Blir ikke steforeldre glad i barna?

[milla-mor]

Jeg har en stefar som min mor ble sammen med når jeg var rundt tre år, og de var sammen i kanskje fire-fem år. Endel frem og tilbake. De har en sønn sammen, som er fire år yngre enn meg. Men selv om det ble slutt mellom ham og min mor, så ble jeg liksom værende som et av barna hans. Jeg og broren min var hos ham èn dag i uken, og annenhver helg. Jeg ble inkludert i alle familiferier og sånt på hans side. Det var ikke noen merkbar forskjell på meg og hans biologiske sønn. Men han har aldri vært som en far for meg. Han har aldri vært den strenge og beskyttende, men han har alltid stilt opp for meg. Broren min sier det samme, egentlig... At han ikke har noe annerledes forhold til faren sin enn det jeg har. Nå er jeg jo voksen, og har vært det en stund, men vi har et like nært forhold idag. Han kommer ofte på besøk til meg og datteren min, og inviterer meg fremdeles med på familie-ting på hans side.

Nå har min mor en ny mann. De ble sammen når jeg var atten, og har vært sammen i seks år. De har en sønn på to. Jeg kommer nok aldri til å få et like nært forhold til denne nye mannen, men han stiller opp, og er generelt veldig snill. Men her merker jeg det jo tydeligere, at han nok aldri kommer til å skikkelig glad i meg. Jeg var jo voksen, og samboer, når jeg ble kjent med ham. Og jeg og min mor har hatt noen forrykende krangler iløpet av årene, og det gjør nok at han ser på meg som litt vanskelig. Men vi har et fint forhold.

Har ikke noen stebarn selv, men jeg tror nok det skulle blitt vanskelig å ikke bli glad i dem hvis jeg får noen. Kanskje ikke på samme måte som jeg er glad i datteren min, men man måler vel heller ikke kjærlighet? Det er nok til alle.

Endret 6. juli 2008 av milla-mor

[msplum]

Jeg har to stebarn. En gutt som bor hos oss og en jente som er hos oss på samvær annenhver helg. De er nå 10 og 15 år gamle. Jeg har ingen barn selv.

Jeg har valgt å innvolvere meg veldig mye, spesielt når det gjelder gutten. Han er et krevende barn pga. ADHD + tilknytningsvansker + diverse uspesifiserte problemer grunnet omsorgssvikt.

Det har vært perioder hvor jeg har gruet meg til han skulle komme hjem fra skolen. Det er perioder hvor jeg griner meg i søvn fordi jeg gruer meg til å stå opp med ham neste dag. Jeg har ikke bare lyst til å filleriste ham - jeg har vel kanskje også gjort det. Jeg føler meg fanget og innestengt.

Jeg kan på ingen måte måle hvor glad jeg er i gutten, jeg har heller ikke eget barn å sammenligne med. Det synes uansett for meg, fullstendig meningsløst.

Jeg har valgt å ikke få egne barn fordi jeg vil prioritere den gutten jeg allerede "har".

Han er ikke min sønn, men han er nå min allikevel.

Men jeg skal innrømme at jeg nok føler det anderledes overfor jenta. Da jeg ble sammen med hennes far, bodde hun på en annen kant av landet og vi så henne bare et par uker i ferien.

Nå flytta hun og hennes mor til samme by som oss for en tid tilbake og hun tilbringer nå en god del mer tid her hos oss.

Hun har ADHD + dysleksi.

Jeg har vært utrolig heldig og har to stebarn som har godtatt meg. Det går sjelden en eneste dag uten at gutten forteller meg hvor glad han er i meg. Han la press på sin far for å få oss til å gifte oss. Jenta ble også veldig glad når hun fikk vite at vi skulle gifte oss.

Men hvor glad jeg er i dem..... jeg er villig til å ofre alt for dem. Hvis jeg noen gang skulle ende opp med å gå fra deres far...... så tror jeg at jeg tar barna med meg

Neida, jeg vet jo at jeg ikke kan gjør det, men jeg vet at jeg vil slite veldig med å gå - jeg tviler på at jeg vil kunne leve med meg selv hvis jeg går fra gutten.

[LilleMy]

Niks:-) Kunne ikke falle meg inn...

Bare tull og tøys, altså!!!! I fare for å bli moderert:)

[Gjest Gjest_Tine_*]

(leste kun overskriften og det første innlegget)

Min samboer som da er stefar til mitt barn elsker sønnen min over alt!

Tror kanskje det har noe å si hvor gammelt barnet er når stefar kommer inn i bildet! Jo yngre barnet er jo bedre blir forholdet.Kommer stefar/stemor inn i bildet i den værste tennåringskrisen tror jeg ikke alltid det blir like lett/enkelt!

[Gjest Lillebøll]

Takk til alle som har svart. Tankene deres er fine og lese, jeg setter stor pris på det

[Disco Biscuit]

Jeg er like glad i min stesønn som om han skulle vært min egen. Har kjent han siden han var 3, og han er nå 7.

Vi får et sterkere forhold for hvert år som går.. Han bor også hos oss annehver uke. Nå har ikke jeg egne barn, men ville aldri byttet ut stesønnen for alt i verden, selvom jeg skulle være heldig å få egne barn en dag...

[megseg]

Jeg tror ikke dette er lett, hverken for barna, steforeldre eller biologiske foreldre. Selv har jeg følt at min stefar "nedprioriterte" meg etter han fikk egne barn med min mor. Hadde store ønsker om å få flytte til min far, men det var noe som ikke lot seg gjøre. Det hele endte med at jeg sluttet å snakke med min stefar, og var det kommunikasjon var det bare frekke kommentarer til hverandre eller surmuling...

Har nå et eget barn på 3 år, og er ikke sammen med faren til barnet, men har derimot fått en samboer jeg er kjempe glad i. Da jeg og faren til barnet mitt gikk fra hverandre var jeg fast bestemt på at om jeg skulle finne en annen å dele livet mitt med måtte da han være like glad i barnet mitt som i evt egne barn og behandle dem på samme måte. Og det er jeg ganske sikker på jeg har klart etter hva han har fortalt meg og våre felles venner og måten han behandler barnet mitt på. Han trøster barnet mitt om det får vondt, kommer hjem fra jobb om barnet er sykt, tar barnet med seg på tur. Med andre ord, han gjor de tingene en far skal gjøre for sitt barn!

Han har ikke egne barn selv, men jeg er sikker på at når den tid kommer vil han fortsatt være like glad i mitt barn som i vårt felles barn. Steforeldre blir glad i barna (Vertfall noen av dem), og jeg er heldig som har funnet en av dem som blir glad i barnet. Mine to forguder hverandre, og jeg elsker dem begge av hele mitt hjerte :rødme: :rødme: