Aspergers syndromet

[Gjest ts]

Poly Ester

Du sier at Broren og faren din ikke har fått satt noen diagnose, men har de vært til utredning? Eller er det bare du som tror de har AS? Har du sagt noe til dem?

Jeg har også en bror som jeg tror har AS. Hans store lidenskap er fortball, og prater konstant om dette. Bryter inn i samtaler, for å snakke om fotball. Har alltid hatt prøblemer med skoleting. Hvordan det var i forhold til renslighet når han var mindre, husker jeg ikke. Men nå kan han lukte, og viser ikke tegn til å ordne seg på eget iniative. Om han vasker leil sin vet jeg ikke, men når jeg har vært hos han så lukter det. Han kan virke uoppdragen, fordi han ikke hører etter når du snakker til ham. Og når jeg har sagt siste settningen, fyrer han løs med fotball. Han kommer på besøk, og jeg må fortelle han at det er på tide å gå. Han har ikke begrep på når han skal avbryte et besøk. Jeg kan gå og pusse tennene mine uten at han viser tegn til å gå. Føler meg ikke spesielt hyggelig når jeg sier at nå må jeg nesten legge meg. Ikke alltid at han går pga det heller, ofte må jeg si takk for besøket, nå skal jeg legge meg.

Jeg vurderer å fortelle han om mine mistanker, tror han vil ha godt av å bli gjort oppmerksom på dette. Jeg kan selvfølgelig ikke sette en diagnose på ham, men jeg kan si hva jeg tror?

Jeg har også sagt at sønnen min kan vise tegn på As, men er mye andre ting som også spiller inn der. Han har vært alvorlig syk, og dette kan selvfølgelig prege ham. Ingen har reagert på oppførselen hans, men jeg og fam gjør det. Han er sinnsykt sta. Spiser kun eple av frukt, og vil heller ikke smake på noe annet. På brødskiven skal han kun ha to forskjellige påleggssorter, får han ikke det nekter han å spise. Sulter seg om han ikke får den maten han vil ha. Er ekstremt smart i skoleting. Veldig opptatt av bakterier, og suger til seg den kunnskapen han kan få tak i. Da han var liten hadde han oppstilling for lekene sine. Veldig opptatt av dinusauruser, de ble stilt opp etter slag, og dette var fra to års alderen. Snakket ikke før han faktisk kunne snakke. Han beg å prate da han var 2,5, og da sa han hele settninger. Kunne telle til 15 etc. Ville iikke tegne som barn, fordi han mente at han ikke kunne tegne. Sa bare at jeg tegner stygt. Da han var 4 år, tegnet han et eple. Og så viser det seg at han tegner utrolig bra, med masse detaljer. Etter første tegning, er dette blitt noe han elsker, og som han er veldig dyktig på. Er veldig kreativ, følger ikke oppskriften som læeren har gitt ham. Ønsker heller å gjøre ting på sin måte. Læreren støtter hans avgjørelser heldigvis.

Styrer broren med sinnet sitt, broren vil veldig gjene leke sammen med ham. Stenger seg inne på rommet. Når TV står på får jeg ikke kontakt med ham, må slå av tv for å kunne snakke med ham.

Han har aldri skyld i noe, vil aldri be om unnsyldning, er jo ikke han som har gjort noe galt. Han gjorde jo bare slik fordi broren startet med det andre.

Har veldig pen håndskrift. Helt fra han begynte å skrive, har han skrevet perfekt. Klarer ikke å rydde rommet.

Jeg kunne ha nevnt enda flere ting, men dette beskriver ham veldig. Vi skal starte med utredning nå til høsten. Her er jeg så sikker at jeg tror det blir satt en as diagnose.

[Polly Ester]

Faren og broren min har ingen diagnose, nei. Det er bare meg som er ganske sikker på det ut i fra at jeg kjenner igjen tegnene hos sønnen min.

Sønnen din er ganske lik sønnen min. Da han var liten var han veldig opptatt av småbiler. Han stillet de opp i lange rekker, så langt det var biler.

Han lærte seg å snakke da han var veldig liten, han snakket heller ikke før han snakket rent, og han skrev brev alene da han var 5 år. Da han var 7 kunne han stave ord som vanligvis er ganske vanskelige for små barn; sånn som skjelden og sjokolade og sånn...

Han var best i klassen da han gikk på barneskolen. I alle fag. Men, han ble ikke fanget opp da han kom på ungdomskolen, så da falt han helt ut.

Sønnen min blir sett på som en fin gutt blant andre. Jeg tror han anstrenger seg veldig sammen med andre, og slapper av sammen med oss.

Han liker å være alene, og han liker å være stille. Han får vondt i hodet av mye lyd rundt seg. Da han var med på kino da han var mindre satt han og holdt seg i ørene pga lydene.

Sønnen min er opptatt av tall og er super i hoderegning. Ikke i matte generelt, men hoderegning.

[Cata]

Har ikke finlest denne tråden (skal lese mer inngående etterhvert), men tror ikke denne linken er lagt inn fra før. I første setning vises det til en "bruksanvisning for aspergere", skrevet av en som selv har asperger, som er mulig å laste ned som pdf- fil. Den lastet jeg ned og leste gjennom og syntes den var veldig informativ. Klarer dessverre ikke linke til pdf-dokumentet direkte så dere som evt. er interessert får ta omveien om siden jeg linket til.

[Polly Ester]

Det der var en utrolig flott link, Cata. Og den pdf-fila var kjempebra! Jeg kjente igjen sønnen min i 90% av det som sto der.

[Gjest Gjest_Heidi_*]

Har ikke finlest denne tråden (skal lese mer inngående etterhvert), men tror ikke denne linken er lagt inn fra før. I første setning vises det til en "bruksanvisning for aspergere", skrevet av en som selv har asperger, som er mulig å laste ned som pdf- fil. Den lastet jeg ned og leste gjennom og syntes den var veldig informativ. Klarer dessverre ikke linke til pdf-dokumentet direkte så dere som evt. er interessert får ta omveien om siden jeg linket til.

Er her den:

http://www.autismesiden.no/userfiles/file/...rveiledning.pdf

[Gjest Gjest_Heidi_*]

Han kommer på besøk, og jeg må fortelle han at det er på tide å gå. Han har ikke begrep på når han skal avbryte et besøk. Jeg kan gå og pusse tennene mine uten at han viser tegn til å gå. Føler meg ikke spesielt hyggelig når jeg sier at nå må jeg nesten legge meg. Ikke alltid at han går pga det heller, ofte må jeg si takk for besøket, nå skal jeg legge meg.

Lurer på åssen får til vite dette dere? Åssen skjønner dere når er på tide å gå? Åssen skal man vite om vil ha besøk i fem minutter eller fem timer? Og er jo vanskelig vite hvor lang tid har vært på besøk også. Har ingen "indre klokke" som snakkes så mye om.

Er sårende bli fortalt at skal gå. For vet ikke om er sur på meg eller hvorfor vil bli kvitt meg.

Hvis har med noen når er på besøk, så bruker spørre om når skal gå. Men er dumt, for da begynner alle å tro at vil gå jeg. Og uhøflig det også liksom. Men vil jo ikke det da. Men mamma bruker forklare at ikke er det jeg mener. Hvis mamma sier til meg at Heidi vi skal gå om en halvtime. Så spør jeg etter to minutter kanskje om vi skal gå. For merker ikke tiden. Eller så må jeg sitte og se på klokka. Og merket at hvis jeg gjør det, så begynner andre å spørre om har det travelt jeg. Vanskelig det der.

Vet at ikke skal bryte inn i samtaler. Og plutselig skifte tema. Men er lett å si i teorien da. Gjør ikke sånt med vilje. Bare ikke klar over at gjør det.

Har jo ikke no ønske om å være uhøflig. Gjør alt jeg kan for ikke å tabbe med ut på sånne ting. Prøver så godt jeg kan å være høflig jeg.

Bruker aldri gå legge meg mens enda har besøk. Og si at besøket skal gå. Det syns jeg er uhøflig.

