Aspergers syndromet

[Gjest Gjest_Heidi_*]

oi ble langt jo..

[Tule]

Hei og tusen takk for mange svar.

Jeg har ikke fortalt til datteren min at hun har det, fordi faren tror ikke at hun har det. Han har også aspergers, fant ut av det selv for to år siden. Har gitt meg mange svar på hvorfor han gjorde slik som han gjorde mot meg. Vi er ikke sammen i dag. Han gikk hele barndommen igjennom uten å vite hva det var. Han viste at alt kræsjet på det sosiale, men ikke hvorfor. Nå er han i forsvarsposisjon, for han forstår ikke at jenta vår trenger en diagnose. Han mener at det vil være stigmatiserende for henne.

Han er redd for at lærerene skal sy puter under armene hennes. Så jeg må nok vente til jeg har med ham, iallefall så venter jeg i noen uker til. Og håper at han vil forstå når sjokket har lagt seg.

Mitt sjokk har ikke lagt seg heller, jeg går fra det å være glad for å forstå hva det er og ikke tro at jeg er en dårlig mor, til å være trist og lei meg for at hun har fått denne ryggsekken. Jeg har også et barn til som jeg tror har samme diagnosen, og som har vært alvorlig syk i store deler av livet sitt. Han er også utrolig smart. Han skal også til utredning, føler i perioder at det blir litt mye å takle. Det er jo så uendelig trist å se at barna faller utenom alle sosiale sammenhenger.

Hva jeg trenger å spørre om? Vet du jeg vet ikke. Tankene, er vel det jeg lurer på? Når noen dør så er slik at hun reagerer som javel, og ikke mer enn det. Når katten vår døde så gråt hun, og trengte trøst. Jeg forstår ikke at dere med aspergers ikke forstår om du skjønner. Jeg forstår ikke hvordan tankemønsteret er?? Hva forstår dere, og hvordan kan jeg snakke til min lille datter slik at hun forstår bedre? Konkret vet jeg, men hvordan konkret?

Jeg ser at en skriver her at hun ikke klarer seg alene hjemme. Hvorfor gjør du ikke det? Ikke meningen å spørre så personlig, men lurer litt på hvorfor.

Min jente tar bussen alene, er veldig selvstendig. Kan sikkert for noen oppleves for selvstendig og veldig voksen. Mister respekten for voksne, men ikke foreldre personer. Hun svarer surt, om jeg spør om hun har med seg nøkkel til huset, mener jeg maser.

Vil ofte ikke pusse tennene, må virkelig jobbe for å få henne til å gjøre dette hver kveld og morgen., Vil det være lettere for henne at jeg skriver en huskeliste? Eller er dette det å sy puter under armene hennes?

Tusen takk for alle svar jeg har fått, er kjempe glad for alle som har skrevet. Og jeg er veldig takknemmelig for at dere som har aspergers vil dele dette med oss/meg.

hei

en ting jeg lurer på spør hun ike om utredningne og hvorfor selv? når hun har vert med på det syns jeg egentlig at hun fortjener svaret, om hun spør syns jeg du skal svare

på det andre vil jeg si at du kan ikke gjøre noe annet en og vere der om hun er lei seg eller spørre om hun er det om det er situasjoner der det er sansynlig at hun er lei seg men ikke viser det, du kan få flere tips her

http://www.bokstavbarna.no der fins det ungdom som har det sel og som har lakt hjemeside om det og som kan fortele om vordan det er og foreldre som har det og som har barn som har det, og meld dere in i autismeforeningen

syn at faren ike er med men håper du får han med, hun trenger ike og ha det like alvorlig som han og jenter blir vel ike gjerne like hart angrepet av det som gutter, uanset om legene sier at hun har det så har hun vel det og står det i papirene komer det til og gjøre det og da bor hun vite det, greit og og vere forberedt på det til skolen begynner igjen siden hun ike har vist det før, så jeg syns ike du skal utsete det sa mye lenger

om faren har det sa er det ike sa rart at hun har det det er søti % arvelighet sa det er ike sa rart, det kan kanskje og vere til hjelp for hene at faren og har det, haper det løser seg for dere

hilsen

[Tule]

Til TS

Må jo høre på hva pappaen mener åsså. Men vet ikke hvorfor lærer sy puter under armene på. Kan ha på normale klær vertfall.

Spurte om hvorfor ikke klarer meg alene. Blir fort litt privat dette. Har prøvd å bo alene. Ble bare for vanskelig. Sammen med mamma og pappa er jo ikke problem. Avhengig av assistent når ikke hjemme hos mamma. Går skole i annen by enn mamma bor. Og er 28 så kan ikke bo hjemme. For mamma og pappa vil at være selvstendig. Men ikke så lett da.

Er vanskelig holde styr på hverdagen. Huske på småting: Huske på spise regelmessig. Huske betale regninger. Huske slå av komfyren. Holde ryddig. Holde rent på kjøkkenet. Huske handle før kjøleskapet tomt. Har en liste over ting som skal gjøre. Ukeplan. Er sånn at kan krysse av det som har gjort. Men får hjelp til sette den opp. Og huske bruke da.

