Delt fra Samvær.

[Far til 2]

Å frata et barn det lille samværet/halmstrået det har for å erstatte det med INGENTING vil i mange tilfeller gjøre situasjonen værre for en del barn. I værste fall kan det også medføre at barnet skylder på bostedsforelder for å ha trenert samværet. For noen foreldre medfører dette at de mister all kontakt med barnet når det blir eldre.

Vi vet at flere "fagfolk" i utgangspunktet at anbefalt begrenset samvær og at dette har medført at enkelte samværsforeldre har lest signalene dithen at de er uønsket i barnets liv. Men å trekke det så langt som å frata barnet enhver mulighet til samvær pga det "fagfolkene" har sagt er litt ekstremt slik jeg ser det.

Endret 31. juli 2008 av Helen

[Brunhilde]

Jeg er ikke overrasket over at du er uenig, og som så ofte ellers, klarer du bare å se dette fra ditt ståsted.

Jeg vil ikke legge ut detaljer om hvorfor jeg mener det jeg mener, men jeg kan love deg at det ikke er noen sjanse for at dine utsagn er i nærheten av å stemme med virkeligheten til mange.

Fagfolk? Jeg baserer mine meninger i denne tråden på erfaring, ikke på fagfolk, og jeg blir rett og slett litt lei meg (og oppgitt) når du atter en gang ikke klarer å se at ikke alle er som deg, Far til 2. Det finnes fedre som gir faen også, ikke la være å tro at de eksisterer selv om du ikke er en av dem!

[Far til 2]

Jeg er ikke overrasket over at du er uenig, og som så ofte ellers, klarer du bare å se dette fra ditt ståsted.

Jeg vil ikke legge ut detaljer om hvorfor jeg mener det jeg mener, men jeg kan love deg at det ikke er noen sjanse for at dine utsagn er i nærheten av å stemme med virkeligheten til mange.

Fagfolk? Jeg baserer mine meninger i denne tråden på erfaring, ikke på fagfolk, og jeg blir rett og slett litt lei meg (og oppgitt) når du atter en gang ikke klarer å se at ikke alle er som deg, Far til 2. Det finnes fedre som gir faen også, ikke la være å tro at de eksisterer selv om du ikke er en av dem!

Som jeg sier i mitt innlegg betyr ikke min mening at jeg ikke tror du har rett mht enkelt tilfeller. Men jeg er tvilsom til at dette med begrenset samvær er en god løsning på generell basis.

Så lenge myndigheter og "fagfolk" er tilhengere av begrenset samvær er det sansynligvis lite vi kan gjøre for våre barn på kort sikt og i tilfeller der samværstrenering skjer. Men problemet er i hovedsak generert av politikere som over MANGE år indirekte har oppfordret til begrenset samvær. Når "fagfolk" med avleggs kompetanse går ut i debatten og støtter begrenset samvær vil det ikke bidra til en holdning som tilsier at fedre er ønsket i samværssituasjoner.

Politikerene har med andre ord laget et lovverk og en praksis som ivaretar et bitte lite mindretall. Flertallet av barn og fedre ønsker og trenger samvær, men blir avvist av holdninger som burde vært fjernet for lenge, lenge siden.

Det er på tide av vi snur holdningene og viser våre barn (spesielt gutter) at det forventes at de tar del i omsorgen som en likeverdig forelder. Dagens fedre har vokst opp med at far har vært uønsket som omsorgsforelder. De fedrene som kjemper mot dette gammeldagse systemet trenger oppmuntring fremfor å bli motarbeidet. Hvis ikke vil vi se at de foreldrene som idag har sønner vil kunne risikere å aldri treffe sine barnebarn.

Det er kansje vanskelig for noen å innse at fedre bør ta like mye ansvar som mødre. Men med "fagfolk" og politikere som motarbeider fedre i slike roller vil endringene nødvendigvis ta veldig lang tid, og den kommende generasjonen fedre (les: dagens smågutter) vil da læres opp til å ta begrenset ansvar når deres tid kommer.

