Uplanlagt gravid

[Gjest Gjest_Rådvill_*]

Ja, situasjonen i heimen har blitt ganske fortvilende. Fant ut på lørdag at jeg er gravid (er nok ikke mer enn litt over 4 uker på vei). Jeg er gift har to herlige barn fra før, og for meg så har en evt. graviditet ikke vært helt krise, selv om jeg helst ikke ville ha fler. For mannen min har tanken på ett barn til vært helt utelukket. Så har vil blitt gravide, tross av at vi har vært så forsiktige som vi kunne. "Vi har vært idioter", sier han. Og han forbanner seg selv for ikke å ha gått pg sterilisert seg før. Tanken har vært hos han mange ganger, men det har ikke kommet så langt. Vi har hatt en veldig tung helg, jeg har vært langt, langt nede fordi han ønsker at jeg skal ta abort, jeg er helt imot abort med mindre det gjelder overgrep eller andre vonde saker. Kroppen min og hjertet mitt skriker nei, fornuften min er delvis enig med hans argumenter, men i prinsippet, nei, jeg er ikke klar for å ta abort. På lørdag kveld kom den ene trusselen etter den andre om at hvis jeg velger å beholde, går han, hvis jeg blir tvunget til å ta abort, går jeg.. etc. etc.. Det var følelser på følelser på lørdag. Ingen av oss var rasjonelle. I går var det litt bedre, og jeg sa til han at jeg er litt enig med hans argumenter, men at kroppen min vil ikke det her. Jeg prøver å vende tankene utover i stedenfor innover, jeg prøver å se fornuften i at vi ikke får et barn til. jeg klarer bare ikke se det som min mann ser. Han tenker kun på det som er i dag, han ser ikke framover, men kun på nåtiden.

Vårt eldste barn har adhd, jeg har nettopp fått diagnosen, vårt andre barn ser ut til ikke å ha det, og jeg tror han er livredd for at da et evt. nytt barn også skal få det, siden vi har slitt så mye med første barnet vårt før diagnosen. Han argumenterer med at han vet hva vi har, men ikke hva vi får. Samtidig er han redd for at våre to barn får mindre oppmerksomhet pga. tredje barnet, og han er redd for at vi ikke karer å følge opp alle senere. Våre 2 barn er 6 og 3 år nå og om et år er de 4 og 7, det yngste barnet vil sikkert være bleiefri, og rimelig selvgående på det meste.

Samtidig har jeg nettopp skrevet under kontrakt på ny jobb som jeg begynner 1. august.

Det jeg også er litt redd for er hva resten av familien vil si, fordi de vet at jeg og mannen min har hatt det økonomisk tøft, men vi går nå inn i en ny og bedre periode i og med at jeg har fått ny jobb og høyere lønn, så der ser jeg ikke utfordringen i det hele tatt.

Jeg derimot føler meg presset til å gjøre noe jeg egentlig ikke er klar for. Jeg føler meg presset fordi jeg vet hans standpunkt, og ønsker å respektere han på det, men samtidig klarer jeg ikke tenke på at jeg må gå igjennom en abort. Jeg aldri i mitt liv at jeg skulle måtte bli stilt ovenfor et slikt valg. Vi har nå blitt enige om å ta kontakt med Amathea, og få en nøytral persons synspunkter. Så blir det jo oss, eller rettere sagt jeg som må stå igjen med beslutningen til slutt.

Det er så fortvilende og vanskelig.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver, kanskje for å høre at andre sier at det er min kropp og mitt valg, eller om jeg er egoistisk eller hva...

[Gjest *Mim*]

Vanskelig situasjon. Det er forferdelig å tvinge deg til en abort, men det er også tøft å bli foreldre igjen om den ene er helt imot.

Det meste går - også å bli trebarnsforeldre.

[qrs]

Får helt vondt av å lese dette. Håper at dere finner ut av det og klarer å ta et valg dere kan leve med.

