Trenger hjelp til å holde ut

[Gjest Gjest_natasha_*]

Hei.

Gjorde det slutt med kjæresten min og angret etterpå selfølgelig.... Var ikke mangel følelser eller noe som gjorde at det ble slutt, men en hendelse jeg ikke trodde jeg greide å glemme (ikke utroskap). Men har etterhvert skjønt at det kan jeg og blitt ferdig med det.

Problemet er jo at han ikke lenger vet hva han føler og hva han vil. Vi har truffet hverandre noe og hatt det veldig bra, men det er tydeligvis ikke nok. Og jeg greier ikke å være sammen med han en kveld, uten å spørre eller ha behov for å prate noe som fører til at han synes det er mas.

Han sier han trenger tid alene og å få litt avstand til å kjenne på følelsene. Jeg synes det er så vanskelig, og bytter på å være kjempe positiv til å bare ha lyst til å be han dra til hælvete og aldri kontakte meg igjen.... Han sier han trenger tid fordi han er usikker ikke fordi han tror han er "snill" med å gjøre det. Men jeg synes det er så utrolig vanskelig. Sliter med å la han være i fred, og det er vondt å se at han så tilsynelatende greier seg uten kontakt. Han er på fylla 2-3 ganger i uken, noe han ikke var før. Skjønner ikke når han skal få tid til å tenke eller å finne ut av ting.

Sukk, trenger litt trøst og støtte. Kan det faktisk hjelpe for oss at han får være i fred? Noen andre som har opplevd lignende?? Aner ikke hva jeg skal gjøre, vil jo bare ha han tilbake, snufs

[Pokahonta]

Hei.

Gjorde det slutt med kjæresten min og angret etterpå selfølgelig.... Var ikke mangel følelser eller noe som gjorde at det ble slutt, men en hendelse jeg ikke trodde jeg greide å glemme (ikke utroskap). Men har etterhvert skjønt at det kan jeg og blitt ferdig med det.

Problemet er jo at han ikke lenger vet hva han føler og hva han vil. Vi har truffet hverandre noe og hatt det veldig bra, men det er tydeligvis ikke nok. Og jeg greier ikke å være sammen med han en kveld, uten å spørre eller ha behov for å prate noe som fører til at han synes det er mas.

Han sier han trenger tid alene og å få litt avstand til å kjenne på følelsene. Jeg synes det er så vanskelig, og bytter på å være kjempe positiv til å bare ha lyst til å be han dra til hælvete og aldri kontakte meg igjen.... Han sier han trenger tid fordi han er usikker ikke fordi han tror han er "snill" med å gjøre det. Men jeg synes det er så utrolig vanskelig. Sliter med å la han være i fred, og det er vondt å se at han så tilsynelatende greier seg uten kontakt. Han er på fylla 2-3 ganger i uken, noe han ikke var før. Skjønner ikke når han skal få tid til å tenke eller å finne ut av ting.

Sukk, trenger litt trøst og støtte. Kan det faktisk hjelpe for oss at han får være i fred? Noen andre som har opplevd lignende?? Aner ikke hva jeg skal gjøre, vil jo bare ha han tilbake, snufs

Det virker som det eneste som hjelper er å gi han rom og fred. Han løper ikke avgårde og rett inn i fanget til en annen jente med det første. Høres ut som det eneste du kan gjøre er å respektere det han sier.

Jeg vet (VET) hvor vanskelig det er å tilbringe en kveld uten å ta opp det som ligger en nærmest hjertet. Det er sånn vi er, og det er så altomfattende i livet vårt der og da. Likevel, gi det en mulighet. Jeg klarte det ikke, og tapte nok gutten av den grunn (nå var det han som gjorde det slutt da, men klarte ikke helt å bestemme seg...etc)! Jeg prøvde å få han tilbake med ord, han trengte tid...

Det er min erfaring..

Lykke lykke til!

[Gjest me]

Det virker som det eneste som hjelper er å gi han rom og fred. Han løper ikke avgårde og rett inn i fanget til en annen jente med det første. Høres ut som det eneste du kan gjøre er å respektere det han sier.