Merker ikke om har gått en time eller fem minutter. Brenner maten i ovnen. Kan være oppe hele natta. Glemmer legge meg. Kommer for sent til alt mulig. Går meg lett vill. Har alltid mobilen med så kan ringe hjelp. Er fortvilt plutselig oppdage ikke vet hvor er og ikke åssen komme hjem. Vet ikke hvor mange ganger pappa vært lete etter meg. To ganger blitt kjørt hjem av politiet. Kan ikke reise alene ferie pga dette.

Hygiene er problem. Glemmer dusje og vaske meg. Glemmer vaske klær. Glemmer ta på rent tøy. Glemmer pusse tenner. Husker ikke på gå do før er helt krise. Brukte ha faste dotider. Og alltid ha med skift. Eller ha på bleie sikkerhets skyld. Mange som sier at tror ikke bryr meg om hygiene. Men gjør det. Er bare at ikke husker på. Føler blitt stort sosialt problem. Syns er veldig leit hvis oppdager har skitne klær eller lukter av. Eller glemt børste håret. Isolerer meg så ingen oppdage. Får hjelp av assistent eller mamma til huske passe på.

Men det som er mest leit. Er at har ingen venner. Vet ikke åssen få. Åssen beholde. Åssen være mot. Men betyr ikke at liker være alene. Er mye ensom. Og det er veldig leit. Har jo støttekontakt. Men er ikke helt det samme. Hvis gi no råd så er at hjelpe din datter få venner hvis ikke har. Mamma brukte spørre om hadde venner, for var aldri non på besøk. Svarte ja, men var ikke sant det. Bruker ikke lyve, men skjønte ikke forskjellen venner og folk som bare kjenner. Ikke før ble voksen.

Lurte på åssen tenker. Vet ikke helt. Merker jo at ofte misforstår det som blir sagt. Og at andre skjønner ting som ikke fått med meg. Er vanskelig skjønne hva som menes når brukes metaforer. Får det ikke med meg. Mamma sa en gang at ikke måtte mase hull i hodet. Og da ble veldig redd for trodde gjort no farlig. Ja... Kan snakke om samme tema mye lengre enn andre. Andre sier er lei høre om lenge før er ferdig snakke om. Så lært hva mase hull i hodet betyr nå da.

Hvis to snakker samtidig hører jeg en stemme som flyter sammen. Skjønner ikke hva noen av dem sier. Merker at andre får til det. Liker ikke steder med mye folk pga dette. Tåler bråk og høye lyder veldig dårlig. Gå ut og spise kan være mareritt. Men gå kino er greit for alle hysjer.

Åsså vil si en ting, som opplever andre ikke forstår: Er ikke vondt være autist. Men er vondt ikke få lov være det. Og godt å få lov være. Blir så utslitt av alltid være flinkere enn det jeg er. Og at alle tror er flink til alt, fordi er flink til noen ting. Er mange ting som ikke får til, og som aldri vil få til. Og da er best få lov slippe. Ellers blir bare nederlag. Og hvis ting vanskelig så kan reagere med stenge verden ute og slutte snakke. Og ikke prøv hjelpe meg da, bare være i fred. Har liksom indre verden som kan være i og er skall rundt. Vet ikke åssen forklare helt. Men er ikke fengsel å være i. Har det like bra når er der. Er som når sover og drømmer, så er ikke vondt det. Er bare forskjellen at er våken. Hvis presse for mye så kan reagere sånn. Og går over etter liten stund.

Er normalt intelligent. Er ikke det som er problemet. Er bare 5 og 6 på vitnemål fra videregående. Så har bevis for.

Er mange som sier asperger ikke funksjonshemming men personlighetstype. Men opplever at er funksjonshemming.

hei

hvis du sliter med slike ting så gå in her

http://www.bokstavbarna.no

her kan du trefe andre i same situasjon, og her kan du utveksle erfaringer og her kan du kanskje og fine vener lyke til da vet ikke om du forsto det med puter under armene, norsk er kanskje ikke dit førstespråk, det vil si at de tar vel mye hensyn og setter henne i en situasjon der hun blir gjort anerledes en andre og ike far di utfordringene andre får

hilsen

[Gjest Gjest_Heidi_*]

hei

hvis du sliter med slike ting så gå in her

http://www.bokstavbarna.no

Er ikke bokstavbarn da, voksen jo. Svarte fordi TS spurte. Blir jo voksen datter hennes åsså. Og slutter ikke ha asperger selv om voksen.

Voffor tror du at asperger er no som jeg "sliter med"? Nei, sliter ikke med. Ja, vet at de som har depresjon og angst sliter og har vondt. Men er ikke sånn for meg. Er ikke slitsomt ha asperger. Tror ikke er mer trist enn andre. Har det bra jeg. Og er for det meste glad og for nøyd så. Sa til TS åsså at er ikke vondt være autist. Blir bare så lei av sånn medlidenhet. For er ikke synd på meg. Ja er mye ensom. Sliter litt med det da. Men er eneste sliter med enkli. Alt andre bare praktiske ting.

Nei er ikke fremmedspråklig. Men har problemer språket. Hender misforstår. Puter under armer og sånt er ikke lett for meg forstå betyr no spesielt. Men skal prøve huske på da.

