hva det er jeg savner heller.. Fordi kontakten med deg dekker jo bare endel av det som er meg.. I tillegg til å dekke egoet mitt, gjør den jo så jeg mangler store ting når jeg er på plass i hverdagslivet mitt.. tilstedeværelse mangler jeg da.

Tilstedeværelse ja..

Vel.. lurer som sagt på om du savner meg.. Om du tenker på meg.. Om hvordan juleferien er hjemme.. med kone og barn.. Det er nesten et par uker til vi ses igjen.. Selv da er det ikke sikkert jeg ser deg..

Kommer jeg til å høre fra deg?

Kommer jeg til å klare å svare "avmålt" isfåfall? Eller vil jeg stupe ut i igjen.. suge til meg alt vi "har"..

Kommer jeg til å klare å ikke la høre fra meg?

Kommer jeg til å la høre fra meg på en "savner deg måte", eller kommer jeg til å skrive at du har skuffet meg bittelitt.. eller blir det bare et ordinært Godt Nytt År?

Jeg vet ikke.

Jeg kan jo håpe at;

Du sender meg en SMS innen 2 dag på jobb på nyåret er over.

At jeg svarer på grensen mellom høflig og avmålt interessert.

At vi gjerne (ideelt altså) kan ha litt kontakt, men at jeg setter klare grenser. At jeg gir gode råd på det du trenger, er en nær venn.. men ikke klem, kyss og ville fantasier..

At vi vet vi kunne tenke oss mer men at vi er inneforstått med at vi begge blir og ikke får både i pose og sekk..

Hmm.. kan dette bli nyttårsønsket tro?

Ønske, ønske, ønske..

Sukk... klynke... klemmMmmm..

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Hei Vennen!

Trengte bare å ”skrive av meg litt…”. Tenker mye på deg..

-mer enn mindre….hva nå enn det sier..

Vet ikke helt hva jeg savner, når jeg kjenner på kroppen at jeg savner.. Jeg spør meg selv; ”hva er det du savner…?”

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare meg selv da.

Deilig kommunikasjon? JA! Det savner jeg.. Den nærheten og inderligheten vi har hatt i mesteparten av det vi ”har delt..”. Om jeg kan si det på den måten..

Jeg har hatt så lyst til å treffe deg i disse mellomdagene..

E

L

S

K

E

Jeg har prøvd å gi hjemme det jeg må og bør.. og ikke minst har jeg virkelig prøvd å VILLE gi hjemme kanskje mest av alt.

Så er jeg bare tom.

Ganske enkelt passiv.

Uten glød.

Stort sett.

Jeg var skuffet over at vi avslutta som vi gjorde.. Du kasta deg regelrett over meg.. Det var deilig! Du gikk for noe du ville ha.. det var mandig og utrolig sexy..

Så var det var liksom som om alt var borte ”etterpå”..

Og det hadde jeg vondt for å forstå… Jeg ville kjent blikket ditt brenne på kroppen helt til vi skiltes.. og sett savnet i øya dine når du kjørte bort.. I stedet følte jeg at det var borte.

Magien.

Eller noe annet?

Når jeg tenker på det nå, tenker jeg at det nok var dårlig samvittighet som tynget mest av alt..

Så går det litt over..og jeg kjenner at jeg savner deg.

Skikkelig!

Savner humøret ditt. Gliset ditt. Latter og åpne samtaler bare vi to kan dele.

Jeg savner den gode klemmen vi deler.. og det å være n æ r deg.

Hmmm.. ja, det var følelser som var godt å "bli kvitt".. eller? Nei.. egentlig gjorde det å skrive dem ned, bare savnet enda større..

Sukk...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Hei..

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme til å ha et forhold på si!

Ikke for at jeg mener jeg er noe bedre enn alle andre.. Nei, tvert imot.

Jeg har aldri, og kommer aldri til å bebreide noen for utroskap. Jeg syns selvfølgelig ikke noe om det. Jeg syns det er feil. Jeg syns også at utroskap som varer over lang tid, er verre enn kortere forhold.. Utover det, har jeg endel meninger, har gitt velmenende råd og prøvd å sett saken fra begge sider opp igjennom de gangene jeg har hørt om utroskap.

Så sliter jeg i mitt ekteskap. Gjennom halvannet tiår har vi virkelig hatt vårt. Vi har hatt mange oppturer og nedturer.. vi har vært uvenner, flyttet ifra hverandre og elsket oss venner igjen.

