Møtte igjen lærer fra helvete idag

[Gjest Gjest]

Da jeg gikk på barneskolen på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, var jeg et mobbeoffer av dimensjoner for å si det slik. Spesielt med en lærer i spissen for det hele. Hun oppmuntret jo de andre elevene til å hive seg med, de var jo også redde for henne selv om hun ikke gjorde dem noe, men de var vel redde for at det godt kunne vært dem selv og det var vel en måte å unngå det ved å følge hennes eksempel. De andre lærerne på skolen visste hva som skjedde, men grep aldri inn, men tok heller aldri aktivt del i mobbingen. Men jeg har vært bitter på alle i årenes løp, men bitterheten på den verste læreren har sittet som støpt. Om jeg ble spurt om noe i timen og svarte feil (det gjorde jeg ofte da jeg ikke trivdes på skolen og uansett hvor mye jeg leste på leksene så ville de ikke sitte) kunne hun si ting som "evneveike tulling", "taper", "du fortjener ikke å sitte ved den pulten du sitter ved, du er for dum" til de andre elevenes store fornøyelse. Og hun hadde blikk av forakt i øynene når hun så på meg. Jeg hadde ikke så veldig høy selvtillit når jeg begynte på skolen, var veldig ensom, og eide ikke snev av selvtillit når jeg gikk ut av barneskolen, alt var dritt og jeg så ikke noe positivt i noe, jeg levde på en måte ikke, sto bare opp om morgenen for å overleve dagen så jeg kunne gå og legge meg igjen. Selv om de andre lærerne ikke mobbet meg aktivt kunne jeg merke hvordan de så ned på meg når de gikk forbi, de ga meg aldri noen oppmuntring. Jeg vet ikke hvorfor jeg var den uheldig utvalgte, jeg var ganske "normal" av utseende, ingen synlige skavanker annet enn lav selvtillit (det er kanskje nok), ikke tjukk, ikke spinkel, ren i kropp og hud.... jeg vet ikke hvorfor jeg ble utstøtt på den måten. Eneste jeg kan tenke meg er at jeg ikke hadde det så kjempekjekt hjemme heller, hadde ikke akkurat foreldre som ofret seg så veldig mye for at jeg skulle ha det ålreit, de sørget for tak over hodet, klær på kroppen og mat på bordet, that was it. I et lite samfunn som jeg vokste opp i, ser kanskje de som bor rundt slikt, og er de som bor rundt av den svake sorten velger man kanskje en slik person som meg som de anså som svakere enn dem selv til å holde nede, at det fikk denne læreren til å føle seg litt "større"? Jeg vet ikke, bare noe jeg har tenkt på.

Ungdomsskolen ble jeg ikke akkurat mobbet, men jeg holdt meg unna andre, stolte jo ikke på noen. Fikk et par venninner som også var litt utstøtt som meg, men vi ble aldri nære, gode venninner, vi hang bare sammen fordi vi ikke hadde andre. Lærerne her ga meg heller aldri noen oppmuntring eller ros for noe, men heller ingen negative slengbemerkninger, noe som var en befrielse i seg selv.

Jeg flyttet fra stedet etter ungdomsskolen for å gå på videregående på en annen kant av landet hvor ingen kjente meg, hvor jeg ble en einstøing. Jeg så det ikke da, men når jeg ser tilbake på det nå så husker jeg at mine nye klassekamerater prøvde å få kontakt med meg, men de møtte jo bare en mur, så de lot meg være i fred, men de var ikke uvennlige. Her fikk jeg også mer oppmuntring av lærere, og ble mer skoleflink.

Det var først på folkehøyskolen at jeg så at folk prøvde å komme i kontakt med meg og viste genuin interesse, og det gikk opp for meg at "herregud, det er folk som liker meg!" Jeg stortrivdes på folkehøyskolen og utviklet meg veldig sosialt og faglig og fikk venner, gode venner som jeg fortsatt har kontakt samtidig som jeg fortsetter å få nye

Jeg har nå en god jobb og et godt sosialt nettverk og må vel kunne koste på meg å si at jeg er sterk. For noen måneder siden flyttet jeg tilbake til en av nabokommunene til der jeg vokste opp, likte først ikke tanken på det, men etterhvert fant jeg ut at det gjør ingenting. Jeg er ikke avhengig av de menneskene lenger, det er ikke noe de kan si for å skade meg. Jeg har faktisk ikke møtt så mange fra den tiden heller den tiden jeg har bodd her. Men noen gamle klassekamerater hvorav noen har bedt om unnskyldning for det som skjedde. Det er jo noen år siden jeg sluttet å klandre dem for det, de var barn og de velger gjerne den enkleste veien for å slippe å bli plaget selv og det var det de gjorde. Av de gamle "bekjente" jeg har møtt den tiden jeg har bodd her har ingen vært uvennlige, men noen kanskje litt likegyldige, men det har jo ingenting å si for meg i dag.

