Blir ikke steforeldre glad i barna?

[Vingedama]

Sant. Jeg hadde vel også "fillerista" min egen Lillesnuppa dersom det var nødvendig... Men det gjør helst man ikke med stebarn.

[Gjest Gjest_Gjesten_*]

Det er ingen automatikk i at steforeldre blir glade i de barna som er barna til mannen /kvinnen de har funnet som kjæreste. Er man heldig får man god kjemi med barna og det kan bli gjensidig respekt og god kjemi. Men det er ingen selvfølge.

Godt sagt, Casey.

Og man skal ikke forvente mer av en stemor enn av en stefar, de bør stille opp på samme måte.

I vårt tilfelle hadde det ene stebarnet en besteforelder som på mange måter ville ta del som en ekstra forelder i det meste som skjedde, noe som fungerte dårlig i når en ny familie skulle etableres. Enheten på 4 ble aldri den enheten det var tenkt å være i vårt tilfelle.

[Vingedama]

Den nye Enheten, ja...

Kanskje det man innbilte seg at man skulle bli, og så oppdaget man alle nissene som fulgte med på lasset som blandet seg inn i hvorvidt man skulle ha sukker på grøten eller ikke

Endret 3. juli 2008 av Vingedama

[Kamikatze]

Ble så fordømrade scizofrent. Ene dagen får man pes fordi man ikke er glad nok i ungene til å delta i oppdragelsen og ta ansvar. I neste åndedrett får man stadig gnidd inn at "det er ikke dine unger" når man faktisk gjør det, men på en annen måte enn etter mors uskrevne lov, og begynner å få et forhold til frøene.

Til slutt feiker man det, vel vitende at alt man sier og gjør, vil bli brukt mot en. Tilslutt blir man pisslei, og finner seg ei uten unger, eller tar seg en pause fra hele hysteriet ; P

Folk er forskjellige. Noen har det i seg å kunne få sterke følelsesmessige bånd til stebarn, ved ikke å tenke på dem som stebarn,men som sine unger. Andre sliter med å oppnå emosjonell binding til sine egne biologiske unger. Men om forholdene ligger til rette for det, er det vel opp til mor og betrakte det hele som EN familie, eller bare nok en mellomlanding.

edit: skrivefeil

Weey, flaggerdama med grøtsukkeret

Endret 3. juli 2008 av Kamikatze

[kamela]

Den nye Enheten, ja...

Kanskje det man innbilte seg at man skulle bli, og så oppdaget man alle nissene som fulgte med på lasset som blandet seg inn i hvorvidt man skulle ha sukker på grøten eller ikke

Høres velkjent ut

[Gjest Gjest]

Jeg fikk ny stefar da jeg var 18 år, og jeg mener han er oppriktig glad i meg. Det bevises også ved det forholdet han har til tidligere stebarn. For oss er alle hans barn, ekte eller ei.

Jeg selv er på vei til å bli stemor nå, og må si at jeg allerede nå begynner å bli glad i hans unger. Selv om jeg selvfølgelig setter mine egen høyest. Men så elsker jeg egne barn også mye mer enn partneren min.

Hadde ikke orket å være i et forhold der enten jeg eller min partner ikke likte og var glad i hverandres barn.

[Gjest Gjest]

Jeg er glad i mine stebarn, og jeg er kvinne.

Jeg er glad i dem fordi de er barn som jeg har sett vokse opp i min nærhet, jeg har utviklet mitt eget forhold til dem, og blitt mer enn bare "pappas kjæreste" for dem. Jeg har blitt meg selv, uavhengig av faren deres.

Det kan være mange grunner til at man ikke får denne gode utviklingen, og jeg syns det er urealistisk å forvente (kreve?) at kvinner skal bli "mor nr 2" for barna, bare fordi hun er kvinne, mens en mann får mye skryt dersom han blir "far nr 2" fordi ingen forventer det av en mann.

Uansett om man knytter seg til barna eller ei, så burde man alltid være voksen og høflig mot barna!