[Gjest Stjernedryss]

www.bokstavbarna.no er ikke bare for barn. Faktisk er det mange voksne der også. Man kan ha bokstavdiagnose selv om man er voksen, "bokstavbarna" er bare et utrykk.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg hadde ikke tenkt å holde det hemmelig for henne, men trengte litt tid for å kunne fortelle det til henne. Jeg tok henne med ditt fordi jeg trodde at hun hadde mye innestengt sorg, det har vært utrolig mange traumatiske hendelser i livet hennes som sikkert har preget henne veldig også. Så hun har trodd det, har ikke ville si noe anne for å gjøre henne usikker underveis. For noen dager siden snakket jeg med samboeren til faren, og hun var usikke også, men det tror jeg var av lojalitet mot faren. Under samtalen kom det frem endel ting som hun hadde sliti med i forhold til pussing av tenner, skifting av tøy etc. Så i dag tidlig fortalte jeg datteren min om det. Hun smilte litt flaut, og så forsvant alt av det jeg mener vil være en normal reaksjon. Ble ikke lei seg, hun viste ingen tegn på det. Da jeg spurte sa hun bare at det er vel ikke noe å være lei seg for, jeg har jo ingen alvorlig sykdom som jeg kommer til å dø av. Smarte jenta mi:) Dermed snakket vi litt om sykdommer man kan dø av, og sammenlignet med det hun slet med, så var det en helt annen alvorlighetsgrad. Hun kan lære masse om hun bare er sammarbeidsvillig. For meg så virkelt det som at hun forsto.

Vi har i flere år hatt rutiner på klesskifting, dusjing og rydding, tannpuss etc. Har hatt en lapp på utgangsdøren hvor det står pusse tenner, ransel etc. Den bruker hun flittig. Har rutine på at hun skal skifte truse hver dag, og dusje hver kveld. Vaske håret annenhver kveld. Hun sa at om hun fikk flere beskjeder så bare glemte hun de. Her blir det en utfordring for oss å passe på at hun ikke får så mange beskjeder å forholde seg til. Jeg skal legge inn beskjeder på mobilen hennes tenkte jeg, slik at det blir lettere for henne i forhold til de tingene hun må huske. Når hun skal være med noen hjem fra skolen, ringer hun alltid. Hun spør alltid om lov for å gå til andre barn. Hun husker alltid på tidspunkt for når hun må være hjemme. Vi hadde noen straffe runder for to år siden, hvor hun kom forssent to ganger. Begge gangene måtte hun sitte på en stol på kjøkkenet, mens vi spiste. Hun fikk spise, og gå på do. Vel, de funket skikkelig. Da hadde vi prøvd alt av virkemiddler.

Det størrste problemet hennes er nok at hun aldri tror at hun gjør noe galt, det skjer ikke. Hun lar ikke andre få snakke seg ferdig, men dette har også bedret seg. Hun prater for mye om små detaljer. Skal hun fortelle meg om hva hun har gjort i løpet av dagen, forteller hun også om do , og spisepauser. Hva hun hadde på maten, og hvor mye hun spiste. Hun viser ikke respekt for andre voksne mennesker. De må i såfall være strenge og vise tyddelig strenge grenser. Det liker hun bedre tror jeg. Forstår ikke at under ballspill så må man sammarbeide lag for lag. Hun tror da at det er om å gjøre at kun hun ordner mål. Og hun kaster ikke ball, men skyter hardt!!

Hun har venner, iallefall noen få. Er noen som blir med henne hjem også. Men der er ganske lei av lynne hennes. Hun tåler ikke at andre ikke følger reglene, som hun har laget. Og blir sinnsykt sinna pga dette. Slik som igår da hun hadde besøk av to jenter. Hun ene hadde tatt fra henne hennes pute under lek. Dermed mørknet helle henne, og hun kalte venninnen en drittsekk. Venninnen ville reise hjem, men jeg tok en prat med henne. Samboeren min forklarte datteren min på en veldig fin måte at det kanskje var dumt å bli uvenn pga en pute. Da smilte hun, og gikk faktisk til venninnen sin for å be om unnskyldning. Han er utrolig flink med henne, han klarer å forklare henne slik at ting når inn til henne, og til at hun forstår.

Til deg som beskrev hvordan det var å ha aspergerssyndrom, takker deg veldig for at du gjorde det. Hva med å sette inn alarm på mobiltlf at du må huske å se på listen din. Evt alarm for dusje kl 07, spise kl 0730 etc? Jeg vet at x gjør slike ting, men da handler det om jobb relaterte ting, og å huske ting i forhold til barna. Venner er viktige, men jeg tror ofte dere med dette syndromet trenger de innimellom, og ikke like ofte som kanskje Ola Nordmann?? Jeg følte meg missbrukt som kjæreste fordi jeg aldri var ønsket når jeg trengte det, men når han ville være kjæreste. Syns det var et godt forslag med bokstavbarna, er godt å kunne snakke med noen som forstår deg fult ut. Jeg kan prøve, men jeg forstår ikke hvorfor ting er så vanskelig slik som du beskriver. Det blir som at du ikke forstår at jeg ikke forstår matte, som er så himmla enkelt. Er jo bare å gjøre sånn og sånn!! Så har man løsningen som er den enkleste i verden, for deg, men ikke for meg.

