Er redd det går mot skilsmisse...

[Gjest ulykkelig]

Jeg er redd det er over… Den siste dråpen har fått begeret til å renne over.

De siste årene har jeg følt at livsgnisten gradvis har sluknet og jeg har etter mange års fortrengning erkjent at jeg ikke elsker mannen min lenger. Jeg har brukt masse energi på å hele tiden forsøke å ta meg sammen. Har tenkt at dette er en fase og at følelsene vil vende tilbake. Jeg er redd vi har kommet til et punkt hvor det ikke er mulig å vekke følelsene til liv igjen.

Gjennom 15 års samliv klarer mannen min fortsatt ikke å stole på meg. Jeg har aldri og jeg understreker aldri gitt han noen grunn til å ikke stole på meg. Jeg har oppført meg eksemplarisk. Selv om det har vært noen få fristelser underveis har jeg håndtert disse på en verdig måte ved å trekke meg unna og ikke tilkjennegi meg på noen måte.

Vi har gått i terapi i perioder og over lengre tid. Vi ble enig om å starte på nytt og begrave det som har vært. Jeg har virkelig gjort mitt beste for å prøve å ikke se meg tilbake. Så en dag ut av det blå har han gått igjennom mobilen min. Der finner han anrop som han finner mistenkelig og klarer ikke la være å konfrontere meg med dette. Han klarer da å lage en story ut av ingenting. Det er en kamerat av sønnen min som har ringt til meg, for å avtale noe med min sønn. Mobilen står registrert på hans far… Vet dere hvordan der er å bli ”uskyldig dømt” gang på gang på gang…?

Min mann skjønner fort at han har dummet seg ut og vil umiddelbart ha tilgivelse. Jeg sier at jeg ikke klarer å tilgi han og at jeg trenger litt tid.

I dag bare gråter jeg og har store problemer med å ta meg sammen foran barna (jeg er alene hjemme i kveld og ingen mulighet til å gjemme meg vekk) Jeg har nå innsett at mannen min aldri kommer til å stole på meg og at han sannsynligvis har brukt opp sin siste sjanse. Sjalusien har drept følelsene mine og jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette. Jeg føler det hele så klaustrofobisk. Jeg tolerer ikke lenger at det blir stilt spørsmål ved hver bidige ting jeg foretar meg.

Fornuften min sier at jeg må bli. Vi har barn, hus og hytte og så mange ting vi har bygd opp sammen. Vi er et godt team og har gode økonomiske utsikter. Alternativet mitt er å skade barna, bli frosset ut av familien, miste venner, ha dårlig råd, bli ensom. Det er som å velge mellom pest eller kolera. Men saken er den at jeg er bånn ulykkelig og har vært det i lengre tid (flere år). Ingenting hjelper. Vi har prøvd alt.

Jeg har lagt så mye bånd på meg selv for å forsøke å ikke trigge sjalusien på noen måte og det er nok mye av det som har ført til den store depresjonen jeg er inne i nå. Jeg tenker at jeg må holde ut til barna blir større, men jeg tviler så sterkt nå om jeg vil klare det… Sånn som det er nå er jeg vel heller ingen god mor. Jeg er mentalt fraværende og de ser så å si aldri at jeg er glad eller ler… Det siste året har jeg tenkt og tenkt og lurt på om det er andre steder skoen trykker, men jeg er redd det er forholdet vårt som tar knekken på meg.

Jeg husker jo allerede den gangen vi var nyforelsket at varskulampen lyste, men jeg overså den. Jeg trodde virkelig med tiden at han ville lære seg til å stole på meg, for er det noen du virkelig kan stole på så er det meg… Jeg tok feil. Jeg er så fortvilet, hvor mye mer tid bør jeg gi?

I flere år har jeg lurt meg selv og alle andre med spill for galleriet. Jeg er redd sannhetens time har kommet… Til dere som er skilt – hvor lang tid tok det fra dere innså hvor det bar hen til skilsmissen var et faktum?

[Gjest *Mim*]

Stakkars deg! Har dessverre ingen råd til deg, men håper du tar en avgjørelse du kan leve med.

[camilla*]

Ikke lett når du føler det slik du gjør. Og når mannen din ikke klarer å ta seg sammen og skjønne at han ikke trenger å være sjalu/mistenksom.

Klar det er et vanskelig valg. Og det er kun du som kan vite hva som er riktig for deg, og hva du kan leve med/ikke leve med.

Har mannen din prøvd å forandre seg?

Skjønner han hva du mener når du snakker med han om dette?

[Gjest Gjest]

Har du snakket med ham om dette, at du ikke klarer sjaulsien hans? Uff, det høres veldig leit ut. Jeg var også med en mann som stilte spørsmål ved alt jeg gjorde, det var FRYKTELIG slitsomt, så jeg forstår deg veldig godt at du er deprimert hvis dette har foregått i over 15 år

Kanskje du kan advare ham om at han må velge mellom sjalusien sin og deg? Det er vel ikke like lett sagt som gjort og gjøre noe slikt da.. Og hvis det skjer, så er han kanskje bedre en liten tid før han oppfører seg på samme måte...

Uff vet ikke helt hva jeg skal råde deg til jeg! Men jeg synes du burde gjøre hva DU synes er riktig. Og hvis du er lykkelig uten ham synes jeg du burde velge dette, og hvis du er sikker på at du ikke elsker ham lenger burde du være uten ham.. Hvis ikke blir du vel enda mer deprimert med tiden, og det fortjener du ikke!!