Jeg vet (VET) hvor vanskelig det er å tilbringe en kveld uten å ta opp det som ligger en nærmest hjertet. Det er sånn vi er, og det er så altomfattende i livet vårt der og da. Likevel, gi det en mulighet. Jeg klarte det ikke, og tapte nok gutten av den grunn (nå var det han som gjorde det slutt da, men klarte ikke helt å bestemme seg...etc)! Jeg prøvde å få han tilbake med ord, han trengte tid...

Det er min erfaring..

Lykke lykke til!

Sant nok, men jeg mener, at har man noe på hjertet, bør man si det.

Hvis noen lar seg skremme bort ved at man foteller hvor mye det menneske betyr for deg, er det kansje best at man skremmer bort den personen.

Jeg tror oppriktig talt pokahontas(etter å ha lest en del innlegg av deg), at du ikke mistet gutten fordi du sa det som lå deg nærmest hjertet, du mistet gutten fordi han ikke ønsket forplikte seg, ingenting du kunne sagt eller gjort ville forandret det. Dersom du hadde latt ham ikke forplikte seg, hadde du kansje fortsatt hatt ham, men da tror jeg ikke du ville hatt ham. Jeg er ihvertfall overbevisst at du gjorde det eneste riktige, nemlig fortalte sannheten, alt annet hadde skapt vanskeligheter for deg siden(vel det er hva jeg tror). Om du kunne latt vær å si hva du følte, hvilke følelser hadde dere da hatt? Man må faktisk, kynisk, som det høres ut, til en viss grad velge hva slags kjærlighet man ønsker i verden. Ikke alle ønsker en sånn type kjærlighet som det man selv gjør.

Men, et stort men, det er viktig å ikke virke klengete og masete, men å ha behov for å prate, har ingenting med klenging og masing å gjøre. Mas er skikkelig mas, tro meg jeg vet, og det har ingenting og ikke kunne sette seg ned å ta en skikkelig prat. Jeg må bare spørre, er alle gutter så utrolig vanskelig å prate med? Noen ganger lurer jeg virkelig på mine artsfrender, hvor enkle dem er. jeg Har vært i akkurat samme situasjon med min x. Og om jeg eller hun hadde sett på det å prate ut som mas, ja da hadde hele livet mitt vært mas. Klarer du å gi ham litt tid, så er det flott, men klarer du det ikke, så må du kommunisere det til ham på en ikke-masete måte. Å få tibake noen ved å gi dem tid, er etter min erfaring noe som fungerer dårlig, men det er min erfaring da... Jeg er kansje slem nå, men om min kjære sier hun trenger tid (og det ikke betydde jeg vil være alene noen dager for å slappe av), ville jeg automatisk følt at det betydde at dem manglet følelser for meg der og da (at du slo opp kan jo ha bidratt til det), hvilket igjen er noe jeg ikke kunne gjort noe med, hverken ved å prate med dem eller gi dem tid. Tuffen up :-) Gi ham all den tid han trenger i hele verden, og lev livet ditt videre Mitt tips, men det er du som bestemmer så klart.

Klem til alle som ikke har det helt topp idag.

[Gjest Gjest]

Glem det

Og les boken: Han er faktisk ikke interessert

[Pokahonta]

Jeg tror oppriktig talt pokahontas(etter å ha lest en del innlegg av deg), at du ikke mistet gutten fordi du sa det som lå deg nærmest hjertet, du mistet gutten fordi han ikke ønsket forplikte seg, ingenting du kunne sagt eller gjort ville forandret det. Dersom du hadde latt ham ikke forplikte seg, hadde du kansje fortsatt hatt ham, men da tror jeg ikke du ville hatt ham. Jeg er ihvertfall overbevisst at du gjorde det eneste riktige, nemlig fortalte sannheten, alt annet hadde skapt vanskeligheter for deg siden(vel det er hva jeg tror). Om du kunne latt vær å si hva du følte, hvilke følelser hadde dere da hatt? Man må faktisk, kynisk, som det høres ut, til en viss grad velge hva slags kjærlighet man ønsker i verden. Ikke alle ønsker en sånn type kjærlighet som det man selv gjør.

