Uplanlagt gravid

[angelou]

Hvis kroppen din og hjertet ditt skriker nei så synes jeg ikke du skal ta abort, du skal leve med denne avgjørelsen i ettertid også..

[Gjest TS]

Hei,

Ville bare komme med en oppdatering. Vi har nå vært hos Amathea. Ingen av oss ble vel noe særlig mer kloke på beslutningene våre. Han fikk i allefall sagt sine meninger, og dessverre har hans følelser på å ikke få et barn til bare forsterket seg. Hos meg derimot har det gått andre veien dessverre. Vi står på hver vår side og kommer ikke nærmere.

Jeg vet at det er helt idiotisk av oss å få en baby til, jeg vet at vi har vært så idioter som vi kan få bli ved å "gamble" på å sikre perioder. Men jeg vet også at jeg klarer ikke gå igjennom en abort slik det er nå.

Vi bestilte time for forundersøkelse på sykehuset, dit skal vi neste uke. Men vi reiser på ferie søndagen etter så en evt. abort vil ikke skje før jeg er nesten 8 uker på vei. Altså et nesten 3 cm lite vesen med et bankende hjerte skal da få avsluttet sin utvikling. hvordan kan jeg klare det?

Han sier han føler med meg og føler seg like fortvilet, samtidig sitter han og sier at om jeg velger å beholde barnet så vet han ikke hva som skjer med familien. Han sier at sjansen er at han da vil flytte og tar med seg ungene. Men han har alltid sagt at hvis han må velge mellom ungene og meg, så velger han ungene 10 av 10 ganger. Det har han sagt til meg opptil flere ganger. Så jeg står jo der uansett. I grunn så presset han meg enda mer til å ta abort. Det er jo underforstått. Han sier at han ikke vil presse meg, men han manipulerer det med å si de ordene han sier: Vil du virkelig gamble med familien din? Vil du satse familien din mot noe som ikke er noe ennå?

Og da sier jeg til han at jeg ikke vet hvordan jeg vil reagere i etterkant hvis jeg tar abort. Jeg vet ikke hvordan mine følelser for han vil bli. Og jeg spør han om han er villig til å gamble det?

Vi er like langt. Terapeuten ba meg tenke litt på framtiden, og ikke minst de behovene min nåværende familie har og vil ha i framtiden. Kanskje det ville gjøre det lettere å ta en avgjørelse. Som hun sa: 100% sikker kan man aldri være. Det er like lite sjanse for at du vil kjenne en form for "åpenbaring" om at "yes, dette er det riktige" for abort som jeg vil kjenne det andre veien. Hvis jeg gikk å ventet på at det ville komme, så garanterte hun at det da aldri ville bli tatt en avgjørelse om det. Man måtte bare akseptere at dette er livets realiteter, min nåværende familie trenger meg mer enn noe som ennå ikke er så mye, og jeg har kun så mye kapasitet til å ta meg av min nåværende familie, og vil da måtte ofre mye for de barna jeg har nå, hvis det skulle komme en til.

Siden vår eldste har adhd er jo sjansen at han vil falle utpå senere mye større enn for et barn som ikke har det, og min mann mente at da trengte han en så mye mer oppfølging enn en normal tenåring. Hvordan skulle vi klare det hvis vi hadde da to til som også skulle følges opp.

Jeg vet ikke lenger, skal på sykehuset til onsdag, det er jo kun forundersøkelse. Det vil uansett ikke bli noe abort før vi kommer hjem fra ferie (joda, hyggelig ferie i grunn), og da må jeg ha bestemt meg. Alt mht. abort strider meg i mot fortsatt, men samtidig er sjansen for å miste familien også stor hvis jeg bærer det fram.

[Gjest Gjest]

Hei TS.

Utifra det jeg har lest så synes jeg at du skal følge ditt eget hjerte, og beholde barnet. Istedenfor å bli forfulgt av anger resten av livet. Tar du abort vil du kanskje føle et sterkt savn, men dersom du beholder barnet, er det bare enda et å bli glad i! Mange nye øyeblikk!

