Uplanlagt gravid

[Gjest Pupsilure]

Nå vet jeg ikke om det er noen sammenheng, men jeg ble gravid som 17 åring, og det var aldri noe å lure på. Jeg var 100 % bestemt på abort fra første stund. Jeg fikk heller aldri noe plager i etterkant. Det er nå 7 år siden.

Jeg har flere venninner som har slitt veldig i etterkant, og de var mer i tvil om de skulle ta abort eller ikke.

Med bakgrunn i dette tenker jeg at du nok vil være en av de som kommer til å slite i etterkant hvis du tar abort. Og jeg ville nok valgt å beholde hvis jeg var deg......

Lykke til

[Gjest TS]

Tusen takk for alle svar. Dere er veldig søte

Jeg sitter på jobben nå siste dagen før ferien, og burde fått unna masse, men klarer ikke konsentrere meg. Har nettopp avsluttet 1 times samtale med mannen på telefonen. Det var godt. Ting har blitt mye klarere nå. Han står for det samme, men han kommer ikke til å ta barna hvis med mindre han ser at de lider. Med mindre han ser at jeg vier mindre tid til dem og de får mindre oppmerksomhet fra meg.

Han sier at hvis jeg velger å beholde barnet, for det er jo utelukkende kun mitt valg, da mener han at valget er tatt over hodet hans. Og jeg sier det samme om hans valg, at i utgangspunktet har han tatt et valg over hodet på meg. Ja, det kunne han i grunn være enig i. Jeg sier også at han ber meg om å ta et ummenneskelig valg, og at dette burde man aldri måtte gjøre.

Så må jeg si at jeg vet at den familien jeg har nå er i grunn viktigere enn det jeg bærer på. Allikevel er det ingen garanti for at familien ville holdt uansett om jeg ble gravid, tok abort eller bar det fram, eller at jeg aldri ble gravid. Uansett har vi ingen garanti. Jeg sier at hvis jeg velger å ta abort, så gjør jeg det for familiens skyld, ikke for min egens skyld. Det kan ende opp at jeg hater meg selv resten av livet. Det kan også ende opp med at jeg føler at dette var mest riktig for familien. Jeg vet at det er ikke lurt for oss å få et barn til, samtidig klarer jeg ikke helt se at jeg skal kunne ta abort. Jeg vil aldri bli helt sikker uansett. Jeg har kanskje bare litt over 2 uker på å bestemme meg. Innemellom skal vi på ferie, og vi skal jo ha det hyggelig på ferie for barnas skyld. Så jeg må nok ta litt fri fra meg selv, litt fri fra tankene mine for at vi skal kunne ha det hyggelig.

Vel, enden på samtalen var at joda, han sier at ekteskapet vårt er verdt å kjempe for, og at selv om det skulle komme et barn til (som han ikke vil ha, ennå), så skal han prøve. "Det er verdt å prøve", men det er jo ingen garanti for at han blir. Bare ved dette ble alt mye klarere, nå er det lettere for meg å ta en beslutning enten den ene eller andre veien. Hvis jeg velger å ha barnet kan det ende at om noen år så er jeg alenemor, men da vet jeg at han i det hele tatt var villig til å prøve. Så nå gjenstår spørsmålet? Er det sånn at ved at jeg tar den beslutningen som han sier er over hodet på han, er det egoistisk av meg? Jeg tar jo en beslutning som får en effekt på hele familien, som kan enten "make or break" denne familien, det vet vi jo ikke.

Vi skal allikvel til forundersøkelse på sykehuset, og da får jeg jo evt. en dato for abort, men helt fram til den dagen kan jeg ombestemme meg, helt frem til før jeg skal legge meg ned for narkosen kan jeg jo ombestemme meg. Så fram til det; Jeg tar en liten ferie fra meg selv.

[Gjest Atty]

Det virker på meg som om han er usikker på forholdet deres uansett et barn til eller ikke, altså om du tar abort er du fremdeles ikke sikker på at han blir. Kanskje et barn til blir unnskyldningen for han for å gå fra deg, hvis har først bestemmer seg for å dra. Det virker sånn, i hvert fall.

Jeg håper dere finner en løsning som dere begge (alle) kan leve godt med. Jeg synes du er i en fryktelig situasjon - ønsker deg alt godt!!

[Gjest TS]

Det virker på meg som om han er usikker på forholdet deres uansett et barn til eller ikke, altså om du tar abort er du fremdeles ikke sikker på at han blir. Kanskje et barn til blir unnskyldningen for han for å gå fra deg, hvis har først bestemmer seg for å dra. Det virker sånn, i hvert fall.

Jeg håper dere finner en løsning som dere begge (alle) kan leve godt med. Jeg synes du er i en fryktelig situasjon - ønsker deg alt godt!!