[Brunhilde]

Jeg har bare en kommentar, Far til 2, og det er at det er himmelvid forskjell mellom "begrenset" og "sporadisk" samvær. Sporadisk samvær er det trådstarter stiller spørsmål om hvorvidt er bedre enn ikke noe fravær. Dette har ikke med samværspolitikk å gjøre, men med den harde virkelighet!

[Far til 2]

Jeg har bare en kommentar, Far til 2, og det er at det er himmelvid forskjell mellom "begrenset" og "sporadisk" samvær. Sporadisk samvær er det trådstarter stiller spørsmål om hvorvidt er bedre enn ikke noe fravær. Dette har ikke med samværspolitikk å gjøre, men med den harde virkelighet!

Det er riktig.

Nå forstår jeg også trådstarter mht at det ikke kan legges frem en hel masse informasjon i saken slik at partene kan gjennkjennes. Men vi vet altså ikke hvorfor "sporadisk samvær" (din beskrivelse) skjer, men vi vet med 100% sikkerhet at barnet tydligvis ser frem til samværet og savner faren sin.

Som jeg har sagt i andre innlegg må vi så langt som mulig akseptere situasjonen slik den blir fremlagt, og i dette tilfellet fremstilles det delvis som om far ikke ønsker kontakt.

På GENERELL basis vil jeg imidlertid si at myndigheter og "fagfolk" har oppfordret fedre til å ikke ha kontakt med egne barn ved at fedre blir sett på som annenrangs foreldre og at barnas ønske om samvær med far i noen tilfeller blir sett på som "ulovlig" (f.eks. der barn og fedre ønsker felles omsorg, men hvor loven fratar disse gruppene dette om mor ønsker en slik omsorgsrolle alene.

Dette går desverre ut over de barn som ønsker mer samvær og stabilt samvær. Men så lenge fedre på generell basis er uønsket blir tradisjonene bygget slik at barn blir skadelidende slik som i dette tilfellet.

I det øyeblikk politikere endrer lovverket og gjør foreldrene likeverdig OG at barnas ønsker blir sentralt, vil langt flere barn og fedre oppleve et helt annet forhold som barn-forelder. Samtidig vil vi lære våre barn at BEGGE foreldrene faktisk er ønsket. Dette er et problem når vi ser hvordan enkelte "fagfolk" oppfordrer til begrenset samvær.

[Far til 2]

Det kan jo hende at far stakk av egen vilje, far til to. Da er det ikke fagfolk eller andres feil at han ikke har samvær med eget barn, men fars egen feil.

Joda. Som jeg sier finnes det utvilsomt fedre som velger å forlate skuta på eget iniativ. Det jeg imidlertid forsøker å få frem er at menn på generell basis er mindre villig til å kjempe fordi de vet at deres ønske om samvær/omsorg og barnets ønske om samvær/omsorg med enkle midler kan treneres om mor ønsker det. De kan bare snu seg og "se hvordan det gikk med naboen ifjor", "kollegaen på jobben for 2 år siden", "kameraten for 3 år siden", etc, etc. Veldig mange menn velger da den letteste veien iforhold til konflikt pga manglende samvær. Det tilsier at noen kutter all kontakt fordi det er for smertefullt å se sitt eget barn 1 gang hvert halvår eller tilsvarende. Og myndighetene har de siste 50 årene akseptert at menns deltagelse i barns oppvekst skal være lik null. De oppfordrer til og med til dette vha "fagfolk".

I slike tilfeller er det altså ikke snakk om "fri vilje", men et forventningspress som myndighetene har presset frem gjennom et uegnet lovverk. Mange fedre har desverre tatt konsekvensene av at sånne som Raundalen, etc allerede fra fødselen forsøker å få menn fjernet fra egne barn.

Jeg er ubeskjeden nok til å påstå at "en mann må ha baller" for å kunne kjempe for barns og fedres rettigheter. Men det er feil når dette blir en forutsetning for samvær slik det har vært de siste 20-30 årene.

I det tilfellet vi her diskuterer kan det være at far så sine begrensede muligheter og valgte å rømme fremfor å ta opp kampen. En kamp han måtte vinne mot Den Norske Staten.