Jeg forstår at min datter ikke har aspergers i sterk grad, da hadde vi nok oppdaget dette tidligere. Og hun har noen venner fremdeles. Hun fungerer veldig godt i hverdagen. Men forstår nå at hun strever mye mer enn jeg ville trodd for ting som jeg selv tar som en selvfølge.

Jeg syns det er rart at jeg ikke oppdaget dette mens jeg var sammen med ham. Syns han var merkelig på mange måter, og han tålererte ikke at jeg prøvde å hjelpe han heller. Det tror jeg han så på som et nederlag. Da vi var i sosiale sammenheng så hadde vi en deal at jeg skulle dytte borti benet når han snakket for mye. Gikk greit en liten periode, så ble han sint på meg. For han ville ikke la seg korrigere. Han ble sint da jeg ba han om å passe litt mer på barna våre, slik at de fikk mat, ble skiftet på etc. Da klikker han i vinklel, for han mener da at jeg ser på ham som en udugelig far. Men er jo noen regler i dette samfunnet vi må forholde oss til.

Håper også at han kommer på banen etterhvert, men han trenger sikker litt tid. Litt redd for at hun skal bli for preget av hans meninger. Han forteller alltid at det er de store av de størrste som har aspergere\s, slik som Einstein, etc. Er kanskje ikke like greit å ta det opp hver gang vi kommer inn på dette syndromet.

Tusen takk for all hjelp. Jeg virkelig setter pris på at flere har vært så openhjertelig. Jeg trenger all den kunnskapen jeg kan for å gjøre hennes liv verdifullt. Tusen takk

[Solskinnsbolla]

Jeg har en lillesøster med aspberger. Hun har alltid vært "rar" og gjort mange ting vi ikke har forstått og til tross for at hun alltid har vært pratsom var hun tidvis vanskelig å kommunisere med.

Uansett, for meg har det hjulpet veldig å få vite hva det egentlig er med henne. Hun er en glup jente, flink i alle teoretiske fag unntatt matte, da hun totalt mangler tallforståelse.

Det har vært tøft å lære å kommunisere slik at hun forstår. Som så mange andre med AS hadde hun en lang periode der hun overså alt som het personlig hygiene. at folk kommenterte at hun luktet godt eller var fin på håret når hun faktisk hadde dusjet og gredd seg gjorde bare vondt verre. Da ble hun flau over oppmerksomheten og prøvde enda hardere å unngå slik oppmerksomhet.

Hun tar ikke hint. Overhodet ikke. Så om jeg sa "Jeg synes det lukter svette her" skjønte hun ikke at det var myntet på henne. Jeg må være helt direkte. "Du lukter svette - gå og dusj!". Jeg hadde blitt litt fornærmet over å få en slik kommentar, men hun sier bare "åja" og går i dusjen. Og det er veldig vanskelig å være så direkte hele tiden.

Språket vårt og oppførselen vår er full av ironi, underforståtte betydninger, sarkasme og ting som ikke menes direkte. Det har hun ingen mulighet for å forstå. Alt tolkes bokstavelig. HUn kan gjerne bruke ironi selv, men da må hun alltid forklare meg at det var ment ironisk i neste setning. Hun forstår ikke at jeg skjønner at det er ironi.

Sosiale koder og uskrevne lover er et problem for mange aspbergere. En venninne av meg uttrykte det så fint; Det må være som å våkne i en fremmed kultur hver morgen og ikke vite hvordan man skal oppføre seg.

Det har jeg tenkt mye på. De aller fleste gangene jeg synes lillesøster oppfører seg veldig rart handler det om dårlig kommunikasjon. Hvis jeg går noen skritt tilbake, gir én beskjed i stedet for to, forklarer ting litt mer bokstavelig, så ordner det seg som regel likevel.

Dessuten har hun blomstret opp det siste året etter å ha begynt på videregående. Vi var veldig redde for at det skulle gå rett vest, før hun begynte på denne skolen har hun ikke engang tatt bussen alene og på må hun bytte mellom to busser og en T-bane. Men Lillesøster stortrives, er best i klassen i alt unntatt matte og har fått to venner, hvorav jeg har møtt den ene, en trivelig gutt som det også lyser aspberger av. De kommuinserer så utrolig godt at det er morsomt å se. Hun har aldri hatt en ordentlig venn før.

Nå svarte jeg vel overhodet ikke på spørsmålene dine, men jeg tror jeg kom med litt nyttig likevel. Min far og stemor har ikke gått ut offentlig på skole etc med diagnosen. Det tror jeg har vært et stort feilgrep, for hun har vært "rar" uiten at noen har skjønt hvorfor. Hun har ikke blitt mobbet, men bare generelt utenfor.

Lykke til!

