DØDEN ER SOM ET SVIK FOR MEG

[Gjest bare trist.]

Jeg mistet moren min da jeg var nesten 12 år. Hun døde av kreft. Jeg fikk ikke lov til å omgås henne fordi pappa og mamma var uvenner . Jeg fikk aldri sagt hadet til henne eller at jeg var glad i henne.Pappa gjorde sånn at jeg ikke fikk besøke henne på sykehuset de siste ukene.Han skulle sikkert statuere et eksempel,at nå var han sjefen og nå var hun snart død og borte og godt var det liksom.

Så etter mange år døde broren min. Da kom sorgen over alt jeg hadde mistet og alt jeg ikke hadde blitt ferdig med. Jeg har ikke et naturlig forhold til døden.At alle skal dø en gang og at det er naturlig og en del av livet. Jeg føler meg sviktet og forlatt og det går til hodet på meg at en av de jeg har mistet ligger der alene,mørkt,kaldt, og klarer ikke komme opp igjen.

jeg synes så synd på dem og savner dem så fælt. Det kommer nok av at jeg hele live har opplevd svik,løyner,trakkasering av min egen far og søsken,hele tiden har vært sårbar og ikke så kynisk men snarere tvert om veldig svak. Jeg blir ledd av når jeg gråter og de håner meg. De har blitt som sin egen far,men ikke meg, jeg har aldri vært sånn,men utad har jeg alltid måtte klare meg selv og være sterk.Jeg har i flere år gått til behandling. Men jeg føler at jeg ikke kan stole på noen,alle jeg er glade i svikter eller dør. Jeg går rundt og er konstant redd for ungene mine,tenk om det skjer dem noe,tenk om jeg mister dem.Da vil jeg ikke mer.Da har jeg ingenting å kjempe for lenger. Jeg er 32 i dag, men føler meg som en 9 åring,for først nå kan jeg leve dem ut og kjenne på følelsene.

Men døden vil jeg aldri bli venn med,de har tatt de jeg brydde meg mest om.Og nå er jeg her alene med mann og barn og skal være mamma,kone,kjæreste,kamerat og bare meg selv,men inni meg er jeg liten og sårbar. Jeg gjør ting av gammel vane, et liksom liv,døden er for vond for meg.Den er nådeløs og endelig.Og jeg kan ikke tilgi den for det.

[bluesky]

Du må ha det kjempe vondt. Du har aldri fått ha en normal sorgprosess og har liksom stoppet opp. Du burde søke hjelp, både for din skyld og for dine barns skyld. Du kan komme mye lenger og utvikle deg videre hvis du får hjelp til å bearbeide sorgen og alle de vonde følelsene dine.

[Skusla]

Fryktelig trist å lese.. Å jeg forstår hvor tungt du må ha det.

Du sier du har gått til behandling, har dette hjulpet noe? Har du kommet litt lenger?`

Sorgprossessen er en naturlig del av dette med døden, noe alle bør være gjennom. Å får man ikke kommet gjennom den, så vil man heller ikke komme over den døde.

Faren din virker rett og slett som en meget ond og kald mann. Å nekte datteren sin å treffe moren på sykehuset før hun dør, å skulle statuere ett eksempel overfor deg eller moren din, virker helt sykt. Det virker som en hevnaksjon mot henne.

Hva i alle dager kunne hun ha gjort som var så ille, at han hatet henne så sterkt?!

Jeg tror det er viktig for deg å bearbeide disse følelsene skikkelig nå, få satt fingeren på de, å få utløp for alle de følelsene som ligger ved overflaten å ulmer. Det er sikkert mye mer følelser der enn du aner.

Alle har rett på å være sårbar, og jeg syntes det er FLOTT og sterkt gjort å ha blitt den du har blitt i dag, på tross av miljøet og omgivelsene rundt deg.

Det vitner ikke om svakhet, men av sterkhet og mot.

Om søskenene dine håner og ler av deg, ville jeg prøvd å kutte kontakten.. Ikke for alltid men for en stund. Til du kommer deg litt ovenpå igjen.

Om ikke terapien virker, så hadde det vært en ide å skifte. Kommet deg til en ny, som du føler du kan stole på. Å ikke gi deg, om du så må innom ti stykker.

Det er viktig å ha tillitt til den du skal blottlegge hjertet ditt til.

Videre ville jeg ha prøvd å prate med mannen min om dette.

Det har du sikkert også gjort??

Men vet han hvor ille det er? Hvor lei deg du er og hvor plaget du er av dette??

Det er ikke bare gjort i en håndvending å komme over ett dødsfall. Å du har to å komme gjennom i tillegg til at du går med skyldfølelse ang moren din.

Det er FAREN din som har gjort noe galt her,ikke du! Du var bare ett barn, og han en voksen. Han oppførte seg motbydelig mot både deg og moren din. Å tenkte på sine egne følelser og sitt eget hat, i stedet for å tenke på hvordan dette føltes for deg, og hvordan det kunne påvirke livet ditt framover.

Det er mange år siden nå, å du har enda store problemer med det. Så snakk med noen... Tillitt kommer ikke av seg selv, den bygges opp over tid.

Få ut det du går å bærer på, å la noen hjelpe deg med å bearbeide det. Å det tror jeg den beste til å gjøre, er en profesjonell.. Som vet hva han snakker om

Jeg sender deg en stoor trøsteklem hvertfall

Å håper du får gjort noe med det, så du får ett naturlig forhold til døden, at du blir lykkelig og får det godt!

[Gjest salma]

Det virker kanskje som et dumt råd, men det hjelper kanskje at jeg har mistet svært mange de siste fire årene;

Det gjelder å være glad for at man fikk kjenne dem, heller enn å være lei for at man mistet dem. Hvis man skal være redd for å knytte seg til mennesker fordi man bare blir redd for å miste dem, blir jo resultatet bare at du ALDRI får knyttet deg til noen.

Det gjelder å rette seg opp, tenke gjennom hva disse menneskene fikk tilført deg da du hadde dem og å være takknemlig for det. Da først kan du gå videre, det har i hvert fall jeg erfart. Selv om det var vondt å miste alle disse menneskene, er jeg takknemlig fordi

de og deres sykdomsforløp har tilført meg nye perspektiver på livet som jeg aldri ville greid å finne ut av selv.