Men det jeg ikke forstår er jo at mannen din ikke har sterilisert seg enda hvis det er helt uaktuelt å få flere barn. Uansett hva slags prevensjon man velger er det jo ikke 100% sikkert... Dette bør dere få ordnet opp i umiddelbart slik at dere aldri havner i en lignende situasjon igjen.

[Gjest TS]

Får helt vondt av å lese dette. Håper at dere finner ut av det og klarer å ta et valg dere kan leve med.

Men det jeg ikke forstår er jo at mannen din ikke har sterilisert seg enda hvis det er helt uaktuelt å få flere barn. Uansett hva slags prevensjon man velger er det jo ikke 100% sikkert... Dette bør dere få ordnet opp i umiddelbart slik at dere aldri havner i en lignende situasjon igjen.

Vi snakket om sterilisering allerede i fjor sommer, og han sa han skulle ta kontakt med legen. Så har det drøyd og drøyd, og vi har vært "flinke" (om man kan kalle det det) å ikke treffe på eggløsning da vi har hatt sex. Vel, denne gangen var vi ikke så "flinke" og resultatet ble da positiv test på lørdag. Jeg ble helt skjelven av fortvilelse og brøyt ut i gråt da jeg fortalte han det. Han derimot ble helt stille, og fortalte meg da i etterkant at han tenkte "hel...."

Nå har han roet seg betraktelig, men klarer fortsatt ikke å se rom for et barn til. Noe positive tanker hadde han i går kveld, vi har to gutter fra før, og han tenkte at det kunne jo skje at det dukket opp ei jente.. men det hadde visst bare vært sånne flyktige tanker, og han hadde kommet til seg selv igjen. Det er mulig han trenger masse tid, og ikke minst andres synspunkter, derfor skal vi til Amathea så fort som mulig.

Hvis vi kommer til en enighet om å ta abort (jeg klarer ikke helt å se at jeg kommer til å orke det), da steriliserer jeg meg, og han kommer sikkert til å gjøre det han også. Hvis vi beholder barnet, steriliserer jeg meg etter fødselsen da også, da jeg må ta KS pga. 2 KS fra før, og da kan jeg like så godt utføre en sterilisering samtidig.

*Mim*: Tusen takk.

[Gjest Gjest_kris_*]

Fikk barn nr 3 da de andre var 4 og 6. Jeg skal ikke si hva du skal gjøre, bare fortelle hva jeg har erfart. Nr 3 var langt lettere enn nr 1 og 2. Man er inne i rutinene og kan det meste fra før, man tar lettere på ting og søsknene er blitt så pass store at man kan få litt hjelp (men vi har ingen med adhd). Vår nr 2 leker feks veldig fint med nr 3 og nr 1 passer veldig godt på nr 3. Dere er nå nesten over småbarnsfasen med de to dere har. Veldig forskjell fra at de er avhenginge av dere i alt til at de begynner å bli litt mer selvstendige. Økonomisk er det heller ikke så ille, mye kan arves fra de andre to.

Jeg skal ikke nekte for at det er mer arbeid og større kostnader med 3 enn med 2, men jeg ville aldri ha valgt noe annet.

[Beast]

For en grusom problemstilling å finne seg selv i... Jeg håper dere kan bli enig om en løsning og får gode råd fra Amathea.

Når det er sagt, så synes jeg du har et veldig godt poeng med at fremtiden ser lysere ut. Tross alt er du ingen syttenåring som snaut nok er tørr bak øra og hverken har jobb eller utdannelse, men en kvinne i et stabilt forhold med fast inntekt og bopel. Jeg forstår bekymringene hans, men synes kanskje han virker litt overstadig pesimistisk til det hele.

Selv er jeg fullstendig for friheten til selvvalgt abort, men dette betyr også friheten til å velge å la være og beholde barnet. Ingen burde presses til å gjøre noe med kroppen sin som de ikke ønsker og føler er feil.

[Gjest Gjest_kris_*]

Glemte å gi deg en klem. Håper dere klarer å bli enige om valget.

