Hvordan vet man at man har gitt alt man har

[Gjest Gjest_fortvilet_*]

Overskriften sin sier seg vel selv,hvor lenge må man prøve før man må gi opp? Sliter med stor skyldfølelse og vet ikke om jeg har gitt alt jeg kan.

[Polly Ester]

Hvis du føler at du har det vondt og vanskelig så er det grunn god nok, syns jeg. Hvorfor skal man ha det vondt og vanskelig lenge, hvorfor skal man ha et tidsperspektiv på det...

Funker det ikke, så funker det ikke. Du har ett liv, hvorfor leve et miserabelt liv, hvis du føler at det ikke er liv laga?

[Gjest Gjest]

Sånne ting vet man vel aldri? Hvis det er noe som gjør at du fortsatt har motivasjon til å jobbe for forholdet så er det kanskje enda håp. Selv ville jeg nok gitt opp hvis jeg hadde gått lenge uten tro på at ting kunne bli bedre. Hvis du virkelig tror at det er best for alle involverte at dere går hver deres vei så er det kanskje greit å kaste håndkle?

[Oppslukt av frykt]

Det kommer jo an på det? Det er jo forskjellig fra person til person...Trenger mer info for å gå i detalj... I hovedsak tror jeg man kjenner det i magen.. den er alltid god indikator..Hvor lenge man har prøvd er ofte ikke saken.. det er hva man har prøvd.. Har du sett for deg alle eventuelle fremtidige konsekvenser for din egendel?? Og hva føler du da? Blir du redd? Sjalu? Eller er du tom? Følelsesløs?

Er du klar for å ta konsekvensen av å ikke prøve mer? For å være alene er ingen dans på roser akkurat....

Har du fortalt parteneren om dine tanker? Har du gitt parteren mulighet til påvirke valget ditt? Hva om parteren føler det samme, eller også egentlig ønsker endringer så dere kan ha det bedre? Har dere gjort noe nytt sammen? har dere hatt samtaler , både gode og dårlige?

Kommer du til å angre? Eller hvor sannsynlig er det at du kommer til å angre?

Besvar noen av disse spørsmålene så kanskje.. Jeg har selv gått.. og forstår hvorfor du stiller dette spørsmålet...

[Gjest Gjest]

er ikke dette din tråd? hvis ikke tror jeg du finner råd der.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=342812

[Gjest Gjest_fortvilet_*]

Det kommer jo an på det? Det er jo forskjellig fra person til person...Trenger mer info for å gå i detalj... I hovedsak tror jeg man kjenner det i magen.. den er alltid god indikator..Hvor lenge man har prøvd er ofte ikke saken.. det er hva man har prøvd.. Har du sett for deg alle eventuelle fremtidige konsekvenser for din egendel?? Og hva føler du da? Blir du redd? Sjalu? Eller er du tom? Følelsesløs?

Er du klar for å ta konsekvensen av å ikke prøve mer? For å være alene er ingen dans på roser akkurat....

Har du fortalt parteneren om dine tanker? Har du gitt parteren mulighet til påvirke valget ditt? Hva om parteren føler det samme, eller også egentlig ønsker endringer så dere kan ha det bedre? Har dere gjort noe nytt sammen? har dere hatt samtaler , både gode og dårlige?

Kommer du til å angre? Eller hvor sannsynlig er det at du kommer til å angre?

Besvar noen av disse spørsmålene så kanskje.. Jeg har selv gått.. og forstår hvorfor du stiller dette spørsmålet...

Konsekvensene ja...jeg får ikke se ungen min så ofte jeg har lyst til

Parteneren vet om mine tanker og følelser rundt dette,hun vil gjerne prøve mer...Jeg for min del,nei jeg vet ikke. Jeg føler ikke det man burde føle i ett ekteskap,og har ikke gjort det på lang tid..Jeg vil gå,men får press fra alle kjente og familie at psrtneren min fortjener at jeg prøver lenger,det jeg ikke har lyst til er å pushe det så langt at vi hater hverandre til slutt,det er tross alt ett barn oppi det hele også

[Oppslukt av frykt]