Men så igår, på kjøpesenteret, gikk jeg altså nesten rett på den læreren jeg har hatet (og fortsatt hater) så intenst. Hun ødela så mye for meg fra skoledag 1 i 1987, hun fikk meg til å hate meg selv fra veldig ung alder. Jeg merker selv at jeg kan ikke tilgi henne. Men blikket hun sendte meg har brent seg fast i netthinnen. Jeg vet at hun kjente meg igjen. Hun er ikke pensjonert enda tror jeg, men det nærmer seg vel. Ansiktet hennes så dratt og trist ut, blikket var ikke lenger hatefullt, hun bare stirret på meg, jeg så litt på henne for å vise at jeg kjente henne godt igjen, og klarte vel ikke skjule hatet på innsiden. Og så så jeg bort og så på noen klær (var i en klesbutikk), så så jeg på henne igjen. Da flakket blikket hennes litt, før hun så litt ned og prøvde å fortsette shoppingen. Jeg snudde ryggen til for å se på noen andre klær, eller kanskje helst for å demonstrere avskyen. Da jeg så i sidesynet, kunne jeg se at haken hennes bevret, før hun slapp plagget hun hadde i hånden og gikk fort ut av butikken.

Nå sitter jeg her og spør meg selv om jeg hadde gjort lurest i å late som jeg ikke kjente henne igjen, oversett henne. Egentlig syns jeg hun har godt av å se at hun ikke har noen høy stjerne hos meg, men samtidig angrer jeg litt, jeg liker ikke å såre folk uansett hvem de er. Jeg skulle likt å vite hva hun tenker, vil hun at jeg skal synes synd på henne, vil hun ha tilgivelse (den sitter j.... langt inne), spiller det noen rolle for henne hva jeg syns om henne i det hele tatt. Burde ikke hun være ganske likegyldig til meg og hva jeg syns om henne? Hvis ikke, burde hun ikke handlet annerledes for 20 år siden?

[Gjest Gjest]

ren i kropp og hud....

Ren i kropp og klær skulle det være....

[Ika]

Veldig godt å høre at du har klart deg så bra tross denne læreren og en generelt vanskelig oppvekst slik du beskriver det.

Det var sterkt å lese posten din og beskrivelsen av det som skjedde.

Jeg har egentlig ikke noen fornuftige svar å komme med på det du lurer på, vil bare sende deg en stor klem!

[Gjest Gjest]

Da jeg gikk på barneskolen på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, var jeg et mobbeoffer av dimensjoner for å si det slik. Spesielt med en lærer i spissen for det hele. Hun oppmuntret jo de andre elevene til å hive seg med, de var jo også redde for henne selv om hun ikke gjorde dem noe, men de var vel redde for at det godt kunne vært dem selv og det var vel en måte å unngå det ved å følge hennes eksempel. De andre lærerne på skolen visste hva som skjedde, men grep aldri inn, men tok heller aldri aktivt del i mobbingen. Men jeg har vært bitter på alle i årenes løp, men bitterheten på den verste læreren har sittet som støpt. Om jeg ble spurt om noe i timen og svarte feil (det gjorde jeg ofte da jeg ikke trivdes på skolen og uansett hvor mye jeg leste på leksene så ville de ikke sitte) kunne hun si ting som "evneveike tulling", "taper", "du fortjener ikke å sitte ved den pulten du sitter ved, du er for dum" til de andre elevenes store fornøyelse. Og hun hadde blikk av forakt i øynene når hun så på meg. Jeg hadde ikke så veldig høy selvtillit når jeg begynte på skolen, var veldig ensom, og eide ikke snev av selvtillit når jeg gikk ut av barneskolen, alt var dritt og jeg så ikke noe positivt i noe, jeg levde på en måte ikke, sto bare opp om morgenen for å overleve dagen så jeg kunne gå og legge meg igjen. Selv om de andre lærerne ikke mobbet meg aktivt kunne jeg merke hvordan de så ned på meg når de gikk forbi, de ga meg aldri noen oppmuntring. Jeg vet ikke hvorfor jeg var den uheldig utvalgte, jeg var ganske "normal" av utseende, ingen synlige skavanker annet enn lav selvtillit (det er kanskje nok), ikke tjukk, ikke spinkel, ren i kropp og hud.... jeg vet ikke hvorfor jeg ble utstøtt på den måten. Eneste jeg kan tenke meg er at jeg ikke hadde det så kjempekjekt hjemme heller, hadde ikke akkurat foreldre som ofret seg så veldig mye for at jeg skulle ha det ålreit, de sørget for tak over hodet, klær på kroppen og mat på bordet, that was it. I et lite samfunn som jeg vokste opp i, ser kanskje de som bor rundt slikt, og er de som bor rundt av den svake sorten velger man kanskje en slik person som meg som de anså som svakere enn dem selv til å holde nede, at det fikk denne læreren til å føle seg litt "større"? Jeg vet ikke, bare noe jeg har tenkt på.

