Ønsker meg barn nå-

[la Flaca]

Nå er ikke jeg noen statistiker, men hvordan får du 10% til å bli "storparten av kvinner"?

Nå må du lese orntlig dah : Jeg skrev 1:

at storparten av norges kvinner blir sterile 10 år før overgangsalderen.

Og 2:

10% av kvinnene kommer i overgangsalderen før de er 45, altså blir de sterile før fylte 35.

See?

Edit; ser at setningsoppbyggingen min var lett å misforstå på det innlegget.

Men poenget er altså at man ikke kan få barn hele 10 år før overgangsalderen (det syns jeg er mye). Og at 1 av 10 kvinner mister evnen til å bli gravid allerede 35 år gammel, selv om hun er fullstendig frisk og det ikke er noe galt med henne.

Endret 9. juli 2008 av la Flaca

[Gjest Purple Haze]

Nå må du lese orntlig dah : Jeg skrev 1:

at storparten av norges kvinner blir sterile 10 år før overgangsalderen.

Og 2:

10% av kvinnene kommer i overgangsalderen før de er 45, altså blir de sterile før fylte 35.

See?

Edit; ser at setningsoppbyggingen min var lett å misforstå på det innlegget.

Men poenget er altså at man ikke kan få barn hele 10 år før overgangsalderen (det syns jeg er mye). Og at 1 av 10 kvinner mister evnen til å bli gravid allerede 35 år gammel, selv om hun er fullstendig frisk og det ikke er noe galt med henne.

Dette stemmer nok ikke helt. Jeg begynte med tidlig overgangsalder da jeg var 31 år, ergo skulle jeg vært ufruktbar fra jeg var 21?

Jeg fikk heldigvis barn tidlig, førstemann kom da jeg var 20, andremann da jeg var 24.

[Scapa_c]

Jeg lurte mannen min. Jeg sluttet med p-pillen, og så ble jeg gravid, eller offisielt gravid "allikevel." Han var ikke mannen min på det tidspunktet, men elskeren min, og i samboerskap med ei annen jente. Jeg lot som jeg lurte på om jeg skulle ta abort, men tingen er at jeg visste at typen ikke ville være glad for det, siden han var kristen. Så da kom han ned fra gjerdet og giftet seg med meg!

Hmmm ja det var jo godt det endte godt for dere da, men jeg vet om et helt hav av mannfolk som hadde bliltt rasende, såret, skuffet, vettaskremte og mistet totalt respekt for en jente som bevisst hadde lurt dem.

Så den metoden der er nok ikke så lurt å følge vil jeg tro!

[Gjest Gjest]

Nå trenger en jo ikke si at en lurer dem, da. Jeg har ei venninne som ikke lurte typen sin bevisst, men hvor p-pillen sviktet. Det fins slike tilfeller også. Så om du bevisst bestemmer deg for å lure mannen, og samtidig gir inntrykk av at du egentlig vil ta abort, men ombestemmer deg, så kan det være taktisk fordelaktig, om du klarer å leve med deg selv etter å ha gjort noe sånn.

[Gjest Gjest]

Nå trenger en jo ikke si at en lurer dem, da. Jeg har ei venninne som ikke lurte typen sin bevisst, men hvor p-pillen sviktet. Det fins slike tilfeller også. Så om du bevisst bestemmer deg for å lure mannen, og samtidig gir inntrykk av at du egentlig vil ta abort, men ombestemmer deg, så kan det være taktisk fordelaktig, om du klarer å leve med deg selv etter å ha gjort noe sånn.

Realiteten er at det er mange ustabile kvinner som dette! Det er veldig synd for det kan faktisk ødelegge livet til mannen! Har ikke en mann også rett til å bestemme over sin egen kropp?

[Possibly]

Nå må du lese orntlig dah : Jeg skrev 1:

at storparten av norges kvinner blir sterile 10 år før overgangsalderen.

Dette skulle jeg likt å sett dokumentasjon på.

Og at 1 av 10 kvinner mister evnen til å bli gravid allerede 35 år gammel, selv om hun er fullstendig frisk og det ikke er noe galt med henne.

Ja, men det er fortsatt bare 1 av 10, noe som betyr at 9 av 10 kvinner på 35 år faktisk KAN få barn hvis de ønsker det.

Ja, trådstarter løper selvsagt en risiko ved å vente for lenge, og det er hun sannsynligvis klar over. Den risikoen må veies opp mot andre ting, det er ikke gunstig å få barn fortest mulig med en mann som ikke ønsker seg barn heller.