Jeg tror du misforsto litt. Hvis jeg tar abort, så kan det være at familien blir ødelagt allikevel, fordi det kan være at jeg aldri blir meg selv igjen. Det kan da være at det er jeg da som ikke orker å være sammen med han mer. Vi har et supersolid ekteskap, vår kjærlighet til hverandre er selve grunnstenen i vårt forhold. Og nå er vi dessverre oppe i noe som er meget alvorlig. Og som vil uansett det ene eller det andre påvirke livet vårt. Sjansen for at vi splittes er der, men vi er ikke mindre glade i hverandre av den grunn. Så nei, han ser ikke på en vei ut, det har han aldri sagt.

[Gjest Atty]

Jeg tror du misforsto litt. Hvis jeg tar abort, så kan det være at familien blir ødelagt allikevel, fordi det kan være at jeg aldri blir meg selv igjen. Det kan da være at det er jeg da som ikke orker å være sammen med han mer. Vi har et supersolid ekteskap, vår kjærlighet til hverandre er selve grunnstenen i vårt forhold. Og nå er vi dessverre oppe i noe som er meget alvorlig. Og som vil uansett det ene eller det andre påvirke livet vårt. Sjansen for at vi splittes er der, men vi er ikke mindre glade i hverandre av den grunn. Så nei, han ser ikke på en vei ut, det har han aldri sagt.

Ok, kan godt hende jeg misforsto. Men jeg kan allikevel ikke forstå at dere har et "supersolid" ekteskap hvis dere ikke kan takle dette sammen - abort eller ikke.

[Alive]

Har du tenkt på faren for at du kan ende opp med å hate ham hvis du tar abort?

[Gjest TS]

Ok, kan godt hende jeg misforsto. Men jeg kan allikevel ikke forstå at dere har et "supersolid" ekteskap hvis dere ikke kan takle dette sammen - abort eller ikke.

Han klarer å takle om jeg tar abort, det er jo alt dette handler om. Det er meg som er problemet. Han sier han er like glad i meg uansett hva som skjer. Vet ikke om du har lest alle innleggene jeg har hatt, og jeg har kanskje forklart meg dårlig. Jeg har problemer med å ta abort, det strider mot alle mine prinsipper. Jeg har problemer nå å tenke på hvordan jeg skal klare å velge bort et liv. Han har sagt siden siste barnet ble født for 3 år siden at han aldri vil ha flere barn. Og det har jeg godtatt. Nå var vi veldig idioter og satset på sikre perioder. Han har sagt siden i fjor sommer at han skulle sterilisere seg. Det har blitt med snakket. Jeg vil ikke gå innpå hvorfor jeg ikke kan bruke hormonbasert prevensjon, og hvorfor jeg ikke kan bruke spiral etc. Men sånn er det nå en gang. Siden det er han som ikke vil ha fler er det mest vanlig at det er den personen som steriliserer seg. Så ja, vi har vært dumme. Vi har det veldig bra, og har hatt det veldig bra, men nå er jeg redd for at ingenting vil bli det samme. Vi har vært i noen stormer før, og kommet oss gjennom det, nettopp fordi vi er så glade i hverandre. Vi har dog aldri vært oppe i noe så alvorlig som dette som kan forandre alt for oss.

[Gjest TS]

Har du tenkt på faren for at du kan ende opp med å hate ham hvis du tar abort?

Hate ham vil jeg nok ikke gjøre, men at faren for at jeg vil begynne å se på han annerledes er der. Faren for at det vil gjøre noe med mine følelser for han er også tilstede. Jeg håper det ikke gjør det.

[Beast]

Jeg, som flere andre her i tråden synes det virker som at du ville påføre deg selv mer skade om du tok abort enn om du beholder barnet.

At du ikke kan bruke hormonbasert prevensjon (godt å vite at jeg ikke er den eneste) betyr jo ikke at han ikke kunne ha brukt kondomer (det finnes alternativer, selv for folk med latexallergi). Når han hverken har brukt kondom eller sterilisert seg slik han snakket om, så må han ta konsekvensene av dette. Han kan dermed ikke legge "skylden" på deg og bruke dette som et pressmiddel for at du skal ta abort. Faktisk så burde det vært den andre veien, at fordi han har vært dum nok til å ikke sterilisere seg når han vet at du kan bli gravid og han ikke ønsker dette, da kan han faktisk bare ha det så godt. Han har seg selv å takke. Men det er kanskje nettopp det han ikke helt takler? Da er det kanskje enklere å dytte skylden over på deg?

Dersom du føler deg usikker, så synes jeg du skal beholde barnet. Den avgjørelsen er ikke tatt over hodet hans, han gikk selv med på den da han hadde ubeskyttet sex med deg.

[Jade]

1. Hvorfor brukte dere ikke prevensjon hvis ønsket var så sterkt om å ikke få flere barn? (kondom, pessar, osv)

2. Visste han kanskje ikke at du var i mot abort, og tenkte dermed at abort var en lettvindt løsning hvis timingen ble litt uheldig? Jeg vet jo at dere ikke er tenåringer, men det kan virke som om han vet litt lite om abort siden han viser slik mangel på forståelse for at du er så sterkt i mot det.

