Når det ikke blir som man drømmer om

[Gjest linn TS]

Jeg vet ikke hvordan starte dette innlegget. Kaos og usikkerhet inni meg, samtidig som jeg føler meg virkelig uheldig. Hvorfor meg?

Har alltid vært sånn. Vært en positiv og snill jente, ja det mener jeg. kommet langt i livet, men æsj, jeg har slitt underveis.

Vanskelig oppvekst med klåfingret alkoholiker av en bestefar (uff... har fortrengt men sånn var det).

Foreldre som aldri så ut til å elske hverandre. Pappa var alltid hard og krass, samtidig som han hadde sine melankolske følelsesladede stunder. Han likte ikke meg, da jeg alltid "var på mammas parti" i følge han. Fikk flere ganger høre han ikke likte meg,like etter hadde han glemt episoden. Jeg var usikker, men veldig oppofrende og snill. Perfekt i alt jeg foretok meg og toppkarakterer på skolen.

Så kom smellen. Jeg fikk anoreksi. en tøff kamp. lang vei ut, men min mamma skal ha mye av æren for at jeg kom meg så pass fort utav dette. (før det var for sent).

Mamma og pappa skilte seg (endelig) og jeg flyttet. begynte studere og fikk en heeeelt annen vennekrets. Fikk det topp! Mye fest, jeg (som alltid hadde vært redd og forsiktig) ble populær også blandt gutta. Masse flørting og selvtillitten vokste. Møtte mange gutter denne tiden.

Husker at en falt skikkelig for meg, men han ble for "kjedelig"for meg. En virkelig snill gutt, men ble med å være kompiser.

Ble flere småkjærester før jeg møtte "kjærligheten". Han var så forsiktig og snill mot meg og det tok ikke lang tid før det ble oss. Drømmeprinsen! Men etter som tiden gikk skulle det vise seg at ikke han heller var perfekt...

Han hadde en voldlig far. vokste opp med vold i hjemmet. (mer enn hva jeg har opplevd hjemme fra da vold i allefall ikke oppstod hos oss). Desverre har kjæresten min "arvet" noe av temperamentet til sin far. hisser seg lett opp. kom gradvis til overflaten etter et til to år sammen synes jeg å huske.. vi er virkelig bestevenner og kjærester på en og samme tid.. men så kommer dette som er så forvirrende. Frustrerer meg og gjør meg så lei meg.

Når han var frustrert på meg (sinna, irritert redd e.l.) så fikk jeg høre det verbalt. "drittkjerring", "møkkakjæreste", "hore". og like etter var alt GLEMT. Da var det bort og susse på meg og kose med meg. Ble nesten vanlig sånn en sjelden gang. Ble satt ut og lei meg der og da for så å glemme det til neste episode slo til....

Vi jobbet med det, ting ble bedre. jeg ble gravid (vært sammen 4 år).

Er nå gravid i uke 34. Snart fødeklar og vi får en liten jente sammen.

Vanligvis har vi det bra. men hans kraftige temperament kan ennå en sjelden gang plutselig komme til overflaten. Skremmer meg.

Har hatt en sjelden episode her idag som gjør at jeg nå sitter oppe og skjelver og gråter..

jeg hadde funnet ut at han over en tid har spilt bort flere tusenlapper på betson.no. Felles økonomi, så ble jo selvsagt frustrert i og med jeg prøver å spare og så driver han på sånn. Han for i lufta. kjeftet. presset meg mot en vegg med panna og snakket høyt med sammenbitte tenner. "dette var hans penger, nå måtte jeg faen meg skjerpe meg". Slo meg inn i overarmen.

Jeg ble så redd - låste meg inn på badet. han for etter , skrudde av lyset og stod utenfor og kjeftet. Prøvde lirke opp døren samtidig som han kjeftet. kalte meg masse stygt, og snakket om hvor udugelig jeg er... skulle "virkelig ta meg" når han fikk opp døra.

Jeg var livredd. tårene trillet. redd for hva som skjedde med han jeg faktisk elsker. Prøvde snakke rolig med han, få han til å roe seg. Våget til slutt åpne døren. Han gjorde meg ingenting. men fortsatte være hard. så stygt på meg, skremmer meg med vilje for å kue meg.

