Ekteskapstrøbbel

[Gjest TS]

Jeg må bare høre hva dere synes, for jeg blir så usikker på om jeg bare må ta meg sammen og prøve å være positiv.

Mannen min og jeg hadde "den store samtalen" på vårparten (har skrevet om det her i forumet før), hvor vi fant ut at det stod ganske dårlig til i forholdet og begge var usikre på følelsene våre og hva vi skulle gjøre videre.

I etterkant av det, så gikk vi til rådgivning 1 time, og imellomtiden har det vært ferie så vi har ikke fått kommet tilbake dit. Rådgiveren sa at for å komme ut av sporet med å leve "paralelle liv" så må vi begynne å engasjere oss i hverandre, og det å begynne å gjøre hyggelige ting kan medføre positiv endring.

Sommerferien ble veldig opp og ned. Ikke så greit å håndtere denne situasjonen med to barn på 4 og 8 år som skal ivaretas. Mot slutte av ferien følte jeg i allefall at vi var kommet nærmere hverandre, men at det var veldig skjørt. Mye av fokuset på problemene vi har hatt nå har vært ift hans behov, dvs behov for bekreftelse. Jeg var på et tidspunkt veldig tydelig på at selv om vi nå har det knalltøft og ikke vet hvor det bærer, så kan vi i allefall bestemme oss for å gå helhjertet inn for å prøve. Mitt hovedproblem er at jeg savner at vi finner på ting sammen, og at han faktisk viser at han har lyst til å tilbringe tid sammen med meg. Sånn som det er nå så føler jeg at det kun er sex han er interessert i. Jeg sa klart at ved å gå inn for å endre mønsteret med å handle annerledes, så vil dette kunne endre følelsene etterhvert. Det er ingen garanti, men man må jo prøve.

Problemet mitt er at jeg føler at han overhodet ikke prøver.

Forrige uke var jeg tilbake på jobb og barna sendt til besteforeldre. Mannen min tok fortsatt ferie og valgte da å reise bort hele uka bortsett fra forrige tirsdag. Jeg tok da initiativ til at vi laget en hyggelig middag og gikk ut. Når han kom hjem på søndag lå han i senga og var sliten, før han dro på jobb hele søndag kveld. Mandag var han tilbake på jobb og kom hjem kjempeseint, samme på torsdag. Tirsdag gikk han bare å la seg etter middag og var helt utilgjengelig. Onsdag er i prinsippet eneste kveld vi begge var hjemme, men da satt han bare foran PCen. Enhver samtale jeg prøvde å dra igang ble sånn halvveis. I dag reiser han på guttetur hele helgen.

Han sliter med ryggproblemer og det tar endel energi, men dette her gidder jeg bare ikke lenger? Jeg blir bare så lei meg. Det hadde vært ganske naturlig nå å ta en prat om hvordan vi legger opp løpet neste halvåret, men det jeg vet jo at han aldri i verden kommer til å gjøre.

Jeg føler meg helt tilsidesatt, men overreagerer jeg bare? Forventer jeg for mye? Er jeg bare oversensitiv og fokuserer feil? Må jeg være mer tålmodig? Jeg synes jeg gjør mye for å engasjere meg i han, spør hvordan det går, tar initiativ til ting, men han foretar seg jo ikke noe annerledes enn før. Hvis jeg begynner å prate noe om mine utfodringer på jobb så får jeg så fort følelsen av at han ikke er interessert, eller så har han ikke tid. Jeg føler nærmest at jeg mest er kjekk å ha sex med, og ellers er det flott at jeg passer ungene når han må jobbe overtid og andre ting. Den eneste som tar initiativ til ting han og jeg sammen er meg.

Er det lov å si at nå gidder jeg ikke mer? Jeg har prøvd, jeg vet at jeg ikke er perfekt og har forsøkt å endre på de tingene jeg har fått kritikk for, men nå vil jeg ha det bra jeg også?

[Gjest Gjest]

Jeg må bare høre hva dere synes, for jeg blir så usikker på om jeg bare må ta meg sammen og prøve å være positiv.

Mannen min og jeg hadde "den store samtalen" på vårparten (har skrevet om det her i forumet før), hvor vi fant ut at det stod ganske dårlig til i forholdet og begge var usikre på følelsene våre og hva vi skulle gjøre videre.