[Gjest enkel gjest]

Kanskje det var meningen at dere skulle bli 5? Enkelte ganger velger jeg å tro på skjebnen, det gjør livet enklere.

[Rosalie]

Hør på kropp og hjerte. Det er ikke alle abort er løsningen for, og tar man abort når man kjenner at det er helt feil, kan man ende opp med depresjoner og andre psykiske plager.

[tingeling]

For en vond situasjon.

Tror det er viktig at du tenker igjennom hva det vil innebære for følelsen overfor mannen din hvis du aksepterer å ta abort pga at han presser deg til det. Mener å ha lest et sted at det ofte tar livet av alle gode følelser.

Jeg er ikke mot abort på noen måte, hvis det er det som føles best (alt for mange mennesker som aldri burde ha fått barn), men hvis man ikke ønsker å ta abort må det være helt grusomt å gjøre det. Ser for meg at man alltid vil føle et enormt savn etter barnet og skyld for det man har gjort.

Håper at det hjelper å prate med Amathea!

[Gjest Gjest_mamma1_*]

Jeg tror dersom jeg var deg at jeg ville tenkt nøye over hvordan mannen min ville reagert dersom jeg nektet å ta abort. Ville han ha gått fra dere? En abort passer ikke for alle, og som sagt tidligere her, man kan få store problemer med å leve med valget etterpå. Du kjenner sikkert mannen din godt nok til å vite om han mente alvor med truslene sine. Dersom du vet at ha ikke hadde reist, hadde jeg nok valgt å få barnet. Dersom du vet at han kommer til å reise, er problemene større...

Jeg håper dere får god hjelp hos rådgiver, og at mannen din tenker seg om.. Jeg syns han er i overkant svartmalende og en tanke egoistisk, dere var tross alt to om det, og dere er i et stabilt forhold...

[Chimamanda]

Jeg synes ikke du skal ta abort om du ikke oensker det, det vil ikke vaere bra for deg eller for forholdet deres. Du kan ende opp med aa vaere bitter paa han resten av lvet fordi han "tvang" deg til aa ta abort.

Tror du virkelig mannen din ville gaatt dersom du valgte aa beholde barnet og det ikke kun er noe han sier for aa presse deg?

Aa gaa fordi kona di velger aa beholde et barn dere har vaert to om aa lage.. ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det.

Mange til deg

[Malama]

Dere har jo vært to om å lage dette, og slik du fremlegger det ikke brukt prevensjon heller, bare forsøkt å unngå den fruktbare perioden, hvilket om dere bsare går etter kalenderen er ganske så risky, mildt sagt.

Og dette har dere jo delt ansvar for, så det er jo delt "skyld" for den situasjonen dere er kommet opp i. Om han anser det som totalt uaktuelt med ny baby, og ikke har sertilisert seg enda, så burde han som et minimum brukt kondom da, for uberskyttet sex innebærer en risiko for svangerskap, og det må han jo vite. Om han da går fra deg fordi du ikke orker å gjennomføre en abort på et barn han har like mye ansvar for at ble til... da løper han fra ansvaret sitt på en meget feig måte..

Selvsagt skjønner jeg at han har de følelsene han har, men jeg skjønner dine meget godt også, og synes du skal tenke nøye gjennom hvordan det ville være for fremtiden for deres forhold om du følte deg presset til en abort mot din vilje for at han ikke skulle gå...

Lykke til, jeg håper dere finner en løsning dere som familie kan leve med.

[Mineralita]

Han tenker kun på det som er i dag, han ser ikke framover, men kun på nåtiden.

Vårt eldste barn har adhd, jeg har nettopp fått diagnosen, vårt andre barn ser ut til ikke å ha det, og jeg tror han er livredd for at da et evt. nytt barn også skal få det, siden vi har slitt så mye med første barnet vårt før diagnosen.

Kjære deg,

Jeg trenger vel ikke si mer om valget i forhold til abort/ikke abort - det meste er vel sagt over her.