Vanskelig forklare, men i et slikt sinne-øyeblikk så gjør han hva han kan for å kue meg og få meg til å krype. Skremme meg så han har overtaket. Deretter gikk han og la seg.

Sitter her med snuppa vår i magen. kjenner hun sparker ivrig. nesten sinna på meg selv, og samtidig så lei meg. Hvorfor kan jeg aldri være helt heldig og lykkelig i dette livet her?

Hadde alltid sett fram til å gå gravid, og så blir det sånn? Er det med han jeg elsker, men desverre så er ikke han jeg elsker stabil nok. Vi som har det så fint sammen til vanlig. Får høre vi ser nyforelsket ut. hvorfor må han få en sjelden episode der han klikker sånn???...

har så utrolig vondt inni meg.

I ene sekundet er jeg sexy og eneste jenta i drømmene hans. er alt for han. neste øyeblikk så er han sånn?!.. hva har jeg gjort for å fortene være så forvirret og lei meg?

hva om han hadde sett hvordan han oppførte seg mot meg? eller hva om han var vitne til å se en annen person behandle meg på denne måten. hvordan hadde han reagert?

Bryr han seg ikke om meg?

Nå ligger han og sover inne på rommet. jeg må snart krype opp i sengen til han. (hadde jeg ikke vært gravid hadde jeg sovet på sofaen, men klarer det ikke nå).

I morgen er vel alt glemt fra hans side. men jeg glemmer ikke.. desverre tar jeg det med meg. bærer det videre og gjør meg mer forvirret..

[Gjest linn ts igjen..]

Må legge til at jeg føler at han mister forstanden i disse sjeldne situasjonene.

Men jeg blir ikke ordentlig redd.. burde jeg bli det? kanskje jeg bare overdriver situasjonene......

tror dere han er lei seg i etterkant av disse episodene? Eller tror dere han liker det, ikke tenker at sånn skal det ikke være...? hvorfor har han glemt i morgen og "elsker meg" like mye som alltid. frustrerer meg.

forstår ikke hva som går av han!

vi skal ha barn sammen, skal være lykkelige, ER lykkelige helt til han en sånn sjelden gang kan finne på å klikke sånn. Er det rart jeg blir forvirret og redd?

ingen utenfor vil kunne tro dette om han. ser så snill ut, forsiktig.

snill mot alle og oppofrende. og normlat så snill mot meg også ... uff.. så lei meg akkurat nå..

[Gjest Gjest]

Han må få orden på hodet sitt.

Ta kontakt med familievernkontoret i kommunen din og bestill time der. Si til ham at disse utbruddene hans gjør deg utrygg og redd, og spør hvordan han opplever det og hvordan han tror du opplever det. Be ham deretter være med deg til samtale på familievernkontoret. Gjør det helst fort, sånn at dere er i gang før babyen kommer.

[Gjest Gjest *trine*]

vil bare gi deg en stor klem! Lykke til med fødselen og den lille jenta. Håper du har støtte hos familien din fremover. Tenk også nøye over om du fortjener å være redd i et forhold... Jeg tviler ikke på at du er glad i han tross alt, men nå får du en til å være glad i. En liten en som du vil elske høyere enn alt annet, og dere vil fint klare å bare være to...

[Gjest linn ts]

vil bare gi deg en stor klem! Lykke til med fødselen og den lille jenta. Håper du har støtte hos familien din fremover. Tenk også nøye over om du fortjener å være redd i et forhold... Jeg tviler ikke på at du er glad i han tross alt, men nå får du en til å være glad i. En liten en som du vil elske høyere enn alt annet, og dere vil fint klare å bare være to...

Takk trine.

hjelper veldig med litt trøstende ord og råd.

Jeg er utrolig glad i han ja. men sånn kan jeg jo ikke leve framover. vokste opp som "nervøs" og makter ikke måtte gå rundt nervøs i forholdet mitt i tillegg.

Føler dette er så urettferdig. Hvorfor kunne jeg ikke i det minste være helt lykkelig nå i forholdet mitt i allefall etter en tøff og noe ulykkelig oppvekst..

Det skal jo forfølge meg..

