Det er spøkelser her....

[Gjest Plaget]

Jeg sliter med spøkelser fra fortiden, hendelser jeg var sikker på så og si var visket vekk fra erindringen. Istedet opplever jeg nå, mer enn 10 år etter, at det står klarere enn noensinne. Og det plager meg....

Jeg bor sammen med han jeg elsker og vi har to vakre og deilige barn sammen. Forholdet vårt har vært stormfullt til tider, men jeg (og han) er stolt av at vi har jobbet oss gjennom problemene, og at vi nå står sterkere sammen og virkelig stoler på kjærligheten vi har sammen. Men så kommer disse helvetes spøkelsene og plager meg...

De er egentlig ingen trussel mot lykken jeg har idag, men de bringer minnene mine tilbake til en tid jeg helst vil glemme. En tid jeg lette etter meg selv, og delvis mistet meg selv til hensynsløsehet og mer eller mindre tilfeldig sex.

Jeg var pen, jeg var sexy, jeg var tilgjengelig. Jeg ville være tilgjengelig, sexy og pen.

Jeg hadde ingen selvtillit, jeg hadde ingen selvrespekt; 5 år sammen med en arrogant besserwisser hadde tatt fra meg det lille jeg fra barndommen hadde som kunne kalles selvtillit. Han så meg ikke, og jeg krevde heller ikke å bli sett.

Da han gikk, ble jeg igjen helt alene.

Jeg oppdaget forbauset at jeg kunne 'få' menn... Jeg kunne kle meg utfordrende, sminke meg utfordrende, oppføre meg frekt og 'sexy; og menn falt som fluer.... Det ble litt sport. Hver gang jeg gikk på by'n måtte jeg ha noen; byturen var mislykket dersom jeg ikke fikk noe fangst. Det ble en tvangstrøye, det gikk for langt, jeg klarte sjelden å si nei, det ble forventet at jeg sa ja; Jeg hadde mistet meg helt!

Jeg var ikke erfaren seksuelt. Men jeg oppførte meg jo som jeg var det. Det må ha forvirret menn... Det må ha forvirret han som kommer og spøker hos meg nå. Han fulgte meg hjem fra by'n. Maste om å få bli med inn, og jeg hadde vansker for å si nei. Jeg sluttet å tenke, jeg hadde en vane med det på den tiden. Så han ble med inn... Og ville ikke gå.... Så klina vi og dro det ganske langt... Og han dro av seg gifteringen jeg plutselig ble oppmerksom på.... Jeg vet ikke hvorfor, men han ble med i senga... Og da sa jeg nei, dette går ikke, jeg vil ikke! Du må gå!... Og da sa han....ingenting!... Og så fortsatte han å dra av meg klærne og dro ned buksa og holdt meg hardt!... Det gjorde vondt!!!....Jeg gråt, men han sa ingenting.... Det gjorde vondt alt sammen hele tiden og jeg klarte ikke å røre meg for han holdt meg så vondt rundt halsen...Så plutselig var han gått.

Jeg var redd, for han var politimann, og jeg kunne ikke si noe til noen, og jeg hadde jo latt ham bli meg inn og i senga mi og klina med ham....jeg hadde sikkert forvirret ham. Så jeg tidde stille. Og så glemte jeg det.

Så fortsatte sporten; det var blitt sånn, jeg var blitt sånn. Jeg lengtet etter kjærlighet og at en mann skulle se på meg med følelser og ikke rått, ekkelt begjær. Men man får ikke det når invitasjonen man gir ut sier noe annet! Det sexy, nesten horete, rå imaget hadde spist meg opp. Den sårbare, ekte jenta lå forskremt baki under der et sted, helt lost og ute av stand til å kunne finne fram.

Så var det nachspiel engang. Hos meg. Og vi røyka pot og drakk og hadde det veldig gøy. Og en kompis, en litt eldre mann sloknet på senga mi. Og jeg gikk bare å la meg ved siden av ham. Det var veldig varm sommer så vi hadde bare truser på. Det hadde aldri vært noe issue før. Vi var gode venner alle sammen, gikk på samme stampub og hadde sittet mange timer tilsammen og drukket og tøyset og hatt det gøy. Jeg sovnet uten bekymring, var bare stein og full.