Konsekvensene ja...jeg får ikke se ungen min så ofte jeg har lyst til

Parteneren vet om mine tanker og følelser rundt dette,hun vil gjerne prøve mer...Jeg for min del,nei jeg vet ikke. Jeg føler ikke det man burde føle i ett ekteskap,og har ikke gjort det på lang tid..Jeg vil gå,men får press fra alle kjente og familie at psrtneren min fortjener at jeg prøver lenger,det jeg ikke har lyst til er å pushe det så langt at vi hater hverandre til slutt,det er tross alt ett barn oppi det hele også

Da må du ta valget på bakgrunn av det.. Om du er redd det går så fort til å hate allerede.. Virkelig.. spesielt om det er et barn inne i bildet.. Du er fullstendig avhenigig av at det går å få til en god relasjon...samarbeidet om barnet skal tross alt foregå resten av livet.. Har du tenkt over de situasjonene? Bursdager? Jul? Bytte hver uke? Det praktiske trøbbelet vil svi og du vil kanskje kjenne at det er tyngre i de situasjonene.. Du må være så sikker og forberedt nå.. slik at du husker det når du står i den situasjonen at du føler det er rart å se x med en annen .. på ferie til sørlandet på den nye partnerens flotte hytte;)...med barnet ditt i bilen, med et forventningsfult smil og vinkende til deg...

Følelser som er døde er crap.. vet alt om det.. det er bra du tør å innse dette.. men kan de komme tilbake? jeg var i samme sit. som deg.. døde følelser.. et barn... sitter nå alene og det kjennes.. ok.. ikke topp.. men ok.. er redd for å havne i samme situasjon igjen kjenner jeg.. så kravene for å finne en ny og hvordan det skal kjennes er nok for drøye.. det kommer til å ta tid før jeg finner en ny med andre ord...

[Gjest Gjest_fortvilet_*]

Det er nettopp det jeg tenker på,vil ungen min ha det bedre med mor og far sammen men som hater hverandre,eller vil ungen min ha det bedre med mr og far som bor for seg selv,men de har et greit forhold til hverandre? Og vil jeg klare å ikke leve med ungen min permanent?

Kona mi sa til meg at hadde det ikke vært for ungen så hadde hun nok gått fra meg allerede,og jeg vet ikke om jeg ser vitsen i å prøve lenger....

Om følelsene kan komme tilbake? Det er det ingen som vet,jeg vil bare det beste for alle, og jeg tror ikke alltid det å bli er det beste for alle

[Gjest den andre trådens trådstarter]

er ikke dette din tråd? hvis ikke tror jeg du finner råd der.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=342812

Ikke samme trådstarter på disse to trådene nei...

[Oppslukt av frykt]

Det er nettopp det jeg tenker på,vil ungen min ha det bedre med mor og far sammen men som hater hverandre,eller vil ungen min ha det bedre med mr og far som bor for seg selv,men de har et greit forhold til hverandre? Og vil jeg klare å ikke leve med ungen min permanent?

Kona mi sa til meg at hadde det ikke vært for ungen så hadde hun nok gått fra meg allerede,og jeg vet ikke om jeg ser vitsen i å prøve lenger....

Om følelsene kan komme tilbake? Det er det ingen som vet,jeg vil bare det beste for alle, og jeg tror ikke alltid det å bli er det beste for alle

Jeg koser vettet av meg sammen med mitt barn når vi er sammen. Jeg prioriterer barnet fremfor alt når det er "min uke".. Vi storkoser oss sammen, og barnet takler det fantastisk bra.. Vi savner hverandre når vi ikke ses.. men har avtale med x at det bare er å låne knøttet om det melder seg et stort savn...knøttet er jo liten ennå...men likevel.

Den første dagen etter at barnet er levert er den vanskeligste.. men den pleier å gå greit.. viktig å finne på noe med venner og liknende.. og etterhvert lærer man seg til å sette pris på friheten den uka gir.. man klan gjøre som man vil.. få tilbake den tiden uten forpliktelser og praktiske krav.. man er.. ja fri i en uke..til å ta vare på seg selv.. trene, kino, fest osv.....

Om hun sier hun kun blir for barnet synes jeg det er dumt.. vet ikke hvor gammel du er.. men eg hadde ønsket meg mer av livet... døde følelser i ung alder er for drøyt.. da forventer jeg mer av livet .. jeg vil leve , føle.. jeg ønsker mer ut av det ene livet jeg har!