[Far til 2]

Nei det handler kansje ikke om tradisjonell samværstrenering i denne saken. Derimot handler det om hvilke signaler politikere og "fagfolk" gir mht fars deltagelse om det er snakk om samlivsbrudd. I tilfeller som dette er det skjeldent mor som er årsaken (og jeg MENER faktisk det jeg skriver). Da står vi igjen med politikere og "fagfolk" som fraråder omsorg eller en far som ikke orker å kjempe mot et system som klart indikerer at han ikke er ønsket.

Uansett om det er myndigheter/"fagfolk" manglende interesse for å ivareta barnet og fars samværsønsker, eller fars manglende overskudd til å sloss mot et mangehodet troll, så er det tragisk at det går ut over et barn som tydligvis savner faren sin.

Jeg tror imidlertid ikke det gjør saken bedre at også mor forsøker å kutte kontakten mellom barn og far. Da er det bedre å antyde at pappan har sååååå.. mye å gjøre at han ikke har mulighet. Så får barnet ta sin egen avgjørelse om hva som er situasjonen den dagen barnet er gammelt nok.

Endret 31. juli 2008 av Helen

[Gjest Pet]

Nei det handler kansje ikke om tradisjonell samværstrenering i denne saken. Derimot handler det om hvilke signaler politikere og "fagfolk" gir mht fars deltagelse om det er snakk om samlivsbrudd. I tilfeller som dette er det skjeldent mor som er årsaken (og jeg MENER faktisk det jeg skriver). Da står vi igjen med politikere og "fagfolk" som fraråder omsorg eller en far som ikke orker å kjempe mot et system som klart indikerer at han ikke er ønsket.

Uansett om det er myndigheter/"fagfolk" manglende interesse for å ivareta barnet og fars samværsønsker, eller fars manglende overskudd til å sloss mot et mangehodet troll, så er det tragisk at det går ut over et barn som tydligvis savner faren sin.

Jeg tror imidlertid ikke det gjør saken bedre at også mor forsøker å kutte kontakten mellom barn og far. Da er det bedre å antyde at pappan har sååååå.. mye å gjøre at han ikke har mulighet. Så får barnet ta sin egen avgjørelse om hva som er situasjonen den dagen barnet er gammelt nok.

Hvis vi i dette tilfellet holder det du kaller "fagfolk" og myndigheter utenfor, synes du det er ok med en far som f eks dukker opp når barnet er fire- fem år og er pappa for noen timer, en pappa barnet har gledet seg til å møte, og som så forsvinner i flere år? Ingen kan tvinge noen til å ha samvær med barnet sitt hvis de ikke vil. Jeg kan ikke se at noen ikke kan ha tid eller mulighet til å holde kontakt med sitt eget barn over år hvis de virkelig vil. Enten får man være en far som er tilstede regelmessig og forutsigbart i barnets liv, eller så får man droppe ut. En forelder er ikke noen som kan komme og gå som man vil.

[Far til 2]

Mulig jeg er "sykelig opphengt" i mine meninger. Men jeg synes også det er påkrevd å fortelle HVORFOR jeg mener det jeg mener.

Joda, jeg ser at mine argumenter blir gjentatt til det kjedsommelige for noen. For nye debatanter er dette nødvendig. Dessverre har det vist seg nødvendig også for enkelte som kjenner mine meninger. Og det er ikke å kuppe tråden.

Jeg sier altså at jeg mener det IKKE er riktig å frata barnet det lille samværet det har mulighet til så lenge far er egnet til samvær på alle andre måter. Og jeg sier at jeg mener dette er riktig fordi alt annet vil signalisere at fedre ikke skal ha samvær med sine barn selv om alle maktpersoner ("fagfolk", politikere og mødre/bostedsforeldre) mener dette er riktig løsning på problemet.

Endret 31. juli 2008 av Helen

[Gjest Pet]

Jeg sier altså at jeg mener det IKKE er riktig å frata barnet det lille samværet det har mulighet til så lenge far er egnet til samvær på alle andre måter.

Hva mener du med det?

[Far til 2]

Hvis vi i dette tilfellet holder det du kaller "fagfolk" og myndigheter utenfor, synes du det er ok med en far som f eks dukker opp når barnet er fire- fem år og er pappa for noen timer, en pappa barnet har gledet seg til å møte, og som så forsvinner i flere år?