Det er ingen som tviler på at fruktbarheten går ned med årene, men jeg synes allikevel det er en del svartmaling i sånne debatter.

Jeg synes forresten påstanden om at mannen ikke har "biologisk klokke" er litt rar. Selv om en mann teoretisk sett kan bli far når han er 60, er det ikke spesielt mange menn på 60 som blir fedre. Grunnen til dette er sikkert at de fleste av dem ikke ønsker det, men en medvirkende grunn er nok også at man gjerne finner seg en partner på omtrentlig samme alder som en selv. Det er sjelden en 60-åring finner seg en 30-åring som vil ha barn med ham, derfor kan det nok være lurt for menn også å få barn "før det er for sent".

[angelou]

Å lure mannen synes jeg er helt forkastelig, men det var ikke det jeg egentlig skulle si noe om. Kjenner meg litt igjen i din situasjon. Det eneste jeg sa til sambo var at jeg ikke kunne være sammen med noen som ikke ville ha barn med meg, og så fikk han den tiden han trengte til å bli klar. Men, jeg var noen år yngre enn deg, var 27 når jeg ble gravid og da hadde jeg venta en stund allerede. Han ville heller ikke gi meg et tidsperspektiv, for hvordan kunne han vite når han kom til å bli klar? Er jo en prosess for dem også.

Vet ikke helt om jeg har noen gode råd, annet enn at jeg er veldig glad for at vi ventet til han var klar før vi begynte prøving.

[la Flaca]

Dette skulle jeg likt å sett dokumentasjon på.

Vet ikke hvor undersøkelsen finnes, men konklusjonen står her ihvertfall: http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=1651367

[Gjest TS]

Vel, dette ble en lang diskusjon med mange tanker.. Vet ikke helt om jeg er roligere, dette forsterker jo bare min bekymring for å plutselig være for gammel.. men men.

Vi har nå snakket skikkelig ut om dette enda en gang, hvor jeg har forklart hvordan jeg føler og hva jeg er redd for, og hva dette gjør med meg. Men, som jeg egentlig forventet har ikke dette noe innvirkning på om han føler seg klar eller ikke. Han er svært lei seg for at han føler det slik, men han opplever at han selv er i en prosess, og at dette går opp og ned, og at han noen dager føler seg klar og andre dager ikke. Vi diskuterte også å sette en "tidfrist" for når vi kunne prøve, men han er redd for at han likevel ikke klarer å holde fristen, og at dette i så fall vil bli en stor skuffelse for meg, som det også ville blitt selvsagt. Jeg ser ikke poenget i å sette en frist som vi kansje ikke holder.. da kan vi like gjerne la være. Men samtidig tenker han at vi nå har kommet lenger enn vi hadde da vi først begynte å planlegge å få barn, og at vi nå er der at det kan skje når som helst, men at vi ikke helt vet når dette blir. Ved å sette en frist ville dette være å ta et skritt tilbake opplever han. Likevel er han helt i det blå om når det kan skje..

Det blir ikke en romantisk sommer på den måten som jeg håpet det skulle bli tror jeg.. Er utrolig skuffet og lei meg nå, men dette kan jo bety at han faktisk nærmer seg å bli klar. Tror han skjønner alvoret for min del og alder.

Samtidig mener han at dersom han faktisk ikke blir klar for å få barn ikke vil få barn med meg "for min del", til tross for at dette er så viktig for meg. Jeg skjønner tankegangen, at det vil være feil å få barn man ikke ønsker, men samtidig var dette utrolig sårende for meg, at det er viktigere for han i hvilken grad han er klar enn at jeg får oppfyllt en av mine viktigste ønsker for mitt liv. Dette kan jo dermed innebære at forholdet mellom oss også er over hvis han velger slik. Jeg vet han elsker meg, men sånne "prinsipp" om hva som er riktig er utrolig viktig for han, og enda viktigere enn vårt forhold virker det som på meg dersom han velger slik.

Jeg tror at jeg ville fått barn for "hans del" dersom jeg var litt usikker, men han ønsket dette sterkt, fordi jeg hadde visst at vi kom til å få et fint forhold og familieliv selv om han ønsket seg dette mer enn meg. Tross alt har jo jeg allerede tatt dette valget i forhold til han, og tatt til meg hans barn og elsket det som min egen fra største stund. Jeg valgte jo han med barn, fordi jeg ikke ville holde dette mot han, og jeg forelsket meg i han for den han er.