[Tule]

hei

jeg har tenkt mye på deg og det du har skrevet, ser at det går bra, håper barna får en fin relasjon til far jeg er siker på at jente og den andre som kanskje har diagnosen sikert kan utveksle erfaringer

fint at noen har laget en bruksanvisning da

jeg skal prove og lese den nå

jeg tror mye av det jeg hade tenkt å si er blitt sakt, jeg tror ike du kan gjore så veldig mye anet en og prøve å forklare henne og hjelpe hene til og forstå, med tid og stunder gjør hun nok det, det gjorde jeg vi bruker bare lit mer tid

men my av yterpunktene er jo vist her da, di som ike far til orden og di som er kjempe nøye pa at alt er i orden, bege deler er veldig typisk og det viser vorfor det er så vanskelig å kjenne igjen diagnosen

hilsen

[Gjest ts]

Lurer på åssen får til vite dette dere? Åssen skjønner dere når er på tide å gå? Åssen skal man vite om vil ha besøk i fem minutter eller fem timer? Og er jo vanskelig vite hvor lang tid har vært på besøk også. Har ingen "indre klokke" som snakkes så mye om.

Er sårende bli fortalt at skal gå. For vet ikke om er sur på meg eller hvorfor vil bli kvitt meg.

Hvis har med noen når er på besøk, så bruker spørre om når skal gå. Men er dumt, for da begynner alle å tro at vil gå jeg. Og uhøflig det også liksom. Men vil jo ikke det da. Men mamma bruker forklare at ikke er det jeg mener. Hvis mamma sier til meg at Heidi vi skal gå om en halvtime. Så spør jeg etter to minutter kanskje om vi skal gå. For merker ikke tiden. Eller så må jeg sitte og se på klokka. Og merket at hvis jeg gjør det, så begynner andre å spørre om har det travelt jeg. Vanskelig det der.

Vet at ikke skal bryte inn i samtaler. Og plutselig skifte tema. Men er lett å si i teorien da. Gjør ikke sånt med vilje. Bare ikke klar over at gjør det.

Har jo ikke no ønske om å være uhøflig. Gjør alt jeg kan for ikke å tabbe med ut på sånne ting. Prøver så godt jeg kan å være høflig jeg.

Bruker aldri gå legge meg mens enda har besøk. Og si at besøket skal gå. Det syns jeg er uhøflig.

Jeg pleier ikke å gå og legge meg når vi har besøk, men min bror skjønner ikke hint, derfor gjør jeg det. Jeg har barn jeg skal opp tidlig med, og klarer ikke å være våken sent på natten. Jeg prøver først å gi hint som å gjespe litt, si at jeg må opp tidlig neste morgen, etc. Når han enda da ikke viser tegn til å gå så gjør jeg det slik, men forstår at du reagerer på det. Jeg syns ikke noe om det selv heller. Sist han var på besøk så gikk han av seg selv, og det var godt å slippe å mase. Syns det er veldig hyggelig med besøk av ham, men slitsomt når jeg må si i fra.

Når jeg selv er på besøk, så pleier jeg å se etter om de virker trøtte. Gjeper de så sier jeg at nå skal jeg reise hjem. Må være vanskelig for deg å ikke ha følelsen av tid. Men kan man ikke bruke kl, og bestemme seg for at når det har gått 3 timer burde jeg gå?

[Gjest ts]

hei

jeg har tenkt mye på deg og det du har skrevet, ser at det går bra, håper barna får en fin relasjon til far jeg er siker på at jente og den andre som kanskje har diagnosen sikert kan utveksle erfaringer

fint at noen har laget en bruksanvisning da

jeg skal prove og lese den nå

jeg tror mye av det jeg hade tenkt å si er blitt sakt, jeg tror ike du kan gjore så veldig mye anet en og prøve å forklare henne og hjelpe hene til og forstå, med tid og stunder gjør hun nok det, det gjorde jeg vi bruker bare lit mer tid

men my av yterpunktene er jo vist her da, di som ike far til orden og di som er kjempe nøye pa at alt er i orden, bege deler er veldig typisk og det viser vorfor det er så vanskelig å kjenne igjen diagnosen

hilsen

Takk, er godt å få hjelp nå. Jeg ser så mye mer rundt meg nå som jeg vet litt mer. Slik som med min bror. Og jeg lurer virkelig på om jeg skal fortelle han om hva jeg tror? Vil jo ikke såre gutten.