Det er vanskelig på mange måter å være steforelder på deltid. Man får ikke lov til å være like kritisk som bioforeldrene, for da kommer trollet og får folk til å tro at man bare er sur fordi det er ste-barn, og ikke biobarn. Man får ikke gi f heller, for det er liksom feil å ikke elske dem som sine egne. Det kan være veldig vanskelig å diskutere grenser og oppdragelse med noen som innerst inne tenker at "det jo ikke egentlig deres barn, så hva vet vel denne personen?"...

Det er mange feller man kan gå i, og det som fungerer som gode råd for en biofamilie vil mange ganger blir helt feil for en ste-familie.

Men om man blir glad i barna eller ei har med personlig kjemi å gjøre, ikke bare om man er steforelder eller har en annen funksjon som tante/onkel osv.

Normal høflighet og at bioforelder krever samme respekt både fra barn og steforelder, det syns jeg derimot er alfa og omega.

[Helen]

Da jeg var 20 år fikk jeg ei stemor som var 24 år. Skal si jeg frika helt ut. Jeg aksepterte det ikke i det hele tatt, hadde sikkert litt med at jeg var gravid (hadde netopp blitt det) og homonene var litt i ulage. Jeg klarte absolutt ikke å takle at faren min hadde funnet seg ei på min egen alder og at hun at på til hadde en unge på 3 år.

Da jeg traff henne igjen tilfeldig etter et par mnd så fortalte hun at hun hadde tatt ut spiralen for hun og faren min ønsket seg en unge sammen :dåne:

Akkurat da hatet jeg både faren min og denne berta hans.

Men nå, 17 år senere er jeg utrolig glad i min stemor og stesøster, pluss broren min som er 4 mnd yngre en min eldste. Jeg har et utrolig godt forhold til henne, siden hun er veldig "gammelmodig" så har vi mer et mor og datterforhold enn venninneforhold. Min mor har vært død i snart 20 år så det henne jeg tyr til når jeg trenger noen å snakke med som jeg stoler på. Hun har stått ved min side og støttet meg når jeg har trengt det. Hun har virkelig fått prøvd seg der ja

Ungene mine kunne heller ikke hatt ei bedre bestemor enn henne

[Gjest Gjest]

Jeg er glad i mine stebarn, og jeg er kvinne.

Jeg er glad i dem fordi de er barn som jeg har sett vokse opp i min nærhet, jeg har utviklet mitt eget forhold til dem, og blitt mer enn bare "pappas kjæreste" for dem. Jeg har blitt meg selv, uavhengig av faren deres.

Det kan være mange grunner til at man ikke får denne gode utviklingen, og jeg syns det er urealistisk å forvente (kreve?) at kvinner skal bli "mor nr 2" for barna, bare fordi hun er kvinne, mens en mann får mye skryt dersom han blir "far nr 2" fordi ingen forventer det av en mann.

Uansett om man knytter seg til barna eller ei, så burde man alltid være voksen og høflig mot barna!

Det er vanskelig på mange måter å være steforelder på deltid. Man får ikke lov til å være like kritisk som bioforeldrene, for da kommer trollet og får folk til å tro at man bare er sur fordi det er ste-barn, og ikke biobarn. Man får ikke gi f heller, for det er liksom feil å ikke elske dem som sine egne. Det kan være veldig vanskelig å diskutere grenser og oppdragelse med noen som innerst inne tenker at "det jo ikke egentlig deres barn, så hva vet vel denne personen?"...

Det er mange feller man kan gå i, og det som fungerer som gode råd for en biofamilie vil mange ganger blir helt feil for en ste-familie.

Men om man blir glad i barna eller ei har med personlig kjemi å gjøre, ikke bare om man er steforelder eller har en annen funksjon som tante/onkel osv.

Normal høflighet og at bioforelder krever samme respekt både fra barn og steforelder, det syns jeg derimot er alfa og omega.

Veldig, veldig bra skrevet!

Som steforelder er det så mange feller å gå i at det kan bli feil nesten uansett hva man gjør. Jeg er glad i min stesønn, men jeg er ganske sliten når han er hos oss annenhver uke. Fordi jeg pga min rolle som stemor er veldig påpasselig med hva jeg sier og gjør, for at ting ikke skal misforståes. Det føles som en evigvarende balansegang, og ikke særlig avslappet. Men ting går stadig bedre, så jeg håper vi med tida kan slappe mer av.

