Forelsket i årevis? Går det an?

[Gjest Jeg undrer]

Mange mener forelskelse er en biokjmisk prosess bestående av:

DOPAMIN - som øker lykkefølelse

NORADRENALIN - som gir energi og demper søvnbehov

OKSYTISTIN - som øker behovet for nærkontakt/kroppskontakt

SEROTONIN - som er et beroligende stoff. Nivået av dette under en forelskelse er unormalt lavt - det samme er det hos mennesker med klare psykiske lidelser (altså man blir gal av forelskelsen!)

KORTISOL - er et stresshormon som hjelper kroppen mot skader og infeksjoner

Og bittelitt TESTOSTERON

De fleste ekspertene mener at den kjemiske prosessen som er årsaken til forelskelsen er sterkest i ca 3 mnd, og at den etter dette gradvis avtar og enten går over til kjærlighet, eller over i ingenting.

Likevel er det mange som hevder at de er like forelsket etter mange år... selv om den biokjemiske prosessen beviselig er borte.

Er det mange som forveksler forelskelse med tiltrekning og/eller kjærlighet, eller tar forskere feil, og er ikke forelskelsen en biokjemisk prosess?

Og angående det å være forelsket over mange år...

Når man er forelsket er det ingenting annet som betyr noe... mat, søvn, venner, familie... uviktige detaljer! Det eneste som betyr noe er forelskelsen og den personen man er forelsket i.

Det må da være utrolig slitsomt å ikke sove, ha behov for mat, analysere alle ansiktsuttrykk og alle setninger osv som man gjør når man er forelsket?

Jeg er gift, og jeg elsker mannen min over alt. Kjærligheten er sterk!

Og forelsket er jeg også av og til, det vil si at jeg blir "nyforelsket" med jevne mellomrom, men jeg har så absolutt ikke vært konstant forelsket i 15-20 år, og glad er jeg for det...

Vi har noe som er så mye mer enn en forelskelse.

Men hva mener dere? Er forelskelse en biokjemisk prosess som er sterkest i 3 mnd, og som gradvis avtar etter dette, er det vanlig å forveksle forelskelse med tiltreknning eller kjærlighet, eller er det en stor misforståelse at forelskelsen er kjemisk.

Og er det noe å trakte etter å være forelsket i årevis?

[Gjest Gjest]

Jeg elsker samboeren og forloveden min over alt, vi har vært sammen i ett og et halvt år, men etter et halvt år gav den "verste" forelskelsen seg. Aldri før har jeg følt noe slik for en mann heller, hverken da, eller nå.

Men...jeg skulle så gjerne hatt tilbake de øyeblikkene der vi levde på en sky og nusset og koste hele tiden. Da han kastet seg over meg av lyst og kåthet bare jeg smilte til han, og jeg det samme. Nå må alt jobbes litt med, og det blir liksom ikke det samme. Han vet veldig godt at jeg savner den følelsen av nyforelskelse, og det gjør kanskje forholdet vårt litt destruktivt, men jeg prøver å gjøre det beste ut av alt. Han er den eneste for meg:) Aldri i verden om jeg ville vært utro eller gått fra ham, jeg kan ikke engang se det for meg. Jeg er heldig:)

[Gjest Purple Haze]

I et langvarig forhold, er man glad i og elsker den andre. Forelskelsen kan komme igjen i kortere eller lengre perioder, også i et langvarig forhold.