Jeg forstår nå hvorfor hun ikke klarer å holde orden på rommet sitt, hvorfor det tar så kort tid før det ser ille ut. Og hvorfor hun ser overrasket rundt seg når jeg forteller henne det. Mye har gått opp for meg, og jeg ønsker å vite mer:)

[Gjest Gjest_Zara_*]

Min datter har fått diagnosen nå nettopp. Jeg har vært forberedt på dette. Veldig leit er det, men nå kan vi rundt henne hjelpe henne så godt vi kan.

Jeg har ikke fortalt henne om at hun har fått diagnosen, men jeg har snakket om aspergers, og andre adferds diagnoser, dette er min måte å forberede henne. Jeg har fortalt positivt om de forskjellige syndromer, og adferdsproblemer. Og skal nå vinkle det hele inn på en positiv måte for henne. Hva hun kan klare i forhold til andre, og hva hun må lære seg. Syns det hele er utrolig vanskelig. Hun er nok ikke hardest rammet, fungerer veldig bra i hverdagen. Er den flinkeste på skolen. Hun er også veldig flink med andre barn. Noen som kan komme med noen råd og synspunkter.

Jeg skal etter sommeren, om hun er med på det, informere hennes skolevenner også

[Gjest Gjest_Zara_*]

Å Kjære deg Så flink du er!!

Jeg har en sønn som nettopp har fått diagnosen jeg også og jeg har ikke snøring på hvordan jeg skal gå frem.

Jeg tror du gjør det på en helt fin måte !

BUP har fortalt min sønn at han har det.... alt jeg egentlig har sagt er at..hør du...du er ikke noe anderledes nå enn du var i går..og da smilte han.

Sitter nå og leser på nett og lager en favorittsamling med ting ungdommer som har det, sier om det og andre ting jeg nå...

Har ikke fortalt det til nermeste familie ennå engang...bare håndplukkede personer.

Skal ha møte med BUP, PPT og skole i beg. av sept. men jeg har tenkt og be dem holde hardt på taushetsplikten sin...kansje det er feil ? men en av vennene sønnen min har nå ble mobbet på barneskolen fordi " Du har jo bare gærninger og halvtomsinger til venner du..." Det var veldig tøft for den gutten å høre dem si sånt om vennene sine. Min sønn var ikke en av dem dengang, -Han holdt seg for seg selv de årene. Men nå er han det....og vennene hans er ikke mange så det vil være et kjempetap og miste denne..

[Polly Ester]

Jeg husker ikke hva boka heter, men det finnes en liten bok på markedet som er skrevet av en AS'er om AS. Tror det finnes referanser om den boka på forumet http://www.bokstavbarna.no - tror den heter noe med Å leve med Asperger ... eller noe sånt...

[Gjest Gjest_Zara_*]

oi ble langt jo..

Heidi !

Du er en veldig flott person !

Tusen takk for det du forteller om deg selv !

Jeg håper du kan finne en kjæreste jeg. En oppegående person som skjønner deg

[Tule]

Å Kjære deg Så flink du er!!

Jeg har en sønn som nettopp har fått diagnosen jeg også og jeg har ikke snøring på hvordan jeg skal gå frem.

Jeg tror du gjør det på en helt fin måte !

BUP har fortalt min sønn at han har det.... alt jeg egentlig har sagt er at..hør du...du er ikke noe anderledes nå enn du var i går..og da smilte han.

Sitter nå og leser på nett og lager en favorittsamling med ting ungdommer som har det, sier om det og andre ting jeg nå...

Har ikke fortalt det til nermeste familie ennå engang...bare håndplukkede personer.

Skal ha møte med BUP, PPT og skole i beg. av sept. men jeg har tenkt og be dem holde hardt på taushetsplikten sin...kansje det er feil ? men en av vennene sønnen min har nå ble mobbet på barneskolen fordi " Du har jo bare gærninger og halvtomsinger til venner du..." Det var veldig tøft for den gutten å høre dem si sånt om vennene sine. Min sønn var ikke en av dem dengang, -Han holdt seg for seg selv de årene. Men nå er han det....og vennene hans er ikke mange så det vil være et kjempetap og miste denne..

hei

dete er vanskelig, hvilken klasse går han i? går han på ungdomskolen så mener jeg han bor besteme selv hvor åpen han vil vere, du bør uanset informere lærerene og personalet slik at di er forberet og kan informere/ hjelpe andre elever og forstå.