Dette var fint å lese, her kom du med masse nyttig i fht trådstarters spørsmål. Jeg har hatt en elev med Aspergers. De gikk ut med det på skolen- Det var innmari tøft for vedkommende, men et veldig smart trekk. Eleven er smart, men h*n må trene på sosial omgang, samtaler m.m. I tillegg hadde h*n tvangstanker om bakterier: orket ikke offentlige toaletter, spise sammen med andre m.m. Framføringer var bortimot en traume. (Selv om h*n etterhvert faktisk var muntlig aktiv i timene mine!)Som lærer opplevde jeg at det tok litt tid før jeg så symptomer på at eleven ikke hadde det bra: var sliten, stresset, følte seg ukomfortabel- For det sies at aspergere kan være lite ekspressive i mimikken (_Unnskyld den keitete ordlegginga...)

Jeg tror kanskje at mange/noen aspergere er svært avhengige av forutsigbarhet og rutiner! Stressnivået hos noen kan bli ekstremt høyt, og mange sliter så med å holde seg i tøylene ute blant folk, at når de kommer hjem, utagerer de veldig: De hjemme er de som opplever angsten, frustrasjonene og utslittheten! I forhold til skolegang, kan det derfor være lurt at eleven (spesielt når h*n kommer opp i ungdomsskole/videregående) i utvalgte undervisningstimer(feks abstrakte fag som KRL) gjør arbeid hjemme, og derfor også får ekstra ro. Det kan også være en fordel om eleven kommer i samme gruppe til elever som h*n føler seg knytta til og kan stole på.

Jeg er ingen ekspert, jeg har observert ting utenfra som lærer, men en stor del av et menneskes liv er nettopp skole. Dette er hva jeg har observert/opplevd fra to,tre aspergere. Alle er unike og ulike- som folk flest.

[Gjest Gjest_Heidi_*]

Til TS

Vet ikke om vi med Asperger trenger venner like stor grad. For vet ikke hvor mye andre trenger venner. Men vet at føles ensomt uten.

Hadde gode rutiner på alt når bodde hos mamma. Men var ikke jeg som hadde rutinene, var hun det. Så hadde samboer i fire år, og da var han som hadde rutinene. Stakkars han. Tror følte mer at være reservepappa enn kjæreste. Så til slutt klarte ikke mer. Så når prøvde bo alene første gang i alder 26 år så full skjæring. Vet jo åssen gjøre ting i teorien. Men i praksis er verre. Kan ikke si hvorfor ikke får det til. Er bare sånn. Når står der og ikke rent tøy i skapet, så må bare ta på no som brukt før.

Regler er viktige. Men lært meg at andre ikke følger mine regler. Skjønte ikke det som barn da. Men hvis ikke selv får følge mine rutiner så blir det krise. Vertfall hvis må improvisere noe, da får jeg panikk.

Språket mitt er spesielt da. Men gjelder visst alle med Asperger. Oppfatter ikke ironi. Og hvis bruker selv så vet ikke om andre forstår, så bruker si i fra. Akkurat som gekko sa det. Har en veldig pedantisk måte snakke på sier mamma. Gjør mange gramatikkfeil som får kommentarer på. Og blir sagt er masse uvesentlige detaljer. Vanskelig vite hva andre synes viktig, så prøver dekke over alle detaljer. Og mangler tonefall i stemmen min. Ellers kan misforstå når sier sånt som "hoppe over frokosten". Tror jo at er bedre til skjønne sånt etter 28 år. Men klarte misforstå når du skrev "sy puter under armen". Selv om burde vite hva betyr. Men kom ikke på før noen sa det.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Til TS

Vet ikke om vi med Asperger trenger venner like stor grad. For vet ikke hvor mye andre trenger venner. Men vet at føles ensomt uten.

Hadde gode rutiner på alt når bodde hos mamma. Men var ikke jeg som hadde rutinene, var hun det. Så hadde samboer i fire år, og da var han som hadde rutinene. Stakkars han. Tror følte mer at være reservepappa enn kjæreste. Så til slutt klarte ikke mer. Så når prøvde bo alene første gang i alder 26 år så full skjæring. Vet jo åssen gjøre ting i teorien. Men i praksis er verre. Kan ikke si hvorfor ikke får det til. Er bare sånn. Når står der og ikke rent tøy i skapet, så må bare ta på no som brukt før.

Regler er viktige. Men lært meg at andre ikke følger mine regler. Skjønte ikke det som barn da. Men hvis ikke selv får følge mine rutiner så blir det krise. Vertfall hvis må improvisere noe, da får jeg panikk.

Språket mitt er spesielt da. Men gjelder visst alle med Asperger. Oppfatter ikke ironi. Og hvis bruker selv så vet ikke om andre forstår, så bruker si i fra. Akkurat som gekko sa det. Har en veldig pedantisk måte snakke på sier mamma. Gjør mange gramatikkfeil som får kommentarer på. Og blir sagt er masse uvesentlige detaljer. Vanskelig vite hva andre synes viktig, så prøver dekke over alle detaljer. Og mangler tonefall i stemmen min. Ellers kan misforstå når sier sånt som "hoppe over frokosten". Tror jo at er bedre til skjønne sånt etter 28 år. Men klarte misforstå når du skrev "sy puter under armen". Selv om burde vite hva betyr. Men kom ikke på før noen sa det.