Nei dette er på ingen måte OK.

Men du kan ikke holde "fagfolk" og myndigheter utenfor denbatten så lenge det er nettopp dette "fagfolkene" sier er riktig. Raundalen mente i et avisintervju for kort tid siden at barnets samvær med far burde begrenses til barnet er 4-5 år. Deretter skulle barnet få mulighet til mer samvær. Men så lenge "fagfolk" ønsker å begrense samværet de viktige 4-5 første årene kan de tydligvis ikke ha forstått at dette er viktige år for barnet og dets relasjoner til far.

Det finnes desverre mange politikere som aksepterer slike "fagfolks" påstander. Da er det kansje ikke så rart at en far gir oppkampen og tenker at denne "fagpersonen" har rett.

Det blir altså feil å kritisere fedre for at de ikke er villig til å kjempe en kamp mot maktmennesker som er VELDIG vanskelig å vinne.

Ingen kan tvinge noen til å ha samvær med barnet sitt hvis de ikke vil. Jeg kan ikke se at noen ikke kan ha tid eller mulighet til å holde kontakt med sitt eget barn over år hvis de virkelig vil. Enten får man være en far som er tilstede regelmessig og forutsigbart i barnets liv, eller så får man droppe ut. En forelder er ikke noen som kan komme og gå som man vil.

Jeg mener heller ikke at det er sansynlig at det finnes så mange fedre som "ikke har tid" til å være sammen med barnet sitt. Men samtidig mener jeg at det ikke er vi voksne som skal begrense barnets muligheter. Aller minst en bostedsforelder som er satt i en slik rolle fordi vedkommende er eneste egnede forelder til å ivareta barnets behov. Jeg ser det VELDIG lite sansynlig at det på generelt grunnlag er riktig at bostedsforelder skal kunne frata barn samvær med en samværsforelder som altfor sjeldent stiller opp. Isteden bør en bostedsforelder være en brobygger "som gjør alt som er mulig" for å ivareta barnets ønske om mer samvær.

[Far til 2]

Hva mener du med det?

Jeg mener at det på generelt grunnlag IKKE er riktig å frata barn samvær med en far de ønsker samvær med om far ikke er voldelig mot dem, er rusmisbruker eller på andre områder viser evner til omsorg. Om far dukker opp veldig sjeldent er dette ikke et grunnlag for å frata barn samvær, men isteden en avgjørelse barnet selv må velge på sikt.

Jeg er som kjent tilhenger av felles omsorg. Delvis fordi foreldre da ikke kan overkjøre barnas ønsker slik en kan med eneomsorg. Idag er jeg desverre likevel omsorgsforelder alene, men det er jeg blitt fordi BARNA !!! ønsket det slik. Jeg fortsetter å oppfordre til samvær med moren fordi jeg vet at de er glad i hverandre og at moren faktisk har en del å tilføre dem som ikke jeg har. Isteden for å forsøke å begrense samværet forsøker jeg å oppmuntre til en løsning med vesentlig mer samvær. Mitt ansvar er å rettlede dem. Ikke bestemme om - eller hvor mye samvær de skal ha med samværsforelder.

[Far til 2]

Men er virkelig en far som dukker opp en sjelden gang, når det melder seg et snev av samvittighet, er egnet som far? Hva med det barnet som da sitter og venter, håper, drømmer...og blir lei seg, usikker og såret når det atter en gang går så alt for lang tid før far igjen melder sin heroiske gjenkomst.

Hva med det barnet som strever og gjør så godt det kan for at far skal ville komme tilbake fortere neste gang, og som blir såret og gjerne tror at det selv er skyld i at far ikke vil være sammen med seg?

Det finnes mange flotte fedre og mødre der ute, men også mødre og fedre som av egen fri vilje velger å behandle barnet dårlig med tanke på oppfølging.

Det er den sistnevnte farsfigur det her er snakk om, og da mener jeg barnet like greit kan klare seg uten at faren kommer innom en sjelden gang. Men...faren vil nok en gang få høre det fra eget barn, hvordan det var å vokse opp med en far som er slik.

