Kjære dagbok

[mia83]

Er du også på FB Pjuks?

[Pjukset]

selvsagt

[mia83]

[Pjukset]

Jeg ser på Åndenes makt.

[vidvandre]

Denne dagboken hadde jeg ikke sett før

[mia83]

Denne dagboken hadde jeg ikke sett før

Du er visst overalt du

[The Kitten]

hit Vivandre.

[The Kitten]

Jeg vil gråte, men får det ikke til.

Jeg vil skrike, men får det ikke til.

Leser i brosjyren fra senteret nå for n'te gang. De første gangene jeg leste i den klarte jeg ikke å la være å begynne å gråte. Heldigvis! Ikke slik å forstå at jeg er glad for at jeg er lei meg (ja, jeg ser selv at den setningen var ulogisk) men jeg tror det er sunt å gråte når man er lei seg.

Det har tatt meg lang tid å ta tak i dette, og jeg er livredd. Jeg er redd for å kjenne på følelsene mine, samtidig som jeg ikke orker å ha det slik lenger.

Jeg stoler på at de vonde følelsene sakte, men sikkert slipper taket litt etter litt. Jeg vil bli sterkere, for nå er jeg svak. Jeg føler jeg er ingenting, og jeg hater meg selv for at jeg har latt ham ødelegge meg. Jeg føler meg svak som lot meg ødelegge da jeg kunne stoppet ham.

Når jeg ser på listen over bearbeidingsfasene blir jeg svimmel.

Den er evig lang: beslutningsfasen, akuttfasen, å erkjenne at det skjedde, å bryte tausheten, å forstå at det ikke var min feil, å stole på meg selv, sorg, sinne, åpenhet og konfrontasjoner, tilgivelse, åndelighet, to skritt frem og ett tilbake og fortsettelsen.

Beslutningsfasen er jeg ferdig med. Jeg har bestemt meg for å bli hel.

Akkutfasen er den jeg kommer inn i nå. Jeg gruer meg voldsomt til den, men forhåpentligvis gjør den meg sterkere.

Å erkjenne at det skjedde betyr at jeg må erkjenne at det faktisk skadet meg.

Å bryte tausheten: Det anbefales å fortelle det til noen. Det har jeg gjort med dere, men det er noe annet å fortelle det til venner på Internett enn venner jeg ser.

Å forstå at det ikke var min feil. Dette er den jeg kommer til å slite mest med. Logisk sett forstår jeg det, men emosjonelt er det noe annet.

Å stole på meg selv. Dette går på å stole på min indre stemme, sanser, følelser og intuisjoner.

Sorg. Å kjenne på hva jeg har tapt, gi plass til fortvilelsen over tapene, slippe smerten og være tilstede i nåtiden.

Sinne. Å lære å være i nok kontakt med sinnet. Ikke for mye og ikke for lite.

Åpenhet og konfrontasjoner. Dette er ikke noe man må, men hvis man vil kan man konfrontere overgriper. Jeg må vente og se om det blir aktuelt for meg. Per dags dato er det ikke aktuelt.

Tilgivelse: Det er heldigvis ikke nødvendig å tilgi overgriper, og sannsynligvis kommer jeg ikke til å gjøre det, men man vet aldri.

Åndelighet: Å erkjenne en kraft som er større enn en selv. Dette er til hjelp for mange. Det kan enten være i form av religion, naturen eller bare fellesskap med andre.

To skritt frem og ett tilbake: Det er en kompleks prosess og det er vanlig at det innimellom går bakover istedenfor fremover.

Fortsettelsen: Jeg skal bli gradvis helet. Jeg får et mer avklart forhold til overgriper og resten av familien min. Fortiden vil alltid være en del av meg, men dype varige forandringer har skjedd med livet mitt. Jeg vil kunne skape meg et godt liv.

Dette ble veldig langt, men det er ikke meningen at noen skal være nødt til å kommentere det. Jeg skriver det aller mest for min egen del.

[kristian82]

Jeg vil gråte, men får det ikke til.