Du sier at det var moren din som hadde rutinene, og ikke du. Jeg har prøvd å skape rutine for henne, som at hun dusjer hver kveld, med skifting til nytt tøy. Nå fungerer dette veldig bra, men jeg må ofte minne henne på det. Jeg tenkte at om jeg lot henne få det som en fast rutine, så ville hun atomatiskt gjøre dette når jeg ikke passet på henne?

Hun oppfatter ironi, men hadde tidligere vanskeligheter med å forstå det hun også. Jeg har en kjæreste som tuller veldig mye med henne, noe som hun syns er veldig gøy. Ser at når hun lurer på om det er tull eller ikke, smiler hun og leter etter svar i ansiktet hans.

Hun ville også ha lurt på om jeg virkelig skulle sy puter under armene hennes. Må ofte forklare henne slike ordspill. Hun kan reagere ganske så kraftig på slike ting, men tror det er viktig at vi bruker det i språket hjemme slik at hun blir kjent med de forskjellige nyansene i språket.

Man blir sliten av å skulle passe på andre, men han viste helt sikkert at du hadde behov for litt rettledning i forhold til enkelte ting. Tok du deg aldri nær av at han sa i fra? Jeg er så redd for at hun skal bli lei seg om jeg sier i fra til henne. Hvordan kan jeg bli den støtten som hun trenger, den hun har tillit til? Mener ikke at jeg kan hjelpe henne med alt, men om hun ikke har andre, så vil hun iallefall kunne støtte seg til meg?

Fortrinnet henne på mange måter er at hun er veldig pen. Ofte godtar man litt mer fra pene mennesker. På samme tid så har utseendet hennes vært en årsak til at aspergerssyndromet ikke ble oppdaget så tidlig som det kanskje burde ha blitt.

Jeg har aldri hatt behov for å forberede henne til forskjellige ting, slik som aktiviteter ute, eller overnattinger. 1 dag før vi skulle på utenlands reise sa jeg det til henne, og hun ble kjempe glad. Hun er veldig aktiv, ønsker å være med på alt som vennene hennes går på. Og bestemmer hun seg for at hun skal gjøre noe som hun ikke får lov til gråter hun og maser. Har lært meg å være konsekvent firkantet, tror hun føler seg tryggest slik.

Jeg lurer litt på en hvorfor du ikke har venner? Husker da jeg var sammen med faren hennes, så hadde også han få nære relasjoner. Han ville alltid være den som var i sentrum, og fortalte alle hvor smart han var. Han hadde noen som ønsket å være sammen med han, men disse menneskene viste han ikke noe interesse for. Spesielt husker jeg en, han tok alltid kontakt, men x tok aldri kontakt med ham igjen. Ikke for at han ikke likte ham, for det gjorde han. Aner faktisk ikke hvorfor. Ofte syns jeg ikke han tok tak i de sjangsene han hadde om du skjønner.

Har du ikke kontakt med de du gikk på skolen sammen med, og hva med nå?

Jeg tror at broren min også har aspergers. Har tenkt på det i over et år. På skolen hadde han ingen venner. Kan starte å snakke helt plutselig om fotball når vi har et annet samtale evne. Han klarer seg selv, men mamma og pappa hjelper han veldig mye. Har ikke turt å nevne dette for han, er så redd for å såre ham.

[Aeryn]

...

Endret 29. juli 2012 av Aeryn

[Gjest Gjest_Heidi_*]

Til TS

Vet ikke åssen din datter reagerer hvis prøve skape rutiner. Kan ikke no om oppdra barn. Kan fortelle åssen oppleves ha Asperger bare. Mamman min er viktigste i verden for meg. Men vet ikke om gjort no spesielt for at skulle bli sånn.

Om tok meg nær av at typen sa i fra? Jo opplevde det som både frustrerende og sårende non ganger. Sa til han at er ikke faren min. Men etter bodd alene to år og bare var kaos så ser jo hva gjorde for meg. Men så det ikke da. Hvis får kjæreste igjen og flytte sammen. Så tror er viktig at han forbredt på åssen kommer til være.

Lurer åsså på voffor ikke har venner. Skulle gjort no med hvis visste. Ja har litt kontakt med de på skolen. Men bare om fag og skoleting. Føler meg utenfor hele tiden. Hvis er på sosial tilstelning så blir bare stående se på andre morer seg. Tar ikke kontakt med non, og ingen tar kontakt med meg. Og får ikke til ta kontakt hvis prøver på, for vet ikke hva skal si. Begynner snakke om skoleting, for vet ikke hva ellers skal si, men ingen andre som vil snakke om. Så blir til at står alene til begynner kjede meg, og så går hjem alene. Kanskje har hatt sjanser til få kontakt med folk. Men så fall ikke oppfattet dem. Før visste jeg ikke at ikke hadde venner. For trodde de jeg snakket med på skolen om skoleting var venner. Var ikke før etter at jeg begynte studere at ble klar over det.

[Gjest Gjest_Heidi_*]

Og hvis hadde klart få venner så vet ikke om hadde klart beholde dem. Vet jo ikke hva jeg skal gjøre med dem. Åssen jeg skal få til beholde dem. Hva de forventer at jeg skal gjøre. Hvordan jeg skal være mot dem. Vet bare at trenger venner jeg åsså. Nærmeste kommer venn er støttekontakten min og en assistent i omsorgsboligen. Men er jo betalt for være der. Men vet ikke hva skulle gjort uten de to.