Dette har ikke vært enkelt siden situasjonen rundt hans barn har vært svært vanskelig.. Jeg føler derfor at siden jeg har brukt mine følelser og krefter på dette ville det ikke være så rart om han oppfyllte mitt ønske i et forhold hvor vi elsker hverandre, og allerede har en familie sammen fra før fordi han hadde barn fra før.

Men, foreløbig får jeg vente litt til og se hva som skjer.. dersom han ikke blir klar og jeg ikke kan vente lenger får jeg ta en bestemmelse etterhvert.

Tusen takk for svarene deres.

[Possibly]

Jeg tror faktisk jeg ville tenkt meg godt om, og jeg er slett ikke sikker på om jeg ville blitt i et slikt forhold.

Det virker jo rett og slett ikke som om han ønsker seg flere barn, og han vil heller ikke få barn "for din skyld". Muligheten er åpen for at han kanskje kan komme til å ønske seg barn en gang i framtiden, men jeg vet faktisk ikke om det hadde vært nok for meg.

Jeg ville ikke gitt avkall på muligheten til å få barn på grunn av en mann, uansett hvor glad jeg hadde vært i ham.

Vel, nå har dere ihvertfall snakket sammen, og han har fått noe å tenke på. La han tenke på det til over sommeren ihvertfall, og så får dere ta det derfra.

[Gjest Gjest]

Hadde jeg som mann (i min beste alder, nemlig 27 lol),fått ett tidsultimatum, hadde jeg gått fra henne.

Hvis hun ikke elsker meg nok til å vente, eller til å avstå fra barn jeg ikke vil ha, tror jeg forholdet er meningsløst i utgangspunktet.

Skal du gå fra han hvis han er ufruktbar også forresten ?

Ellers er det vel straks fritt frem for befruktning i nær sagt alle typer forhold, så det er jo ikke umulig at du kan være singel og få barn innen ett par år.

lykke til.

[Possibly]

Skal du gå fra han hvis han er ufruktbar også forresten ?

Hun skrev et sted at hun godt kunne vurdert å adoptere sammen med mannen, gjør hun ikke?

[Gjest TS]

Hadde jeg som mann (i min beste alder, nemlig 27 lol),fått ett tidsultimatum, hadde jeg gått fra henne.

Hvis hun ikke elsker meg nok til å vente, eller til å avstå fra barn jeg ikke vil ha, tror jeg forholdet er meningsløst i utgangspunktet.

Skal du gå fra han hvis han er ufruktbar også forresten ?

Ellers er det vel straks fritt frem for befruktning i nær sagt alle typer forhold, så det er jo ikke umulig at du kan være singel og få barn innen ett par år.

lykke til.

Selvsagt hadde jeg ikke gått fra han dersom han ikke kunne få barn. Det blir en helt annen sak enn om han velger å ikke få barn med meg. Hvis jeg visste at også han ønsket seg barn med meg kunne vi valgt andre måter å få barn på, eller jeg ville nok forsonet meg med dette. Jeg syns derimot det er vanskeligere å leve med dersom han bare ikke hadde lyst på barn med meg.

Og, hvis du leser skikkelig ser du også at jeg som sagt ikke er ute etter noen til å skaffe meg barn, men drømmen min er å skape en familie sammen med en jeg elsker. Å befrukte meg som singel er fullstendig uaktuelt.. og helt fjernt fra mine tanker.

Jeg har heller aldri gitt et ultimatum. Men jeg mener jeg må ha lov til å velge om jeg ønsker å tilbringe resten av livet mitt med en som har litt av de samme store prioriteringene som meg selv, nettopp å ha familie. For meg er dette viktig, og hvis det ikke er viktig også for han tror jeg ikke vi kommer til å ha det bra sammen resten av livet. Det er derfor jeg håper han selv får lyst til, og tør å få barn sammen med meg, og at jeg slipper å ta et sånt valg. Og, siden jeg virkelig elsker han er det jo mulig jeg faktisk ville valgt han dersom han syns det å få barn vil være så vanskelig, men da vil jeg gå inn i det med åpne øyne og klar bevissthet. Jeg prøver da å ta hensyn til hans følelser og ønsker også, selv om jeg har sterke ønsker selv. Jeg vet en del om hvorfor dette er vanskelig for han, men jeg skulle ønske han kunne klare å legge dette bak seg og starte pånytt sammen med meg.. så kansje dette ikke lenger vil være like vanskelig for oss begge.