Det er jo naturlig at han ikke føler den samme tryggheten med meg som med sine foreldre. Han kan tåle at mamma i et svakt øyeblikk ber han pelle seg inn på rommet sitt og bli der til han kan oppføre seg igjen, og fortsatt vite at mamma er glad i han. Men dersom jeg som stemor sier den samme tingen i den samme settingen hadde han kanskje blitt i tvil om jeg liker han i det hele tatt, og det kunne tatt veldig lang tid å reparere skaden som hadde skjedd.

[topsy]

Jeg har en stedatter og 3 egne barn og er veldig glad i min stedatter. Hun er bare snill og god og gir meg små brev og lapper hele tiden hvor hun forteller at hun er så glad i meg og at jeg er verdens beste stemor. Men... likevel må jeg være helt ærlig og si at hun uansett aldri kan bli en del av meg på samme måte som mine 3 som jeg har båret frem og født selv.

Det kan gi meg litt dårlig samvittighet når hun erklærer høyt og tydelig hvor glad hun er i meg og selvsagt bekrefter jeg tilbake at jeg er like glad i henne (noe som også er helt sant) men jeg vet også at jeg kan heller ikke sammenlignes med hennes mor, selv om hun har valgt å bo hos oss og ikke hos moren, tror jeg nok at innerst inne føler hun sterkere for sin biologiske mamma, og det ser jeg på som helt naturlig.

[Sekretæren]

Jeg er glad i mine stebarn, og vi har et godt forhold. Det har like mye med omgivelsene å gjøre, som det har med personene "Miss Shorty" og "De tre stebarna" å gjøre. Det har å gjøre med hvordan bruddet til mamma og pappa var, det var meget ryddig. Trist, som det alltid er, men ryddig. Det har å gjøre med mamman, som ønsket meg like velkommen, som noen annen. Hun pratet med barna, om at det var naturlig at pappa ønsket seg kjæreste, og at det er fint om man er glade på hans vegne. Det har å gjøre med pappan, kjæresten min, som tillot meg å sette mine egne grenser av hva jeg personlig aksepterer av barna. Det er jo ikke til å stikke under en stol at steforeldre blir testet ut.

Dette er mye av grunnlaget som ble lagt, slik at forholdet vårt er som det er, slik at jeg med hånde på hjertet kan si at jeg er glad i dem.

Og derfor forstår jeg så inderlig godt de som ikke har et så godt forhold til barna. For det er så mye som er konfliktfyllt i en sånn situasjon, det er så mange følelser å ta hensyn til, og det er så mange som ikke klarer å være rasjonelle. For det dreier seg ikke bare om barnas og steforeldrenes personligheter, det dreier seg om omgivelsene også.

[Vingedama]

Skulle ønske vi hadde hatt det sånn...

[Gjest Gjest]

Jeg er veldig glad i min stedatter og likestiller henne med min sønn.

Men har også en eks som sa han skule stille opp for sønnen min uansett hva som skjedde, for han var sååå glad i ham. Så fikk han ny dame, og da betød mitt barn plutselig ingenting for ham gitt.

Så jeg tror det er stor forskjell på folk i forhold til dette. Tror også det er lettere for de som selv har barn, å takle det å ha stebarn. Vet mer man går til.

Jeg tror forresten mødre er i like mye stand til å drite i barna sine som fedre.

Hadde jeg vært din sønn hadde jeg ikke forstått hvordan du kunne si at du var like glad i min stesøster som i meg. Jeg tror heller ikke det går. Om du sto i et torturkammer hvor du måtte velge hvilken av de to som skulle henrettes, så hadde du valgt stedatteren. En fryktelig tanke, men tenk litt på den...

[Sekretæren]

Skulle ønske vi hadde hatt det sånn...

[Gjest Leken]

Hadde jeg vært din sønn hadde jeg ikke forstått hvordan du kunne si at du var like glad i min stesøster som i meg. Jeg tror heller ikke det går. Om du sto i et torturkammer hvor du måtte velge hvilken av de to som skulle henrettes, så hadde du valgt stedatteren. En fryktelig tanke, men tenk litt på den...

