Liker ikke samboer'n min lenger....

[Gjest Gjest_Lilla_*]

Samboern min og jeg har vært sammen i ca. 10 år, og vi har ett barn. Han er mye borte (kun hjemme ca. 6 døgn i måneden). Vi krangler alltid når han er hjemme, og jeg liker rett og slett ikke hvordan han er. Han vil ingenting, blir sur for ingenting, og det nytter ikke å føre en samtale med ham da han ikke er interessert i noe som helst........ Grunnen til at jeg holder ut er at han er så lite hjemme og han betaler huslån, billån osv. Da vi krangler spør jeg ham hvorfor han gidder å bo med meg og at kanskje det er best om vi flytter fra hverandre. Da sier han bare nei, det vil han ikke også går han.......... Nytter ikke prate med ham om NOE!!!!!!!!

Jeg vet at det ville bli vanskelig økonomisk om jeg ble alenemor selv om jeg jobber fullt, og det er hovedgrunnen til at jeg blir. Tenker at jeg ikke får noen som er bedre uansett..... Han er jo hverken utro eller slår........ Har liksom gitt opp det å finne "den store kjærligheten", fått nok av menn i grunn....

Er jeg rar som blir boende med ham? Noen andre som lever slik? Må¨bare lufte tankene mine litt............

[Gjest Gjest_jente26_*]

Hei

På den ene siden så tor ikke jeg at jeg kunne levd i et slikt forhold, men på den andre siden så er det så "lett" å tenke økonomi og ikke kjærlighet. Alle grunnene til å bli værende er kun materalistiske, ikke følelsesmessinge.

(Jeg pleier å ta "lotto-testen" i hodet mitt, jeg. Om jeg vant i lotto, ville jeg dratt eller ville jeg fremdeles vært med samboeren min. Vet det er tåpelig, men det får frem mine følelser.. Og er det sånn at jeg tenker at jeg ville dratt så langt at han ikke kunne finne meg, så skjønner jeg jo at forholdet ikke kommer til å være bra for meg. Kremt, en liten digresjon det der.)

Men det høres ut som om du vil starte opp igjen for deg selv, og det er bare å tenke løsningsorientert. Og ta en ting av gangen?

Det er mange nok som ikke lever livet man faktisk bare kan leve en gang. Så jeg vil foreslå å si til mannen din at nå er det nok, du stikker.

[Lissi]

Samboern min og jeg har vært sammen i ca. 10 år, og vi har ett barn. Han er mye borte (kun hjemme ca. 6 døgn i måneden). Vi krangler alltid når han er hjemme, og jeg liker rett og slett ikke hvordan han er. Han vil ingenting, blir sur for ingenting, og det nytter ikke å føre en samtale med ham da han ikke er interessert i noe som helst........ Grunnen til at jeg holder ut er at han er så lite hjemme og han betaler huslån, billån osv. Da vi krangler spør jeg ham hvorfor han gidder å bo med meg og at kanskje det er best om vi flytter fra hverandre. Da sier han bare nei, det vil han ikke også går han.......... Nytter ikke prate med ham om NOE!!!!!!!!

Jeg vet at det ville bli vanskelig økonomisk om jeg ble alenemor selv om jeg jobber fullt, og det er hovedgrunnen til at jeg blir. Tenker at jeg ikke får noen som er bedre uansett..... Han er jo hverken utro eller slår........ Har liksom gitt opp det å finne "den store kjærligheten", fått nok av menn i grunn....

Er jeg rar som blir boende med ham? Noen andre som lever slik? Må¨bare lufte tankene mine litt............

Jeg kunne ikke bodd sammen med en mann jeg ikke elsket/likte...

[Gjest Gjest]

Kjenner meg litt igjen her ja.....

Har også samboer, men ingen barn. Forholdet har skrantet og han har ikke vist vilje til å få stablet det på bena igjen. Til slutt ble jeg også sliten... Tenkte for meg selv "er dette en mann jeg har lyst til å gifte meg med/få barn med?". Svaret er desverre nei. Forholdet vårt er ikke så ille som deres, vi bor sammen som venner. Men det er vanskelig å si at det er nok for resten av livet. Tenker nok litt som deg, jeg må forlate en trygg og stabil tilværelse om jeg vil gå. Ikke enkelt, sitter enda på gjerdet....

Håper det løser seg for deg på et eller annet vis.