[Gjest Purple Haze]

Jeg vil tro dere har snakket om dette i løpet av 15 år, noe annet ville være veldig rart.

Mannen din er sykelig sjalu, og trenger hjelp. Ellers ødelegger det ekteskapet deres, og det vil han sikkert ikke. Hvis du vil gjøre en siste innsats for ekteskapet deres, bør du fortelle ham akkurat det. Han trenger hjelp, ellers går dette gale veien.

[Gjest Ulykkelig]

Ja, jeg snakket med han om det - utallig ganger. Vi har gått i terapi for å jobbe med blant annet sjalusien. I fjor vår sa jeg det helt tydelig til han at det må skje endringer hvis ikke er jeg redd det ikke vil fungere lenger. Jeg føler meg utbrent. Jeg har ikke klart å si at jeg elsker han på flere år. Jeg har merket på han at han har prøvd å ta seg sammen, men det lyser allikevel litt igjennom til tider... Hvis han ikke har klart å stole på meg til nå, er jeg dessverre redd det aldri kommer til å skje...

Det er tre fundamentale ting som må være til stede i et forhold for at det skal fungere og det er kjærlighet, tillit og intimitet. Hvis en av disse mangler sliter man...

Tilliten har aldri vært der, kjærligheten er i ferd med å slukne og inimiteten står for fall...

Sjalusi er ren gift inn i forholdet. Det dreper det til slutt... Dessverre.

TS

[Surferinnen]

Det er du selv som må ta avgjørelsen og det er et vanskelig valg, spesielt når det er barn involvert. Man har bygd opp et liv og mange minner sammen også så det er klart det er vondt hvis det kommer til brudd.

Det er slett ikke lett å velge mellom pest eller kolera det er jeg enig i. Jeg foreslår at du forteller han akkurat det du har fortalt oss. Kanskje det kan skje en endring...

Du kan ikke går rundt å være ulykkelig i årevis heller, bare for å holde familien sammen.

Ingen lett situasjon... Men det er nok det hjertet ditt forteller deg som vil seire til slutt...

[Gjest Gjest]

Jeg valgte å gå.

Mistet venner,ensom ja, elendig økonomi og dritt slenging fra eks familie og bitter eks..

men vet du hva, det er VERDT DET..

sitter heller alene med dårlig økonomi enn på en løgn og ett ødelagt liv...

den som sier at gresset ikke er grønnere på andre siden tar feil, jeg sørger nemlig for å vanne det:)

[Karry]

Jeg tror som de andre her at du må følge hjertet ditt. Du har prøvd alt og har ingen grunn til å tro at dette problemet forsvinner. Og som jeg selv nå smertelig har erfart og som du beskriver også, at selv om utgangspunktet har vært bra så kan det oppstå ting underveis i samlivet som over tid blir så belastende at kjærligheten drukner. På et tidspunkt må man faktisk som du sier komme seg ut av en belastende situasjon for å redde seg selv og å klare å være en god og mentalt tilstedeværende forelder.

Jeg tror ikke du nødvendigvis får det så gale hvis du velger å gå. Det er litt opptil deg selv også er det ikke? Du slipper å leve i en ubehagelig situasjon, og får kanskje etterhvert iallefall en indre ro og styrke som du har savnet.

[Gjest Gjest]

Jeg var som du er nå. Smilte aldri og følte meg trist, synes det var en lettelse når han ikke var hjemme, fikk vondt i magen når jeg så bilen hans svinge inn porten. Etter å ha hatt det sånn noen (mange) år var det som om det plutselig ble nok. Jeg ville bare ikke mer. Ikke en dag mer, og bruddet var et faktum. I ettertid har jeg angret på at jeg ikke gikk lenge før.

Vi har også barn, og det var tungt for barnet. Men det hadde blitt ennå verre hvis vi hadde fortsatt å bo sammen. Det er ikke bra for barn å ha ulykkelige foreldre. Det som også hendte var at faren sviktet barnet da bruddet var et faktum. Forholdet mellom far og barn ble dårlig, da faren hevnet seg på barnet for at jeg gikk. Da han ikke kunne skade meg mer (jeg hadde avslørt han og var blitt imun) hevnet han seg på barnet ved å avvise og være fraværende. I dag er barnet voksent og det er så og si ingen kontakt mellom dem.

Til tross for problemene for barnet, dårlig økonomi og ondskapen han viste etter bruddet er jeg glad for at jeg gikk. Det var ingen varme følelser igjen som kunne vekkes. Bare mer og mer avsky. Alle ekteskap kan ikke og skal ikke reddes. Mitt var et av dem og det virker som om ditt også er det.

Lykke til i ditt nye liv.

[Gjest Gjest]

Sier som gjest overfor ..ikke alle ekteskap skal eller kan reddes. Mitt var heller ikke et av de. Jeg valgte også å gå. Og jeg har ikke angret. Det er bare ett halvt år siden vi tok ut separasjon og han flyttet ut så det er ganske ferskt. Det har sin pris. Og jeg betaler den men det ble viktigere for meg å lytte til hjerte enn å bli. Og jeg tenker også at jeg burde ha gått før. Ikke kast bort tiden. Livet er for verdifullt og vakkert.

Det vil bli tøft og kanskje vanskerlig. Jeg har en god jobb og bor fortsatt i huset, vi har delt omsorg så jeg får ingen økonomisk støtte av dette, det hender det kniper litt på penger. Men jeg greier meg og jeg er stolt og glad og ikke minst føler jeg at jeg har fått tilbake meg selv.

Lykke til