Men, et stort men, det er viktig å ikke virke klengete og masete, men å ha behov for å prate, har ingenting med klenging og masing å gjøre.

Takk for konstruktivt innlegg!!!

Du har absolutt rett. Og du har lest innleggene mine godt (nesten litt skummelt at folk husker min historie såpass. Er sikker på at en dag står jeg i baren og forteller om meg... så kommer det til å gå opp et lys for en som lurer på om jeg er Pokah :gjeiper: )

Det var derfor jeg tapte han ja. Han ville ikke videre til nye stadier i forholdet vårt.. Men det ligger jo uendelig mye mer bak den kommunikasjonen som foregikk i bruddfasen. Fyren brukte tross alt en mnd på å bestemme seg... for han var i sterkt tvil.. dradd i alle kanter. Da hjalp det nok ikke på forpliktelses angsten at jeg ga uttrykk for at livet var meningsløst uten han Ja ja. Uansett, kan flire litt av det i dag, og jeg står sterk tilbake nå. Men når jeg ser tilbake på det som skjedde, skulle jeg ønske jeg hadde gitt han full respekt på at han trengte tid. Utfallet hadde neppe blitt annerledes, men jeg hadde gitt han frihet til å tenke på egen hånd. Hadde kostet, ja..Ikke at man ikke skal være ærlig.. for det fikk jeg alltid lov til å være med eksen min. Men jeg skulle ønske jeg hadde tålt stillheten litt bedre! Men det er lett å være etterpåklok. Der og da kunne jeg nok ikke gjort annet. Og jeg er bare den jeg er, du har rett i det!

Men det er lett å være klok på andres vegne i ettertid. Heldigvis kan vi bruke våre erfaringer.

Ha sagt det, så er ikke det sikkert det er det beste for TS her. Det vet hun best selv...

Håper det går bra med deg!

Endret 25. juni 2008 av Pokahonta

[Gjest TS]

Hei.

Takk for at du delte din erfaring med meg. Synd det ikke gikk bra for dere.

Det går helt fint med meg i hverdagen, savner han jo og tenker masse på han, men har det ok. Og vet at jeg tross alt vil få ett fint liv uten han også, selv om jeg helst vil ha ett med han. Har gått ganske greit å ikke ha kontakt i det siste, er litt lettere når jeg har satt en dato for min egen del. Snakket litt med han på tirsdag om noe andre greier og var veldig flink og ikke tok opp noe om oss to. Han nevnte det så vidt og virket positiv, men det er jo mulig jeg bare tolker det positivt for di jeg så innmari vil dette, vet ikke.

Han er en fyr som trekker seg vekk og tilbake om det er noe som plager han. Og han kan bruke lang tid på å finne ut av ting på, og ultimatumer funker ikke, da løper han andre veien... Jeg vet jo dette og det er sånn han er. Jeg prøver bare å tenke på hvordan ting er når vi treffes, alle kjærtegnene han gir, alt han sier og alt det som man ikke kan definere. Når jeg tenker på det så har jeg troen på at ting kan bli bra igjen.

Men så er det en annen del av meg som er redd for at tiden går fra oss, at avstanden blir for stor og at snart har vi ikke muligheten til å finne hverandre igjen, uavhengi av hva han bestemmer seg for. Det er dager jeg føler at jeg ikke hadde tatt telefonen om han ringte, ikke hadde truffet han om han hadde villet det. Det er dager da jeg føler det bare er tull å møte han igjen, bare for å la han avvsie meg en siste gang....

Sukk, ikke lett dette her. Skulle ønske noen bare kunne fortalt meg hvordan fremtiden blir....

[Gjest gninnot]

Hei!