I etterkant av det, så gikk vi til rådgivning 1 time, og imellomtiden har det vært ferie så vi har ikke fått kommet tilbake dit. Rådgiveren sa at for å komme ut av sporet med å leve "paralelle liv" så må vi begynne å engasjere oss i hverandre, og det å begynne å gjøre hyggelige ting kan medføre positiv endring.

Sommerferien ble veldig opp og ned. Ikke så greit å håndtere denne situasjonen med to barn på 4 og 8 år som skal ivaretas. Mot slutte av ferien følte jeg i allefall at vi var kommet nærmere hverandre, men at det var veldig skjørt. Mye av fokuset på problemene vi har hatt nå har vært ift hans behov, dvs behov for bekreftelse. Jeg var på et tidspunkt veldig tydelig på at selv om vi nå har det knalltøft og ikke vet hvor det bærer, så kan vi i allefall bestemme oss for å gå helhjertet inn for å prøve. Mitt hovedproblem er at jeg savner at vi finner på ting sammen, og at han faktisk viser at han har lyst til å tilbringe tid sammen med meg. Sånn som det er nå så føler jeg at det kun er sex han er interessert i. Jeg sa klart at ved å gå inn for å endre mønsteret med å handle annerledes, så vil dette kunne endre følelsene etterhvert. Det er ingen garanti, men man må jo prøve.

Problemet mitt er at jeg føler at han overhodet ikke prøver.

Forrige uke var jeg tilbake på jobb og barna sendt til besteforeldre. Mannen min tok fortsatt ferie og valgte da å reise bort hele uka bortsett fra forrige tirsdag. Jeg tok da initiativ til at vi laget en hyggelig middag og gikk ut. Når han kom hjem på søndag lå han i senga og var sliten, før han dro på jobb hele søndag kveld. Mandag var han tilbake på jobb og kom hjem kjempeseint, samme på torsdag. Tirsdag gikk han bare å la seg etter middag og var helt utilgjengelig. Onsdag er i prinsippet eneste kveld vi begge var hjemme, men da satt han bare foran PCen. Enhver samtale jeg prøvde å dra igang ble sånn halvveis. I dag reiser han på guttetur hele helgen.

Han sliter med ryggproblemer og det tar endel energi, men dette her gidder jeg bare ikke lenger? Jeg blir bare så lei meg. Det hadde vært ganske naturlig nå å ta en prat om hvordan vi legger opp løpet neste halvåret, men det jeg vet jo at han aldri i verden kommer til å gjøre.

Jeg føler meg helt tilsidesatt, men overreagerer jeg bare? Forventer jeg for mye? Er jeg bare oversensitiv og fokuserer feil? Må jeg være mer tålmodig? Jeg synes jeg gjør mye for å engasjere meg i han, spør hvordan det går, tar initiativ til ting, men han foretar seg jo ikke noe annerledes enn før. Hvis jeg begynner å prate noe om mine utfodringer på jobb så får jeg så fort følelsen av at han ikke er interessert, eller så har han ikke tid. Jeg føler nærmest at jeg mest er kjekk å ha sex med, og ellers er det flott at jeg passer ungene når han må jobbe overtid og andre ting. Den eneste som tar initiativ til ting han og jeg sammen er meg.

Er det lov å si at nå gidder jeg ikke mer? Jeg har prøvd, jeg vet at jeg ikke er perfekt og har forsøkt å endre på de tingene jeg har fått kritikk for, men nå vil jeg ha det bra jeg også?

Forstår hva du mener, og du skal ha "kudos" for at du virkelig har prøvd.

I mitt tilfelle (jeg er mann) var det at jeg tilbrakte FOR mye tid hjemme sammen med kona. Også det var galt. Idag er vi skilt.

Så, for oss gutter gjelder det å finne den gyldne middelvei :-)

(selvom det ikke alltid er like lett med en partner som ikke har evnen til å kommunisere frem hva som virkelig er galt (igjen, i mitt tilfelle).

[Gjest TS]

Forstår hva du mener, og du skal ha "kudos" for at du virkelig har prøvd.

I mitt tilfelle (jeg er mann) var det at jeg tilbrakte FOR mye tid hjemme sammen med kona. Også det var galt. Idag er vi skilt.

Så, for oss gutter gjelder det å finne den gyldne middelvei :-)

(selvom det ikke alltid er like lett med en partner som ikke har evnen til å kommunisere frem hva som virkelig er galt (igjen, i mitt tilfelle).

Jøss, den var ny! Nei, det er jo ikke lett å leve sammen ganske enkelt. Blir veldig tett og lett å fokusere på det som er feil.