Å oppleve en gang til at barnet sier sitt første ord, går sitt første skritt. Det er så utrolig masse å savne, mens å tenke tilbake at: "Nei, faen heller, skulle aldri fått denne jævla ungen", er jeg nesten 100% sikker på at ikke kommer til å skje!

Klarer du å se det for deg?

Dessuten, graviditeten er ikke din skyld! Det var hans sperm, det er hans barn uansett om han drar bort med de to andre. Og jeg tror, at med en gang han ser den lille skapningen ligge i armene dine, med små fingre og tær, at han vil smelte. Som mamma sa til meg; det spiller ingen rolle hvilke barn du får, du blir jo glade i dem uansett! Lykke til!

[angelou]

Er det to barn dere har fra før?

Det er ikke noe problem i å følge opp tre unger hvis man er innstilt på det, uavhengig av om den ene har adhd eller ikke.

Og som en mann som sier at han ikke vil presse seg til abort så høres det ut som for meg som om det er akkurat det han gjør. "Hvis ikke jeg får vilja mi så flytter jeg og tar med meg barna". Joda, han trenger vel ikke å minnes på at han har vært med å lage denne ungen han også? Og å satse på sikre perioder når man absolutt IKKE vil gravid er vel ikke noe sjakktrekk, men det har du sikkert funnet ut.

Har ikke noen råd å gi jeg, du må vel finne ut av dette selv. Veit iallefall at hvis noen hadde "tvunget" meg til abort hadde jeg vært bitter for resten av livet, og det er ikke akkurat sunt for et forhold det heller. Kommer du virkelig til å komme over det hvis du velger en abort?

[Gjest Gjest]

Unnskyld meg, men er det bare jeg som reagerer på at han sier at han tar med seg ungene og flytter ifra henne hvis hun beholder barnet?

Hva er dette for en ting å si til sin kone? Og at han alltid sier at han ville valgt barna framfor henne? Joda, forstår hva han mener, men hallo? Er det så lite hun betyr. Hvis min mann hadde sagt noe sånt til meg så tror jeg at jeg ville blitt ganske såret. Skjønner jo at hvis man kommer opp i en situasjon hvor man må velge så velger mange barna framfor partneren. Men i denne situasjonen er det jo ikke snakk om at han må velge mellom kone eller barn.

[Gjest Gjest]

Hadde jeg hatt så mange kvaler som deg, ville jeg aldri ha tatt abort. Du risikerer å angre resten av livet. Å få et barn til i din situasjon er ikke "idiotisk", dere har alle muligheter til å klare det helt fint.

[Gjest Alenemor]

Det er jo tydelig at han er glad i de barna han allerede har, derfor tror jeg også at han vil bli glad i det barnet som kommer.

Han kan ikke ta fra deg barna dine på dette grunnlaget.

Har du familie/ nettverk rundt deg som du kan prate med?

Følg hjertet ditt, det er så mange senvirkninger psykisk etter en abort.

Hvis du velger en abort, så ta kontakt med en terapeut som du kan snakke med, bearbeid følesene så godt du kan, ikke sitt å gjør det alene.

Lykke til.

[Gjest TS]

Jeg tror han er redd for at det skal bli som de gangene jeg gikk gravid sist. Jeg var mye sliten med første mann, og jeg var mye opp og ned i humøret. Jeg slet med depresjoner i ettertid. Med andre mann var selve svangerskapet mye lettere, men da hadde jeg en meget aktiv 2 åring (altså som hadde adhd som vi ikke visste om), og var mye sliten både før fødsel og etter fødsel. Vi har fått mye avlastning av moren min ,og han sier at hadde det ikke vært for henne så hadde det kun blitt med vår første. Nå er hun såpass opp i årene at å satse på henne for avlastning er ikke noe vi har lyst til å gjøre. Vi ser at hun nå blir veldig sliten av de to vi har.