Som bostedsforelder er det vår plikt å beskytte og rettlede barna. Men "beskyttelsen" skal ikke gå på å si nei til samvær selv om far ikke dukker opp. Isteden bør det være mulig å få til en dialog hvor mor of far snakker sammen, og hvor bostedsforelder kan "filtrere" hva som skal bringes videre. Det kan bl.a. være at en ikke LOVER barnet samvær, men at en sier at samværsforelder "forsøker å få det til så godt som mulig". Andre ganger sies det kansje ingenting, men blir en positiv overaskelse for barnet. Jeg har sett flere barn lyse opp av glede når de ser hvem som ringer på døren.

Om kommunikasjonen mellom foreldrene er vanskelig kan det benyttes mail eller SMS.

[Brunhilde]

Som bostedsforelder er det vår plikt å beskytte og rettlede barna. Men "beskyttelsen" skal ikke gå på å si nei til samvær selv om far ikke dukker opp. Isteden bør det være mulig å få til en dialog hvor mor of far snakker sammen, og hvor bostedsforelder kan "filtrere" hva som skal bringes videre. Det kan bl.a. være at en ikke LOVER barnet samvær, men at en sier at samværsforelder "forsøker å få det til så godt som mulig". Andre ganger sies det kansje ingenting, men blir en positiv overaskelse for barnet. Jeg har sett flere barn lyse opp av glede når de ser hvem som ringer på døren.

Om kommunikasjonen mellom foreldrene er vanskelig kan det benyttes mail eller SMS.

Jeg mener fremdeles at du ikke evner å se konkrete saker og blander samværspolitikk og egen fanesak inn i ethvert svar du gir i disse sakene.

Om kommunikasjonen mellom foreldrene er vanskelig kan det benyttes mail eller SMS.

Ja, jeg ler. Hva vet du om å få spørsmål fra et barn om den andre forelderen og hvorfor den ikke vil se barnet? Hva vet du om å ikke få svar på telefoner, e-poster og sms'er?

Jeg kjenner at jeg blir noe så inn i helvete forbannet over at du i din arroganse kan sitte der å påføre mødre (ja, oftest gjelder dette mødre) som prøver å gjøre det beste for barnet, selv om faren er en idiot som ikke ser verdien av å ha barn i det hele tatt, enda mer skyldfølelse og følese av å ikke strekke til enn de allerede har.

Jeg gjentar at du av og til må kunne holde deg til tema i tråden, så kan du starte akkurat så mange fanebærertråder for egen sak som du bare vil, men av og til må du da kunne la tråden handle om temaet, nemlig hva man gjør når far er en drittsekk som bare dukker opp når og hvis det passer ham!!!

[Helen]

Tråden er ryddet iht. Kvinneguidens regler.

Helen - mod.

[Far til 2]

...

...

Jeg gjentar at du av og til må kunne holde deg til tema i tråden, så kan du starte akkurat så mange fanebærertråder for egen sak som du bare vil, men av og til må du da kunne la tråden handle om temaet, nemlig hva man gjør når far er en drittsekk som bare dukker opp når og hvis det passer ham!!!

Å frata et barn som ønsker samvær en slik mulighet mener jeg ihvertfall ikke er riktig, men noe som grenser opp mot maktmisbruk, og jeg er tvilsom til at det på generelt grunnlag kan sies at det er barnets beste å bli fratatt samvær selv om samværet ikke skjer regelmessig.

Og hvilke tanker gjør barnet seg om mor som nekter hun/han samvær ? Jeg ser ikke bort ifra at dette kan skape konflikter mellom bostedsforelder og barn på et senere tidspunkt (dvs når barnet blir eldre).

Å være bostedsforelder kan være tungt, ikke minst om samværet er ustabilt. Dette vet faktisk jeg også noe om, men i vårt tilfelle er det barna som sier 'nei'. Omsorgsrollen er som oftest noen svært mange foreldre har kjempet seg til, og da må en også ta med seg de negative sidene ved å innta en slik rolle. Dette inkluderer noen ganger at en må "pakke inn" virkeligheten ovenfor barnet.

