Orker ikke småbarn

[Gjest Gjest]

Joda jeg forstår deg nok på et plan, men samtidig ikke. Jeg har selv mellomstore barn, men det skjer fortsatt at de søler. Tar på vinduer med klissete fingre, glemmer både det ene og det andre - men dette er en del av oppdragelsen det også. De må læres alt oppgjennom oppveksten.

Jeg er utrolig glad for at ingen av mine venner bor i et utstillingslokale der det ikke er rom for barn, for da hadde jeg aldri kommet på besøk. Jeg er alene med mine to og har ingen mulighet for å stikke innom bare meg som voksen.

Min mor har lagt til rette sitt hjem for småbarn, hun gledet seg over å kunne sette vekk "nipset" en periode. I hennes hus er det, som i mitt, lov til å tegne, male, leke, slappe av i sofaen og være barn.

Jeg har en i bekjentskapskretsen jeg aldri vil ta med barna til, hun tåler knapt at noen tørker av seg på dørmatta. Det blir for ille for meg.

Når det gjelder snakk, du snakket sikkert også om bleieskift og andre småbarnsting da du hadde barn. Kanskje hadde ikke dine venner og slektninger småbarn da og følte det på samme måte. Det er ikke alt som er like interessant i alle stadier av livet. Jeg interesserer meg null niks for kattene til en venninne av meg, kjærestelivet til en annen og den idiotiske sjefen til den tredje, men jeg hører på dem og snakker med dem om det for det

[Gjest nextlife]

Jovisst er jeg ferdig med småbarn for lenge siden, men forholder meg til at de finnes i verden, noen av dem i min nære familie og vennekrets.

Mitt relativt nybygde hus er ikke tilpasset småbarn (her er lyse møbler og skumle trapper), men det går da helt fint likevel. Foreldre holder da noelunde kontroll over de små håpefulle, og de som er litt større aktiviseres gjerne ved kjøkkenbordet eller annet egnet sted.

Når det gjelde hva småbarnsforeldre drar frem som samtaleemner er det jo gjerne det som har størst fokus i livet deres nå, nemlig barna. Vi har jo vært der, og kan jo bidra med både historier og erfaringer når de gjelder egne barn. kanskje ikke det jeg interesserer meg mest for akkurat nå, men man har da folkeskikk, og forholder seg til sine medmennesker der de er nå

[Gjest Madre Mia]

Jovisst er jeg ferdig med småbarn for lenge siden, men forholder meg til at de finnes i verden, noen av dem i min nære familie og vennekrets.

Mitt relativt nybygde hus er ikke tilpasset småbarn (her er lyse møbler og skumle trapper), men det går da helt fint likevel. Foreldre holder da noelunde kontroll over de små håpefulle, og de som er litt større aktiviseres gjerne ved kjøkkenbordet eller annet egnet sted.

Når det gjelde hva småbarnsforeldre drar frem som samtaleemner er det jo gjerne det som har størst fokus i livet deres nå, nemlig barna. Vi har jo vært der, og kan jo bidra med både historier og erfaringer når de gjelder egne barn. kanskje ikke det jeg interesserer meg mest for akkurat nå, men man har da folkeskikk, og forholder seg til sine medmennesker der de er nå

Jeg er helt enig med deg i det du skriver, og vi snakket også om småbarn da vi hadde det. Men ikke bare det. Jeg synes det er hyggelig å kunne bidra med erfaringer, er selv tobarnsmamma og var dagmamma i flere år for seks stykker og har opplevd litt av hvert. Men jeg tror min venninne har rett når hun sa i går at jeg trenger ferie og slippe å forholde meg til ansvar og plikter hele tiden (har ikke hatt sommerferie siden 2005), at jeg er sliten og derfor ikke makter å engasjere meg i noe ekstra. Håper svaret er så enkelt, og at jeg med tiden elsker å få småttinger på besøk.

Men jeg synes likevel at folk skal ha respekt for at man ikke orker med andres unger. Det er lov å bli lei av noe og dermed ta en pause fra det inntil man orker igjen, uansett hva det er.

[BitteLille]

Det virker egentlig som om du er sliten, og da tror jeg det meste blir overveldende.

Jeg er midt i småbarnsperioden, og huset er satt til den standarden. Men jeg gleder meg til å kunne ha plantene mine i viduskarmen igjen.

At du ikke vil ha små barn på besøk må det da finnes løsning på? Møt de på kafè, eller dra hjem på besøk til dem?

Jeg hadde kanskje vært litt forsiktig med å heller ville ha et plettfritt hjem, enn besøk av venner og familie med barn.

Det er fort gjort å ende opp meget alene med et ryddig og pent hjem, er det verdt det hvis du går glipp av oppveksten til små personer som er nære deg?

Endret 17. juni 2008 av BitteLille