Han snakker som om det er min skyld, det virker ikke som om han tar noe skyld for at han ikke hadde fikset dette før.

3. Hvordan kan han mene at det var din skyld at du ble gravid, stakk du hull i kondomen? Påsto du at du gikk på pillen? eller sov han mens det pågikk?

Noe positive tanker hadde han i går kveld, vi har to gutter fra før, og han tenkte at det kunne jo skje at det dukket opp ei jente..

4. Hva synes du om at han ikke vil ha flere barn av hensyn til sine andre barn, men om det blir en jente, så var det kanskje greitt (i et svakt øyeblikk, ihvertfall)? Passer jenter seg selv? Trenger ikke de oppfølging?

5. Hvis det var HAN som måtte ta abort, tror du han hadde sett annerledes på det? Har du forklart han hvorfor du er så mye imot abort. Vet han hva en abort innebærer, både fysisk og psykisk? Det er ikke bare snakk om hvor mange cm babyen er. Det er noe som blir gjort med kroppen til mor.

6. Hvis han er så glad i deg og deres to barn. Tror du virkelig at han - kun basert på at du nekter å ta abort - plutselig ikke er glad i deg lengre? da må det ligge andre grunner bak - også. Og tror du ikke han kommer til å bli like glad i deres tredje barn? Man kan ikke velge å ikke bli glad i barna sine (selv om noen ikke er det). Så mye som han bryr seg om de to andre, så kan jeg ikke tenke meg annet enn at han kommer til å gråte av glede den dagen dere er på fødestuen.

7. Tror han (seriøst!) at han alene kan følge opp og oppdra 2 barn bedre, enn dere to sammen kan følge opp og oppdra 3 barn?

Uansett hva dere sammen blir enige om å gjøre, håper jeg dere får den hjelpen dere trenger for å komme igjennom dette, og bevare ekteskapet og familien også.

[Mamma1]

Uff, jeg syns så synd på deg... Skjønner at mannen din ikke ønsker seg flere barn, og at han syns dere har nok med de dere har. Men på samme tid så syns jeg han må sette seg inn i din situasjon også, kanskje prøve å se på de positive sidene v ed et barn til, ikke bare de negative.

Det vil jo automatisk bli sånn at babyen får mer oppmerksomhet i starten, men noe mindre oppmerksomhet trenger det jo ikke bli på de andre barna, der mener jeg han har et ansvar. DU har nettopp født, du ammer, er sliten, ammetåke og trenger litt fred..

Kanskje vil det være positivt med en ny baby? Til og med for de barna dere allerede har? Noen ekstra år med slit, det orker man alltids!

Sett deg ned med mannen din og fortell ham det du tenker på, at du er redd du skal bli en annen person etter en abort, og at du er redd følelsene dine for han skal forandre seg.

Ønsker deg lykke til, uansett hva du velger

[Umuriel]

Prøv å se for deg stemningen i huset om ett år, med eller uten baby.

Personlig hadde jeg aldri latt noen tvinge meg til å gjøre noe jeg ikke ville selv, og jeg tror (selv om jeg ikke kjenner ham) at mannen din kommer til å elske det nye barnet like høyt som de andre barna, når den tid kommer.

[Gjest Lille Bie]

Hvordan går det? Har dere blitt enige om noe?

[Gjest Gjest]

Hvordan går det med deg TS?

[Gjest Miley]

Ja jeg lurer jeg og, hvordan gikk det med dere?

[Gjest Moonshadow]

Jeg også...

[Lykkelit1]

Huff, så vondt å lese alt dette. Jeg synes ikke du fortjener dette, TS! Jeg forstår at mannen din kan si han ikke vil ha flere barn, men når situasjonen har blitt som den er, forstår jeg ikke at han har hjerte til å tvinge deg til dette? Han har jo vært med på det. Jeg tok abort for to år siden, og har ikke hatt "problemer" med det, men det er jo klart jeg tenker ofte på hvordan det ville vært i dag osv. Nå i det siste har jeg begynt veldig å interessere meg for navn, lese om babyer, snu meg etter baby på gata osv.. Jeg sliter ikke psykisk, men lurer på om det som skjer med meg nå er et resultat av aborten jeg tok for 2 år siden. Hvordan gikk det med deg?

Klem til deg!

[Tiit]

Er også spent på hvilket valg ts tok her. Jeg synes det var så trist å lese at det skulle bli så vanskelig for henne og mannen med denne uplanlagte graviditeten. Er i sammen situasjon selv, uplanlagt altså, og har termin om ei uke. Tenker at dersom mannen min hadde reagert som hennes mann, ville det vært fryktelig for meg. Det må ha vært en vanskelig tid for TS. Håper det går bra med deg!!!!!!

[Smurfine79]

Håper du finner ut av det, kan ikke være noen enkel situasjon.

[#Angel#]

Håpar alt ordner seg