Å like noen man ikke har møtt....

[Gjest Jenta23]

Prøvd å lage med bruker, men det funket dårlig ja..

Vet ikke helt va jeg er ut etter, må bare få snakket/skrevet ut om det!!

Møtte en fyr over nette for et par mnd siden, vi bor i to forskjellige byer.. Men han er helt fantastisk, snakket MYE med han, sikkert brukt alt for mye tid på å snakke med noen over tlf

Vi skulle møtes, for begge følte her var det virkelig noe!! Men så vil han ikke likevel, føler at avstandsforhold ikke kommer til å funke uansett! Synes det bare er så sykt trist:/ Jeg kommer jo til å flytte der han bor om et år, for å ta et år på utdannelsen min.. Men han sier vi heller burde møtes da og ikke nå...

Bare litt lei meg her jeg sitter, trist over å ikke møte han jeg virkelig tror er en fyr for meg! Vet det høres sykt ut da vi ikke har møttes, men kan ikke noe for det jeg føler

Synes det bare er kjipt da vi har snakket om alt vi skal gjøre sammen når vi møtes også.... Jaja...Måtte bare få det ut av systemet..

[BAMBI<3]

Mulig at han ikke er den han utgir seg for og være, det er mye skummelt ute og går på sånne nettsteder, men det finnes også mange solskinnshistorier. Uansett burde det ikke være noe problem for han og treffe deg før du flytter hvis han virkelig vil og snakker sant. Husk at hvis du skal møte han, anbefaller jeg at du forteller noen om hvor du skal møte han og eventuelt at noen blir med deg og holder deg litt under oppsyn i tilfelle han ikke skulle være en ordentlig fyr.

[Gjest Yoghurt]

Avstandsforhold er tøft, men alternativet er mye, mye verre. Har man møttes vet man i det minste om det er noe ekte der, om det er verdt slitet. Når man ikke har møtt hverandre blir det ubeskrivelig slitsomt for psyken. Tankene spiller deg et puss titt og ofte, det er vanskelig og vondt å skulle være forplikta til et menneske man ikke vet om man liker, ikke vet hvordan er (selv om man vet hvordan dette mennesket er og man vet at man liker han). Man er forvirra over sine egne tanker og følelser, får dårlig samvittighet lett, føler masse savn til en person man "ikke kjenner".

Jeg snakker her av erfaring. For et og et halvt år siden var jeg i presis samme situasjon som deg. Både jeg og han hadde etter mye prating (riktignok to år og ikke to måneder) begynt å få utrolig til følelser for hverandre, aldri møtt hverandre og han skulle flytte dit hvor jeg bor om et og et halvt år for å starte utdanninga si.

Jeg fikk prøvd begge alternativene - først et halvår der vi likte hverandre men ikke møttes - det var noe av det jævligste jeg har vært borti.

Det å overleve i et helt udefinerbart forhold kjennes destruktivt. ”vi er ikke sammen og sånn sett eier vi ikke forpliktelser til hverandre, men liiiikavel har vi forpliktelser til hverandre – til en person man aldri har møtt og ikke er sammen med men liker ("liker????" tenkte jeg utallige mange ganger)” osv osv. Dette halvåret før vi møttes var hundre ganger verre enn avstandsforhold. Var mange vonde episoder, f. eks trudde han i ei lita stund at han var forelska i ei anna ei og jeg sliter med det "sviket" (vi hadde ikke møttes engang, så svik og svik fru blom) den dag i dag.

Så endelig valgte vi å møtes, og det gikk fantastisk det, er sammen fortsatt og han flytter hit veldig snart. MEN avstandsforhold er tungt, man må være sterke for å klare det. Sånn sett forstår jeg hans tankegang, avstandsforhold er da vanskelig, det kan være lettere å vente til dere bor i samme by. Men i praksis stemte det ikke for meg, og det var mye vondere å ikke møte hverandre.

Lykke til!