Jeg skjønner dette er vanskelig men jeg mener du bør opfordre til åpenhet, det er best og hjelpe folk til og forsta, det er syn at det fortsat er slike fordommer rundt omkring

hilsen

[Gjest Gjest_maryjane_*]

Er 26 år og har asperger.

Trådstarter sier det er leit at datteren er blitt diagnosert med asperger? Hvorfor det egentlig?

Selv levde jeg i 20 år som annerledes-tenkende (altså litt utenfor normalen/det "forventede") og deprimert, uten å helt vite hvorfor, - så da jeg endelig fikk vite at jeg "hadde asperger" ble jeg bare kjempeglad og lettet!:-)

Lettet over å endelig kjenne meg igjen i noe, og få noe å sette fingeren på ved meg selv. Etter jeg ble kjent med diagnosen begynte faktisk min reise med å bli kjent med meg selv, få bedre selvinnsikt, og ellers refleksjon over hvorfor folk (og jeg) er som de er.

Det finnes forskjellige "asperger"-mennesker. Ikke alle er handikappede.

Eks. det å ikke vaske seg og vite når en vil på do, ikke vite forskjell på 5 min. og 5 timer, ser jeg på som ekstremtilfeller.

En asperger kan som andre typer mennesker være fra alt fra sterkt handikappet til topp-ledere i samfunnet. Og en asperger kan lære seg å bli bedre i ting han fra før var dårlig i, bl.a. ting som har med det sosiale samspill å gjøre. Så hvorfor heter det da Asperger Syndrom om det ikke nødvendigvis er en sykdom eller tydelig handikap?

-Aspergere er en type mennesker som tilfeldigvis har fått et "diagnose-navn", fordi de i visse situasjoner skiller seg ut fra det som *forvéntes*, (altså det "normale"). Faktum er at man kunne gjerne lagd flere "diagnoser" hos ándre typer mennesker også ! men siden "aspergere" skiller seg så ut fra "folk flest", så er de så "heldig/uheldig" å ha fått en betegnelse på seg.

Diagnosen er basert på visse kombinasjon av trekk, som kan kjennes igjen i en person. Alle aspergere har ikke samme trekk, eller i samme grad.

Syndromet er oppkalt av Hans Asperger, som la merke til "autistiske trekk" hos normale personer, disse kalles i dag "aspergere".

Noen har normal/tidlig språkutvikling, mens noen har sen språk- og taleutvikling, så kontrastene kan være store så det er viktig å ikke dømme og tro at alle er like.

[Gjest Gjest]

Det er trist å se at barnet sitt sliter med å få venner, når dette er noe hun ønsker. Trist å se henne falle utenfor det sosiale, at hun er den som ikke blir bedt med i sosiale sammenhenger. At hun sier hun ikke forstår hvordan de andre leker, men at hun bare blir med for å kunne ha noen å være sammen med.

Det er trist, ikke aspergers syndromet i seg selv. Datteren min er veldig flink, hun prøver det hun kan å lære det hun ikke forstår. Dette går på det sosil, og da er det vanskeligere å få andre barn til å forså/akseptere at hun ikke gjør dette for å være slem etc.

Jeg har brukt litt tid på å bli bedre kjent med min datter. Jeg forstår nå bedre hvor mye hun sliter, og på hvilke områder hun sliter. Hvor hardt hun prøver å tilegne seg sosiale kunnskaper. Hvordan hennes venninne prøver å lære henne at det ikke er nædvendig å være så detaljert. Jeg er overrasket over hvor lett hun tar på korrigeringer, at hun faktisk tenker over det vi sier til henne og prøver å forstå. Jeg er stolt over datteren min, stolt over hvor mye hun prøver, og hva hun klarer å få til.