Jeg opplevde å helt ut av det blå finne ut at kjæresten min vurderte å slå opp med meg, han visste ikke lenger om det var meg han ville ha. Jeg så at han trengte litt tid vekk fra meg, og sa dermed til han at vi fikk ta en pause med minst mulig kontakt og så møtes igjen etter en viss tid for å høre hva han hadde kommet fram til. Der og da visste jeg at de neste ukene mine kom til å bli noen av de verste i livet mitt, men samtidig er det også eneste man kan gjøre for å få forholdet til å fungere på lang sikt. Da gir man mannen muligheten til å ikke føle seg så forpliktet og "fanget" aom han gjerne føler seg. Jeg raste ned i vekt disse ukene og håper jeg slipper å oppleve noe slikt igjen, men det var verdt det når han senere kom tilbake igjen til meg fordi han ville og ikke fordi han kanskje følte seg "tvunget" til det. Dette er riktignok bare min erfaring og mulig jeg er et svært heldig eksempel. Håper dette har vært til hjelp for deg og lykke til videre!

[LekeHusmor]

til innlegget over.

Da gir man mannen muligheten til å ikke føle seg så forpliktet og "fanget" aom han gjerne føler seg.

- ja stakkars lille mannen som må være i et forhold! det er virkelig synd på han, han må få litt frihet iblant til å være vekk fra kjæresten sin og slippe forpliktelsene.

hvis en mann føler seg fanget, vel, da er han ikke moden nok til å være i et voksent forhold. Halve greien med å være i et forhold er jo nettopp det at man HAR forpliktelser til hverandre, og det er endel av det som er det fine! Det er jo det som gjør en til kjærester, eksklusiviteten.

jeg må helt ærlig si at hvis man må la kjæresten sin være i fred noen uker for å finne ut om han egentlig vil ha deg, så er det noe galt i forholdet altså. det er ikke noe jeg hadde gjort for min kjæreste, med mindre det hadde vært fordi jeg hadde gjort noe vesentlig galt. blir litt provosert av jenter som liksom går over ild og vann for å beholde sin kjære og gjør alt, ydmyker seg selv og firer på sine krav.. for meg er ikke det romantisk og "true love", det er teit og selvutslettende og jeg har lite tro på at det styrker et forhold. tror at den parten som blir sittende igjen og "vente på dommen" for alltid vil føle et svik.

ps: nei jeg er ikke medlem i Ottar ellernoe, bare har vært gjennom noe sånt selv og har derfor ganske sterke meninger om saken

Endret 26. juni 2008 av LekeHusmor

[Gjest gninnot]

til LekeHusmor

Vi er alle forskjellige. Jeg går ikke gjennom ild og vann for at han skal ha det bra. Forpliktelser er kjent å være skremmende for mange gutter i starten idet forholdet er i ferd med å formes. Er ikke bare jeg som mener det, det er også ganske mange psykologers mening. Jeg liker ikke at du rakker ned på meg og de andre som har gjort det samme i min situasjon, greit at du ikke er enig i valget, men vi er ikke noen dårligere jenter likevel. Vi har bare andre prioriteringer og synspunkt i livet.

[LekeHusmor]

til LekeHusmor

Vi er alle forskjellige. Jeg går ikke gjennom ild og vann for at han skal ha det bra. Forpliktelser er kjent å være skremmende for mange gutter i starten idet forholdet er i ferd med å formes. Er ikke bare jeg som mener det, det er også ganske mange psykologers mening. Jeg liker ikke at du rakker ned på meg og de andre som har gjort det samme i min situasjon, greit at du ikke er enig i valget, men vi er ikke noen dårligere jenter likevel. Vi har bare andre prioriteringer og synspunkt i livet.

For all del, jeg ser ikke ned på dere og deres valg, og selvfølgelig er dere overhode ikke dårligere jenter!! jeg har selv gjort slike valg før, det er derfor jeg går så hardt ut mot det nå. det var bare det at innlegget ditt fikk meg til å tenke, og jeg syns det er trist, leit og feil at det er slik. man hører vel heller sjelden om menn/gutter som oppfører seg på denne måten.. Vi jenter fortjener bedre! Jeg bare provoseres grundig av denne "forpliktelsesangset" så mange gutter tydeligvis skal ha. Syns det er noe tull og skikkelig barnslig rett og slett