[Gjest Gjest]

Er det ikke naturlig for et barn å ikke ønske å tilbringe ferier og helger sammen med et menneske de knapt nk kjenner fordi denne forelderen ikke viser seg for barne over lange perioder. Men som plutselig i en liten periode er overinteressert i samvær, for kanskje bare å fordufte igjen når det passer sånn og barnet blir sittende tilbake som et spørsmålstegn, og med en følelse av å bli forlatt nok en gang?

jeg for min del ville ha beskyttet barnet mitt mot slike skuffelser, og heller latt barnet få bestemme selv når barnet er gammelt nok til det.

Det finnes faktisk drittsekker til fedre, far til 2, som sårer barna sine igjen og igjen, og det kan faktisk lage store sår som aldri gror, selv ike som voksen. Er det virkelig verdt å skape psykiske problemer hos folk bare fordi den ene foreldren har lyst til å se barnet når det passer en selv og ikke barnet?

[Brunhilde]

Å være bostedsforelder kan være tungt, ikke minst om samværet er ustabilt. Dette vet faktisk jeg også noe om, men i vårt tilfelle er det barna som sier 'nei'. Omsorgsrollen er som oftest noen svært mange foreldre har kjempet seg til, og da må en også ta med seg de negative sidene ved å innta en slik rolle. Dette inkluderer noen ganger at en må "pakke inn" virkeligheten ovenfor barnet.

Men jeg går ut fra at du da allikevel sørger for at barna dine får den hardt tiltrengte tiden sammen med moren? Det er er jo slik at en forelder SKAL ha kontakt med barna sine, uavnhengig av interesse, egnethet og barnas ønsker. Eller er det bare slik når det er FAR som er uten kontakt?

Klarer du å leve det du prediker, eller er du bare full av teorier som gjelder andre og ikke deg selv?

[Far til 2]

Er det ikke naturlig for et barn å ikke ønske å tilbringe ferier og helger sammen med et menneske de knapt nk kjenner fordi denne forelderen ikke viser seg for barne over lange perioder. Men som plutselig i en liten periode er overinteressert i samvær, for kanskje bare å fordufte igjen når det passer sånn og barnet blir sittende tilbake som et spørsmålstegn, og med en følelse av å bli forlatt nok en gang?

jeg for min del ville ha beskyttet barnet mitt mot slike skuffelser, og heller latt barnet få bestemme selv når barnet er gammelt nok til det.

Det finnes faktisk drittsekker til fedre, far til 2, som sårer barna sine igjen og igjen, og det kan faktisk lage store sår som aldri gror, selv ike som voksen. Er det virkelig verdt å skape psykiske problemer hos folk bare fordi den ene foreldren har lyst til å se barnet når det passer en selv og ikke barnet?

Det fine helt klart både fedre og mødre som er drittsekker. Disse foreldrene bør en beskytte barna ovenfor i den utstrekning det kan dokumenteres at det er barnets beste. I dette tilfellet ønsker imidlertid barnet samvær. Desverre stiller ikke far opp som avtalt. Da mener jeg en bør beskytte barnet mot "avtalen" og ikke mot faren. Problemet er ikke at faren er uegnet til samvær, men uegnet til å ta ansvar for avtalen rundt samværet". Det er stor forskjell på disse to problemstillingene.

[Gjest regine ii]

Problemet er ikke at faren er uegnet til samvær, men uegnet til å ta ansvar for avtalen rundt samværet". Det er stor forskjell på disse to problemstillingene.

En mann som ikke er i stand til å forholde seg til en avtale, er ikke en "egnet" forelder. En ansvarlig far forstår at avtaler ifht. barna MÅ og SKAL holdes, og gjør det. En samværsfar kan ikke påberope seg retten til samvær, hvis vedk. samtidig nekter å forholde seg til de plikter dette også medfører. Greier han ikke det - er han ingen egnet forelder. At samvær likevel kan gjennomføres er så sin sak - men det må iallfall skje på BARNETS premisser. Dessverre er det som regel ikke tilfelle, fordi far påberoper seg sine rettigheter og overser barnets.