Jeg vil skrike, men får det ikke til.

Leser i brosjyren fra senteret nå for n'te gang. De første gangene jeg leste i den klarte jeg ikke å la være å begynne å gråte. Heldigvis! Ikke slik å forstå at jeg er glad for at jeg er lei meg (ja, jeg ser selv at den setningen var ulogisk) men jeg tror det er sunt å gråte når man er lei seg.

Det har tatt meg lang tid å ta tak i dette, og jeg er livredd. Jeg er redd for å kjenne på følelsene mine, samtidig som jeg ikke orker å ha det slik lenger.

Jeg stoler på at de vonde følelsene sakte, men sikkert slipper taket litt etter litt. Jeg vil bli sterkere, for nå er jeg svak. Jeg føler jeg er ingenting, og jeg hater meg selv for at jeg har latt ham ødelegge meg. Jeg føler meg svak som lot meg ødelegge da jeg kunne stoppet ham.

Når jeg ser på listen over bearbeidingsfasene blir jeg svimmel.

Den er evig lang: beslutningsfasen, akuttfasen, å erkjenne at det skjedde, å bryte tausheten, å forstå at det ikke var min feil, å stole på meg selv, sorg, sinne, åpenhet og konfrontasjoner, tilgivelse, åndelighet, to skritt frem og ett tilbake og fortsettelsen.

Beslutningsfasen er jeg ferdig med. Jeg har bestemt meg for å bli hel.

Akkutfasen er den jeg kommer inn i nå. Jeg gruer meg voldsomt til den, men forhåpentligvis gjør den meg sterkere.

Å erkjenne at det skjedde betyr at jeg må erkjenne at det faktisk skadet meg.

Å bryte tausheten: Det anbefales å fortelle det til noen. Det har jeg gjort med dere, men det er noe annet å fortelle det til venner på Internett enn venner jeg ser.

Å forstå at det ikke var min feil. Dette er den jeg kommer til å slite mest med. Logisk sett forstår jeg det, men emosjonelt er det noe annet.

Å stole på meg selv. Dette går på å stole på min indre stemme, sanser, følelser og intuisjoner.

Sorg. Å kjenne på hva jeg har tapt, gi plass til fortvilelsen over tapene, slippe smerten og være tilstede i nåtiden.

Sinne. Å lære å være i nok kontakt med sinnet. Ikke for mye og ikke for lite.

Åpenhet og konfrontasjoner. Dette er ikke noe man må, men hvis man vil kan man konfrontere overgriper. Jeg må vente og se om det blir aktuelt for meg. Per dags dato er det ikke aktuelt.

Tilgivelse: Det er heldigvis ikke nødvendig å tilgi overgriper, og sannsynligvis kommer jeg ikke til å gjøre det, men man vet aldri.

Åndelighet: Å erkjenne en kraft som er større enn en selv. Dette er til hjelp for mange. Det kan enten være i form av religion, naturen eller bare fellesskap med andre.

To skritt frem og ett tilbake: Det er en kompleks prosess og det er vanlig at det innimellom går bakover istedenfor fremover.

Fortsettelsen: Jeg skal bli gradvis helet. Jeg får et mer avklart forhold til overgriper og resten av familien min. Fortiden vil alltid være en del av meg, men dype varige forandringer har skjedd med livet mitt. Jeg vil kunne skape meg et godt liv.

Dette ble veldig langt, men det er ikke meningen at noen skal være nødt til å kommentere det. Jeg skriver det aller mest for min egen del.

Huff!

All min medfølelse vakre kitten!

Syns du er tøff som tar takk i dette nå, og selv om det sikkert er et helvete, så blir nok ting bedre etterhvert, når du får jobbet deg igjennom "punktene".

Håper du har noen - andre enn på KG - som du kan fortelle det til og som kan støtte og hjelpe deg når du trenger det! Ikke at jeg skal si hva som lønner seg, har aldri vært borti noe lignende, men har det vært ting som jeg f.eks. aldri har snakket med andre om, og vært plaget med, så har jeg faktisk følt det har hjulpet litt om jeg har lettet på sløret og f.eks. fortalt det til en nær venn. Er noe med det at ting bare blir værre, og nok bare bidrar til at man føler seg mer ensom/utenfor/forlatt/trist om man har sånne ting som gnager og gnager på seg, men som man kun hanskes med alene.