Ja han er så glad i barna sine at han er livredd for at de skal gå på bekostning av et nytt barn, og han mener at de skal ikke lide for at vi har vært dumme. Derfor sier han at sjansen er stor for at han tar barna og flytter fordi han ønsker alt det beste for barna sine. Og da sier terapeuten, og det er å ta fra de moren sin og sin lille søsken? Ja sier han da, om det betyr at barna mine ikke blir forsømt.

[Gjest Gjest]

Unnskyld meg, men mannen din høres virkelig ut som en stor idiot!!

Siden du har så store problemer med å ta abort, er det ganske store sjanser for at du kommer til å slite med det i ettertid. Og det er maange som har både tre, fire og fem unger og klarer det kjempefint!

Noen burde si fra til mannen din om at sånn oppfører man seg bare ikke mot kona si! Makan til manipulerende mann med psykopatiske trekk!

Føler virkelig med deg! Og jeg hadde nok ikke tatt abort hadde jeg vært deg.

[Blåbæret]

Hadde blitt ganske sur på mannen min om han hadde sakt noe slikt! Uansett om han tenker på de andre barna så blir det helt feil å si noe slikt. Det blir feil å si at han er egoistisk siden han vil det beste for de andre barna men han tenker jo overhode ikke på hva en abort kan gjøre med deg i ettertid om det ikke er ditt ønske.

Jeg hadde ikke tatt abort om jeg hadde tenkt slik som deg. Som ande her har sakt så tror jeg at han vil reagere annerledes når han får barnet i armene sine siden han er så glad i de to andre.

[Mineralita]

Kjære TS,

Mannen din er frustrert, det er det ikke tvil om. Han velger å være pragmatisk, og tenker at man vet hva man har, men ikke hva man får. Tydeligvis er han også såpass distansert i sin pragmatisme at han ikke klarer å relatere til følelsene knyttet til en abort, som generelt er "damas problem". Å ty til den distanseringen trenger ikke å bety at han er slem eller ond eller kald eller psykopat, som noen antyder, men rett og slett at det blir en måte for han å takle dette på. Dessverre blir han så låst i dette mønsteret, at det skal mye til for han å komme ut av det.

Men uansett hvor mannen din står - ut fra hva du skriver, tror jeg en abort for deg vil være verre å leve med, enn om mannen din skulle gå fra deg. Når det er sagt, så tror jeg sjansen for at mannen din vil "come around", med tida til hjelp, er større enn for at han faktisk går. Og skulle han likevel velge å gjøre det, kan han uansett ikke bare "ta barna".

Til slutt vil jeg igjen presisere at ADHD IKKE er en kronisk diagnose man må leve resten av livet med! Jeg vet ikke om det forrige innlegget mitt ble "bare tull" for deg, men det er i alle fall mye man kan gjøre som gir dere et sunt og "normalt krevende" barn - uten adhd. Dette kan dere rekke allerede før barnet du bærer nå er født, for endringene hos barn som får riktig behandling er dramatiske og kommer raskt. Da forsvinner straks ett av motargumentene til din mann også - og i tillegg til at din eldste sønn vil få høyere livskvalitet, vil hele familien få en bedre tilværelse.

Jeg vet du har nevnt at dere har dårlig råd, men dersom dere tar dere råd til et besøk hos Dr. Rolf Luneng (jada, en 100% ordentlig lege) på Klinikk Nydalen, vet jeg at eldstemann vil få kyndig behandling som gjør livet lettere å leve for han, og at dere vil få "en helt ny gutt". (Dette forutsetter selvfølgelig at dere bor i nærheten av Oslo - men om dere bor lenger unna, ville jeg uansett tatt en telefon til han for kyndig råd og veiledning.)