Vi hadde bryllup i sommer, og hun hadde da gått til toastmaster og spurt om hun kunne få holde tale. Dette hadde hun ikke forberedt seg på, og jeg ble litt redd for hva hun kom til å finne på å si. Hun hadde en kort tale hvor hun fortalte at jeg var verdens beste mor, stefar var den beste, og de barn var veldig heldig som hadde oss. Hun takket servitører for jobben de hadde gjort. Så avsluttet hun talen. Ble så rørt, mannen min satt med tårer i øynene, og vi var vedig stolte begge to. Dette hadde hun gjort uten å forberede seg, syns hun er tøff jeg.

Grunnen til at jeg også syns dette er trist, er vel fordi jeg vet hvordan hennes far hr det i dag. Problemer han har på hver arb plass fordi han har problemer med å innrette seg etter andre. Ser de samme argumetene han har, blir overført til vår datter. Hun har uansett en fordel, hvor hun vet sin diagnose, han viste ikke hvorfor andre ikke ønsket å ha kontakt med ham.

Jeg ser positivt på fremtiden nå, fremtiden hennes. Hun 11 år nå, og jeg tror og håper det vil gå bra med henne fremover.

[Gjest Gjest]

Hei.

Nå har jeg lest hele tråden. Litt sent kanskje, men her er noen tanker:

Å leve med asperger syndrom, hfa, eller lignende i sosiale settinger krever ofte mye av den det gjelder. Energi og tid går med på analyse av sosiale settinger, som NT's ("neurotypicals" = "normale") normalt sett ikke enser en tanke. På "toppen" av dette kommer alt det andre som burde være i et vanlig liv. Hvor ble det av overskuddet?

Hvordan lærer man generalisering?

Jeg er kanskje en uvanlig "AS", jeg har mange særinteresser. Jeg følte at jeg en tid ble "delt i flere biter", hvor særinteressene ville ha hver sin lille del av meg. Det tok lang tid før jeg forsto at alt dette var en del av meg. Nå, omlag 20 år etter, sliter jeg ikke så mye med dette.

Blant mange med as, hfa, og relaterte "tilstander", er det ofte en tv-serie som går igjen. Og i denne tv-serien er det spesielt 2 personer man identifiserer seg med.

Serien heter StarTrek og StarTrek NextGeneration, og de 2 personene heter Mr. Spock og Mr. Data. Der de reiser rundt i verdensrommet, møter utfordringer som skal løses, lærer mange som er på "spekteret" om medmenneskelige relasjoner, som for "NT's" ofte fortoner seg som absurd. Mr. Spock, som på alle måter forsøker å befri seg fra sitt menneskelige opphavs problemer(følelser kontra logikk), og Mr. Data(som er en kunstig livsform -en androide) som i alle sine bestrebelser har et mål, å bli mer menneskelig.

Ja, jeg har aspergers syndrom, fikk diagnosen ved 31 års alder. Da hadde jeg i over 20 år lurt på hva det var med meg, hvorfor jeg var ulik alle andre, på så mange måter.

Det føltes som en veldig lettelse å få diagnosen. Samtidig var det et "hva nå?", som meldte seg.

Hilsen , strever fremdeles ....

Endret 29. juli 2012 av Sulosi
navn slettet

[AnonymBruker]

Hei! Dette var en veldig interessant tråd, jeg kjenner en med aspergers og har fått mange gode tips i denne tråden til hvordan jeg kan forstå ham bedre. Og gjøre meg selv bedre forstått!

Jeg har et spørsmål til dere med aspergers. Når dere misforstår enkelte ord eller uttrykk, og så skjønner dere betydningen etterpå, syns dere det er litt morsomt da? Jeg sliter nemlig med dette, jeg får så lyst til å le av artige misforståelser. Men vet ikke om det vil oppfattes som slemt?

Jeg er en person som er full av humor og bruker mye humor i hverdagen. Men det er ikke så lett sammen med vennen min som har aspergers. Jeg vil jo ikke at han skal bli lei seg hvis jeg ler av noe han sier! Samtidig så tenker jeg at folk med aspergers kan jo også ha mye humor....

Anonym poster: 80bb8fb7e571afb63695408a8b381a8d