Men bare det å snakke med de på det "senteret" eller psykolog er sikkert til stor hjelp da!

Stå på Kitten, du er en smart, reflektert og morsom jente som dessverre har blitt utsatt for noe jævelig. Tror imidlertid du har ressursene til å jobbe deg igjennom dette og lære deg å takle det og ta de "trinnene".

Merker jeg får et hat mot han som har gjort dette mot deg, selv om jeg ikke vet hvem det er/direkte kjenner deg.

Heier på deg og sender deg alle gode tanker!

[The Kitten]

Huff!

All min medfølelse vakre kitten!

Syns du er tøff som tar takk i dette nå, og selv om det sikkert er et helvete, så blir nok ting bedre etterhvert, når du får jobbet deg igjennom "punktene".

Håper du har noen - andre enn på KG - som du kan fortelle det til og som kan støtte og hjelpe deg når du trenger det! Ikke at jeg skal si hva som lønner seg, har aldri vært borti noe lignende, men har det vært ting som jeg f.eks. aldri har snakket med andre om, og vært plaget med, så har jeg faktisk følt det har hjulpet litt om jeg har lettet på sløret og f.eks. fortalt det til en nær venn. Er noe med det at ting bare blir værre, og nok bare bidrar til at man føler seg mer ensom/utenfor/forlatt/trist om man har sånne ting som gnager og gnager på seg, men som man kun hanskes med alene.

Men bare det å snakke med de på det "senteret" eller psykolog er sikkert til stor hjelp da!

Stå på Kitten, du er en smart, reflektert og morsom jente som dessverre har blitt utsatt for noe jævelig. Tror imidlertid du har ressursene til å jobbe deg igjennom dette og lære deg å takle det og ta de "trinnene".

Merker jeg får et hat mot han som har gjort dette mot deg, selv om jeg ikke vet hvem det er/direkte kjenner deg.

Heier på deg og sender deg alle gode tanker!

For en merkelig døgnrytme du har.

Tusen takk for det!

Jeg har noen jeg kunne snakket med det om, men er ikke klar for det ennå. Alt til sin tid.

Takk igjen for støtten.

[Pjukset]

Jeg vil gråte, men får det ikke til.

Jeg vil skrike, men får det ikke til.

Leser i brosjyren fra senteret nå for n'te gang. De første gangene jeg leste i den klarte jeg ikke å la være å begynne å gråte. Heldigvis! Ikke slik å forstå at jeg er glad for at jeg er lei meg (ja, jeg ser selv at den setningen var ulogisk) men jeg tror det er sunt å gråte når man er lei seg.

Det har tatt meg lang tid å ta tak i dette, og jeg er livredd. Jeg er redd for å kjenne på følelsene mine, samtidig som jeg ikke orker å ha det slik lenger.

Jeg stoler på at de vonde følelsene sakte, men sikkert slipper taket litt etter litt. Jeg vil bli sterkere, for nå er jeg svak. Jeg føler jeg er ingenting, og jeg hater meg selv for at jeg har latt ham ødelegge meg. Jeg føler meg svak som lot meg ødelegge da jeg kunne stoppet ham.

Når jeg ser på listen over bearbeidingsfasene blir jeg svimmel.

Den er evig lang: beslutningsfasen, akuttfasen, å erkjenne at det skjedde, å bryte tausheten, å forstå at det ikke var min feil, å stole på meg selv, sorg, sinne, åpenhet og konfrontasjoner, tilgivelse, åndelighet, to skritt frem og ett tilbake og fortsettelsen.

Beslutningsfasen er jeg ferdig med. Jeg har bestemt meg for å bli hel.

Akkutfasen er den jeg kommer inn i nå. Jeg gruer meg voldsomt til den, men forhåpentligvis gjør den meg sterkere.

