Giftet oss for en uke siden

[Gjest Gjest_Bella_*]

Jeg er så lei meg og jeg trenger TRØST.

Vi giftet oss for en uke siden etter at vi traff hverandre for to år siden og vært samboere i ett år. Har hatt en fantastisk bryllupsreise, men da vi kom hjem brøt helvete løs.

Det er ikke første gangen vi krangler. Vi er ganske sta begge to.

Jeg mener at hovedproblemet ligger i at vi begge er sta og lite lyttende til å forsøke å høre hva den andre sier. Han hevdet at hovedproblemet i går var at jeg stadig beskylder ham for å være aggresiv. Noe jeg opplevde at han var i går. Dette ble han rasende for.

Det hele ble utløst av at jeg gikk tilbake på en lek vi hadde hatt seksuelt, og han ble skuffet og irritabel. Han påsto at selv om han var skuffet, var det riktig av meg å være ærlig på at jeg trakk meg fra dette når jeg ikke ville.

Allikevel hisset han seg opp for den minste ting. Når jeg påpekte dette, nektet han for at han var sint. Sa jeg kalte ham aggresiv uten grunn, og at det var min skyld han til slutt ble så sint.

Jeg er så utrolig lei meg. Er spent på å møte ham etter jobb idag. Håper vi klarer å rydde opp. Kjenner det som han har knust noe inne i meg. Vet ikke hvordan jeg skal holde det ut.

Gift en uke. Trodde aldri de onde dagene skulle komme så fort

[Gjest Gjest]

Er ikke dette en vanlig krangel, da? En som dere også kunne ha hatt dersom dere var samboere, og da ville du kanskje ikke ha opplevd det så ille? Betydningen gift betyr vel ikke at man aldri krangler på den måten mer , selv om det er hvetebrødsdagene?

Håper jeg

[Gjest Gjest_ina_*]

Hei du

Nå har dere nettopp giftet dere, og har begge vært i en stresset periode. Etter stress så kan deprisjoner komme. Ofte får man en reaksjon, og det er helt vanlig. Syns ikke du skal være så lei deg for dette. Prøv om dere klarer å samle dere litt, og ro dere mer ned. Dette går nok bra skal du se

[Gjest Gjest]

Om dere har pleid å krangle på denne måten er det ingen grunn til å tro at det slutter selv om dere er gift, og det trenger ikke bety hverken mer eller mindre enn tidligere. Det dere kanskje bør gjøre er å se nærmere på hvordan dere kommuniserer og hvorfor det utarter til krangling.

Vet at endel par aldri krangler, men er en sinnatagg selv og har hatt mange høylytte krangler med samboeren min gjennom årene. Vi klarer heldigvis å se på situasjonen etterpå og "ta ansvar" for og be om unnskyldning for det hver av oss gjør og sier som er over streken, samtidig som vi oftest blir enige om hovedsaken også. Om man ikke klarer det tror jeg man har et viktigere problem enn akkurat det at en krangler framfor å diskutere saklig.

[Gjest Gjest]

Jeg er så lei meg og jeg trenger TRØST.

Han hevdet at hovedproblemet i går var at jeg stadig beskylder ham for å være aggresiv. Noe jeg opplevde at han var i går. Dette ble han rasende for.

Ååå... Er man ikke aggressiv når man er rasende?

Hm. Kanskje dere tolker aggressivitet på forskjellige måter? Kanskje han kommer fra en temperamentsfull familie og du fra en rolig en?

[Gjest selv nygift]

Jeg er nygift selv, og ville bare dele mitt synspunkt, og en liten uhøytidlig analyse av statistikken!

Dere er IKKE alene om å krangle, som flere her har påpekt; denne krangelen kunne like gjerne kommet utenfor ekteskapet...

Jeg og min mann bestemte oss før vi giftet oss (vi giftet oss tidlig i den forstand at vi er unge, under 25 år begge to, og i den forstand at vi giftet oss 1.5 år etter at vi traff hverandre første gang), at ingenting skulle forandre seg, annet enn at vi viser for hele verden at vi har gitt hverandre vår evige troskap på samme måte som vi tidligere bare har vist dette til hverandre.

Så til min uhøytidlige analyse av skilsmissestatistikken:

Vi kjenner så mange som har vært sammen i mange herrens år, gifter seg, og så er de separert etter kort tid. Jeg tror det er fordi mange venter at ting skal forandre seg mer enn de gjør. Ekteskapet innebærer ikke at alt skal være rosenrødt, det er bare et synlig bevis for samfunnet om at dere har lovet å finne ut av de samme konfliktene som evt kan komme i et samboerskap!