[Gjest Jenta23]

Avstandsforhold er tøft, men alternativet er mye, mye verre. Har man møttes vet man i det minste om det er noe ekte der, om det er verdt slitet. Når man ikke har møtt hverandre blir det ubeskrivelig slitsomt for psyken. Tankene spiller deg et puss titt og ofte, det er vanskelig og vondt å skulle være forplikta til et menneske man ikke vet om man liker, ikke vet hvordan er (selv om man vet hvordan dette mennesket er og man vet at man liker han). Man er forvirra over sine egne tanker og følelser, får dårlig samvittighet lett, føler masse savn til en person man "ikke kjenner".

Jeg snakker her av erfaring. For et og et halvt år siden var jeg i presis samme situasjon som deg. Både jeg og han hadde etter mye prating (riktignok to år og ikke to måneder) begynt å få utrolig til følelser for hverandre, aldri møtt hverandre og han skulle flytte dit hvor jeg bor om et og et halvt år for å starte utdanninga si.

Jeg fikk prøvd begge alternativene - først et halvår der vi likte hverandre men ikke møttes - det var noe av det jævligste jeg har vært borti.

Det å overleve i et helt udefinerbart forhold kjennes destruktivt. ”vi er ikke sammen og sånn sett eier vi ikke forpliktelser til hverandre, men liiiikavel har vi forpliktelser til hverandre – til en person man aldri har møtt og ikke er sammen med men liker ("liker????" tenkte jeg utallige mange ganger)” osv osv. Dette halvåret før vi møttes var hundre ganger verre enn avstandsforhold. Var mange vonde episoder, f. eks trudde han i ei lita stund at han var forelska i ei anna ei og jeg sliter med det "sviket" (vi hadde ikke møttes engang, så svik og svik fru blom) den dag i dag.

Så endelig valgte vi å møtes, og det gikk fantastisk det, er sammen fortsatt og han flytter hit veldig snart. MEN avstandsforhold er tungt, man må være sterke for å klare det. Sånn sett forstår jeg hans tankegang, avstandsforhold er da vanskelig, det kan være lettere å vente til dere bor i samme by. Men i praksis stemte det ikke for meg, og det var mye vondere å ikke møte hverandre.

Lykke til!

Ja det er akkurat det jeg sliter med

Er så vanskelig å ikke ha møtt han, men som du sier føler en forpliktelse over han likevel, uansett om jeg ikke har det!! Og er så sykt vanskelig å ikke få møte han jeg har så sykt lyst til å møte! Men skjønner helt klart hannes side at avstandsforhold er ikke lett osv.. Men for meg er jeg overbevist om at dette er verre

Vi har snakket kjempe masse om det, men hver gang føler jeg at jeg prøver å overbevise han, og det liker jeg ikke:/ Vil jo ikke "tving" han for å si det sånn... Men vanskelig å ikke si det jeg tenker når jeg liker han og vet at han liker meg.. Må vel bare vente å se, kanskje han finner ut at han vil møte meg en dag, og satse litt!

[Gjest Yoghurt]

Ja jeg har dessverre ikke noen råd der, for her ville begge møtes, det tok bare så lang tid før det var praktisk mulig (og det var da jeg fikk den vonde smakebiten på hvordan det er å være i et slikt ikkedefinerthvanåennforhold med en jeg ikke hadde møtt). Avstandsforhold er ikke håpløst eller umulig, det er det mer enn nok av solskinnshistorier til å bekrefte, men så klart er det litt vanskelig. Det gjelder å tørre litt. En fordel dere (og vi) har er at du skal flytte til hans by om et år. Et avstandsforhold hvor avstanden bare er midlertidig er nok mye enklere å komme godt ut fra enn et hvor man ikke ser enden på avstanden - et forhold som det sistnevnte hadde jeg nok tvilt meget sterkt på å inngå. Håper for din skyld at det løser seg

Endret 8. juli 2008 av Yoghurt

[Gjest Jenta23]

Takk:)

Ja håper det jeg også.. Litt vanskelig når han har kjempe lyst, men synes det er best å vente det året, og jeg mener det er bedre å møtes nå og ha avstandsforhold..(om det da klaffer mellom oss)

Jaja, får nå bare vente å se hva som skjer

[Gjest Gjest]

Ifølge min erfaring er det utrolig mange idioter der ute som det virker som har spesialisert seg på chatting og som dermed er mestere på overbevisende og romantiske samtaler over nettet. Skumle greier.