Å erkjenne at det skjedde betyr at jeg må erkjenne at det faktisk skadet meg.

Å bryte tausheten: Det anbefales å fortelle det til noen. Det har jeg gjort med dere, men det er noe annet å fortelle det til venner på Internett enn venner jeg ser.

Å forstå at det ikke var min feil. Dette er den jeg kommer til å slite mest med. Logisk sett forstår jeg det, men emosjonelt er det noe annet.

Å stole på meg selv. Dette går på å stole på min indre stemme, sanser, følelser og intuisjoner.

Sorg. Å kjenne på hva jeg har tapt, gi plass til fortvilelsen over tapene, slippe smerten og være tilstede i nåtiden.

Sinne. Å lære å være i nok kontakt med sinnet. Ikke for mye og ikke for lite.

Åpenhet og konfrontasjoner. Dette er ikke noe man må, men hvis man vil kan man konfrontere overgriper. Jeg må vente og se om det blir aktuelt for meg. Per dags dato er det ikke aktuelt.

Tilgivelse: Det er heldigvis ikke nødvendig å tilgi overgriper, og sannsynligvis kommer jeg ikke til å gjøre det, men man vet aldri.

Åndelighet: Å erkjenne en kraft som er større enn en selv. Dette er til hjelp for mange. Det kan enten være i form av religion, naturen eller bare fellesskap med andre.

To skritt frem og ett tilbake: Det er en kompleks prosess og det er vanlig at det innimellom går bakover istedenfor fremover.

Fortsettelsen: Jeg skal bli gradvis helet. Jeg får et mer avklart forhold til overgriper og resten av familien min. Fortiden vil alltid være en del av meg, men dype varige forandringer har skjedd med livet mitt. Jeg vil kunne skape meg et godt liv.

Dette ble veldig langt, men det er ikke meningen at noen skal være nødt til å kommentere det. Jeg skriver det aller mest for min egen del.

Jeg vil kommentere de punktene jeg har personlig erfaring med rundt mine egne traumer:

Å gråte er bra, veldig bra. Å bære på sorg uten å kjenne på selve sorgen spiser deg opp og skaper syke celler. Så hver gang du gråter, la det bare fosse ut, og tenk at dette er bra for deg, selv om du føler deg aldri så svak når det skjer. Å kjenne på følelser som er så vonde, er skummelt og vanskelig. Vær stolt av deg selv som gjør det, fordi de færreste har mot til å gjøre seg så sårbar.

Å akseptere det som har skjedd er kjempeviktig, det er umulig å komme seg videre uten å akseptere en situasjon. Jeg har lært mye om tilgivelse siste årene, og har tilgitt hva jeg trodde var utilgivelig. Jeg tilga ikke for andre sin skyld, men for min egen.

Det med åndelighet støtter jeg 100%, det er helt fantastisk når man kommer til det punktet hvor man innser en at det finnes en kraft som er så stor, som du vet vil hjelpe deg. Du vet ikke hvor den kraften kommer fra, om det er fra inni deg selv, naturen, noe større, du vet bare at det kjennes bra.

Jeg endret måten jeg så andre mennesker på. Jeg forstod ikke hvorfor noen mennesker bevisst går ut og skader andre. Det være seg overgrep, følelsemessig mishandling, vold, osv osv. Jeg hadde full forståelse hvorfor mine egne handlinger hadde vært som de var, for de var jo et resultat av hvordan jeg hadde blitt behandlet, og omgivelsene mine.

Så da gikk det opp for meg at de menneskene som hadde traumatisert livet mitt måtte ha opplevd forferdelig ting selv for å gjøre det de hadde gjort. Alle er et resultat av hva de selv har opplevd. Jeg innså at de måtte hatt en ulidelig smerte i seg for å oppføre seg slik. Det unnskylder for pokker ingenting, men det ble lettere for meg å akseptere og komme meg videre når jeg klarte å se på det på denne måten. Jeg hadde så mye hat i meg pga alt, og det gjorde meg rett og slett dårlig. Jeg ville ikke føle meg dårlig lenger!