Og en annen del av de som skilles, er de som forventet at ingenting skulle forandre seg. De som får noia av at det ikke bare er å reise seg og gå. Derfor kan krangler kanskje virke mer stressende enn de er...

Håper dere finner ut av dette, og husker på at dere er de samme menneskene som for en uke siden! Og at mitt lille innspill kanskje lar dere få et syn på hvor viktig ekteskapet er, men samtidig at det bare er en måte å stille seg på toppen av et fjell og rope ut til hele verdenen at dere elsker hverandre på! :rødme:

[Paladin]

Ååå... Er man ikke aggressiv når man er rasende?

Hm. Kanskje dere tolker aggressivitet på forskjellige måter? Kanskje han kommer fra en temperamentsfull familie og du fra en rolig en?

Husk at vi kun at TS sin beskrivelse av hva som egentlig skjedde. Hun føler det nok slik, men det betyr ikke at han var rasende rent objektivt sett. Når man har en konflikt / krangel så synes man den andre oppfører seg verre enn h*n egentlig gjør.

Min erfaring fra krangler er at man ofte blir tillagt meninger, intensjoner og karakterisert på en måte som ikke stemmer med hvordan man selv føler det. F. eks. kan må få i fleisen at hvorfor er du så sint mens man selv ikke er sint i det hele tatt. Man er istedet frustert for å ikke komme til orde og hever stemmen noe for å bli hørt. Den fremgangsmåten virker sikkert ikke, men midt under en krangel så tenker ingen objektivt hva som er best å gjøre.

Så jeg tror gjerne at mannen til TS selv ikke føler at han var rasende og kan bli oppgitt over å bli beskyldt for det. Å heve stemmen og snakke opphisset betyr ikke at hodet koker over av sinne. Det kan like mye være et forsøk på å få sin mening hørt.

TS skrev jo at de er ganske sta begge to og ikke så veldig lyttende. Dette er typiske trekk som kan få en liten uenighet til å blusse opp til en skikkelig krangel.

TS er nå veldig oppskjørtet etter krangelen og det er forståelig, men jeg tror han er like oppskjørtet og ubekvem med situasjonen. Det lureste er å la det gå litt tid og så får man se hvor dypt det stakk. Om slike krangler ikke skjer for ofte så får man leve med dem, synes jeg.

Det er lett å demonisere den andre midt under en krangel, men prøv etter krangelen å se det hele fra den andres ståsted. Da får man enkelte aha-opplevelser. For eksempel at man egentlig kranglet om en filleting og at om man hadde lyttet litt til argumentene til den andre så hadde det ikke skjedd. Kanskje man innser at det den andre sa ikke var helt på jordet allikevel.

[Gjest Gjest_Bella_*]

Tusen takk for gode oppmuntringer, tilbakemeldinger og råd!

Takk for fine, fine svar!

Jeg er så glad for at dere som ser det utenfra normaliserer dette. Og ja, jeg innser at jeg overreagerer på krangelen fordi jeg er så sliten og utladet etter foberedelser og begivenheter.

Selv om jeg ikke tror at det å gifte seg betyr at man slutter å krangle, innrømmer jeg glatt at jeg kan skape urealistiske forventinger til at alt skal være vakkert og godt. Synes jo det er kjipt å krangle, da.

Vi kan være temperamentsfulle begge to, men jeg har det nok med å trekke meg inn i meg selv og bli taus. Og kald.

Hvilket jeg ikke gjør bevisst, men det er så vanskelig å skjerpe seg. Særlig når man synes den andre har gjort en utrett. Brukte lang tid på å nærme oss hverandre i går. . Klarte på en måte å finne litt ut av det. Kåtskap og deilig sex hjelper på å bryte ned kulde.

Men i dag var vi i gang igjen på vei til jobb. Jeg synes han er irritabel, og han reagerer på at jeg reagerer på ham... Og jeg blir kald.

Leste svarene deres da jeg kom på jobb. Tok meg sammen og ringte ham. Han ble veldig gled for at jeg tar initiativ til at vi skal ha det bra. Og han skal på sin side gjøre sitt for at vi skal ha det godt sammen.

Jeg elsker ham. Men det er en skikkelig strevsom jobb å fungere sammen!