[Gjest Gjest_Heidi_*]

www.bokstavbarna.no er ikke bare for barn. Faktisk er det mange voksne der også. Man kan ha bokstavdiagnose selv om man er voksen, "bokstavbarna" er bare et utrykk.

Var kjempefint jo. Tusen tusen tusen takk ))

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Til Heidi.

Ble veldig lei meg når du beskriver dine opplevelser, ser jo mange av dine opplevelser igjen i faren hennes og henne selv. Spesielt det med å ikke vite hva man skal snakke om, og hva man gjør med venner.

Hun sier også at hun ikke vet hva hun skal snakke om til andre, det har hun fortalt til henne på bup. Skjønner at dette må være ekstremt frustrerende. Hun blir fort venner med andre, men klarer ikke å holde på de. Mener at alle de andre er slemme mot henne.

Hva med å gå til en veileder i forhold til å føre samtaler? Jeg mener, vi har våre styrker på hvert vårt område. Eller ville det føltes som et nederlag? Jeg går til veileder selv, for å forbedre mine lederegenskaper. Ser ikke på det som et nederlag.

Har du fremdelses kontakt med eks type?

Da jeg til slutt gikk fra faren til barna mine, så var jeg ekstremt sinna på ham. Jeg var lettet over å endelig ta steget til å flytte. Mye av grunnen var at han var nedlatende mot meg og de fleste andre. Han fortalte alltid hvor flink og smart han var, klart dette var hans styrker, men man skryter ikke av dette åpentlyst. Jeg merket ikke så mye til noe rot fra hans side, og han var renslig.

Jeg viste ikke at han hadde aspergers syndromet da, dette er noe han har funnet ut av på et senere tidspunkt. For meg har dette vært veldig befriende, fordi jeg nå kan se tilbake på ting som skjedde da vi var sammen med forståelse. At han ikke gjorde det for å være slem etc. Nå syns jeg bare synd på ham, selv om jeg vet han ville ha mislikt at jeg hadde tenkt dette.

Jeg forstår nå hvorfor han ikke klarte å holde styr på barna, hvorav kanskje to har samme diagnose som han. Det var et kjempe kaos i starten. Kom med skitne klær, luktet av dem etc. Han ønsker veldig sterkt å ha sammvær med barna, og de vil være sammen med ham. Han har i dag ny kjæreste som stiller opp 110% for ungene.

Her lærer jeg mye, og kan dra endel sammenhenger. Setter skikkelig pris på å få så mye hjelp

[Gjest Gjest_Heidi_*]

Oi, unnskyld da. Var ikke meningen at skulle bli lei deg.

Håper det går bra med datteren din da.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Oi, unnskyld da. Var ikke meningen at skulle bli lei deg.

Håper det går bra med datteren din da.

Går veldig bra, men ble lei meg på dine vegne.

Jeg lurer litt på det her med unnskyld, hun vil aldri si unnskyld, føler aldri seg skyldig i noe, selv om jeg har sett hva som har skjedd, og ser at hun har gjort noe som hun burde ha sagt unnskyld for. Er dette vanlig?

[Gjest Trådstarer]

Har også asperger. Vet ikke hvorfor jeg ikke har venner. Har ikke problem med å få venner, men jeg mister dem igjen. Vet ikke hva jeg skal gjøre med dem. Det er sjelden at andre vil gjøre det jeg vil, og det er kjedelig å gjøre noe jeg ikke vil bare for å få lov til å gjøre det sammen med noen.

Ang rutiner: Før jeg flyttet hjemmefra, så var det rutiner på alt. Mamma passet på at ting ble gjort. Da jeg flyttet for meg selv ble det bare rot. Det ble alt for mye å holde styr på med husarbeid, økonomistyring osv osv. Nå har jeg endelig begynt å få rutiner på plass for alt sammen, men nå er jeg 30 år så det er på tide. Hygiene er ikke problem for meg, har nesten tvangsaktig forhold til dusjing osv.

Har du noengang spurt de som trekker seg bort i fra deg, om hva du gjør galt?

Jeg vet at jeg hadde følt meg veldig beklemt om noen spurte meg, men tror nok at jeg ville ha vært ærlig og sagt min mening. Og så lurte jeg på det med at du sier at det er sjeldent du vil gjøre som andre vil, hva handler dette om? Hva har du lyst til å gjøre som ikke de andre vil? Datteren min hadde besøk av ei venninne i sted, hun venninnen er helt fantastisk, godtar utrolig mye fra henne. Da fant datteren min på en lek, for meg så det helt merkelig ut. De skulle ligge på trampolinen begge to, og så var måtte venninnen hele tiden holde benet på kanten, hun selv måtte holde hånden på kanten. Fikk ikke med meg det hele, men så ut som at hun fant på den der og da. Hun sier også at de andre ikke vil leke det samme som henne, men at hun bare blir med de for å være venner selvom hun ikke har lyst. Ikke det at hun skal undergrave seg selv, men for å være endel av samfunnet tror jeg det er viktig at hun lærer seg andres spilleregler, og faktisk blir med selv om hun ikke har lyst.