Deretter kom tilgivelsen. Ikke direkte til de det gjaldt, men for meg selv. Uten tilgivelsen kommer man seg ikke videre, men man skal også være klar for å gi den.

Du har en lang prosess foran deg, Kitten, men jeg kan love deg at du vil finne en styrke i deg selv du ikke aner du hadde. Så kommer du til å komme til et punkt hvor du faktisk klarer å legge det bak deg og ha det godt med deg selv. Man glemmer selvsagt aldri, men man lar seg ikke lenger definere av det som har skjedd.

(jeg må synge litt oppi all galskapen)

[vidvandre]

Kitten: Det er bra du forteller det til noen. Vet ikke hva jeg skal si, det var sterke ord.

[The Kitten]

Jeg vil kommentere de punktene jeg har personlig erfaring med rundt mine egne traumer:

Å gråte er bra, veldig bra. Å bære på sorg uten å kjenne på selve sorgen spiser deg opp og skaper syke celler. Så hver gang du gråter, la det bare fosse ut, og tenk at dette er bra for deg, selv om du føler deg aldri så svak når det skjer. Å kjenne på følelser som er så vonde, er skummelt og vanskelig. Vær stolt av deg selv som gjør det, fordi de færreste har mot til å gjøre seg så sårbar.

Å akseptere det som har skjedd er kjempeviktig, det er umulig å komme seg videre uten å akseptere en situasjon. Jeg har lært mye om tilgivelse siste årene, og har tilgitt hva jeg trodde var utilgivelig. Jeg tilga ikke for andre sin skyld, men for min egen.

Det med åndelighet støtter jeg 100%, det er helt fantastisk når man kommer til det punktet hvor man innser en at det finnes en kraft som er så stor, som du vet vil hjelpe deg. Du vet ikke hvor den kraften kommer fra, om det er fra inni deg selv, naturen, noe større, du vet bare at det kjennes bra.

Jeg endret måten jeg så andre mennesker på. Jeg forstod ikke hvorfor noen mennesker bevisst går ut og skader andre. Det være seg overgrep, følelsemessig mishandling, vold, osv osv. Jeg hadde full forståelse hvorfor mine egne handlinger hadde vært som de var, for de var jo et resultat av hvordan jeg hadde blitt behandlet, og omgivelsene mine.

Så da gikk det opp for meg at de menneskene som hadde traumatisert livet mitt måtte ha opplevd forferdelig ting selv for å gjøre det de hadde gjort. Alle er et resultat av hva de selv har opplevd. Jeg innså at de måtte hatt en ulidelig smerte i seg for å oppføre seg slik. Det unnskylder for pokker ingenting, men det ble lettere for meg å akseptere og komme meg videre når jeg klarte å se på det på denne måten. Jeg hadde så mye hat i meg pga alt, og det gjorde meg rett og slett dårlig. Jeg ville ikke føle meg dårlig lenger!

Deretter kom tilgivelsen. Ikke direkte til de det gjaldt, men for meg selv. Uten tilgivelsen kommer man seg ikke videre, men man skal også være klar for å gi den.

Du har en lang prosess foran deg, Kitten, men jeg kan love deg at du vil finne en styrke i deg selv du ikke aner du hadde. Så kommer du til å komme til et punkt hvor du faktisk klarer å legge det bak deg og ha det godt med deg selv. Man glemmer selvsagt aldri, men man lar seg ikke lenger definere av det som har skjedd.

(jeg må synge litt oppi all galskapen)

Jeg skal ta denne frem i tunge tider, for jeg tror den kommer til å være til hjelp.

Vakker sang forresten.

[The Kitten]

Kitten: Det er bra du forteller det til noen. Vet ikke hva jeg skal si, det var sterke ord.

for klemmen.

