Fullstendig besatt

[Gjest Utlogget]

Jeg tilbrakte et par dager, noen få timer sammen med en fremmed person på en helgetur. Møtet var helt tilfeldig, men som en magnet ble jeg dratt mot han. Etter noen få timers bekjentskap ble jeg rett og slett truffet av lynet. Jeg ble voldsomt fasinert av hele han. Han var en vind som blåste forbi og skaket om på alt inne i meg. Han forvant ut av livet mitt like brått som han var kommet inn. Vi har ingen felles forbindelser, jeg vet ikke hvem han er bortsett fra noen få detaljer og navnet hans.

Jeg er tilbake til hverdagen for lengst, hos min mann og mine barn, men jeg får han ikke ut av hodet. Jeg er nærmest blitt helt besatt av å finne ut mer om han. Og det er utrolig hva jeg har klart å finne ut så langt. Jeg skammer meg så forferdelig over det jeg driver med. Det er akkurat som det er en destruktiv side av meg som systematisk jobber med å sirkle han inn i håp om å møte han igjen. (Jeg blir helt skremt over meg selv og hvor langt jeg faktisk er villig til å gå). På en annen side er jeg den normale fornuftige ”perfekte” mor og kone som ikke ønsker å skade noen. Jeg sier til meg selv gang på gang at jeg må gi slipp. Jeg kan ikke tillate meg selv å gjøre slik. Jeg må bare kommer over han! Jeg blir rett og slett litt sprø av det hele. Skyldfølelsen og skammen er heller ikke noen god venn…

Tre årstider har passert og jeg er fortsatt like besatt. Skulle ønske jeg kunne gå til en healer som dro disse tankene ut av hodet mitt. Jeg har forsøkt å meditere i håp om å sortere tanker, kjenne etter hva jeg egentlig føler (for jeg er jo klar over at jeg er irrasjonell og at dette kanskje ikke handler om han…), rense opp i hodet mitt, men det eneste som skjer er at jeg fantaserer om han. Har til og med sett for meg og han og meg, med mine og dine barn og hele pakka. Dette er et type bilde jeg aldri har sett på som glamorøst inntil nå…

Jeg trodde jeg hadde det bra, jeg trodde jeg var relativt lykkelig inntil jeg ble truffet av lynet og satt helt ut av spill. Hvordan kan jeg bli normalt igjen? Og det litt kvikt før jeg gjør noe veldig dumt. Jeg vet at første bud er å stoppe alle søk, men det er lettere sagt enn gjort når den lille djevelen står å pekker meg på skulderen… Da er jeg i gang igjen…

Alt jeg ønsker er å bli fri igjen (fri fra besettelsen)… Noen råd? Hva som helst?

[Lissi]

Lat som han aldri har eksistert.

Eller gjør hva som helst for å få han, bare for å finne ut at du hadde det bedre der du var... er du heldig ødelegger du ikke ekteskapet ditt samtidig.

Man vil kanskje få sånne små crush flere ganger i løpet av livet. Men du kaller deg selv lykkelig. Da glemmer du denne mannen, og kommer på at du er gift;)

Selv om det bruser aldri så mye. Livet er brutalt. Man får dessverre ikke i pose og sekk:)

[Transmogrifier]

O_o Oisann, Bridges of Madison County på ordentlig. Rått.

Er det en aldri så liten sjanse for at du overromantiserer de sidene av ham du ble kjent med og fascinert av? Mange som lot seg sjarmere av Picasso, men han var visst en drittsekk allikevel.

Og moralen er, aldri vandre rundt fra fjellstue til fjellstue når du er lykkelig gift. Hehehe.

Endret 24. juni 2008 av Transmogrifier

[Gjest Gjest]

Hvorfor ikke oppsøke en healer eller liknende da? Siden du selv nevner det er det kanskje en løsning som kan gi deg en form for ro. Men det er ikke så lett å få til om du ikke kjenner til en fra før.

[Gjest Utlogget]

Det er klart jeg glorifiserer han! Jeg vet det så godt selv… Jeg blir rett og slett litt sinnsyk, og klarer ikke å se realiteten i øynene. Jeg vet faktisk om noen feil og mangler han har, men på en eller annen måte klarer jeg å snu det til noe umåtelig sexy.