Jeg har alltid vært stormforelsket i mannen min. Syns han har vært intelligent, søt, sexy, snill, omtenksom..

Kanskje derfor jeg ikke har sett for meg at jeg skulle finne noen annen som interesserte meg m e r...?

Vel, vi fikk en n`te dårlig periode.

Som gikk lenger enn den har gjort. Vi fortalte barna om det og han flyttet ut.

Wow!

Det var nesten som å løpe maraton.

Noen dager ut i bruddet snakket jeg med en kar, ja, jeg innrømmer at jeg lenge hadde syns han var "kjekk".. (jeg trodde)han hadde egenskapet jeg savnet hos mannen min (som en stødig familiefar..trygg...voksen..) Dette var nok egenskaper jeg som sagt savnet hos mannen min. Min mann er masse fint, men han har kanskje hatt et stort behov for å beholde "gutten i seg"... ?

Vel, vi pratet.. denne karen og jeg..om at min mann var flyttet ut. Da "åpnet" han seg for meg.. og fortalte at de også slet hjemme..

Det var litt rart (at han pratet "slike" ting med meg..)men samtidig veldig naturlig. Vi startet en intens flørt etter et par uker..

Vi hadde tydelig lyst på hverandre!

Men, jeg tok feil i at jeg aldri kunne ha et forhold på si.. men jeg tok ikke feil i at jeg ikke er kvinnen som finner plassen sitt i et forhold på si.

Jeg er misfornøyd. Jeg bedrar alle rundt meg..-det hater jeg.

Min hemmelige kar, bedriver sine aktiviteter hjemme (jobb-barn-kone-fritidsaktivitete-helger med vennepar-campingferie-helligdager som de har vært i alle år...) også sendre han meg SMS og mailer som selv jeg rødmer av:)

Hmm... joda, jeg sender også..

Men, jeg merker jo at jeg fokuserer altfor mye på mitt "forhold på si".

Jeg analyserer.

Jeg bruker tid på å tenke over og lure... hvordan.. hvorfor..

Jeg bruker altfor mye krefter på dette forholdet jeg har fått meg PÅ SI.

Det ødelegger meg.

Spiser meg opp.

Jeg føler jeg møter en liten vegg..

Og det for at jeg lissom aldri blir fornøyd. Jeg blir skremt når han møter meg med åpne armer, kysser meg og oppfører seg som en kjæreste. Jeg blir usikker når jeg ikke hører "varmen" i stemmen hans.. Jeg blir opprørt når jeg tenker på han og en familiekveld hjemme med kona hans.. Jeg ble fryktelig lei meg når han møter meg før jul, kaster seg over meg, og vi går hele veien.. Og han dagen etter sier vi må holde oss på et vennskapelig nivå....

Jeg må jo være stentett?!!!

Hvor dum kan man bli?

Og det aller verste.. vet du hva det er?

Det er at jeg med det samme ble lei meg... etterhvert litt sint.. så savner jeg han og vil høre fra han.. sender en mail jeg ikke får svar på.. blir lei meg igjen.. skuffet igjen.. sint igjen.. Og hva blir det neste?

Tar jeg kontakt igjen..?

Eller klarer jeg å la være?

Tar han kontakt?

Hvordan er jeg da? Hvordan bør jeg være?

Jeg er iallefall fryktelig dårlig å ha et forhold på si`.. -og det er kanskje en av de tinga det er fint å være dårlig på?

Hmm...

Også mannen min da.. flinke, snille, deilige mannen min.

Som jeg jo er glad i.

Som jeg jo ikke er helt klar for å forlate..

Men, som jeg har så mye fortid med at hverdagene ER tunge..

Vel.. deilig å skrive av seg litt!

Godt Nytt År!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Jeg klarte ikke å holde meg.

Jeg ønsket godt nytt år på nyttårskvelden.. Fikk hyggelig godt nytt år tilbake også.. men ble litt trist, for jeg savnet n o e...

Hverken så eller hørte noe mer til han i julen.. Og to uker føles lenge.

Så er jeg i samme bygg som han igjen da.. Og en liten mail sender han på slutten av arbeidsdagen.. Ønsker godt nytt år.. har savnet meg.. Håper vi snakkes snart.. Hva F... ?!

Blir glad og ergelig på en gang.

Nok er nok, eller?