Det jeg gjerne vil kommentere, er at dere har et barn med adhd som krever mye av dere, og som dere kanskje ikke ser det som optimalt for at får en ny "konkurrent" i en søster eller bror. Kanskje hjelper det på tanken om et tredje barn for din mann om eldstesønnen blir bedre?

Du skriver at dere nettopp har fått bekreftet diagnosen, men jeg vet ikke hvor mye dere vet om adhd, om muligheter og begrensninger, om behandling og terapi. Jeg skal ikke gå til angrep på skolemedisinen, men jeg mener det finnes langt bedre løsninger enn medisinering.

I følge en type ernæringsmedisin (ortomolekylær medisin) som fokuserer på viktigheten av vitaminer og mineraler i forhold til sykdom, både fysisk og psykisk, kan man bli helt frisk av svært mange tilstander (jeg kaller det tilstander, for det omfatter så mye, også det som ikke er klassifisert som sykdom) ved å tilpasse kosten, og å eventuelt ta kosttilskudd. Dette skal skreddersyes til den enkelte pasient.

Adhd er ett av feltene det er forsket veldig mye på i forhold til effekter av endringer i kosten - og de er enorme!

I det store og det hele handler det om å få i barnet nok b-vitaminer (spes B3) og omega 3, mineralene kalsium, magnesium og sink - samt å fjerne sukker, hvetemel, konserveringsmiddel i kosten og redusere så mye man kan på salt. Bare ved å gjennomføre disse endringene, vil du se dramatisk forskjell.

Jeg kan finne linker til studier gjort, om interessert, men i første omgang nøyer jeg meg med å henvise til en artikkel skrevet av en lege innen denne typen ernæringsmedisin: http://www.arltma.com/ADDDoc.htm Jeg anbefaler deg på det aller varmeste å lese artikkelen - den er ikke altfor vanskelig, på engelsk, men man får med seg essensen uten å forstå seg særlig på medisin eller å være engelsklærer.

Jeg håper dette kan bidra til et litt mer positivt syn på framtida:)

Endret 7. juli 2008 av Mineralita

[Gjest Lille Bie]

Hei!

Mange til deg! Har vært i en liknende situasjon som deg, og det er helt forferdelig. Så jeg skjønner hvordan du har det.

Har dere kommet videre i samtalen, eller står dere fast enda?

[Gjest Gjest_Kiki_*]

Skynd dere sakte!

Dette er et grusomt valg å presse på deg slik,syns nå jeg.

Dere er begge delaktige i dette barnet.

Har ekteskapet deres vert bra før dette skjedde?

For en mann som har sex uten prevansjon med sin mangeårige kone jevnlig,og som truer med å gå vis hun ikke tar abort,kan tyde på at det er flere faktorer inne i bildet?

Vil bare si at en abort er kvinnens valg,når alt kommer til alt.

Ingen annens!

Etterpå er det egentlig ingen andre å skylde på.

Og sorgen over barnet du aldri bar fram,vil også i stor grad bli din.

Det er mulig du ikke vil ønske å ha mye å gjøre med din mann etter en abort som er presset på deg.

Jeg er ingen snerpe,men en kvinne som har sett og opplevd litt av hvert.

Jeg tror ikke du skal ta abort i dette tilfellet.

Du skal i hvertfall tenke grundig gjennom det og snakke litt fremtid med mannen din.

Amathea er et godt valg,men uansett blir det ditt valg ,til slutt.