Smilet hans og øynene hans har brent seg fast på netthinnen. Jeg tror jeg ser han overalt… Når jeg er på steder med mye folk speider jeg etter han… Jeg håper å treffe på han. Hvis det skjer ved en tilfeldighet ville det på en måte være greit. Min rasjonelle og analytiske side vet jo veldig godt at sjansen for å treffe på han ved en tilfeldighet – statistisk sett – er lik 0. Men tanken på at jeg aldri får se han igjen er rett og slett så brutal at jeg ikke klarer å la være å bruke masse energi på å søke etter han, gi skjebnen en hjelpende hånd…

Jeg har gått igjennom detaljene rundt møtet utallige ganger oppe i hodet mitt. Hva var det egentlig som skjedde? Og hvorfor skjedde det?

Er jeg kanskje ikke lykkelig? Går jeg bare rundt og lurer meg selv…

Jeg tenker på han hele tiden. Jeg blir rett og slett fysisk uvel av dette. Skulle helst bare trykket på delete-knappen og slettet han fra hukommelsen. Utad er jeg en tilsynelatende en normal, oppegående og ressurssterk person, men inne i meg er jeg et følelsesmessig vrak.

Kan jeg fortsette å leve det livet jeg lever etter dette? Jeg blir gal av lengsel etter han og på den annen side blir jeg fortært av skam, skyld og dårlig samvittighet. Er jeg vikelig så utakknemlig over det livet jeg lever… Jeg må bare komme meg over dette før jeg går til grunne og drar familien min med meg. Nå som alt virkelig begynner å ordne seg i livet mitt; økonomisk, karrieremessig, nettverk etc, så setter hjernen min i gang en destruktiv prosess som er helt hinsides. Jeg er fortapt.

TS

[Pokahonta]

Welcome to life my dear. Du er ganske normal! Det er hvordan man handler i forhold til slike tanker som utgjør den store forskjellen!

This is what we have to deal with from time to time.

Jeg synes du har kommet langt ved å erkjenne tankene så høyt jeg. Deretter må du bruke fornuften og forstanden over hjertet. Ikke fordi hjertet ditt ikke er viktig, men det høres ut som at du kan stole litteranne mere på forstanden om dagen!!

Din situasjon har svirret i hodet mitt i hele kveld. Er ingen stor Bjørn Eidsvåg fan, men kom på sangen hans "forbuden frukt"... 'nå henger månen lavt over fjorden, går han lengere ned nå blir han våt...' 'eg har for møkje å tapa for lite å vinne.. eg tapte og vant'

http//www.youtube.com/watch?v=T9hGWaBwyRQ

Vi er flere som har stått i kampen, og det er seier når man finner tilbake til det som betyr noe! (dog dette er et tilbakelagt kapittel for meg..)

Lykke til

Endret 25. juni 2008 av Pokahonta

[Gjest Utlogget]

Tusen takk for konstruktive svar dere. Det er godt å høre at jeg i det miste ikke er en total freak.

Og det med healer, seriøst - finnes det healere som kan utdrive uønsked tanker - nesten som djevel-utdrivelse... Jeg er villig til å prøve hva som helst for å bli "normal" igjen. Jeg føler meg så jævelig...

Jeg har prøvd mange ganger å slutte å søke etter han, men med nettet vidåpent foran meg så blir det nesten som om du skulle sette fram en stor godteskål på bordet og si til en 3-åring - du får ikke røre... Det krever en enorm selvdisiplin.

Tusen takk! Det hjelper å skrive om det og rådene deres hjelper...

Dette er noe av det tøffeste jeg har vært igjennom og jeg har vært nære på å gå fullstendig i oppløsning. Jeg håper at ut av dette kommer det noe godt til slutt. Uten motstand i livet vil man ikke kunne vokse... (det hjelper å gi noen trøstende ord til seg selv også...) :cry:

TS

[Pokahonta]

Tusen takk for konstruktive svar dere. Det er godt å høre at jeg i det miste ikke er en total freak.

Og det med healer, seriøst - finnes det healere som kan utdrive uønsked tanker - nesten som djevel-utdrivelse... Jeg er villig til å prøve hva som helst for å bli "normal" igjen. Jeg føler meg så jævelig...

Jeg har prøvd mange ganger å slutte å søke etter han, men med nettet vidåpent foran meg så blir det nesten som om du skulle sette fram en stor godteskål på bordet og si til en 3-åring - du får ikke røre... Det krever en enorm selvdisiplin.

Tusen takk! Det hjelper å skrive om det og rådene deres hjelper...

Dette er noe av det tøffeste jeg har vært igjennom og jeg har vært nære på å gå fullstendig i oppløsning. Jeg håper at ut av dette kommer det noe godt til slutt. Uten motstand i livet vil man ikke kunne vokse... (det hjelper å gi noen trøstende ord til seg selv også...) :cry:

TS

Tror du klarer dette helt fint på egen hånd uten healere!!!

Finn styrke!