Hvorfor skal det alltid tas til ytterpunktene? Hvis en skulle henrettes...........

Det er jo ingen konkuranse i hvem mor/far liker best.

Om man har to egene barn, elsker man dem helt likt? Det er jo mange som har et favorittbarn? Det er jo også en tanke.

Eller som meg, jeg er en skikkelig pappajente har alltid vært det. Men selvfølgelig er jeg gla i mamman min også.

Jeg tror vi fokuserer feil, og er redde for at barn skal føle forskjeller som ikke nødvendigvis hadde vært der, hvis ikke vi hadde satt store merkelapper på det.

[kamela]

Hvorfor skal det alltid tas til ytterpunktene? Hvis en skulle henrettes...........

Det er jo ingen konkuranse i hvem mor/far liker best.

For barna kan det kanskje oppleves sånn, jeg har ihvertfall hørt påstanden om at dere er mye mer glad i h*n enn i meg, så det betyr helt klart noe!

[Gjest Gjest]

? Du harjo akkurat bekreftet at det er slik lillebøll beskriver, og det er også min erfaring. Jeg tror mange føler de MÅ være glad i sine stebarn, og derfor må de late som. Hvis ikke hadde de bekreftet myten om at stemødre er monstre...

Det er ikke lett for en steforelder, heller. Noen opplever at de blir pådyttet et barn, som slett ikke trenger å være noen berikelse. Kanskje er stemor sjalu på barnets mor, og da lider også barnet. Kanskje har ikke stemor barn fra før, og det er fremmed for henne å vise omsorg overfor et barn.

Jeg tror det er nesten umulig å bli like glad i stebarn som i ekte barn. Hva menn angår tror jeg ikke forskjellen trenger å være så stor, jeg tror det er lettere for en mann å bli like glad i stebarnet sitt enn det er for en kvinne. Fordi menn tilsynelatende ikke er like opptatt av biologiske bånd. Husk det er ikke så få fedre som er istand til å drite i barna sine, få mødre gjør det samme.

Jeg blir faktisk svært provosert av slike uttalelser, og også av trådstarters spørsmål. SELVSAGT kan steforeldre være like glad i stebarn som i sine egne barn!! Hvorfor i all verden skal det være umulig å bli like glad i stebarn som i "ekte" barn? Går ut fra at du mener biologisk barn med "ekte", men vil gjerne legge til at både stebarn eller for eksempel adoptivbarn også er like "ekte" for min del. Legger dere også i dette at foreldre umulig kan være like glade i adoptivbarn?? Eller for eksempel barn av homofile, hvor bare den ene har "ekte" barn? Da er altså den ene forelderen nødvendigvis mer glad i barnet enn den andre? Dere som støtter disse utsagnene bør sette dere ned å tenke igjennom hvor diskriminerende slik tankegang faktisk er.

Jeg mener ikke at alle steforeldre med nødvendighet er like glad i stebarn som i egne barn (les: barn de har valgt å leve sammen med, enten det er biologisk egne barn, prøverørsbarn, adoptivbarn osv). Det vil avhenge mye av hvor godt og hvor lenge de har kjent barna, hvordan situasjonen er rundt dette osv. Det jeg sier er at det ikke er noe i veien for at man er like glad i alle barna sine, også stebarn, og det finnes helt sikkert alle grader av kjærlighet til stebarn.

Jeg elsker min stedatter som om hun skulle vært mitt eget biologiske barn, og uavhengig av at situasjonen rundt henne har vært vanskelig for meg. Dette har ikke noe med barnet å gjøre, så det er ingen grunn til at jeg ikke skal bli glad i henne, som jeg også har blitt gjennom å bli kjent med henne. Jeg vil også understreke at det ikke er slik at man "ufrivillig" får stebarn, man gjør faktisk et bevisst valg om å ta del i familielivet til en partner som har barn fra før. Jeg skjønner at dette ikke automatisk betyr at man blir glad i stebarna, men samtidig blir det feil å unnskylde dette med at man er pådyttet barn. Tross alt er dette helt og holdent ditt eget valg om du vil være i familie når det gjelder stebarn.

