Gammel kjærlighet ruster ikke ?

[Gjest Gjest]

Det var konfliktfylt, langvarig og slitsomt.

Gode perioder innimellom.

Det tok en ende en dag og siden den gang har man snust på andre ting på hver sin kant.

Man føler man er kommet over det verste og kommet seg videre, helt til man plutselig får den snikende følelsen av at man tok feil.

Det man trodde man var så ferdig med, føles helt annerledes.

Det man så hardnakket sa at man aldri i livet ville se seg tilbake etter igjen er nettopp det man gjør.

Gamle spøkelser lurer i hjørnene, samtalene er lange, innrømmelsene er mange og lovnadene om at alt er forandret fra begge sider nå.

Krav blir stilt og godtatt, noen legger seg flat og lover bot og bedring, til og med å ta imot hjelp i tillegg til å fullstendig droppe flere ting som tidligere skapte problemer.

Problemet er om man skal tørre og prøve på nytt.

Ikke bli kjærester med det samme, men treffes, bo på hvert sitt sted og se om disse forandringene er tilfellet etter alt som er skjedd, alt som er sagt og alle vonde følelser som var.

Ting er snakket igjennom, det er satt ord på, forklart og ting er blitt unnskyldt.

For egen del hadde det antakelig blitt et ja, man kan treffes og se.

Men, venner og familie som betyr mye får bakoversveis, tror det har rabla for både den ene og den andre, spør om man er dum og tror virkelig ikke det er mulig å "gjøre samme bommerten enda en gang".

Selvsagt må de respektere hvis det blir til at man ender med å prøve, men det er mest fristende å la være å hoppe rett i vepsebolet og innrømme noe som helst.

Og at de tviler, blir bekymra, sinte og oppgitt er fullt forståelig. De vil jo bare unngå at man blir såret atter en gang.

Men, når man er voksen og føler at dette er noe man bare må finne ut uansett hvor idiot andre syns man er så får man vel bare håpe de kan godta og med tiden se at hvis forandringer virkelig er skjedd og ting er mulig å ordne, så vil også de merke det...

Er det andre som har gått tilbake til og prøve og finne ut av det hele uten familie og venners støtte ?

Hvordan gikk det ?

[Gjest Guest starring]

Oi! Dette var som å lese om meg selv.Kjente meg veldig i gjen, og har det akkurat sånn jeg også om dagen.

Skjønner godt den følelsen med at det er skummelt å skulle ta sjansen enda en gang. Du veier kanskje frem og tilbake, skal skal ikke, føler i det ene øyeblikket at det føles riktig, men så dukker tanker opp om hvor riski det kan være etter alt som har skjedd.

Slik tenker hvertfall jeg. Jeg og x`en holder på å bli sammens igjen, etter mange månders opphold. Vi hadde det utrolig tøft, flere ganger da vi var i forhold med hverandre. Og jeg tenker ofte på om vi vil klare å glemme, klare å se fremover, se hverandre på nytt, oppdage hverandre på nytt og gi en helt annen respekt og aksept enn det vi gjorde før. Vel, ingen finner ut av slike ting om man ikke prøver,sant? Alle har lov til å prøve og feile. Og begge er sikkre på at vi elsker hverandre. Går det ikke,så går det ikke.

Hvis det føles rett for deg/dere å prøve igjen, så kan dere vel gjøre det? Familie og venner skal ikke ha rett på å bestemme. Meninger og tanker rundt det har de rett til å ha, men ingen kan bestemme over andres følelser eller kjærlighet. Risikoen for at du går på en smell igjen, er der uansett.

Du tenker akkurat som meg.Hva vil de si om jeg velger og bli sammens med han igjen? Men dette skal vi holde for god til. For man gjør det som er til beste for seg selv.

Det eneste du kan gjøre er å kjenne etter inni deg selv hva du føler for. Vil du forsjøke igjen? Uansett, lykke til

[Gjest Gjest]

Det var konfliktfylt, langvarig og slitsomt.

Gode perioder innimellom.

Er det andre som har gått tilbake til og prøve og finne ut av det hele uten familie og venners støtte ?

Hvordan gikk det ?

Jeg vil si don't go there. Vi lever ikke på solstråler som falt i fjor. Vi går videre. Spist er spist og glemt er glemt.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Å gjøre noe halvveis er dummere enn å enten la vær eller go for it.

[Angelhoff]

Oj, da - dette høres ut som oss.

Et til tider svært så turbulent og utfordrende forhold tok slutt da vi begge var i midten av 20-årene.

Så treffes vi tilfeldig 10 år senere og opplever at alt som hadde vært av konflikter den gang, nå kunne sees på med mer modne øyne.

Nå er vi verdens lykkeligste - gift og venter barn; føler at vi virkelig kjenner hverandre på godt og ondt. Det har vært en fantastisk "reise."

Så - jeg vil si (helt basert på egen erfaring): Go for it!!!

Men - karakteren av deres problemer ved forrige korsvei kan kanskje være av betydning?

Og nei - hverken hans eller min eksterne familie godtar vårt forhold. Men - vi angrer ikke :love:

[Jade]

Jeg ville ikke giftet meg med en gang for å si det sånn. Grunnene til at dere slo opp, kan fortsatt være der, selv om de virker veeeeeldig fjerne. Men dette klarer dere nok å finne ut av selv. Det er dere som sitter på følelsene. Familie og venner henger seg gjerne bare opp i de negative tingene, ikke helheten.

Hvis de negative tingene omfatter mishandling eller utroskap ville jeg nok tenkt meg om både 99 og 100 ganger før jeg prøvde på ny...

[Gjest GjestTS]

Trådstarter her.

Ikke mishandling eller utroskap.

Grunnene til at det tok slutt virker ikke fjerne, man er heller svært bevisst på dem og bruker mye tid på å snakke gjennom dette.

Hvordan unngå å gjøre samme feilene igjen, hva må forandres, hvordan etc etc.

Ingen er helt sikre på om de tør å satse på nytt enda og begge er innstilt på å bruke veldig god tid på å eventuelt finne ut av ting.

Den største bekymringen er nok familiens reaksjon, for allerede nå når man bare såvidt har hintet, så er maskene blitt stramme og tonefallet bekymringsfullt og advarende.

[Jade]

Kjedelig når dere må slite med familiens reaksjon på toppen av alt det andre! Stol på følelsene deres! Kjempefornuftig at dere tar det i et slikt tempo, og tenker igjennom problemene! Ikke bry dere om hva familien tenker og sier om dette. De vil bare deres beste, og vil nok gi seg litt etter hvert når de ser at dere ikke bare kaster dere inn i dette blindt.