[Gjest Gjest_jerry_*]

får du barnet forlater han deg, og tar med seg barna. hva med den du går gravid med? det er jo også hans barn! når(hvis) den ungen blir født skal altså mannen din forlate deg og ett av sine tre egne barn?? verste jeg har hørt!

men la oss si at dette er tomme trusler, som jeg for all del håper jeg tror at det er. kommer han til å bli ordentlig glad i denne tredjemann, eller kommer han alltid til å være irritret over denne ekstra "byrden"? for hvis det er tilflelle kan man jo kanskje tenke litt på hvordan dette barnet kommer til å oppfatte sin far også. barn plukker opp slikt raskere enn man skulle tro! kanskje best å spare alle for dette, hvis så blir tilfelle?

[Gjest TS]

får du barnet forlater han deg, og tar med seg barna. hva med den du går gravid med? det er jo også hans barn! når(hvis) den ungen blir født skal altså mannen din forlate deg og ett av sine tre egne barn?? verste jeg har hørt!

men la oss si at dette er tomme trusler, som jeg for all del håper jeg tror at det er. kommer han til å bli ordentlig glad i denne tredjemann, eller kommer han alltid til å være irritret over denne ekstra "byrden"? for hvis det er tilflelle kan man jo kanskje tenke litt på hvordan dette barnet kommer til å oppfatte sin far også. barn plukker opp slikt raskere enn man skulle tro! kanskje best å spare alle for dette, hvis så blir tilfelle?

Og det er akkurat det jeg er redd for. Og det er akkurat det jeg tenker på. For jeg tror også at det kunne blitt tilfelle. Og ville jeg orke å se barnet mitt lide fordi faren ikke er glad i h*n, at han favoriserer sine to andre barn. At han hele tiden hakker på den minste? Det ville for meg vært så uutholdelig å være vitne til. Om jeg vil ta den sjansen, det må jeg også vurdere i det hele.

Mineralita, jeg leste ditt første innlegg, men akkurat nå så har vi et bra behandlingstilbud til han, og ja, han blir medisinert og vi har "et nytt barn" i forhold til hvordan han har det nå. Vi har diskutert alternative metoder med sykehuset vi går til behandling til og i samarbeid med de har vi kommet fram til at vi ennå ikke er klar for det. Det betyr å omlegge alt. Det betyr at på bursdag må han ha med seg tørre kjeks fordi han ikke kan spise ting med hverken gluten eller laktose. Og det tar lang tid før resultatet viser seg, det kan ta opptil ett år. Nevrologen vi snakket med anbefalte ikke det for vårt barn nå, men å vente litt. Samtidig må vi slutte på medisinene mens vi holder på å venne han til alternativt. Nå begynner han på skolen, og han skal begynne å skape seg et sosialt nettverk. Uten medisiner er vårt barn meget, meget usosial. Dette tør vi ikke risikere. Vi har bestemt oss for å vente til han blir så stor at han forstår hvorfor han ikke får lov til å spise sjokoladekake i bursdager eller melk. Og han får allerede omega 3 tilskudd.

Og ja, jeg tenker vel som dere at mannen min er ganske manipulerende. Jeg har hele tiden visst om hans meninger om et nytt barn, som han sier at jeg burde da vært forberedt på hans reaksjon. Han snakker som om det er min skyld, det virker ikke som om han tar noe skyld for at han ikke hadde fikset dette før.

Jeg ble anbefalt å ikke tenke så mye, da jeg ble bare mer og mer lei meg så lenge jeg tenkte på det i magen. Hvis jeg ikke tenker så mye, kanskje jeg vil etterhvert føle noe riktig, om ikke helt så det som ikke er riktig for meg, men for vår familie. HVis jeg kan klare å rette blikket utover, se på familien min, se på hva jeg har, så kanskje det ville bli enklere for meg å akseptere et svangerskapsavbrudd.

[Gjest TS]

MIneralita; Jeg skrev at vi har et "nytt barn" i forhold til hvordan han har det nå, jeg mente i forhold til hvordan han har hatt det før, selvfølgelig.