Klem

[Gjest TS]

Tusen takk for alle synspunkter. Vi snakket ikke så mye om det i går kveld, vi trengte vel å skyve det litt fra oss. Vi er veldig glade i hverandre og mannen min kan ikke få vist det nok at han føler med meg. Han klemmer på meg og tar på meg hele tiden. Han sier at det er ikke så lett for han heller, og han ønsket at situasjonen var bedre for oss. Han ønsker at han klarte å tenke mer positivt på et evt. nytt barn. Jeg måtte ta en ny test i går ettermiddag siden jeg har så lite symptomer. Det er såvidt jeg merker noe mensmurringer, mesteparten av tiden er det ikke noe, så har jeg i allefall ikke ømme bryster og jeg er nesten ikke ekstra trøtt, samt at jeg flyr ikke så mye på toalettet som jeg husker jeg gjorde med de to andre. Det er liksom at kroppen min prøver å beskytte meg fra symptomene for å ikke tenke så mye på det som skjer. Uansett, det var en sånn strek test fra Aco, og den viste såvidt det var en skyggestrek. Mannen min sa at hvis man legger godviljen til så kunne man se en skyggestrek. Det sto at man kunne ta den når som helst på døgnet. Den jeg tok på lørdag var CB digital, og den lyste jo "gravid", så det er jo litt forvirrende dette her også da. Skal kjøpe en dobbel CB i dag for igjen å se. Har vært igjennom en SA for mange år siden og da husker jeg at testene var så veldig svake hele tiden, til og med hos legen. SA i uke 7 og da var det jo min første graviditet så det var jo vondt, men den psykiske smerten gikk fort over. Kanskje jeg innerste inne håper at det skjer denne gangen også. (den letteste løsningen ut..)

I dag tidlig våknet jeg med et snev av panikk over at vi da evt. skulle ha et nytt barn. Så meg rundt i soverommet (som er bittelite for et soverom for to) og ble panikkslagen fordi her er det jo ikke plass til en ekstra liten seng. Sengen vår og klesskapet tar jo all plassen vi har. Vi kan jo ikke få et nytt barn når det er så lite her. Barna våre har hvert sitt soverom, så vi kan jo bytte med den yngste fordi selvom rommet hans er omtrent like stort i areal er det annerledes bygget allikevel. Jeg vet ikke helt om han er villig til å gå med på det (3 år og veldig trassig). Vi har ikke fått ringt Amathea enda, vet ikke helt hva jeg skal si når jeg ringer heller.. uff.

[Gjest Gjest_kris_*]

God morgen. Tenker på deg. Håper det går bra med dere.

I dag tidlig våknet jeg med et snev av panikk over at vi da evt. skulle ha et nytt barn. Så meg rundt i soverommet (som er bittelite for et soverom for to) og ble panikkslagen fordi her er det jo ikke plass til en ekstra liten seng. Sengen vår og klesskapet tar jo all plassen vi har. Vi kan jo ikke få et nytt barn når det er så lite her. Barna våre har hvert sitt soverom, så vi kan jo bytte med den yngste fordi selvom rommet hans er omtrent like stort i areal er det annerledes bygget allikevel. Jeg vet ikke helt om han er villig til å gå med på det (3 år og veldig trassig). Vi har ikke fått ringt Amathea enda, vet ikke helt hva jeg skal si når jeg ringer heller.. uff.

Praktiske problem lar seg bestandig løse. Vi hadde også et lite rom med bare plass til en dobbelt seng. Da baby 3 kom lagde vi en midlertidig tversoverseng i fotenden av dobbeltsenga. Gikk så fint atte. Nå driver vi og bygger ut huset og alle vi 5 i familien deler ett stort soverom. Kjempekoselig. Barna sier de vil ha det slik bestandig, men far i huset vil at ungene snarest mulig skal ha sine egne rom.

[Gjest TS]

Ringte Amathea nå og hun skulle be lokalkontoret ringe meg så fort det ble ledig der. Vi kan få time enten i morgen eller torsdag. Skal bli godt å få en tredje nøytral persons synspunkter, og da kan det være veiledningen treffer oss begge slik at vi begge får noe å vurdere oppe i dette. De har jo lang erfaring med slike spørsmål og ser vel godt an personene som kommer til veiledning.

Hilsen TS

[Malama]

Det ordner seg nok, og det er godt å få snakket om tingene, så det er nok ikke dumt med en time hos en tredjepart som kan se dere begge, men som du sier, til syvende og sist er det jo deres valg. Ditt valg.