Kanskje det er meg. idiotisk, men tanken har slått meg....

sier til meg selv, til vanlig, at jeg ER lykkelig og tror jo også på det. men da er det ekstra tungt å bli "slått i bakken" når en sånn episode som i kveld inntreffer.

[Gjest Gjest_Nina]

Kjære, kjære deg!

Jeg har så vondt av deg, og jeg skjønner hvordan tankene dine flyr til "det må være meg, siden alt rundt meg går galt". Men det er ikke deg. Jeg lover.

Både du og han trenger hjelp. Du trenger hjelp til å hevde deg, han trenger hjelp til å få skikk på seg selv og bli kvitt sinnet sitt.

Jeg vet det ikke er ord man vil høre, men det er noen mennesker som arver mishandlingen de selv har blitt utsatt for, og selv om han elsker både deg og baby-to-be så er verken du eller henne trygge før han er trygg på seg selv.

Hvis han ikke er av typen som blir sint når du prøver å ta det opp med han, forklar han hvordan han er, og prøv å få han til å forstå at han trenger å gjøre noe med det. Jeg vet det er vanskelig, men du har snart ett barn du må beskytte.

Hvis han er av typen som blir sint er jeg redd for at du blir nødt til å ta det opp med han på avstand. Finn deg et sted du kan være, søk hjelp hos familien din. Skriv et langt brev, utrykk deg så klart du kan, og la han få det. Så la han være, la han få fred en stund. Han trenger å vite at han mister både deg og datter på denne måten.

Det er ille nok at du skal oppleve dette. Et barn skal ikke ha nødt til å oppleve det, verken selv eller at moren hennes blir utsatt for det.

Han, av alle, burde forstå det, men så enkelt er det jo desverre ikke.

Vær så snill. Redd deg selv.

hilsen en som har vært der.

[gompen]

Det skal ikke være slik i et forhold! Man skal ikke gå rundt og være redd for kjæresten sin! Uff, jeg vet hvordan det føles, hadde det på akkurat samme måte selv. Lang historie.

Bare noen spm:

- Blir han sint for bagateller?

- Legger han skylda for at han blir sint på deg?

- Sier han unnskyld?

[Bomull]

Har du noen gang stått i mot han? Har du turt å si til han at du ikke aksepterer slik oppførsel? Om det noen gang er tiden for å gjøre det er det nå. Klarer han å være så sint på deg, vil han også være sånn mot datteren din. Han trenger hjelp til å mestre sinnet sitt.

Endret 14. juli 2008 av Sunshine

[vilja]

Om han ikke klarer å mestre sinnet sitt, er jeg redd dette vil bli en ny runde i tidens evighets sirkel om barn som blir utsatt for sinne, overgrep etc.

Du har vært der selv med en mor som ikke gikk før du var "voksen". Du lærte å "godta" dette , arvet det fra din mor.

Barnet ditt kommer også til å tro at dette er normalt, og kommer til å "godta" dette.

Hva når hun stifter familie, og om mannen hennes også er slik?

Da kommer hun til å "godta" dette, fordi du gjorde det.

Klem!

(Jeg har vært der jeg også, bare at jeg vokste opp med vennlighet og varme). Jeg godtok ikke at far til barnet mitt behandlet meg slik at jeg var redd! Det går veldig bra på alle måter med meg. Også økonomisk. Har masse penger til overs hver mnd:)

Klem

[Solskinnsbolla]

Du må som en annen også skriver: TA KONTAKT MED FAMILIEVERNKONTORET i kommunen. Si ifra til legen at det er krise, si hvordan han oppfører seg, og hvis legen er like engasjert som min, så blir du/dere henvist til psykolog og får time samme uka eller uka etter! (Tok oss som eks. men for oss handlet det om helt andre ting, bare så folk ikke tror at jeg er i et voldelig forhold) Dette MÅ du gjøre!

Ikke vær redd for å be om hjelp, det kommer ikke til "å bli bedre", å bli far med det følelsesmessige presset det blir, kommer ikke til å gjøre han bedre. Han har dessverre blitt oppdratt gjennom å observere sin egen far hvordan det er "normalt" å reagere følelsesmessig i ulike situasjoner. Dette er ikke hans natur, dette er innlært gjennom observasjon av egne foreldre. Blir ikke dette tatt tak i, blir den sosiale arven videreført på en eller annen burlesk måte. Det får konsekvenser for jenta deres og det får konsekvenser for deg.