[Mineralita]

MIneralita; Jeg skrev at vi har et "nytt barn" i forhold til hvordan han har det nå, jeg mente i forhold til hvordan han har hatt det før, selvfølgelig.

Den tok jeg:)

Når dere får god oppfølging, og dere ser at medisineringen har effekt, forstår jeg godt at dere vil holde fast ved den. Jeg forstår også godt dette med bursdager og vanskeligheter med å forstå hvorfor han ikke skulle spise det de andre barna spiser.

Jeg skal ikke diskutere på det, det er fullt ut et personlig valg, og jeg respekterer det. Men jeg lurer på et par ting, og du kan svare på dem hvis du vil - men jeg forstår godt om du foretrekker å la være.

Jeg forstår ikke at det blir sagt at "alterntiv behandling" krever at man må slutte med medisinene? Med gradvis opptrapping av kost- og behandling med kost/kostilskudd, og gradvis nedtrapping av medisiner? Jeg lurer også på hva slags alternativ behandling dere har diskutert med sykehuset?

- til slutt - vil bare fortelle at det er stor forskjell på omega3-produkter. Forsikre dere om at det dere bruker ikke er basert på etylestere - det har dårlig biotilgjengelig (tas dårlig opp i kroppen/kroppen klarer ikke nyttiggjøre seg det). Når det gjelder dette med forsiktighet i kosten, så er det jo mange barn om dagen som har det sånn - hvis det er flere i vennekretsen til sønnen deres som har det sånn, går det jo an å "hive seg på bølgen" etterhvert. Utveksle råd foreldre i mellom, støtte hverandre, dele mattips og "alliere" seg til bursdager ved å bake sine egne kaker osv. Men det tar dere selvfølgelig når overskuddet er der:)

.... men jeg har jo ikke barn selv, så jeg har jo strengt tatt ikke peiling...

Jeg håper det ordner seg til det beste for (alle i) familien deres

[tingeling]

TS

Det kan hende mannen din skjønner litt mer hvis han leser litt om temaet.

Hvis du feks søker på "senvirkninger abort" så får man opp en god del om temaet.

Denne artikkelen for eksempel:

http://dt.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20.../NYHET/60206004

Hvis han leser litt om temaet så kanskje han skjønner dine tanker bedre.

[Possibly]

Jeg synes det høres ut som tomme trusler, og jeg tror ikke han reiser sin vei om hun nekter å ta abort.

Jeg tror heller ikke han kommer til å behandle det tredje barnet noe dårligere enn de to andre, eller at han blir mindre glad i det.

Han er desperat for tiden, og da kan man si ting som er sårende.

[Gjest *Mim*]

Jeg synes det er så fælt at han presser deg sånn! Med de følelsene du har nå, tror jeg ikke du skal ta abort.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er så fælt at han presser deg sånn! Med de følelsene du har nå, tror jeg ikke du skal ta abort.

Enig. Kjenner at jeg blir lei meg.

Jeg skjønner at det er kjipt for han, og at planene nå må endres nå når det kommer en unge til. Så lenge du ikke ønsker abort bør han bare holde kjeft.

Jeg tror at forholdet blir satt på en enda større prøve dersom du gjennomfører en abort. Spesielt siden du mer eller mindre blir tvunget til det.

Sett deg ned og tenk igjennom saken. HVA vil jeg? Når du har svaret, så forteller du det til din mann. Han kan da ikke ta med seg ungene og la deg sitte der alene med en baby? Er han slem og jævlig til vanlig også? Sorry, men dette er like vanskelig for dere begge, og han har et like stort ansvar som du har for å få dette til å fungere på et eller annet vis. En abort tror jeg ikke er løsningen på problemet her. Tror heller det blir starten på et enda større problem.

[Gjest Gjest]

Hvis han kan ta barna og dra hvis du velger å gjennomføre svangerskapet, så kan vel du ta barna og dra hvis du tar abort?