Vet ikke hva jeg vil ha, men vet det ikke er dette..

Det var hyggelig å høre fra han da.

Klarer jeg å la være å svare da?

Sukk.....

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Guest lillan3

Har nesten ikke sett han denne uken.. men har heller ikke svart på mail.

Og jeg tar meg i å lure.. Hører jeg fra han i morgen, før helgen?? Eller lar han være, når jeg nå lar være? Og klarer jeg å la være i morgen også?

Sukk.. bare det jeg ville si..

Kjenner at jeg har illle lyst til å se ham.. hilse på.. prate litt.. men jeg vet at alt det fører til så mye mer.. både handling og ord.

Og i grunnen er det bare tomme ord og handlinger.. som aldri kan bli noe annet enn stjålne opplevelser.. så da er det ikke verdt det.

Sukk..

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Første gangen jeg så ham, og hilse på ham siden før jul. I dag.

En kort blikk, et lite vink..

Også borte.

Sendte melding når arbeidsdagen var over "god helg kompis" og fikk tilbake "god helg min venn".

Ikke noe mer.

Det er trist.

Litt vondt.

Men, det må til.. enten jeg skal komme videre i ekteskapet mitt.. komme meg ut av ekteskapet mitt eller ha en fremtid med han..

Det er hardt dette altså..

Og nå skal det lissom være "happy helg"?!

Sukkk...

Edited by lillan3

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Og PLUTSELIG våkner man opp av "dvalen" man har svømt rundt i i lange tider.

Man forstår ikke hvordan man kunne være SÅ teit.

Være så ufattelig enkel.

Skjønner ikke hvordan det kunne glede så veldig dette mellom meg og min venn..

For hvis jeg har prøvd å la være før er det helt over nå..

Helt flatt..

Deilig det også!

-Singeltilværelse og skilsmisse.. vel.. det som ikke tar livet av en`styrker`n har jeg hørt..

Ære være..

- slutt med et sukk-

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Midten på mars..

Dagene er roligere enn for noen måneder siden.. der alt dreide seg rundt min venn.. Men, det er større, mer dypere sorger når jeg sørger nå, enn for noen måneder siden.

Jeg ser noen ganger lyst på fremtiden. Gleder meg sannelig innimellom litt til en singeltilværelse.. og ser frem til å få min egen leilighet.. kunne treffe noen ute.. være singel rett og slett.

Andre ganger, ofte, er jeg trist. Savner allerede mannen min - som jeg vet det finnes så få av.. faktisk.. og er trist på ungenes vegne. men jeg klarer ikke gjøre noe med det.

Føler meg bundet på hender og føtter.. føler jeg ikke har sjanse til å redde oss inn..

Kanskje jeg ikke vil nok?

Jeg vet ikke..

Bare lurer på hvordan dette skal gå..

Hvor er jeg om tre måneder

-seks måneder

-et år

-Tre år

-fem år

???

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Noen ganger.. tar jeg meg selv i å savne den fine, nære, glade tonen vi hadde..

Innimellom bare..

For jeg er mest ferdig. Ferdig med løgner og utsettelser. Stadig utsettelser på (livs)viktige beslutninger og handlingslammelse..

Det er deilig å være "kvitt".. for det var så voldsomt!

Ville jo gjerne vært en venn i lyset jeg.. Kun venn.. og prata og tøysa og fått litt støtte og kanskje litt komplimang når verden butta imot.

Men, så følte jeg altfor mye.

Alt gikk altfor langt.

Og jeg puster litt letta ut.. blodtrykket sank.

Så kommer det sånne blaff.. som akkurat nå. Da jeg savnet deg litt.

Men, bare litt...

Ikke mer enn at jeg tar meg i det og kommer meg videre..

Nesten.. :frown:

- og når jeg får disse blaffene tenker jeg og lurer på om du tenker på disse gode stundene vi hadde og savner meg..

Sukk...

Edited by lillan3

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Fjernet..

Edited by lillan3

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lillan3

Påsken er over..

Fridager gjør det enklere å ikke la tankene flyte over på deg.. for da seg jeg deg jo ikke!

Så.. nå føles det litt greiere igjen.

Jeg hørte at dere går ifra hverandre..

Og tenker det er trist at vi ikke kunne beholdt vennskapet oppi alt dette.

Det var så mye som skjedde i "kampens hete".. at det føles bare falskt. Ødelagt..

Trist jo!

:ø(

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...