[Gjest Gjest_Heidi_*]

Går veldig bra, men ble lei meg på dine vegne.

Jeg lurer litt på det her med unnskyld, hun vil aldri si unnskyld, føler aldri seg skyldig i noe, selv om jeg har sett hva som har skjedd, og ser at hun har gjort noe som hun burde ha sagt unnskyld for. Er dette vanlig?

Vil ikke ha medlidenhet. Når jeg forteller åssen jeg opplever er ha asperger så skal liksom andre bli lei seg på mine vegne? Får bare lyst til hysje da. Har det kjempefint jo. Er ikke synd på meg. Synes ikke selv vertfall. Liker ikke bli synes synd på. Verste jeg vet nesten.

Vet ikke om er vanlig ikke si unnskyld. Bruker gjøre hvis gjort no galt og vet at gjort no galt. Men kan være vanskelig vite hva skal si unnskyld for. For hvis ikke vet at gjort no galt, så kan jo ikke vite at skal si unnskyld? Og da er jo ikke fordi er uhøflig at ikke gjør. I alle fall mot personer kan være vanskelig vite åssen oppføre. Er jo leit bli avkrevd unnskyld hvis ikke gjorde gale med vilje. Tror er viktig at prøver fortelle konkret hva man skal og ikke skal gjøre. For kan være veldig vanskelig skjønne selv.

[Gjest ts]

unnskyld, var ikke meningen!!

Jeg forstår, men dette blir ikke lett for henne uten at hun har oss som voksen personer rundt seg? Og om vi forklarer om og om igjen, vil hun kunne forstå når det samme skjer når hun er alene? Dette får meg til å føle det som litt nyttesløs? Om hun ikke vil lære av sine egene feil, på dette området. Her har vi slitt veldig, og det er vel egentlig her hun skaper kaos rundt sin egen person. At hun blir sint på andre fordi hun misforstår. De prøver å forklare henne hva de mener, mens hun er låst fast der hvor hun mener at de har trampet på henne. Dette skjer under lek, etc. Jeg har ikke klart tidligere å forklare henne hva hun har gjort, og hva de andre mente. Har ikke vist at jeg måte forklare så konkret. Samboeren min klarer det. Han fikk henne faktisk til å be om unnskyldning helt av seg selv. Fordi hun forstod hvor dumt det var å bli uvenner pga en liten ting.

[Polly Ester]

Jeg merket ikke så mye til noe rot fra hans side, og han var renslig.

Jeg forstår nå hvorfor han ikke klarte å holde styr på barna, hvorav kanskje to har samme diagnose som han. Det var et kjempe kaos i starten. Kom med skitne klær, luktet av dem etc.

Det har aldri blitt satt noen diagnose på faren og broren min, men jeg er ganske sikker på at de også har AS, og begge de to er veldig renslige og ryddige. Broren min har tellekanter på sengetøyet og alt er perfekt orden i sakene hans.

Faren min får panikk om han ikke har nok av ting; i skapene sine har han minst to av alt - to bokser med salt, to med pepper. I kjøleskapet har han fire pakker med smør og seks glass med syltetøy. Hvis han har bare et halvt brød igjen så tør han ikke spise før han har skaffet seg et nytt brød.

Sønnen min bryr seg ikke spesielt om hygiene. Han kjenner ikke selv at han lukter vondere og vondere, han går og dusjer uten krangling hvis han får beskjed om det, men han går nesten aldri på eget initiativ og dusjer. Pusse tenner er også vanskelig å huske på.

Han kan være våken i et døgn i strekk og så kan han sove i et helt døgn etterpå...

Han spiser stort sett den samme maten hver gang. Og han gjør det på samme måte hver gang. Han spiser ikke noen som helt form for grønnsaker eller frukt. Og han kan gå uten mat i flere dager hvis han ikke har mat som han liker. Når han først spiser kan han spise like mye mat som to voksne.

Da fant datteren min på en lek, for meg så det helt merkelig ut. De skulle ligge på trampolinen begge to, og så var måtte venninnen hele tiden holde benet på kanten, hun selv måtte holde hånden på kanten. Fikk ikke med meg det hele, men så ut som at hun fant på den der og da.

Da han var liten gikk han sin vei om han ikke fikk det som han ville, han kranglet ikke, han bare brød seg ikke noe særlig...

Sammen med lillebroren fant han opp leker hele tiden, og nye regler for lekene. Hvis det ikke gikk helt som han ville så kunne han stoppe leken og gå sin vei, eller så ble han sint og fikk lillebroren med på det han ville.

Når det gjelder å si unnskyld: Sønnen min har hatt kjempeproblemer med det hele livet. Jeg tror ikke han skjønner hva det skal være godt for. Jeg husker en gang jeg var sinna på han for noe og så skulle jeg få han til å si unnskyld, men det fikk jeg faktisk ikke til. Vi satt i flere timer med dette, jeg presset han. Han var på gråten, men jeg fikk han ikke til å si unnskyld.