[Gjest linn TS]

Det skal ikke være slik i et forhold! Man skal ikke gå rundt og være redd for kjæresten sin! Uff, jeg vet hvordan det føles, hadde det på akkurat samme måte selv. Lang historie.

Bare noen spm:

- Blir han sint for bagateller?

- Legger han skylda for at han blir sint på deg?

- Sier han unnskyld?

Tusen takk for mange gode innlegg!

Hjelper meg å sortere tankene når jeg får høre synspunkt og meninger fra dere. gir saken en bedre vinkling!

Skal svare på de spørsmålene som ble stilt av Gompen :

Ja, jeg mener at endel av det han blir sint for, kun er bagateller. Og kan fort komme i sammenheng med økonomi, at han er ekstra sliten e.l. De verste utbruddene, om jeg kan kalle de det, kommer om han "tror/vet at jeg er lei meg/irritert for en situasjon som han er årsaken til". Vet ikke om dere forstod den forklaringen? Vanskelig å sette seg inn i. Men ja, kan være såkalte småting og komme ganske så plutselig.

Er alltid mer eller mindre min feil at han blir sint ja. Mener han. Svaret på hvorfor det liksom er min feil, ligger vel i svaret over. At han "tror/vet at jeg er lei meg eller irritert for en situasjon som han er årsaken til". Akkurat som om han ikke mestrer at han har gjort meg lei meg/irritert og så ender det på denne måten (som selvsagt bare gjør meg mer lei meg og irritert..).

Unnskyld er et skjeldenhetens ord desverre. Han "glemmer" gjerne episoden og bare går videre som om ingenting skulle ha skjedd.Tror han skjemmes over oppførselen sin og i stedenfor å beklage seg, så legger han lokk på hendelsen.

Som i dag tidlig når han skulle på jobb : alt var glemt, han ville ha hadet-suss og være søt mot meg. men jeg bare la ryggen til, sa at DET orket jeg ikke nå. (det finnes jo grenser).Jeg er sikker på at når han kommer hjem i ettermiddag så er jeg "elsklingen" og "skjønningen" og alt er bare sååå harmonisk.

------------------------

Til deg Sunshine, som spør om jeg noen gang har stått i mot han :

Jepp. jeg er nok rimelig tøff i forhold til hva mamma var ovenfor min far. Viser han tydelig at denne oppførselen er uakseptabel. Prøver å forklare han hva det gjør med meg og spør hvorfor han tyr til slike handlinger. Men det virker ikke som om det hjelper. Han sier bare : "jeg har lagt episoden bak meg, har ikke du?" (eller noe lignende). Vanskelig forklare.

Men det er jo akkurat akseptere det jeg faktisk gjør med å velge å bare gå videre. Det er jo liksom den enke-utvei ikke sant.. en må være så mye tøffere for å finne et alternativ og stå på sitt krav.

Min familie bor langt unna her. Desverre. men har faktisk tatt opp problemet med han mamma, tro det eller ei. Jeg er virkelig heldig med svigermoren min i allefall!

Og hun forstår meg, for hun ser jo oppførselen til hans far helt tydelig her. Ser at her er en diger feil som må ryddes opp i.

Min kjære er liksom "god gutten" blandt jentevenner, blandt familie , alle sammen! Han hadde en tøff barndom med en far som var voldelig mot hans mor. Faren var heller aldri god mot min kjære. Aldri klarte han å se på han som "god nok sønn". Så min kjære har vært igjennom ganske så mye. Jeg VET så inderlig godt at jeg er sammen med en snill gutt som desverre er miljøskadet fra barndommen. Vil så gjerne få dette til å fungere, men innser, som dere også sier : DA MÅ VI HA KYNDIG HJELP!

Skal snakke med legen min. og rådføre meg om hva gjøre videre. Vil ikke utsette min datter for det samme som jeg en gang gikk gjennom. det hadde jeg virkelig ikke kunnet tilgi meg selv...