Ungdomsskolen ble jeg ikke akkurat mobbet, men jeg holdt meg unna andre, stolte jo ikke på noen. Fikk et par venninner som også var litt utstøtt som meg, men vi ble aldri nære, gode venninner, vi hang bare sammen fordi vi ikke hadde andre. Lærerne her ga meg heller aldri noen oppmuntring eller ros for noe, men heller ingen negative slengbemerkninger, noe som var en befrielse i seg selv.

Jeg flyttet fra stedet etter ungdomsskolen for å gå på videregående på en annen kant av landet hvor ingen kjente meg, hvor jeg ble en einstøing. Jeg så det ikke da, men når jeg ser tilbake på det nå så husker jeg at mine nye klassekamerater prøvde å få kontakt med meg, men de møtte jo bare en mur, så de lot meg være i fred, men de var ikke uvennlige. Her fikk jeg også mer oppmuntring av lærere, og ble mer skoleflink.

Det var først på folkehøyskolen at jeg så at folk prøvde å komme i kontakt med meg og viste genuin interesse, og det gikk opp for meg at "herregud, det er folk som liker meg!" Jeg stortrivdes på folkehøyskolen og utviklet meg veldig sosialt og faglig og fikk venner, gode venner som jeg fortsatt har kontakt samtidig som jeg fortsetter å få nye

Jeg har nå en god jobb og et godt sosialt nettverk og må vel kunne koste på meg å si at jeg er sterk. For noen måneder siden flyttet jeg tilbake til en av nabokommunene til der jeg vokste opp, likte først ikke tanken på det, men etterhvert fant jeg ut at det gjør ingenting. Jeg er ikke avhengig av de menneskene lenger, det er ikke noe de kan si for å skade meg. Jeg har faktisk ikke møtt så mange fra den tiden heller den tiden jeg har bodd her. Men noen gamle klassekamerater hvorav noen har bedt om unnskyldning for det som skjedde. Det er jo noen år siden jeg sluttet å klandre dem for det, de var barn og de velger gjerne den enkleste veien for å slippe å bli plaget selv og det var det de gjorde. Av de gamle "bekjente" jeg har møtt den tiden jeg har bodd her har ingen vært uvennlige, men noen kanskje litt likegyldige, men det har jo ingenting å si for meg i dag.

Men så igår, på kjøpesenteret, gikk jeg altså nesten rett på den læreren jeg har hatet (og fortsatt hater) så intenst. Hun ødela så mye for meg fra skoledag 1 i 1987, hun fikk meg til å hate meg selv fra veldig ung alder. Jeg merker selv at jeg kan ikke tilgi henne. Men blikket hun sendte meg har brent seg fast i netthinnen. Jeg vet at hun kjente meg igjen. Hun er ikke pensjonert enda tror jeg, men det nærmer seg vel. Ansiktet hennes så dratt og trist ut, blikket var ikke lenger hatefullt, hun bare stirret på meg, jeg så litt på henne for å vise at jeg kjente henne godt igjen, og klarte vel ikke skjule hatet på innsiden. Og så så jeg bort og så på noen klær (var i en klesbutikk), så så jeg på henne igjen. Da flakket blikket hennes litt, før hun så litt ned og prøvde å fortsette shoppingen. Jeg snudde ryggen til for å se på noen andre klær, eller kanskje helst for å demonstrere avskyen. Da jeg så i sidesynet, kunne jeg se at haken hennes bevret, før hun slapp plagget hun hadde i hånden og gikk fort ut av butikken.

Nå sitter jeg her og spør meg selv om jeg hadde gjort lurest i å late som jeg ikke kjente henne igjen, oversett henne. Egentlig syns jeg hun har godt av å se at hun ikke har noen høy stjerne hos meg, men samtidig angrer jeg litt, jeg liker ikke å såre folk uansett hvem de er. Jeg skulle likt å vite hva hun tenker, vil hun at jeg skal synes synd på henne, vil hun ha tilgivelse (den sitter j.... langt inne), spiller det noen rolle for henne hva jeg syns om henne i det hele tatt. Burde ikke hun være ganske likegyldig til meg og hva jeg syns om henne? Hvis ikke, burde hun ikke handlet annerledes for 20 år siden?

Fantastisk og høre at det går bra nå. Jeg kjenner meg litt igjen i det være ensom å annerledes og har i likhet med deg hatt vansker med andre mennesker. Dette ga meg håp.

Når det gjelder læreren din. Selvom du fortsatt er sint på henne så kan det jo henne hun angrer.

[Gjest empati]

Du sa jo ingenting stygt til henne, sa ikke noe i hele tatt. Du så kanskje stygt på henne men hvordan hun tolket det er ikke godt å vite. Du gjorde ikke annet enn å se på henne, du kunne gjort så mye mer. Så jeg syns du klarte deg bra og har vel egentlig ingenting å ha dårlig samvittighet for. At hun kanskje kjente deg igjen burde vel få hennes dårlige samvittighet til å blomstre. Du er bedre enn henne siden du klarer å se at hun ikke har det helt bra.