[*appifany*]

Pjukset sier: Så da gikk det opp for meg at de menneskene som hadde traumatisert livet mitt måtte ha opplevd forferdelig ting selv for å gjøre det de hadde gjort. Alle er et resultat av hva de selv har opplevd. Jeg innså at de måtte hatt en ulidelig smerte i seg for å oppføre seg slik. Det unnskylder for pokker ingenting, men det ble lettere for meg å akseptere og komme meg videre når jeg klarte å se på det på denne måten.

Og det tror jeg er viktig å ha i bakhodet. I allefall for deg, Kitten. For du virker som en veldig oppegående jente som faktisk klare å sette seg inn i andre sin situasjon.

Ønsker deg lykke til i "ferden" du skal ut på. Å husk bare på i tunge stunder, at det SKAL være tungt før man kommer seg videre. Oppoverbakker er tunge, det har de alltid vært og kommer alltid til å være. Ikke glem målet; Å stå på toppen, sliten, men med hodet hevet og og en ny fremtid!

[The Kitten]

Pjukset sier: Så da gikk det opp for meg at de menneskene som hadde traumatisert livet mitt måtte ha opplevd forferdelig ting selv for å gjøre det de hadde gjort. Alle er et resultat av hva de selv har opplevd. Jeg innså at de måtte hatt en ulidelig smerte i seg for å oppføre seg slik. Det unnskylder for pokker ingenting, men det ble lettere for meg å akseptere og komme meg videre når jeg klarte å se på det på denne måten.

Og det tror jeg er viktig å ha i bakhodet. I allefall for deg, Kitten. For du virker som en veldig oppegående jente som faktisk klare å sette seg inn i andre sin situasjon.

Ønsker deg lykke til i "ferden" du skal ut på. Å husk bare på i tunge stunder, at det SKAL være tungt før man kommer seg videre. Oppoverbakker er tunge, det har de alltid vært og kommer alltid til å være. Ikke glem målet; Å stå på toppen, sliten, men med hodet hevet og og en ny fremtid!

Å forstå hvorfor han gjorde som han gjorde er nok det som kommer til å bli vanskligst. Har aldri tenkt at han gjorde det kun fordi han er en drittsekk. Det er en grunn, det vet jeg, men per dags dato skjønner jeg ikke hva den grunnen kan være uten å skylde på meg selv.

Tusen takk for gode tanker og kloke ord, Appifany.

[NoAngel]

føler du at du trenger å skjønne hvorfor han gjorde det?

[Pjukset]

Å forstå hvorfor han gjorde som han gjorde er nok det som kommer til å bli vanskligst. Har aldri tenkt at han gjorde det kun fordi han er en drittsekk. Det er en grunn, det vet jeg, men per dags dato skjønner jeg ikke hva den grunnen kan være uten å skylde på meg selv.

Tusen takk for gode tanker og kloke ord, Appifany.

Jeg tror egentlig ikke en overgriper selv forstår hvorfor de begår slike handlinger. Jeg gleder meg til hele deg forstår at du overhodet ikke har skyld i det, at du absolutt ikke har gjort noe galt.

Litt hummus?

[Bahia]

Kjære TK, du må ikke føle at du er svak, for du er en av de sterkeste menneskene jeg vet om!

Det trengs en utrolig styrke å ta det skrittet å få hjelp,og ikke minst si til seg selv at "sånn vil jeg ikke ha det lenger!". Aldri tenk den tanken at du kunne stoppet det heller.

Ingen skal behøve å gå gjennom det du har gjort!

Fint at du har lest brosjyren å funnet ut de stegene du må igjennom. Ting tar tid, og må taes i riktig tempo. Når du føler deg klar for det, så fortell det til noen du stoler på. Innen den tid er vi alle her for deg, sånn at du kan lufte ut tanker og følelser.

Nå kan ikke jeg sette meg inn i hva du har måtte gått igjennom, men vet at når man opplever vonde ting, er det godt å få luftet ut tankene sine til andre. Man må også innse at det ikke er sin feil. I tillegg hjelper det å gråte

Jeg er så utrolig stolt av deg!

[The Kitten]

føler du at du trenger å skjønne hvorfor han gjorde det?

Ja, for det er alltid en grunn til at folk handler som de gjør.