Jeg blir nok en gang sjokkert over foreldre som innbiller seg at deres kjærlighet til sine "egne" barn nødvendigvis er sterkere enn det folk som har litt annerledes familiesituasjon føler.

[La Guapa]

Jeg har en stedatter på 12 år. Har kjent henne hele livet.

Jeg er like glad i henne som i tantebarna mine vil jeg si.

Pappaen hennes vil helst at jeg skal si at jeg elsker henne like mye som mine egne barn, men det gjør jeg ikke.

Hun vil alltid ha en særstilling hjemme hos oss, han vil alltid være VELDIG hårsår når det gjelder henne. Jeg kan ikke si en eneste ting som kan oppfattes i den retning at hun ikke er perfekt uten at han reagerer VELDIG negativt.

Han er snar til å gi meg skylden om hun får sine furte-runder....da mistrives hun.

Da blir ikke samværet mellom meg og henne så naturlig som det kunne ha blitt heller.

Skulle ønske ting var helt anderledes, men det blir de nok aldri.

Kjenner igjen det å grue seg til sommerferier og lengre samvær....det er utrolig slitsomt når en må gå på nåler for ikke å fornerme henne....for da blir det bråk.

Hun har oppfattet farens beskyttelse og har beskyldt meg for å gjøre det utrivelig for henne å være her to ganger de siste årene (og fryder seg når faren setter meg i "skammekroken")

hun skriver konsekvent alle kort og gaver bare til ham.....og jeg ANER virkelig ikke hvorfor.....jeg har gjort alt i min makt for at hun og jeg skal komme nermere. Moren hennes og vi har et fint forhold så det er ikke DET heller...

Mye av tiden har vi det veldig fint.....men det er veldig unaturlig for meg å ikke kunne irettesette en som bor her på ukesvis i slengen.....

[Gjest Gjest_jerry_*]

Jeg har en stedatter og 3 egne barn og er veldig glad i min stedatter. Hun er bare snill og god og gir meg små brev og lapper hele tiden hvor hun forteller at hun er så glad i meg og at jeg er verdens beste stemor. Men... likevel må jeg være helt ærlig og si at hun uansett aldri kan bli en del av meg på samme måte som mine 3 som jeg har båret frem og født selv.

Det kan gi meg litt dårlig samvittighet når hun erklærer høyt og tydelig hvor glad hun er i meg og selvsagt bekrefter jeg tilbake at jeg er like glad i henne (noe som også er helt sant) men jeg vet også at jeg kan heller ikke sammenlignes med hennes mor, selv om hun har valgt å bo hos oss og ikke hos moren, tror jeg nok at innerst inne føler hun sterkere for sin biologiske mamma, og det ser jeg på som helt naturlig.

var jeg deg hadde jeg ikke vært så sikker på at hun var mer glad i sin biologiske mor enn i deg. nå vet jeg ingenting om situasjonen. dette er litt rart kanskje, men personlig kan godt tenke meg at jeg kunne blitt mer gald i en stemor enn i min egen hvis hun hadde vært der fra starten/tidlig av. rett og slett fordi jeg og min mor er så veldig ulike. grunnen til at vi kanskje blir mer glad i våre biologiske barn enn stebar er jo at vi bærer dem frem og at de er en del av oss. men akkurat det vet ikke barna på samme måte som vi gjør. for dem har de voksne som er der vært der hele tiden, samme om det er biomor eller stemor det er snakk om. så om stemor er en person barnet føler seg mer komfertabel med i forhold til personlighet og slikt, så..

[Gjest Grafica]

Både min (tidligere) stefar og min stemor elsker meg som om jeg var deres eget barn. Ingen av dem fikk egne par før de hadde vært mine steforeldre i 3 år i min stefars tilfelle og åtte år i min stemors tilfelle... Og jeg vet at selv om det ble slutt mellom mamma og stefar for fem år siden, er han fortsatt glad i meg (og jeg i ham!) og han gjør alt for meg. Min stemor er grunnen til at jeg fortsatt har kontakt med pappa, uten henne hadde jeg mistet ham som barn...

Så jo, det er fullt mulig. Men hvor enkelt det er, tror jeg kommer ann på hva slags person man er. Begge mine steforeldre er gavmilde mennesker med mye kjærlighet og omsorg.