Så våknet jeg av at han holdt meg fast.... Og trengte inn i meg bakfra...Det gjorde veldig vondt.... Og jeg ville jo ikke sånt med ham.... Men jeg klarte ikke å si så mye... Jeg var fremdeles litt stein etter siste jointen.... Så jeg sa bare hva driver du med, ikke gjør det da!...Og så dyttet jeg ham vekk.... Men han holdt meg fast...Over brystet så det gjorde vondt og jeg kom ingen steder.... Og det var vondt i hele meg.... Og jeg prøvde igjen å dra meg unna og dytte ham bort... Men det gikk ikke!!!!

Så da ga jeg opp. Og så ble han ferdig. Og da gikk jeg og la meg i kottet ved siden av badet. Og så gikk han etter en stund.

Jeg sa det til venninna vår. Hun ble sint. Fordi jeg ikke hadde gjort noe. Hun sa jeg bare kunne dratt til ham eller sparket til ham og skreket og sånt. Men han holdt meg jo....Men hun sa bare at jeg hadde vært litt dum og naiv og stein.

Så jeg turde ikke å si noe til noen andre. Jeg sluttet å gå dit han var. Så jeg glemte det.

Og så traff jeg min elskede etter et par år, og vi ble sammen med en gang. Jeg var veldig forelsket. Han var annerledes enn de andre. Han lot seg ikke merke med at jeg så orientalsk ut, han rørte meg ikke første gang han sov over, han ville bli kjent med meg. Han hadde høy moral, syntes jeg. Han liker ikke å høre om min fortid, så han vet ikke alt. Han vet ikke om alle mennene, om all sexen.

Han vet ikke om de to spøkelsene heller. De har ikke vært der før nå i det siste. Ikke før jeg våknet en natt da han hadde vært ute på by'n og kom hjem ganske full. Jeg våknet av at noen hender tok etter meg, og at noen luktet fyll, og sa hest med rått begjær i stemmen; kom nå da! Jeg våknet av at noen holdt meg fast, og jeg kjempet og dyttet det vekk. Og han ga seg ikke, for han vet ikke om hva som skjedde for over ti år siden. Men han var full og ga opp til slutt.

Jeg trodde det var borte, at minnene var byttet ut med finere minner.

Men når jeg sover...og han kommer hjem brisen fra by'n eller fest.... og han vil ha meg.... og prøver å overtale meg til litt kos... og ikke gir seg med en gang fordi han har drukket...

DA HAR JEG IKKE GLEMT LIKEVEL!

Og det gjør vondt i hele kroppen... i hele meg...

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner hvordan du har det, for jeg har opplevd noe lignende. Jeg var en ungdom som festa vilt frem til 20-årene en gang. Havna til sengs med gud og hvermann, og opplevde også noen meget ubehagelige episoder med menn. Drita full hver helg, med en meget flau oppførsel.

Dette plaga meg veldig i mange, mange år. Til slutt fant jeg ut at jeg måtte bare tilgi meg selv. Jeg forsto handlingene mine på en måte. Ingen foreldre som passa på meg, i stedet lot de meg gjøre som jeg ville. Nedlatende og ydmykende.

Jeg har ikke noen råd å komme med, ville bare si at jeg forstår deg. Og det virker jo som du også forstår handlingene dine ut fra bakgrunnen din, og det er bra! Kanskje det er der fokuset også bør være? Sånn at du ikke tenker at du var en fæl person eller noe. Lykke til uansett!

[Lissi]

Det første du må gjøre er å fortelle dette til samboeren din. Slik at han forstår at dere ikke bør ha sex når han er full. Jeg har opplevd det samme som deg og dette er noe jeg var åpen på fra dag 1. Derfor har ikke dette vært noe problem for oss.

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med www.dixi.no

Jeg syns også du bør gå i terapi for å få bearbeidet dette.

Dette hadde ikke jeg orket å gå å bære på i alle år om det ikke var nødvendig, så søk hjelp:) Klem